1.1 Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen fremmes forslag til endringer i straffeloven, arbeidsmiljøloven, lov om obligatorisk tjenestepensjon og allmenngjøringsloven, som særlig skal bidra til forsterket strafferettslig og administrativ oppfølging av arbeidslivskriminalitet.

Arbeidslivskriminalitet har alvorlige konsekvenser for arbeidstakere, virksomheter og samfunnet. Skal man ha et godt og seriøst arbeidsliv i Norge, må arbeidslivets spilleregler følges og arbeidslivskriminalitet forhindres og bekjempes.

Det er to hovedforslag i proposisjonen. For det første legges det frem forslag om en ny bestemmelse i straffeloven som skal gi grunnlag for straff for såkalt «lønnstyveri». Lønnstyveribegrepet er ganske nytt i den norske diskusjonen, og er særlig satt på dagsorden av enkelte fagorganisasjoner. Slik lønnstyveribegrepet brukes, rommer det et bredt spekter av situasjoner hvor fellesnevneren er at arbeidsgiver bevisst beriker seg av arbeidstakers lønn eller annen godtgjøring. Det typiske eksempelet er at det ikke betales lønn i det hele tatt eller at lønnen er for lav i forhold til hva som følger av lov eller avtale.

I sammenheng med forslaget om å fastsette straffansvar for lønnstyveri, legger departementet også frem forslag om å høyne strafferammen i arbeidsmiljøloven for så vidt gjelder arbeidsgivers ansvar for brudd på lovens straffesanksjonerte bestemmelser, forslag om å innføre straffansvar for brudd på lov om obligatorisk tjenestepensjon samt forslag om en presisering i allmenngjøringsloven som klargjør at arbeidsmiljømyndighetene har full påleggskompetanse etter loven, og at det derfor også skal kunne gis pålegg om oppfyllelse av selve den lønnsforpliktelse som følger av et allmenngjøringsvedtak.

Det andre hovedforslaget i proposisjonen gjelder innføring av en ny lovbestemmelse i arbeidsmiljøloven om at lønn og annen godtgjøring fra arbeidsgiver som den klare hovedregel skal utbetales via bank. Forslaget innebærer at det i utgangspunktet vil være forbudt å utbetale lønn og lignende godtgjøring i kontanter. Videre foreslås det at Arbeidstilsynet skal ha myndighet til å føre tilsyn med en slik bestemmelse.

Endelig legges det frem et forslag til en endring i arbeidsmiljøloven som skal gi Arbeids- og sosialdepartementet hjemmel til å fastsette forskrifter om en offentlig godkjenningsordning for bilbransjen, nærmere bestemt virksomheter som tilbyr tjenester i forbindelse med vedlikehold og reparasjon av motorvogn. Arbeidsmiljøloven § 4-1 gir i dag hjemmel for Arbeidstilsynets godkjenningsordning for renholdsvirksomheter. I lovproposisjonen foreslås det at denne hjemmelsbestemmelsen utvides til også å romme de nevnte tjenestene innenfor bilbransjen.

Det ble sendt ut to høringsbrev, 1. oktober 2020 og 21. desember 2020.

I høringsbrevet 1. oktober 2020 ble det sendt to høringsnotater med forslag til tiltak som særlig tok sikte på å forhindre arbeidslivskriminalitet knyttet til betaling av lønn og annen godtgjørelse.

Hovedforslaget i høringsnotatet «Straffansvar for lønnstyveri og økt strafferamme ved brudd på bestemmelser i arbeidsmiljøloven mv.» var et forslag om å innføre en egen straffebestemmelse i arbeidsmiljøloven for såkalt «lønnstyveri». I høringsnotatet ble det også lagt frem forslag om å høyne strafferammen i arbeidsmiljøloven § 19-1, om å fastsette en hjemmel for straff i lov om obligatorisk tjenestepensjon samt å klargjøre arbeidsmiljømyndighetenes påleggskompetanse etter allmenngjøringsloven.

I høringsnotatet «Høringsnotat om endringer i arbeidsmiljøloven – Innføring av krav om at lønn skal utbetales via bank» ble det fremmet forslag om å ta inn en bestemmelse i arbeidsmiljøloven om at lønn skal betales via bank. Forslaget vil innebære at det i utgangspunktet vil være forbud mot å utbetale lønn i kontanter.

I høringsbrevet 21. desember 2020 var det forslag til lovhjemmel samt forslag til ny forskrift for å etablere en godkjenningsordning for bilbransjen.

I proposisjonen kapittel 3 redegjøres det for bakgrunn og situasjonsbeskrivelse når det gjelder arbeidslivskriminalitet, situasjonen for utenlandske arbeidstakere, samt underbetaling og lønnstyveri. I tillegg redegjøres det særlig om praksis i forbindelse med håndheving av allmenngjort lønn.

1.2 Forslag om å innføre egen straffebestemmelse om lønnstyveri

1.2.1 Innledning

Det vises til proposisjonens kapittel 4.1 der det er nærmere redegjort for gjeldende rett når det gjelder: arbeidsmiljøloven, allmenngjøringsloven, straffeloven (tvang, utpressing og menneskehandel) og skattelovgivningsloven.

Når det gjelder henvisning til utenlandsk rett vises det blant annet til at det er ikke fastsatt egne bestemmelser om straff for lønnstyverihandlinger i nordisk rett. Det er heller ikke kjent at slike bestemmelser er innført i andre europeiske land. Strafferettslig regulering vedrørende lønnstyveri, «wage theft», er imidlertid innført på delstatsnivå i Australia og USA.

Som utgangspunkt anses ikke strafferettslig regulering å falle innenfor EØS-avtalens saklige virkeområde. Det er heller ikke vedtatt straffebestemmelser på EU-nivå som det ut fra hensyn til rettsenhet eller lignende kunne være relevant å se hen til ved utformingen av den foreslåtte lønnstyveribestemmelsen.

EU-kommisjonen la i oktober 2020 frem et forslag til et nytt direktiv om tilstrekkelige minstelønninger i Den europiske union (COM(2020) 682 final).

Forslag til ny straffebestemmelse om lønnstyveri omfatter blant annet tilfeller der arbeidsgiver forsettlig unnlater å betale minstelønn fastsatt i allmenngjøringsforskrifter. Betydningen for Norge av forslaget til minstelønnsdirektiv er under vurdering.

I høringen ble det foreslått å innføre en straffebestemmelse i arbeidsmiljøloven rettet mot arbeidsgivere som med forsett om en uberettiget vinning for seg selv eller andre ikke overholder plikt til å yte lønn, feriepenger eller annen godtgjøring som arbeidstaker har rett til etter avtale eller bestemmelse i lov eller forskrift. Høringsinstansene er i stor grad positive til høringsforslaget. Arbeidstakerorganisasjoner og frivillige organisasjoner støtter at det blir fastsatt en egen straffebestemmelse om lønnstyveri. Også arbeidsgiverorganisasjonene gir uttrykk for støtte. Det vises til proposisjonens kapittel 4.3 der høringsforslaget og høringsuttalelsene er nærmere redegjort for.

1.2.2 Departementets vurderinger og forslag

Det legges til grunn at lønnstyverihandlinger utgjør et ikke ubetydelig problem i norsk arbeidsliv.

Risikoen for at seriøse virksomheter skal utkonkurreres av virksomheter som underbetaler, gjør dette til en stor samfunnsmessig utfordring. Handlingene er klart straffverdige og oppfyller det skadefølgeprinsipp som ble lagt til grunn som grunnvilkåret for kriminalisering i forbindelse med utarbeidelsen av dagens straffelov. Maktubalanse og mangel på ressurser hos mange av dem som rammes, gjør det videre mindre sannsynlig at disse forholdene følges opp med privatrettslige virkemidler.

Det legges til grunn at lønnstyverihandlinger i dag i liten grad blir straffeforfulgt.

Det finnes straffehjemler både i allmenngjøringsloven og straffeloven som etter omstendighetene kan ramme tilfeller av lønnstyveri.

Disse bestemmelsene tar imidlertid først og fremst sikte på å straffe andre sider enn det lønnstyveriforslaget tar sikte på ramme. Det å bevise at arbeidstaker har vært utsatt for tvang kan dessuten være krevende.

Lønnstyveribestemmelsen vil supplere de straffebestemmelser som allerede finnes. En straffebestemmelse som særlig tar sikte på lønnstyverisituasjonen vil bidra til en bedre balanse mellom hvordan samfunnet behandler arbeidsgivere som «stjeler» fra sine arbeidstakere og arbeidstakere som stjeler fra sin arbeidsgiver.

Det forslås derfor at det innføres en straffebestemmelse som retter seg spesielt mot lønnstyverisituasjonen.

Det foreslås at lønnstyveribestemmelsen plasseres i straffeloven kapittel 30 om «Bedrageri, skattesvik og lignende økonomisk kriminalitet», som ny § 395.

Når det gjelder utformingen av straffebestemmelsen vises det til proposisjonens kapittel 4.5 der det redegjøres for hva som bør kunne straffes som lønnstyveri, nærmere om avgrensningen av den straffbare handling, om skyldkravet, straffesubjekt, strafferamme, grovt lønnstyveri, samt medvirkning.

1.3 Straffansvar for brudd på lov om obligatorisk tjenestepensjon

1.3.1 Innledning

Lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven) pålegger de fleste arbeidsgivere å ha en tjenestepensjonsordning for sine ansatte. Det er Finansdepartementet som har forvaltningsansvaret for loven.

Det vises til proposisjonens kapitel 5.1 der bakgrunn, gjeldende rett og tilsynspraksis er beskrevet.

I høringsrunden ble det foreslått at lov om obligatorisk tjenestepensjon straffesanksjoneres og at den plasseres som ny § 8 a i loven. Det var i høringsrunden meget bred støtte for å innføre en straffehjemmel i lov om obligatorisk tjenestepensjon.

Alle arbeidstakerorganisasjonene som har uttalt seg støtter forslaget og flertallet av arbeidsgiverorganisasjonene er overveiende positive til forslaget. Det vises til proposisjonens kapitel 5.2 og 5.3 der høringsforslaget og høringsuttalelsene er nærmere gjort greie for.

1.3.2 Departementets vurderinger og forslag

Obligatorisk tjenestepensjon må anses som en viktig del av den samlede godtgjøring som arbeidstaker har krav på. At arbeidsgiver oppfyller sine plikter etter loven vil ha direkte betydning for arbeidstakers velferdsnivå når tiden som yrkesaktiv er over.

Manglende oppfølging av forpliktelser etter OTP-loven vil regelmessig ha alvorlige konsekvenser for de arbeidstakere som rammes, men også kunne ha betydelige samfunnsmessige konsekvense.

Neglisjering av pliktene etter OTP-loven har også ofte sammenheng med annen type arbeidslivskriminalitet.

OTP-loven bør derfor straffesanksjoneres.

Dersom straffebestemmelsen er ment å favne både manglende opprettelse av pliktig pensjonsordning og manglende innbetaling av innskudd, bør det også vises til OTP-loven § 5 i forslaget til ny § 8 a.

Når det gjelder Skattedirektoratet, vises det til at de ikke vil ha noen annen formell rolle i forhold til en ny straffebestemmelse i OTP-loven enn å politianmelde brudd som de kommer over i sin tilsynsvirksomhet dersom de finner det formålstjenlig. Ansvaret for å etterforske og eventuelt straffeforfølge et mulig straffbart forhold ligger hos politi og påtalemyndighet. Det legges derfor til grunn at innføring av en straffebestemmelse i OTP-loven ikke vil ha betydelige konsekvenser for etaten.

1.4 Presisering av Arbeidstilsynets påleggskompetanse etter allmenngjøringsloven

1.4.1 Innledning

Allmenngjøringsloven skal sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet.

Ni bransjer er omfattet av allmenngjøringsforskrifter; henholdsvis innen bygg, renhold, overnatting/servering, skips- og verftsindustri, jordbruk/gartneri, fiskeindustri, elektro, godstransport på vei og persontransport med turbil.

Fra 1. januar 2005 fikk Arbeidstilsynet (og Petroleumstilsynet innenfor sitt virkeområde) en viss kompetanse til å føre tilsyn med allmenngjøringsloven. Arbeidstilsynet har myndighet til å treffe de pålegg og enkeltvedtak ellers som er nødvendige for gjennomføringen av allmenngjøringsvedtak. Arbeidstilsynet kan benytte samme virkemidler i sin administrative håndheving etter allmenngjøringsloven som de har anledning til etter arbeidsmiljøloven, det vil si at det etter nærmere angitte vilkår kan gis pålegg og fattes vedtak om tvangsmulkt, stans av virksomhet og overtredelsesgebyr.

Det ble i høringsrunden foreslått en presisering i allmenngjøringsloven § 11 som skal klargjøre at arbeidsmiljømyndighetene har generell påleggskompetanse etter loven, og at det derfor også skal kunne gis pålegg om oppfyllelse av selve den lønnsforpliktelsen som følger av en allmenngjøringsforskrift. Høringsforslaget får stor tilslutning i høringsrunden, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, hos politi og påtalemyndighet og hos øvrige organisasjoner.

1.4.2 Departementets vurderinger

Den rettslige situasjonen i dag er at allmenngjøringsloven etter sin ordlyd gir uttrykk for at Arbeidstilsynet har alminnelig påleggskompetanse for å sikre gjennomføring av lovens bestemmelser, mens tidligere lovforarbeider samtidig gir anvisning på at kompetansen her skal anvendes innskrenkende.

Det er ikke grunn til opprettholde en slik innskrenkende anvendelse av påleggskompetansen. Arbeidstilsynet bør ikke være avskåret fra å gi pålegg om oppfyllelse av selve betalingsforpliktelsen, noe også ordlyden i allmenngjøringsloven § 11 allerede i dag gir rom for, men det er nødvendig å klargjøre dette gjennom en uttrykkelig presisering i allmenngjøringsloven § 11.

Formålet er å presisere at Arbeidstilsynets påleggskompetanse etter arbeidsmiljøloven er å gjøre tilsynsgrunnlaget for den administrative håndhevingen av allmenngjøringsloven mer reell.

Det vises til at Arbeidstilsynet først og fremst vil føre tilsyn og yte veiledning på virksomhetsnivå. Det legges til grunn at Arbeidstilsynet i sin vedtaks- og fortolkningspraksis vil være noe tilbakeholden med å gå langt i å tolke tariffavtalevilkår som fremstår som uklare.

Det vises videre til at slik administrativ håndhevingsmyndighet av allmenngjøringsloven, ikke er til hinder for at arbeidstaker forfølger utestående lønnskrav mot sin arbeidsgiver på vanlig måte gjennom en privatrettslig inndrivelsesprosess.

1.5 Vurdering av strafferammene i arbeidsmiljøloven

1.5.1 Innledning

I forbindelse med at det legges frem forslag om et særskilt straffansvar for lønnstyveri, gjøres det en generell vurdering av hvorvidt strafferammene i arbeidsmiljølovens straffebestemmelser er på et hensiktsmessig nivå.

Det er viktig at lovens straffetrusler har en tilstrekkelig preventiv effekt, at de er holdningsskapende, og virke etter sin hensikt. Det er også viktig at strafferammene er rimelig konsistente i forhold til sammenlignbar lovgivning.

Det vises til proposisjonens kapitel 7.2 der gjeldende rett er redegjort for.

Det ble i høringsrunden foreslått å øke strafferammen i arbeidsmiljøloven § 19-1 andre ledd fra tre til fem år. Høringsforslaget fikk meget stor tilslutning både blant offentlige myndigheter, partene i arbeidslivet og andre organisasjoner. Det vises til proposisjonens kapittel 7.3.2 der høringsinstansens syn er nærmere gjengitt.

1.5.2 Departementets vurderinger og forslag

Et viktig element i arbeidsmiljølovens håndhevingsregime er at strafferammene i loven gjenspeiler alvorligheten av å overtre lovens bestemmelser.

En heving av strafferammene vil signalisere at de verdiene straffebestemmelsene er satt til å verne er viktige, og således vil få betydning ved straffeutmålingen hos domstolene. Å heve strafferammene bør også ha relevans for politiets og påtalemyndighetens prioritering av saker relatert til arbeidsmiljøkriminalitet.

Det har i den senere tid også skjedd en skjerping av strafferammene i annen sammenlignbar HMS-lovgivning.

Gjennomgang av rettspraksis de siste årene viser at straffeutmålingen gjennomgående fortsatt ligger lavt. Praksis viser at lovendringer, der straffenivået skjerpes, vil ha direkte betydning for håndhevingen. Det foreslås at strafferammen i arbeidsmiljøloven § 191 andre ledd økes til fengsel i inntil fem år.

Det er arbeidsgivers straffansvar som er det primære straffansvaret i arbeidsmiljøloven. Det er ikke grunn til å foreslå endringer i strafferammene etter §§ 19-2 eller 19-4, noe som støttes av høringsinstansene.

1.5.3 Prosessuelle konsekvenser

Etter straffeloven § 86 er fristen for når et straffbart forhold foreldes knyttet til strafferammen i det straffebudet som anvendes. Der et straffebud har høyere strafferamme ved «skjerpende omstendigheter» eller lignende, er det normalt den forhøyede strafferammen som skal legges til grunn ved beregning av foreldelsesfristens lengde. Det vil si at den foreslåtte skjerpelsen av øvre strafferamme i arbeidsmiljøloven § 19-1 andre ledd fra inntil tre til inntil fem års fengselsstraff også vil innebære at foreldelsesfristen for arbeidsgivers straffansvar etter § 19-1 økes fra fem til ti år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav c.

Økt strafferamme vil også medføre at det i etterforskningen kan benyttes teknisk sporing, jf. straffeprosessloven § 202 b.

1.6 Forslag om at arbeidsgiver skal ha plikt til å utbetale lønn og annen godtgjøring via bank

1.6.1 Innledning

Omfattende bruk av kontanter er et kjennetegn ved kriminelle aktører, typisk ved at kontantbruk legger til rette for svart omsetning. Fra sine felles kontroller gjennom arbeidslivskriminalitetssentrene rapporterer Arbeidstilsynet, Arbeids- og velferdsetaten, politiet og skattemyndighetene om det samme. Bruk av kontanter i næringslivet har vært diskutert i ulike sammenhenger.

Konsekvensene av skatteunndragelser og svart økonomi er store både for staten og enkeltmennesker, og bidrar til en urettferdig fordeling av skattebyrdene og undergraver et regulert arbeidsliv.

Det vises til proposisjonen kapittel 8.2 der gjeldende rett redegjøres for.

Når det gjelder norsk rett, vises det til arbeidsmiljøloven, sentralbankloven og finansavtaleloven, samt skatteloven § 6-51. Det vises her til Betalingskontodirektivet.

Adgangen til å opprette bankkonto har også en EØS-rettslig side.

Norge har sluttet seg til ILO-konvensjon nr. 95 fra 1949 om sikring av arbeidernes avlønning. Det vises her spesielt til artikkel 3 nr. 1 og 2.

Når det gjelder utenlandsk rett, vises det at både Belgia, Finland og Nederland har innført regler som helt eller delvis forbyr kontant lønnsutbetaling.

I høringen ble det foreslått at det innføres en regel i arbeidsmiljøloven om at lønn som den klare hovedregel skal betales via bank. Forslaget innebar at det i utgangspunktet vil være forbud mot å utbetale lønn i kontanter. I høringsforslaget var det også foreslått et unntak fra kravet om at lønn må utbetales via bank i tilfeller hvor dette er umulig eller svært byrdefullt for arbeidstaker eller arbeidsgiver.

Det ble også foreslått at Arbeidstilsynet skulle ha myndighet til å føre tilsyn med en slik bestemmelse, og at regelen skulle omfattes av arbeidsmiljølovens straffansvar.

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg er positive til en hovedregel om at lønn skal utbetales via bank. Det er også bred støtte til at regelen skal være underlagt Arbeidstilsynets håndhevingskompetanse, og at den skal være straffesanksjonert.

Høringsinstansene har noe ulike syn på om, og i tilfelle hvilken unntaksadgang det bør være fra en slik regel.

1.6.2 Departementets vurderinger

Det vises til proposisjonens kapittel 8.4 der departementet detaljert har vurdert følgende:

• Krav om at lønn skal utbetales via bank.

• Unntaksbehov.

• Håndheving.

• Straff.

• Virkning for allerede inngåtte avtaler om betaling i kontanter.

• Adgangen til å fravike arbeidsmiljøloven.

• Forholdet til EØS-retten, herunder anvendelse for utsendte arbeidstakere, og etableringsfriheten og fri bevegelighet av arbeidstakere.

Etter departementets vurdering anses forslaget som fremmes i proposisjonen å være et nødvendig bidrag for å oppfylle formålet om å bekjempe arbeidslivskriminalitet.

1.7 Lovhjemmel for å etablere en godkjenningsordning i bilbransjen

1.7.1 Innledning

Det foreslås en endring i arbeidsmiljøloven § 4-1 åttende ledd som gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om en offentlig godkjenningsordning for bilbransjen, nærmere bestemt virksomheter som tilbyr tjenester i forbindelse med vedlikehold og reparasjon av motorvogn.

Bakgrunnen for forslaget er at deler av bilbransjen preges av store utfordringer knyttet til lovbrudd og problemer med lønns- og arbeidsforholdene. Bilbransjen har i lang tid hatt høy risiko for helseskader og utfordringer med useriøsitet og arbeidslivskriminalitet. Arbeidstilsynet har over tid avdekket flere brudd på kravene til helse, miljø og sikkerhet og eksempler på utfordringer med lønns- og arbeidsvilkårene.

Det vises til proposisjonen kapitel 9.2 og 9.3 der bakgrunn og situasjonsbeskrivelse, samt gjeldende rett er redegjort for.

I høringen ble det foreslått både lov- og forskriftsendringer for å etablere en godkjenningsordning for bilbransjen.

Det ble foreslått at arbeidsmiljøloven § 4-1 åttende ledd skulle utvides slik at departementet gis hjemmel til å fastsette forskrift om en offentlig godkjenningsordning for «virksomheter som tilbyr tjenester i forbindelse med vedlikehold og reparasjon av motorvogn». I tillegg ble det foreslått at hjemmelen til å etablere en godkjenningsordning ikke skulle gjelde for virksomheter som er godkjenningspliktige «som verksted eller kontrollorgan etter vegtrafikkloven med forskrifter».

Det ble også fremmet et forslag til forskrift for å etablere godkjenningsordningen. Det ble i første omgang foreslått å gjøre godkjenningsordningen gjeldende for en noe snevrere gruppe og skulle i utgangspunktet begrense seg til å gjelde manuelt utført renhold av motorvogn (for enkelthets skyld omtalt som bilvask), dekkskift og dekklagring. Lovhjemmelen burde allikevel formuleres slik at den gir departementet fleksibilitet til å gjøre forskriften gjeldende for de delene av bilbransjen der det viser seg å være nødvendig.

En godkjenningsordning vil være i overensstemmelse med EØS-retten, sett hen til både etableringsreglene og tjenestereglene i tjenestedirektivet (direktiv 2006/123/EF om tjenester i det indre marked) og utsendingsdirektivet (direktiv 96/71/EF om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting).

Høringsinstansene er i store trekk positive til departementets forslag. Det vises til proposisjonen kapitel 9.5 der det redegjøres for høringsinstansenes syn.

1.7.2 Departementets vurdering og forslag

1.7.2.1 Hjemmel for godkjenningsordningen

Bilbransjen preges av store utfordringer og har i lang tid hatt høy risiko for helseskader, og utfordringer med useriøsitet og arbeidslivskriminalitet.

Det er behov for en godkjenningsordning for bilbransjen, noe som også støttes av høringsinstansene, og det foreslås derfor at en hjemmel for ordningen tas inn i arbeidsmiljøloven § 4-1 åttende ledd.

Ettersom det er store utfordringer i flere deler av bilbransjen, og fordi utfordringene kan endre seg over tid, er det viktig å sikre fleksibilitet i lovhjemmelen slik at forskriften kan gjøres gjeldende for de delene av bilbransjen hvor det er behov for det.

Lovhjemmelen bør åpne for at godkjenningsordningen kan gjøres gjeldende for virksomheter som tilbyr «tjenester i forbindelse med vedlikehold og reparasjon av motorvogn». Det vises til at dette omfatter flere bilrelaterte tjenester, herunder bilpleie. Lovhjemmelens ordlyd omfatter også skift og lagring av dekk/hjul, samt godkjenningspliktig verkstedarbeid etter verkstedforskriften.

Det tas sikte på å gjennomføre en evaluering en tid etter at ordningen har trådt i kraft.

1.7.2.2 Avgrensning mot godkjenningsplikt etter vegtrafikkloven

Det er i høringsnotatet foreslått å avgrense hjemmelen til å innføre en godkjenningsordning mot virksomheter som er godkjenningspliktige som verksted eller kontrollorgan etter vegtrafikkloven med forskrifter. Dette ble foreslått tatt inn i § 4-1 åttende ledd andre punktum. Arbeidstilsynet og Skattedirektoratet peker på at godkjenningsordningene etter vegtrafikkloven ivaretar andre hensyn enn godkjenningsordningen etter arbeidsmiljøloven.

Det er ikke nødvendig å avgrense lovhjemmelen for en godkjenningsordning slik som foreslått i høringen. En slik avgrensning vil uansett være mulig i forbindelse med fastsettelse av forskriften som etablerer godkjenningsordningen.

1.7.2.3 Vurdering av forholdet til EØS-retten

1.8 Økonomiske og administrative konsekvenser

1.8.1 Endring i straffeloven

Forslaget som skal føre til en mer effektiv strafferettslig håndheving av lønnstyveri, vil således kunne ha visse økonomiske og administrative konsekvenser både for strafferettspleien og for den som blir ilagt straff etter en ny lønnstyveribestemmelse.

Forslaget innebærer en nykriminalisering, og det forventes å gjøre straffansvaret knyttet til allerede straffbare handlinger mer kjent. Antall anmeldelser forventes å øke. Sakene vil kunne kreve en del etterforskning både i Norge og i utlandet.

Samtidig vil forslaget kunne føre til mindre arbeidslivskriminalitet med de samfunnsmessige konsekvenser dette har.

1.8.2 Endringer i arbeidsmiljøloven

1.8.3 Endring i allmenngjøringsloven

Forslaget om å klargjøre arbeidsmiljømyndighetenes påleggskompetanse etter allmenngjøringsloven vil gi tilsynsmyndighetene et større spillerom i sin påleggpraksis. I den utstrekning dette vil føre til flere pålegg, vil det ha administrative konsekvenser for tilsynsvirksomheten.

1.8.4 Endring i lov om obligatorisk tjenestepensjon

Innføring av en straffehjemmel i lov om obligatorisk tjenestepensjon for brudd på lovens bestemmelser om opprettelse og innskuddsbetaling innebærer en nykriminalisering og vil ha konsekvenser for strafferettspleien og den som blir ilagt straff, i den utstrekning straffebestemmelsen blir anvendt i praksis.