Komiteen s merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre,
Marianne Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen,
fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet,
Åslaug Sem-Jacobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård,
og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, merker
seg at intensjonen i representantforslaget er det samme som krisesenterlovens
formålsparagraf, nemlig å gi et godt og helhetlig tilbud til kvinner,
menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære
relasjoner.
Komiteen er enig i at vold
og trusler om vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem som påvirker dem
som er utsatt for det i stor grad, og at det derfor er viktig for
den enkelte og for samfunnet at krisesentertilbudet er godt nok
for dem som trenger det.
Komiteen merker seg statsråd
Kjell Ingolf Ropstads uttalelse til representantforslaget, datert
13. april 2021, samt høringsinnspillene som har kommet i komiteens
høringsrunde.
Komiteen merker seg regjeringens
pågående arbeid for å bedre kvaliteten på krisesentertilbudet og
at det er varslet utredning av eventuelle lovendringer og tiltak.
Det vises også til at arbeidet med lovendringene har blitt forsinket
på grunn av koronapandemien.
Komiteen viser til at mye av
forskjellene i krisesentertilbudet skyldes forskjeller i behovet
i ulike deler av landet. Med et kommunalt organisert tilbud som
skal dekke ulike behov ulike steder i landet, gir det seg selv at tilbudet
ideelt sett bør skreddersys til behovet. Samtidig gir en slik organisering
en risiko for at enkeltmennesker med et behov som er lite kjent
i noen kommuner, kan risikere å få et annet eller dårligere tilbud
der enn de kunne fått i en annen kommune. Det er også en risiko for
at det i noen området oppstår et press på tjenestene, som følge
av at for mange enkeltmennesker har behov for hjelp.
Komiteen merker seg at alle
enkeltforslagene kan og bør vurderes i det arbeidet som regjeringen
nå gjennomfører.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, er opptatt av at voldsutsatte må
sikres trygghet og få den hjelpen de trenger. Flertallet viser til at overføringen av
ansvaret for krisesentrene til kommunen skal evalueres, og at det
skal vurderes hvilke tiltak som sikrer et godt krisesentertilbud. Flertallet er
opptatt av kvalitet i krisesentertilbudet og at sentrene er et sentralt
hjelpetilbud til kvinner, menn og barn som blir utsatt for vold
i nære relasjoner.
Flertallet viser til Prop.
1 S (2020–2021), hvor det varsles at regjeringen vil utrede lovendringer
og vurdere tiltak for å øke kvaliteten på tilbudet ved krisesentrene. Dette
arbeidet bygger på et oppdatert kunnskapsgrunnlag: rapporten «Kommunenes
krisesentertilbud – en kunnskapsoversikt», som er utarbeidet på
oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), og
en vurdering fra Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig av måten krisesentrene
håndterer personopplysninger på, utarbeidet på oppdrag fra departementet.
Komiteen er
enig i prinsippet om at utgifter til mat ikke skal hindre voldsutsatte
i å oppsøke krisesenter.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gå gjennom lov om kommunale krisesentertilbud og
legge opp til at det ikke tas egenandel for mat fra den enkelte.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet merker seg at regjeringen nå har igangsatt
det disse medlemmer etterlyste
i Dokument 8:168 S (2018–2019), en samlet gjennomgang av krisesentervirksomheten.
Det er ti år siden overføringen til kommunene og det er derfor på
høy tid med en slik gjennomgang.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet registrerer de opplysningene
som er fremkommet i rapporten «Kommunenes krisesentertilbud – en
kunnskapsoversikt», og registrerer at den peker på flere utfordringer.
Et godt krisesentertilbud handler ikke bare om beskyttelse fra den
aktuelle krisen og volden, det handler også om et helhetlig tjenestetilbud
som inkluderer nødvendig helsehjelp, ivaretakelse av barn og god,
forebyggende traumebehandling. I tillegg må kommunene ha tilgang
til alternativt bosted for dem som flykter fra vold og overgrep.
Disse medlemmer peker på behovet
for lavterskeltilbud som er lett tilgjengelige for å få råd og veiledning
og informasjon om kommunenes tilbud på området. At tiltakene er
tilpasset kjønn, omsorgsansvar den enkelte måtte ha for barn, og
etniske og norske minoriteter, er viktig å få plass. Disse medlemmer slår
fast at tilbudet skal være gratis, uten egenandel, og at et likeverdig
tilbud skal gis over hele landet, slik at ikke bosted avgjør hvilken
kvalitet det er på tilbudet.
Disse medlemmer viser til den
varslede gjennomgangen av behov for lovendringer og forventer at gjennomgangen
tar opp i seg disse forholdene og ikke avgrenses til kun å gjelde
det enkelte tilbudet på det enkelte krisesenter. Gjennomgangen må
være helhetlig og inkludere hele tiltakskjeden i forvaltningen internt
i kommunene og mellom forskjellige etater og forvaltningsnivåer.
Også boligspørsmålet må adresseres.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vi
fremheve nødvendigheten av at Krisesentersekretariatet styrkes.
De har en vesentlig oppgave med å koordinere, samle utfordringer
og være en sentral aktør som kan være en sterk politisk stemme opp
mot sentrale myndigheter og KS. Det er nødvendig når selve strukturen
er så desentralisert som den er.
Disse medlemmer viser til at
vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er et omfattende og strukturelt samfunnsproblem.
Fra 1992 til 2017 har over 100 000 personer oppholdt seg på et av
landets krisesentre, og det anslås at volden koster det norske samfunn
4,5–6 mrd. kroner årlig. Om lag 1 av 20 barn og unge vokser opp
under forhold preget av vold (barnemishandling) (FHI 2019). Kvinner
blir i større grad enn menn utsatt for grov vold, omfattende kontroll,
trusler, seksuell vold og partnerdrap. I tillegg til de personlige
konsekvensene dette innebærer for den enkelte kvinne og hennes nærmeste
familie, handler vold mot kvinner om manglende likestilling, om
maktujevnhet mellom kvinner og menn og om alvorlig begrensning av
kvinners frihet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at kommunene har ansvar for å sørge for et krisesentertilbud,
og anerkjenner at ideelle aktører er viktige samarbeidspartnere
for mange kommuner. Flertallet mener
spørsmålet om offentlig eller ideell drift er et spørsmål det bør
tas stilling til lokalt, og at den statlige politikken ikke må favorisere
en av driftsformene. Flertallet understreker
i denne sammenheng betydningen av å sikre kommunene verktøy til
å velge foretrukken driftsform og av å ha et system for merverdiavgiftskompensasjon
som likebehandler offentlig og privat drift av krisesentre.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at krisesenterlova
ble vedtatt i 2009. Kommunene har siden 2011 hatt hele ansvaret
for å finansiere krisesentertilbudet gjennom kommunenes rammetilskudd.
Tidligere finansierte staten 80 pst. Dette medlem viser til at erfaringene
fra omleggingen av finansieringsmodell ikke er gode. De økonomiske rammene
for de ulike krisesentrene kan variere fra 1,4 mill. kroner til
nærmere 23 mill. kroner. Budsjettvariasjonen skyldes delvis at krisesentrene
dekker geografiske områder med ulikt antall innbyggere, men variasjonene
i inntekter til drift gjør også at krisesentrene har ulik standard,
ulikt tjenestetilbud og ulike personalressurser, ifølge evalueringen
av omleggingen. Dette
medlem viser til at norske myndigheter etter Istanbul-konvensjonen
art. 23 skal sørge for en bedring av krisesentrenes økonomiske rammer.
For at krisesentrene skal kunne gi et likeverdig tilbud til alle
brukere, må de sikres forutsigbar finansiering og like betingelser. Krisesentrene
skal ikke være avhengige av stort nok handlingsrom i kommuneøkonomien
for å drifte tilbudet til en så sårbar gruppe. Derfor er det på
tide å lære av erfaringene og gjeninnføre 80 pst. statlig øremerket
finansiering av krisesentrene.
Dette medlem mener det er avgjørende
at krisesentertilbudet er et lavterskeltilbud som når som helst står
klart til å ta imot voldsofre. Likevel viser en gjennomgang fra
Krisesentersekretariatet at seks krisesentre ikke var døgnbemannet
i 2018. Fem av disse var tidvis bemannet med bakvakt, og ett var
uten bemanning. I et brev fra Barne- og likestillingsdepartementet
til Krisesentersekretariatet datert 9. september 2015, med tittelen
«Døgnbemannet krisesenter. Presisering fra departementet» skriver
departementet: «Loven stiller ikke direkte krav til et døgnbemannet
krisesentertilbud.» Derfor er det behov for å tydeliggjøre i loven
§ 2 et krav om døgnbemanning, slik at ingen møter stengte dører når
de oppsøker et krisesenter.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre
til at nærhet er en viktig forutsetning for at krisesenteret skal være
et lavterskeltilbud. Likevel finnes det eksempler på gode krisesentre
som dekker et større geografisk område, for eksempel Krisesenter
i Sogn og Fjordane. Loven må sikre god følgetjeneste for å sikre
at krisesentrene er et reelt lavterskeltilbud.
Disse medlemmer viser til at
dagens lov kun gir hjemmel for at departementet kan gi forskrift
om «krav til kompetanse hos dei tilsette og krav til fysisk sikring av
lokale». Disse
medlemmer mener derfor at loven bør endres, og at det bør
innføres en generell forskriftshjemmel slik at innhold og kvalitet
i krisesentertilbudet kan reguleres nærmere.
Disse medlemmer viser til at
forslaget om å evaluere krisesentertilbudet til menn også støttes
av Likestilling- og diskrimineringsombudet (LDO). LDO anbefaler
at en slik gjennomgang bør utrede alternative modeller for krisetilbud
til menn, basert på erfaringer. I den anledning er det særlig behov
for mer kunnskap om innvandrergutters utsatthet. Det samme gjelder
også for andre grupper brukere med etnisk minoritetsbakgrunn, LHBT-personer
og personer med nedsatt funksjonsevne.
Disse medlemmer viser til at
samer opplever mer overgrep og vold enn majoritetsbefolkningen.
Nå har også fire forskjellige komiteer i FN-systemet anbefalt Norge
å gjøre en bedre jobb i slike saker. Derfor mener dette medlem at regjeringen
har et særlig ansvar for å bedre samenes krisesentertilbud.
Disse medlemmer viser til at
det kan være vanskelig å be om hjelp, og at det derfor er det viktig
å fjerne hindringer som bl.a. pris. Krisesentre skal være gratis, men
i dagens regelverk er det en mulighet for kommuner å bruke et unntak
for utgifter til mat til kostpris. Forskjellige krisesentre og kommuner
har forskjellige regler om egenandel for tjenesten. Alle slike hindre
bidrar til å minske tilgjengeligheten. Ikke alle kvinner med dårlig
økonomi vet om denne muligheten, og det har skjedd at kvinner ikke
har fått den hjelpen de trengte, på grunn av det. For at krisesentrene
skal være tilgjengelige for alle som trenger denne hjelpen, må egenandelen fjernes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en evaluering av krisesentertilbudet
til menn og komme tilbake til Stortinget på egnet vis.»
«Stortinget
ber regjeringen særlig se til at krisesentertilbudet til den samiske
urbefolkningen bedres, og orientere Stortinget på egnet vis.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at krisesentrene ikke kan kreve egenandel
for tjenesten. Det skal ikke være et unntak for eventuelle utgifter
til mat til kostpris.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen senest innen fremleggelsen av statsbudsjettet for
2022 foreslå 80 pst. statlig finansiering av krisesentertilbudet
gjennom øremerkede midler.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å endre § 2 i krisesenterloven
for å innføre krav om tilstrekkelig nærhet til nærmeste krisesentertilbud,
slik at geografisk dekning er i tråd med at krisesentertilbudet skal
være et lavterskeltilbud, og regulere dette nærmere i forskrift.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å endre § 2 i krisesenterloven
for å innføre krav om heldøgnsbemanning.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å innføre en generell forskriftshjemmel
i krisesenterloven og forskriftsfeste en kvalitetsnorm for å regulere nærmere
-
gjennomføring av kravet
til fysisk adskilthet
-
krav til kompetanse, herunder barnefaglig
kompetanse
-
at lengden på oppholdet ved krisesentrene
må tilpasses den tiden det tar å gi den voldsutsatte støtte og nødvendig
hjelp til reetablering
-
innholdet i oppfølgingen i reetableringsfasen.»