Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til meldingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig at det nå fremmes en stortingsmelding om de nasjonale minoritetene i Norge. Flertallet viser til at de nasjonale minoritetene er svært små og kulturelt sett sårbare grupper. Flertallet tar til etterretning at meldingen er avgrenset til å gjelde de fem nasjonale minoritetene, jøder, kvener/norskfinner, romer, romanifolk/tatere og skogfinner, og er avgrenset mot samer da samepolitikken dekkes av andre dokumenter, herunder den årlige meldingen til Stortinget om samisk språk, kultur og samfunnsliv.

Flertallet slutter seg til meldingens beskrivelse av det rettslige rammeverket for de nasjonale minoritetenes stilling og rettigheter i Norge, men er også enige i at en tettere oppfølging av dette i det daglige praktiske politiske arbeidet er ønskelig og nødvendig.

Flertallet viser til at de fem nasjonale minoritetene skiller seg fra hverandre med hensyn til kulturell og språklig bakgrunn, og har svært ulik historie. Med litt ulik vekting er likevel de problemstillingene som reiser seg, i stor grad parallelle og i hovedsak knyttet til kulturell videreføring, rammebetingelser for språk, diskriminering, samfunnsdeltagelse og deltagelse i offentlige beslutningsprosesser.

Flertallet vil understreke betydningen av god dialog mellom myndighetene og de nasjonale minoritetene. Flertallet vil i denne sammenheng peke på kontaktforumet som ble etablert i 2003, og den løpende dialogen som er mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet og de nasjonale minoritetenes egne organisasjoner. Flertallet mener også det er viktig å vie disse organisasjonenes ungdomsledd god oppmerksomhet, ikke minst med tanke på videre rekruttering.

Flertallet viser til at Norges institusjon for menneskerettigheter fra 2021 planlegger å ha årlige møter med representanter fra de nasjonale minoritetene, både fra organisasjonene som får tilskudd fra staten, og de som jobber for norske romer. Flertallet støtter dette og mener dette kan være en viktig kanal for å styrke kunnskapen om egne rettigheter samt dialogen med myndighetene. Flertallet mener det må være et mål gjennom dette å bidra til å styrke tillitsforholdet mellom myndighetene og de nasjonale minoritetene.

Flertallet slutter seg til meldingens beskrevne hovedmålsettinger for minoritetspolitikken:

1. Nasjonale minoriteter deltar aktivt i samfunnet og kan uttrykke og videreutvikle sine språk og sin kultur.

2. Nasjonale minoriteter deltar i offentlige beslutningsprosesser.

3. Nasjonale minoriteter får gode og likeverdige tjenester.

Flertallet viser til at en sentral del av det aktuelle virkemiddelapparatet i minoritetspolitikken er relatert til kultur og språk. Flertallet vil i denne sammenheng peke på Språkrådets og Kulturrådets viktige roller som faginstanser, kompetansesentra og forvaltere av statlige midler. Flertallet vil også understreke at Norges forpliktelser i henhold til UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven også omfatter minoritetenes kultur.

Flertallet vil også peke på at mangel på lærere og læremidler er en tilbakevendende utfordring for de nasjonale minoritetene.

Flertallet mener på generelt grunnlag at det er svært viktig at relevante offentlige instanser i sin alminnelighet har god kunnskap om minoritetsgruppene og de juridiske rettigheter de faktisk har. Dette gjelder alle i førstelinjetjeneste, ikke minst i Nav. I tillegg til at det er et mål i seg selv å imøtekomme den enkeltes rettigheter, er også gode opplevelser i møte med det offentlige et viktig bidrag til å bygge tillit mellom det norske storsamfunnet og minoritetene.

Flertallet vil peke på det særlige behovet for tillitsskapende arbeid overfor de nasjonale minoritetene. Dette dreier seg om god dialog med myndighetene, samt at minoritetene har fungerende organisasjoner med god oppslutning i den aktuelle gruppen. Det er avgjørende at minoritetene føler seg hørt og sett av myndighetene, og at de har en god opplevelse av reelt sett å kunne gjøre sine meninger gjeldende i saker som direkte angår dem.

Flertallet viser til at alle de nasjonale minoritetene på forskjellige måter har vært gjenstand for diskriminering opp gjennom historien. Flertallet viser til at man fortsatt ser eksempler på dette, og at det også i dag er viktig og nødvendig å gjøre en aktiv innsats mot mobbing og diskriminering. Flertallet peker på betydningen av de kollektive så vel som de individuelle erstatningsordningene som er etablert, og mener dette er nødvendige tiltak også når det gjelder forsoning og tillitskapende arbeid. Flertallet støtter de tiltak som gjøres for å avdekke den urettferdigheten som har skjedd, og den beklagelse som naturlig følger fra det norske storsamfunnet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har ingen merknader til meldingen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i NOU 2015:7 Assimilering og motstand ble understreket behovet for rettferdige erstatnings- og oppreisningsordninger. Mange kommuner har eller har hatt egne erstatnings- og oppreisningsordninger for tidligere barnevernsbarn. Disse ordningene varierer fra kommune til kommune. Mange bor i en kommune hvor det ikke finnes en egen ordning, og andre opplever store forskjeller i kravene til dokumentasjon. Flere steder har ordningene vært tidsbegrenset. Det er derfor stor forskjell rundt i landet når det gjelder hva slags erstatning den enkelte kan få. Dette medlem viser til Representantforslag 70 S (2019–2020), jf. Innst. 76 S (2020–2021), om å sikre barn som har vært utsatt for svikt av det offentlige, lik tilgang på erstatninger uavhengig av hvilken kommune de bor i. Dette medlem mener det ikke er noen saklig grunn til at det skal være ulike ordninger på dette området, og at det er et stort behov for like rettigheter i de kommunale ordningene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til proposisjonen og vil vektlegge prinsippet om lokalt selvstyre og at det ikke er ønskelig at staten regulerer kommunale erstatningsordninger. Disse medlemmer viser videre til at de kommunale erstatningsordningene er etablert som ordninger som eksisterer ved siden av rettferdsvederlagsordningen og andre statlige ordninger. Det er opp til den enkelte kommune å bestemme om de vil etablere erstatningsordninger, hvordan ordningen skal innrettes, og nivået på erstatningsbeløpene.