Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Elise Bjørnebekk-Waagen, Lise Christoffersen, Arild Grande og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Gisle Meininger Saudland og lederen Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Kristelig Folkeparti, Torill Selsvold Nyborg, viser til Representantforslag 29 S (2020–2021) om å legge til rette for at flere forsøker å stå i arbeid tross helseutfordringer. Det bes i forslaget om at regjeringen utreder og fremmer forslag om utvidelse av beregningsgrunnlaget for uføretrygd, der man eksempelvis legger til grunn gjennomsnittlig inntekt i de fem beste av de siste ti årene, for å gi incitamenter til å forsøke redusert stilling før en vurderer avklaring mot uføretrygd.

Komiteen viser til at uføretrygd i dag beregnes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt i de siste fem kalenderårene før uføretidspunktet, jf. folketrygdloven § 12-8. Gjennomsnittlig inntekt i de tre beste årene legges til grunn, jf. folketrygdloven § 2-11, for inntekt opp til 6 G hvert år.

Komiteen mener det er viktig å legge til rette for at mennesker med helseutfordringer og nedsatt arbeidsevne får muligheten til å kunne delta i arbeidslivet. Deltakelse i arbeidslivet er ikke bare samfunnsøkonomisk lønnsomt, men gir meningsfullt innhold og struktur i den enkeltes hverdag. Aktivitet og opplevelse av å bidra i samfunnet er viktig for å ha livskvalitet. Komiteen understreker at uføretrygd er en viktig rettighet i velferdssamfunnet, som sikrer inntekten dersom uførhet rammer.

Komiteen viser til tall fra Nav som viser at det ved utgangen av september 2020 var om lag 357 200 personer i Norge som mottok uføretrygd, en økning på 2,4 pst. fra september 2019. Samtidig var det i løpet av de ni første månedene i 2020 18 200 personer som gikk ut av uføreordningen, noe som tilsvarer 500 flere enn samme periode i 2019. Blant overganger i 2020 var 76,4 pst. 67-åringer.

Komiteen understreker at det skjer mye innenfor teknologi og moderne medisin som kan bedre den enkeltes muligheter for å delta i arbeidslivet. Samtidig er det behov for å gjøre mer for å skape etterspørsel etter arbeidskraft fra mennesker med helseutfordringer og nedsatt arbeidsevne.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at private arbeidsgivere i dag ikke er lovpålagt å ha en uføreordning.

Komiteen understreker at virkemidler og modeller bør ses i sammenheng i arbeidet med å legge til rette for at flere med helseutfordringer kan stå i arbeid. En utvidelse av antall år i beregningsgrunnlaget for uføretrygd vil kunne gi en høyere trygdeinntekt enn med dagens ordning for mennesker som selv reduserer sin stilling, eller som av helsemessige årsaker søker seg inn i jobber med lavere inntekt de siste fem årene før uføretidspunktet. Komiteen viser til NOU 2019:7 og kapittel 8 om en arbeidsorientert uføretrygd.

Komiteen mener det må være lønnsomt å være i arbeid med helseutfordringer, samtidig som det må være en god nok inntektssikring for uføre, som ikke medfører lavere trygd ved gradvis nedsatt inntekts- og arbeidsevne før tidspunktet da vedkommende ble ufør.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt skal kunne realisere sine drømmer og ambisjoner. Det må alltid lønne seg å jobbe, slik at den enkeltes arbeidsevne kan bidra både til egen utvikling og nytte for samfunnet. Disse medlemmer viser videre til at det er viktig å sikre at flest mulig deltar i arbeidslivet, også blant de som har redusert arbeidsevne. Innretningen av uføreordningen skal ta sikte på å bygge opp under arbeidsdeltakelsen til de som kan jobbe, helt eller delvis. Dette gjelder også før innvilgelse av uføretrygd.

Disse medlemmer viser til at et av hovedformålene med uførereformen fra 2015 er at det skal være lettere å kombinere arbeid og uføretrygd. Disse medlemmer viser videre til at uføretrygdens regler allerede er innrettet med sikte på å ivareta situasjoner der personer har en gradvis nedgang i inntekt som følge av sykdom. For rett til uføretrygd er det et krav at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uføretrygd settes frem, er det tilstrekkelig at inntektsevnen er varig nedsatt med 40 pst.

Disse medlemmer understreker at dersom sykdommen har redusert inntektsevnen gradvis over flere år, følger det av folketrygdloven § 12-7 tredje ledd siste punktum at det ved vurdering av nedsatt inntektsevne kan tas utgangspunkt i inntektsevnen før sykdommen, skaden eller lytet oppstod. I slike saker kan inntekt før uførhet vurderes ut fra det tidspunktet da sykdommen medførte en inntektsreduksjon, og dermed få betydning for hvilke kalenderår beregningsgrunnlaget for uføretrygd hentes fra.

Disse medlemmer viser til at forslaget om å utvide antall år som skal legges til grunn ved beregningsgrunnlaget for uføretrygd, vil innebære en større omlegging av uføreordningen og antagelig treffe en betydelig bredere gruppe en den forslaget tar sikte på å treffe.

Disse medlemmer viser videre til at hvilke perioder som skal legges til grunn for beregningen av uføretrygd, ble vurdert i Prop. 130 (2010–2011) og lagt til grunn ved Stortingets behandling av saken, jf. Innst. 80 L (2011–2012). I proposisjonen pekte regjeringen på at den enkeltes inntekt i mange tilfeller vil kunne variere fra år til år, og at tilfeldige inntektssvingninger i liten grad bør påvirke en ytelse man skal motta i lang tid. Departementet mente at et gjennomsnitt av inntekten i tre kalenderår ville gi et representativt bilde av den bortfalte inntekten.

Disse medlemmer viser til at en endring av folketrygdloven § 12-11 første ledd som innebærer at gjennomsnittlig inntekt i de fem beste siste ti årene skal benyttes som beregningsgrunnlag for uføretrygd, har to effekter. Å legge til grunn et gjennomsnitt av de fem beste inntektsårene i stedet for de tre beste inntektsårene vil isolert sett gi et lavere gjennomsnittlig beregningsgrunnlag. Dette gir isolert sett en innsparing. Å utvide perioden de beste årene kan hentes fra, fra fem til ti år, vil isolert sett gi et høyere gjennomsnittlig beregningsgrunnlag. Dette gir isolert sett en merkostnad. Samlet sett anslås forslaget å gi merkostnader på kap. 2655 post 70 på om lag 1,4 mrd. kroner (2021-kroner), gitt at forslaget hadde blitt gjort gjeldende for alle mottakere.

Disse medlemmer er av den oppfatning at gjeldende regler, og spesielt adgangen etter folketrygdloven § 12-7 tredje ledd siste punktum til å kunne ta utgangspunkt i inntektsevnen før sykdommen, skaden eller lytet oppstod, i tilstrekkelig grad ivaretar de hensyn som forslagsstillerne legger vekt på i sitt forslag. Disse medlemmer vil av den grunn ikke støtte forslaget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at forslaget innebærer en utredning av og forslag om utvidelse av beregningsgrunnlaget for uføretrygd, der man eksempelvis legger til grunn gjennomsnittlig inntekt i de fem beste av de siste ti årene, for å gi insentiv til å forsøke redusert stilling før en vurderer avklaring mot uføretrygd.

Disse medlemmer mener det er viktig å legge til rette for at flere kan stå i arbeid på tross av helseutfordringer, og at det er et mål å sikre at alle som kan jobbe helt eller delvis, får muligheten til det. Å forhindre at flere blir uføre, bør være et felles politisk mål.

Disse medlemmer viser til Innst. 15 S (2020–2021) til statsbudsjettet for 2021, der en samlet komité uttrykker bekymring for økt antall og andel uføre under regjeringen Solberg.

Disse medlemmer viser til Stortingets behandling av Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre), jf. Innst. 80 L (2011–2012), der ulike forslag til hvilke perioder som skal legges til grunn for beregningen av uføretrygd, ble grundig vurdert og endelig fastsatt til gjennomsnittlig inntekt i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet. Et alternativ basert på gjennomsnittlig inntekt i de tre beste av de åtte siste årene ble forkastet fordi en lengre periode først og fremst ville være til fordel for menn, personer som blir uføre i høy alder, og personer med inntekt rundt og over gjennomsnittet. En prioritering av disse gruppene ville samtidig medført en reduksjon av dekningsgraden fra 66 til 64 pst., gitt forutsetningen om provenynøytralitet ved overgangen fra uførepensjon til uføretrygd. Disse medlemmer viser videre til at personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet ikke ville kommet spesielt godt ut om man hadde valgt en lengre periode enn fem år, med unntak av personer som hadde utført ulønnet omsorgsarbeid for små barn, eldre, syke eller funksjonshemmede, og personer som hadde avtjent førstegangstjeneste. Tidligere særregler for disse gruppene ble derfor videreført, samtidig som det etter folketrygdloven § 12-7 ble gitt mulighet til å fastsette beregningsgrunnlaget med utgangspunkt i inntektsevnen før sykdommen, skaden eller lytet oppstod. Disse medlemmer viser videre til at Fremskrittspartiets forslag nr. 11 i Innst. 80 L (2011–2012) om at beregningsgrunnlaget skulle være de tre beste av de siste ti årene før uføretidspunktet, kun fikk partiets egne stemmer.

Disse medlemmer viser til statsrådens brev og til innspill fra FFO til representantforslaget, der sistnevnte konkluderer med at forslaget er et «ganske passivt virkemiddel for å holde personer med helseutfordringer i arbeid», og at andre typer virkemidler bør utredes nærmere. Disse medlemmer deler disse vurderingene.

Disse medlemmer viser til at personer med nedsatt funksjonsevne utgjør ca. 18 pst. av personer i yrkesaktiv alder (15–66 år). Ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse (oppdatert pr. 3. september 2020) er sysselsettingsandelen blant personer med nedsatt funksjonsevne kun 40,6 pst. Samtidig viser tallene fra SSB at over 60 pst. av disse hadde et ansettelsesforhold før funksjonsnedsettelsen oppsto. Det er imidlertid forholdsmessig færre av de sistnevnte som har fått tilpasninger i arbeidssituasjonen i form av endringer i arbeidsoppgaver, arbeidstid og fysisk tilrettelegging av arbeidsplassen, sammenlignet med dem som begynte i nåværende jobb etter at funksjonsevnen ble nedsatt.

Disse medlemmer viser videre til at regelverket for den nye uføretrygden i seg selv legger bedre til rette for å kombinere arbeid og trygd enn med den tidligere uførepensjonen. Likevel viser analyser fra Nav at det nye uføreregelverket i liten grad har påvirket hvor stor andel av de uføretrygdede som jobber. Denne andelen ligger på om lag 5 pst. for 100 pst. uføretrygdede og 75 pst. for gradert uføre, både før og etter reformen (i følge artikkelen Uføretrygd og arbeid: Jobber de uføre mer etter reformen i 2015? Arbeid og velferd nr. 3-2018). Disse medlemmer mener dette tyder på at det ikke først og fremst er regelverket i seg selv, men mangelen på andre, mer aktive tiltak, også av holdningsskapende art, og hardere konkurranse om jobber i arbeidsmarkedet, som er det største hinderet for at personer med nedsatt funksjonsevne og/eller arbeidsevne får utnyttet sine muligheter på arbeidsmarkedet i den grad de selv ønsker det. Disse medlemmer viser for eksempel til Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons notat «Broer til arbeid – Hvordan få flere funksjonshemmede i jobb», som handler om tiltak mot diskriminering, tilrettelagte arbeidsplasser, økt bruk av lønnstilskudd, utdanning, kompetanse og veiledning i Nav mv.

Disse medlemmer vil også fremheve betydningen av IA-avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (2019–2022) mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Et av målene er redusert frafall fra arbeidslivet ved at færre skal gå via langtidssykmelding til arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller tidligpensjonering. Avtalen inneholder flere målrettede virkemidler, herunder et organisert samarbeid mellom helsevesenet og Nav kalt «HelseIArbeid», samtidig som det er under etablering et eget FoU-program for å sikre en god og kunnskapsbasert bruk av virkemidler.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti under ulike sammensetninger av regjeringen Solberg har fremmet en rekke forslag i Stortinget for å sikre et mer inkluderende arbeidsliv, men som er blitt nedstemt av det borgerlige flertallet. Eksempler på slike forslag er kravet om en ny tidsfrist for et universelt utformet Norge innen 2035, en aktivitetsreform med en jobbgaranti for å hindre at ungdom med arbeidsevne blir henvist til uføretrygd en, jobbgaranti for utviklingshemmede, flere tiltaksplasser og plasser for varig tilrettelagt arbeid, økt bruk av lønnsgaranti og arbeidsforberedende tiltak, økt bruk av utdanning som tiltak, skriftlig garanti for tilrettelegging på arbeidsplassen ved endt arbeidsavklaring, opphevelse av karenstiden på arbeidsavklaringspenger og å sikre at personer som ikke er ferdig avklart fra Nav og/eller helsevesenet innen utgangen av perioden de kan motta arbeidsavklaringspenger, får rett til forlengelse. Disse medlemmer mener at slike tiltak er mer målrettede virkemidler for et inkluderende arbeidsliv enn økt beregningsgrunnlag for uføretrygd, som i mindre grad vil komme personer med svak tilknytning til arbeidslivet til gode.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti erkjenner at for flere er det aktuelt og fornuftig å redusere sin arbeidsinnsats for ikke å få enda svakere helse. Det vil også gi lavere arbeidsinntekt. Dermed vil det gi lavere beregningsgrunnlag for utbetaling av eventuelt senere uføretrygd. Dagens regelverk bør på en bedre måte fange opp denne virkeligheten.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener derfor at dagens regelverk (med gjennomsnittlig inntekt i de tre beste av de fem siste kalenderår) må justeres med mer omfattende unntaksmulighet for denne gruppen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til tidligere forslag fra Sosialistisk Venstreparti om bedre oppfølging i Nav og styrkede velferdsordninger for de menneskene dette gjelder, samt å legge til rette for at uføre får bedre muligheter til å ha en tilknytning til arbeidslivet, blant annet ved å øke fribeløpet for uføre og vurdere avkortningen med utgangspunkt i at flere må få mulighet til å jobbe mer. Dette medlem viser til representantforslaget om å gi unge som er innvilget uføretrygd, tilgang på hjelp og tiltak fra Nav for å komme i arbeid, Representantforslag 97 S (2013–2014), jf. Innst. 88 S (2014–2015), og representantforslaget om å legge til rette for at uføre får de beste muligheter til å ha en tilknytning til arbeidslivet, Representantforslag 51 S (2018–2019), jf. Innst. 188 S (2018–2019).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti mener endringer i uføretrygden og beregningen av denne potensielt kan være med på å gjøre det mulig for flere å delta noe i arbeidslivet. I forslaget trekkes det frem at dagens beregningsgrunnlag i liten grad gir økonomiske insentiv til å forsøke redusert arbeidsbelastning før en må vurdere et avklaringsløp og eventuelt uføretrygd. Personer som går ned noe i stillingsbrøk når en full stilling ikke lenger er forenlig med egen helse, men likevel ender med å søke om uføretrygd, vil tape økonomisk på ikke å søke så tidlig som mulig grunnet dagens beregningsregler.

Disse medlemmer viser samtidig til at det er viktig å styrke oppfølgingen av den enkelte, skape et arbeidsliv som inkluderer de som har tilretteleggingsbehov, og sikre en inntekt å leve av også for de som ikke har mulighet til å redusere stillingen sin, og som har behov for avklaring og uføretrygd.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti påpeker at dersom man utvider antall år i beregningsgrunnlaget, vil det gi en del personer som selv reduserer sin stillingsprosent, eller som av helsemessige årsaker søker seg inn i en jobb med lavere inntekt de siste fem årene før uføretidspunktet, en høyere trygdeinntekt enn de ville fått med dagens ordning. Samtidig tas det utgangspunkt i at den enkelte selv skal tilpasse arbeidssituasjonen sin ved helseutfordringer som medfører mindre enn 50 pst. nedsatt inntekts- og arbeidsevne. Insentivet er her at det ikke gis en fremtidig redusert trygdeutbetaling. Forslaget løser ikke utfordringene for de som er avhengige av å få kompensert inntektstap ved sykdom før de eventuelt blir minimum 50 pst. varig uføre. Dette medlem mener det er nødvendig at staten tar mer ansvar for arbeidssituasjonen også når det gjelder økonomisk kompensasjon for redusert arbeids- og inntektsevne som er mindre nedsatt enn 50 pst., og tilrettelegging og tiltak som kan sørge for at færre får behov for å havne over på uføretrygd. Dette er ikke dekket av forslaget slik det ser ut nå.

Dette medlem viser til at organisasjoner som FØL Norge, OFUR og AAP-aksjonen har problematisert at de tre beste av de fem siste årene er for kort tid for beregning av uføretrygd, og at det bør legges til grunn de tre beste av de ti siste årene for å gi mindre risiko for å bli stående i redusert stilling over lengre tid. Disse organisasjonene tar også opp at det bør utredes en mulighet for å få en mindre grad enn 50 pst. uføretrygd, og at alle uføre bør ha lik fribeløpsgrense, som bør være lik grensen for de som har en VTA-plass. I dag kan man tjene inntil 0,4 G i året uten at det får konsekvenser for utbetalingen av uføretrygd, dersom man ikke har innvilget VTA.

Dette medlem slutter seg til innspill fra FFO om at flere mulige modeller bør utredes, ikke kun forslag om utvidelse av beregningsgrunnlaget for uføretrygd. FFO understreker i sitt innspill at forslag som kan sikre jobbfastholdelse, hindre redusert inntekt og motvirker, eller utsette at man må over på delvis eller 100 pst. uføretrygd, er svært viktige forslag å løfte og diskutere, men at dette forslaget er et noe passivt virkemiddel.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om utvidelse av beregningsgrunnlaget for uføretrygd, der det legges til grunn gjennomsnittlig inntekt i de tre beste av de siste ti årene.»

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at uføre får samme fribeløpsgrense som de som har en VTA-plass.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede modeller for å gi bedre insentiv til å forsøke redusert stilling før en vurderer avklaring mot uføretrygd.»

«Stortinget ber regjeringen utrede en mulighet for å kunne ha en lavere grad enn 50 pst. uføretrygd.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til notat fra Arbeids- og sosialdepartementet fra 2010, hvor beregningsgrunnlag for fastsettelse av uføreytelser er vurdert. Dette viser at ulike beregningsmodeller slår ulikt ut for kvinner og menn. Det er flere kvinner enn menn som i dag mottar uføretrygd, og kvinner er oftere i faresonen for å bli uføre. Beregningene fra 2010 viser til at de som vil tjene på å beregne uføretrygd ut fra de siste åtte årene, er menn i større grad enn kvinner. Beregningene viser at i gjennomsnitt øker pensjon for menn med 2,5 pst., mens den øker med 1,4 pst. for kvinner. Dette medlem understreker at nye beregningsmodeller for uføretrygd må ivareta et likestillingshensyn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om utvidelse av beregningsgrunnlaget for uføretrygd, der man eksempelvis legger til grunn gjennomsnittlig inntekt i de fem beste av de siste ti årene, for å gi incitamenter til å forsøke redusert stilling før en vurderer avklaring mot uføretrygd.»