3.1 Sikkerhets- og forsvarspolitikk, overordnede føringer
Komiteen viser til at innretningen
av Forsvaret – og norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i bredere
forstand – helt siden andre verdenskrig har vært basert på erkjennelsen
av at sikkerhetsutfordringene vi som nasjon står overfor, overgår
det Norge alene vil være i stand til å mønstre av kapasitet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg
til at den helhetlige ivaretakelsen av norsk sikkerhet, nå som tidligere, må
hvile både på god utnyttelse av samfunnets samlede evne til å understøtte
forsvarsevnen og på kollektiv og tosidig støtte og garanti innenfor
rammen av NATO. Vi klarer oss ikke best alene.
NATO-medlemskapet
har vært en bærebjelke for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk
i over 70 år. Flertallet legger
til grunn at det transatlantiske samarbeidet fortsatt vil være av
avgjørende betydning for Norges sikkerhet.
Komiteen gir
sin tilslutning til at det overordnede målet for norsk sikkerhets-
og forsvarspolitikk er å verne om norsk råderett, vår territorielle
integritet, vårt demokratiske styresett og vår handlefrihet mot
politisk, militært og annet press ved å bidra til å:
-
Beskytte Norges
befolkning, territorium til lands og til havs, sentrale samfunnsfunksjoner
og infrastruktur mot trusler, anslag og angrep fra både statlige
og ikke-statlige aktører.
-
Forhindre væpnet
konflikt og framveksten av trusler mot norsk og alliert sikkerhet.
-
Fremme fred, stabilitet
og videre utvikling av den internasjonale rettsorden.
-
Forsvare Norge og
allierte mot trusler, anslag og angrep i en alliert ramme.
Komiteen viser
til at norsk forsvarspolitikk siden 1949 har vært basert på kollektiv
beskyttelse gjennom NATO. Samtidig har det vært Norges linje ikke
å tillate permanent utenlandsk militær tilstedeværelse på norsk jord
i fredstid. Det er i Norges interesse å opprettholde stabilitet
og lavspenning i våre nærområder. Komiteen legger derfor til
grunn at alliert øving, trening og annen aktivitet i norske ansvarsområder
skal bidra til å opprettholde nordområdene som et lavspenningsområde.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke
at i en tid med økende spenning hviler det et stort ansvar på Norge
om å utvise varsomhet og klokskap når det gjelder alliert aktivitet
og samhandling på norsk territorium eller i norske nærområder. Disse medlemmer viser
til at den såkalte baseerklæringen, som danner grunnlaget for norsk
basepolitikk, innebærer at utenlandske styrker ikke skal være stasjonert
i Norge permanent eller over lengre tid.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti observerer at selv om det er
bred politisk enighet om at basepolitikken skal ligge fast og har
tjent Norge godt, har den i løpet av de siste årene blitt uthulet gjennom
at amerikanske styrker har et tilnærmet permanent nærvær på norsk
territorium. Videre noterer dette medlem seg at regjeringen
har ønsket velkommen nye initiativer fra USA, for eksempel såkalte
Expeditionary Advanced Bases (EAB), med risiko for å ytterligere
tilsidesette grunnleggende prinsipper i norsk basepolitikk. Dette medlem er
svært kritisk til måten regjeringen forvalter basepolitikken på,
og minner om den er et viktig moment i balansen mellom avskrekking
og beroligelse, som i den foreslåtte langtidsplanen fremstår som
ytterligere forskjøvet.
På denne bakgrunn
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at basepolitikken opprettholdes gjennom
å avvise eventuelle forslag om Expeditionary Advanced Base (EAB)-operasjoner på
norsk territorium, og sørge for en uttrekning av amerikanske soldater
stasjonert i Norge over lengre tid».
Komiteen vil
framheve at Forsvaret gjennom hele etterkrigsperioden har vært bygget
på teknologiske framskritt og industriell utvikling. Komiteen understreker
at dagens sikkerhetspolitiske situasjon styrker behovet for å videreføre
og forsterke denne linjen. Norge har allerede i flere år på daglig
basis blitt utsatt for trusler i det digitale rom, men også selvstyrte våpen,
kunstig intelligens, posisjoneringsteknologi, nye materialer og
biologiske og medisinske gjennombrudd vil kunne forandre kriger
og konflikters vesen.
Komiteen slutter seg både
til og vil understreke behovet for en langsiktig balanse mellom
Forsvarets oppgaver, struktur og økonomi.
Forsvarets oppgaver
henger tett sammen med den sikkerhetspolitiske situasjonen og trusselbildet
Norge står overfor.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti legger
til grunn at regjeringen gjennom langtidsplanproposisjonen deler
forsvarssjefens vurdering av den sikkerhetspolitiske situasjonen
og trusselbildet, slik det framgikk av forsvarssjefens fagmilitære råd
i oktober 2019, «Et styrket forsvar».
For å tilpasse Forsvaret
til den sikkerhetspolitiske situasjonen la forsvarssjefen fram fire
helhetlige og skalerbare alternativer A–D for utviklingen av Forsvarets struktur
og anbefalte det mest ambisiøse alternativ A, med tittelen «Møter
sikkerhetssituasjonen». Disse medlemmer registrerer
at regjeringens strukturforslag i langtidsplanproposisjonen i realiteten
er en nedskalert versjon av forsvarssjefens minst ambisiøse alternativ
D.
Disse medlemmer viser til
at forsvarssjefens anbefaling for utviklingen av forsvarsøkonomien
var for alle de fire strukturalternativene – også for det minst ambisiøse
alternativ D – en årlig styrking av forsvarsbudsjettet i 2021–2024
på 3,05 mrd. 2020-kroner. Fratrukket de årlige kravene til «forbedring
og effektivisering» på 475 mill. kroner og «avbyråkratiserings-
og effektiviseringsreform» på 200 mill. kroner, foreslår regjeringen
i realiteten en årlig økning av forsvarsrammen i 2021–2024 på 1,4
mrd. 2020-kroner, altså under halvparten av forsvarssjefens anbefalte
økonomiske opptrapping i fireårsperioden.
Komiteen har
registrert at den nytiltrådte forsvarssjefen offentlig har uttalt
at langtidsplanproposisjonen «balanserer oppgaver, struktur og økonomi,
noe som er viktig for en bærekraftig utvikling av Forsvaret».
Det er
likevel etter komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti sin
oppfatning et grunnleggende paradoks at regjeringen deler forsvarssjefens vurdering
av den sikkerhetspolitiske situasjonen og trusselbildet, slik det
framgikk i det fagmilitære rådet, men likevel velger å foreslå en
betydelig mindre forsvarsstruktur og forsvarsøkonomi sammenliknet
med anbefalingene i det fagmilitære rådet – uten samtidig å foreslå
endringer eller omprioriteringer i Forsvarets oppgaver.
Disse medlemmer viser til
at en regjering står fritt til å foreta en selvstendig vurdering
av det fagmilitære rådet. Etter Grunnloven § 25 er det opp til Stortinget
å fatte beslutninger om «å forøke eller forminske» forsvarsmakten,
men uten verken et eget ekspertmiljø eller embetsverk er Stortinget
i mye større grad enn regjeringen prisgitt å ta utgangspunkt i langtidsplanproposisjonen
slik den foreligger.
Disse medlemmer vil likevel
påpeke at kontrasten mellom, på den ene side, forsvarssjefens og
regjeringens sammenfallende vurdering av den sikkerhetspolitiske
situasjonen, trusselbildet og Forsvarets oppgaver, og på den andre
side, forskjellene mellom forsvarssjefen og regjeringen i anbefalingene
om forsvarsstruktur og forsvarsøkonomi, til sammen utgjør et grunnleggende
paradoks for forsvarsplanleggingen.
Disse medlemmer vil også understreke
at det er risiko for at denne kontrasten forårsaker en alvorlig ubalanse
mellom Forsvarets oppgaver, struktur og økonomi.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til Prop.
14 S (2020–2021) Evne til forsvar – vilje til beredskap. Disse medlemmer vil
understreke at norske myndigheters viktigste oppgave er å sikre
norske innbyggeres trygghet, og Norges frihet og selvstendighet.
Denne grunnleggende oppgaven tilfaller på ulikt vis en rekke samfunnsaktører.
Fremst blant dem står Forsvaret.
Det er disse medlemmers oppfatning
at Norge til enhver tid må kunne mønstre et militært forsvar som er
sterkt nok til å avskrekke og motstå ulike former for press og anslag
mot landet, i hele krisespekteret, fra alvorlige trusler og episodehåndtering
i fred, via sikkerhetspolitisk krise til væpnet konflikt.
Disse medlemmer viser til
de ni oppgaver Forsvaret er gitt i proposisjonen, og at disse oppgavene
i sum omfatter avskrekking, forsvar av Norge og NATO, krisehåndtering,
overvåking og etterretning, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse,
fredsoperasjoner, internasjonalt samarbeid og ivaretakelse av samfunnssikkerheten. Disse medlemmer erkjenner
at Forsvarets oppgaver favner bredt, og at Forsvaret dermed må beherske
et bredt spekter av virkemidler i sin oppdragsløsning.
Disse medlemmer registrerer
at regjeringen i den fremlagte proposisjonen staker ut en overordnet kurs
for Forsvaret som ikke bare ivaretar og forsterker evnen til å løse
et bredt spekter av oppdrag, men også øker Forsvarets dybde betydelig.
Dette betyr i sum at Forsvarets evne til å løse oppdrag styrkes
på tvers av konfliktspekteret, fra fredstidsoppgaver til krise og
krig, samtidig som Forsvarets utholdenhet for første gang på flere
tiår økes vesentlig. Disse
medlemmer vil derfor gi sin støtte til at Forsvaret de neste
årene skal vokse med 5 500 soldater og befal.
Disse medlemmer viser til
at regjeringen med den nye langtidsplanen stadfester et overordnet
forsvarskonsept som tydeliggjør at forsvaret av Norge består av
tre gjensidig avhengige elementer: Vår nasjonale evne, vår kollektive
evne i rammen av NATOs forsvarsplaner og vår evne gjennom bilateral
støtte og forsterkningsplaner.
Disse medlemmer mener denne
stadfestingen er et svært positivt trekk ved proposisjonen, hvor
forsvarskonseptet i stor grad understreker de lange linjene i Norges
forsvarspolitikk, herunder at det i stor grad hviler på vår nasjonale
forsvarsevne og vår kollektive evne i rammen av NATOs forsvarsplaner.
Det er etter disse medlemmers syn
svært positivt at regjeringen i tråd med den skjerpede sikkerhetspolitiske
utviklingen understreker betydningen av bilateral støtte og forsterkningsplaner. Disse medlemmer viser
til at Norges sikkerhet også avhenger av operativt samarbeid og
forpliktende bilaterale avtaler for å motta nødvendig støtte i krise
og krig, og at slike avtaler utfyller og forsterker den nasjonale
og kollektive forsvarsevnen.
Disse medlemmer støtter at
regjeringen de neste årene vil vektlegge videreutviklingen av totalforsvaret
for å sikre at samfunnets samlede ressurser utnyttes best mulig
for en effektiv håndtering av utfordringer mot både stats- og samfunnssikkerheten. Disse medlemmer mener
det er åpenbart at et moderne og forberedt totalforsvar styrker
nasjonens motstandskraft og utholdenhet og reduserer sårbarheten
mot sammensatte trusler. Disse medlemmer mener totalforsvarskonseptet
understøtter både vår nasjonale forsvarsevne, vår kollektive evne
i NATO og våre forsterkningsavtaler og relasjoner med nære allierte.
Disse medlemmer erkjenner
at forsvaret av Norges frihet og selvstendighet siden vår inntreden
i NATO i 1949 har vært tuftet på en nøktern vurdering av de forsvarspolitiske
realiteter, nemlig at Norge som et land med en strategisk viktig
beliggenhet ikke til fulle på egen hånd kan garantere vår egen frihet
og selvstendighet. Disse
medlemmer erkjenner at denne forsvarspolitiske realiteten
ligger fast.
Disse medlemmer vil derfor
understreke betydningen av Norges NATO-medlemskap og sikkerhetsgarantien
gjennom NATOs artikkel 5. Disse medlemmer erkjenner
også at NATOs kollektive forsvar legger til grunn at alle allierte
har god evne til å forsvare eget territorium, i tråd med NATO-traktatens
artikkel 3.
Disse medlemmer viser til
at det i dag ikke eksisterer noe realistisk alternativ til NATOs
sikkerhetsgaranti, og vil derfor understreke at ethvert forsøk på
å erstatte NATO med andre former for sikkerhetssamarbeid utgjør
et høyst uansvarlig sjansespill med Norges fremtid. Disse medlemmer vil
understreke at det her påhviler samtlige norske folkevalgte et betydelig
ansvar, da ethvert direkte eller indirekte politisk grep som underminerer
vårt NATO-medlemskap, også risikerer å underminere Norges sikkerhetsgaranti
i NATO, og med dette vår frihet og selvstendighet. På denne basis
vil disse medlemmer fremheve
følgende sitat fra proposisjonen:
«Den helhetlige
ivaretakelsen av norsk sikkerhet må, nå som tidligere, hvile på
både god utnyttelse av samfunnets samlede evne til å understøtte
forsvarsevnen og på kollektiv og bilateral støtte og garanti i rammen
av NATO.»
Med basis i NATO-medlemskapet
mener disse medlemmer at
Norge til enhver tid, ved angrep på landet, må kunne mønstre tilstrekkelig
militær evne og motstandskraft til at det ikke kan være tvil om
at sikkerhetsgarantien gjennom NATOs artikkel 5 kan gjøres gjeldende.
Samtidig viser disse
medlemmer til at vi gjennom vår nasjonale militære evne samtidig
må være i stand til å håndtere episoder, kriser og konflikter som ikke
er vesentlige nok til å omfattes av NATOs artikkel 5. Disse medlemmer vil
understreke at regjeringen med den foreslåtte langtidsplanen legger
opp til en betydelig styrking av vår nasjonale forsvarsevne, med
tilstrekkelig evne til å utløse NATOs sikkerhetsgaranti, så vel
som å håndtere mindre kriser.
Disse medlemmer viser til
at planen legger fram en rekke konkrete tiltak for å møte utviklingen
i det regionale og globale trusselbildet. Utviklingen er svært kompleks,
men disse medlemmer vil
særlig fremheve hvordan Russlands opptreden i økende grad fremstår
selvhevdende og risikovillig, og at russiske myndigheters vilje
til å anvende et bredt spekter av militære og ikke-militære virkemidler
for å oppnå sine målsettinger, har økt. Videre vil disse medlemmer vise til tiltakende
kinesisk selvhevdelse globalt og regionalt, og at motsetningene
mellom Vesten og Kina på basis av dette er betydelig skjerpet. USA
vurderer nå Kina som sin fremste sikkerhetsutfordring.
Økt internasjonal
uforutsigbarhet og en rivende våpenteknologisk utvikling, der kunstig
intelligens, nanoteknologi, maskinlæring og stordatabehandling,
robotisering og automatisering, samt en svært hurtig utvikling i
missilteknologi, utvisker skillet mellom krig og fred, samtidig
som responstiden forkortes. Disse medlemmer viser til
at den globale utviklingen de seneste årene har pekt i en mer autokratisk
retning, og at de demokratiske verdiene Norge og Vesten i stort
er tuftet på, samt rettsstatsprinsipper og universelle menneskerettigheter,
er satt under økt press på den internasjonale arena. Disse medlemmer viser
til at sammensatt virkemiddelbruk blir benyttet i hele krisespekteret fra
fred til væpnet konflikt, og at slik virkemiddelbruk er med på å
gjøre skillet mellom samfunns- og statssikkerheten mindre tydelig. Disse medlemmer fremhever
at virkemidlene som benyttes for å nå politiske målsettinger, kan
være diplomatiske, informasjonsmessige, militære, økonomiske, etterretningsmessige
og juridiske, og viser til at desinformasjon, subversjon, militær signalering,
oppkjøp av strategiske ressurser, kontroll over energiressurser
og utfordringer mot vår rettsorden er eksempler på ulike former
for virkemiddelbruk som kan representere slike trusler. Disse medlemmer erkjenner
at en bakenforliggende trussel om bruk av militærmakt skaper handlingsrom
for bruk av andre virkemidler og kan bidra til at disse blir mer
effektive.
I sum mener disse medlemmer at
utviklingen samlet representerer en sikkerhetsutfordring, men at den
fremlagte proposisjonen fremmer svært gode tiltak for å redusere
risikoen, og at Norges sikkerhetssituasjon de kommende årene vil
bli bedret med den foreslåtte langtidsplanen.
Disse medlemmer viser til
at forrige langtidsplan for forsvarssektoren, Innst. 62 S (2016–2017)
jf. Prop. 151 S (2015– 2016), Kampkraft og bærekraft – Langtidsplan
for forsvarssektoren, har gitt Norge et forsvar med kortere reaksjonstid,
økt kampkraft og bedre utholdenhet.
Disse medlemmer viser til
Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR) 2019, der nylig avgått forsvarssjef
slo fast at:
«Gjeldende langtidsplan
tok helt nødvendige grep for å snu en langvarig trend med reduksjon
av den norske forsvarsevnen. Tiltak som å ta igjen etterslep på
vedlikehold, etterfylle reservedeler, øke bemanning og aktivitet
for operative avdelinger, og investere i sentrale kapasiteter, har
gitt en positiv effekt. Vi skal få det vi har, til å virke. Styrkingen
av grunnmuren i form av vedlikehold, reservedeler og beredskapsholdninger,
har gitt resultater.»
Disse medlemmer viser til
at forrige langtidsplan for forsvarssektoren la opp til en budsjettøkning
på om lag 180 mrd. kroner i tyveårsperioden, med omfattende investeringer
i strategiske kapasiteter som kampfly, maritime overvåkingsfly,
ubåter, betydelig satsing på å ta igjen vedlikeholdsetterslep og
oppfylling av beredskapslagre, samt økning av øvingsaktiviteten
i hele Forsvaret. Disse
medlemmer viser videre til Innst. 50 S (2017–2018), jf. Prop.
2 S (2017–2018) Videreutviklingen av Hæren og Heimevernet – Landmaktproposisjon, som
i grove trekk etablerte Finnmark landforsvar, opprettet en ny kampbataljon
i Porsanger, styrket GSV og la soldatene i HV-17 under et felles
ledelseselement, FLF, sammen med hærstyrkene i Finnmark.
Disse medlemmer viser til
at kursen som stakes ut med den nye langtidsplanen for forsvarssektoren, bygger
videre på forrige langtidsplan for forsvarssektoren samt landmaktsproposisjonen. Disse medlemmer vil
bemerke at med den nye langtidsplanen fortsetter de siste fire årenes
systematiske arbeid med å styrke den norske forsvarsevnen, i tråd
med de overordnede prioriteringene om å øke Forsvarets reaksjonsevne, kampkraft
og utholdenhet. Disse
medlemmer viser til at dette innebærer at innfasingen av nye
kampfly, maritime patruljefly, redningshelikoptre, kystvaktskip, luftovervåkingsradarer,
artilleri, kampluftvern og en rekke andre, viktige prosjekter de
neste årene fortsetter med uforminsket styrke.
Disse medlemmer vil særlig
understreke at den fremlagte planen er den første på flere tiår
som legger opp til vesentlig vekst i Forsvarets struktur, med opprettelsen
av flere nye avdelinger, særlig i Hæren. For første gang på flere
langtidsplanperioder opprettes et antall nye avdelinger i Forsvaret,
både stående avdelinger med høy beredskap i fredstid og kadrebaserte
avdelinger som raskt skal kunne mobiliseres i krise og krig. Disse medlemmer viser
til at Forsvarets personellstruktur de kommende åtte årene skal
vokse med 5 500 ansatte og soldater, hvilket utgjør den mest omfattende
personellopptrappingen i Forsvaret på flere tiår.
Disse medlemmer vil her fremheve
en rekke svært positive satsinger.
Disse medlemmer merker seg
at 2. bataljon utvikles til en stående og mekanisert avdeling, og
at brigadens fjerde mekaniserte bataljon skal opprettes og innrettes
som Brigadens tre andre mekaniserte bataljoner.
Disse medlemmer merker seg
videre opprettelsen av flere nye kadrebaserte mobiliseringsavdelinger, herunder
en ny militærpolitibataljon, en ny logistikkbataljon, en ny transportbataljon
og et CBRN-kompani.
Disse medlemmer understreker
at de nye avdelingene tilfører Forsvaret økt kampkraft og utholdenhet,
og at de kommer i tillegg til allerede vedtatte satsinger i Hæren,
som opprettelsen av Finnmark landforsvar, Porsanger bataljon og
styrkingen av Garnisonen i Sør-Varanger.
Disse medlemmer mener videre
at reaksjonsevnen generelt, og for Hæren spesielt, vil bli betydelig forbedret
når grunnleggende rekruttutdanning i denne planen tas ut av Hærens
operative avdelinger og legges til en felles rekruttskole på Terningmoen.
Disse medlemmer viser videre
til andre, betydelige satsinger som samlet gir Forsvaret økt reaksjonsevne,
kampkraft og utholdenhet, herunder opprettelsen av en ny maritim
innsatsskvadron (SOTG) i Forsvarets spesialstyrker, betydelig styrking
av Forsvarets luftvernavdelinger og oppgradering av luftvernsystemer, samt
innføringen av langtrekkende presisjonsild og nye stridsvogner til
Hæren.
Disse medlemmer vil fremheve
betydningen av at Marinens korvetter i Skjold-klassen videreføres
og oppgraderes, for å sikre Sjøforsvaret tilstrekkelig volum og
slagkraft, samt betydningen av at også andre fartøyklasser de neste
årene skal oppgraderes, som ubåtene, fregattene og minerydderfartøyene. Disse medlemmer mener
i den forbindelse det også er avgjørende at besetningene i Sjøforsvaret
de neste årene styrkes vesentlig, hvilket planen legger opp til.
Disse medlemmer mener det
er svært positivt for forsvaret av Norge, så vel som samfunnssikkerheten, at
Forsvarets spesialstyrker fra 2024 tilføres nye og mer egnede helikoptre
i sin oppdragsløsning.
Disse medlemmer vil berømme
at langtidsplanen legger opp til å videreføre moderniseringen av
Forsvaret på bred front, med uforminsket styrke. Disse medlemmer understreker
at planen sikrer kontinuerlig balanse mellom Forsvarets oppgaver,
struktur og økonomi.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet vil igjen understreke betydningen av langsiktig
balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og økonomiske rammer. Disse medlemmer legger
til grunn at Arbeiderpartiets alternative prioriteringer i denne
innstillingen følges opp av nødvendige endringer i Forsvarets økonomiske
rammer og i de årlige statsbudsjettene. I denne sammenheng viser disse medlemmer til
Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett for 2021, der forsvarsbudsjettet
er økt med 500 mill. kroner for å finansiere økt bemanning allerede
i 2021.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet mener at omstillingen av
Forsvaret til et innsatsforsvar i tiårene etter den kalde krigen
var nødvendig og riktig, men gikk for langt. Forsvaret ble marginalisert,
og bevisstheten rundt behovet for et eget forsvar ble satt i skyggen
av en verden i endring. Det var ingen stormaktsrivalisering, og
NATO vokste og fremsto som en uangripelig forsvarsallianse. Europeisk
og internasjonalt samarbeid og utvikling sto i fokus. Men så kom
forandringene. Langtidsplanen Prop. 73 S (2011–2012), Et forsvar
for vår tid, ble skrevet i en annen tid. Forutsetningene som lå
til grunn, er endret. Det foruroligende er at også den forrige langtidsplanen
i Prop. 151 S (2015–2016), Kampkraft og bærekraft, ikke lenger fanger
opp de sikkerhetspolitiske endringene vi i dag ser. Den sikkerhetspolitiske
virkeligheten endrer seg raskt og uforutsigbart. Endringene er større
og mer komplekse enn på mange år. Stormaktsrivalisering mellom et
sterkt voksende Kina, et Russland som ønsker å posisjonere seg på
den internasjonale arenaen, og et USA som utfordres både økonomisk
og militært, resulterer i mindre oversiktlighet og større grad av usikkerhet.
Disse medlemmer mener norsk
sikkerhets- og forsvarspolitikk må ta inn over seg de utfordringene
vi ser i våre nærområder. Videre må Norges allianseforpliktelser
ses som noe mer enn bare teoretiske forpliktelser. NATO er viktigere
enn noen gang, samtidig som alliansen opplever divergerende syn
på de sikkerhetspolitiske utfordringene. USAs fokus i retning Kina
medfører at de europeiske medlemslandene må ta mer ansvar for egen
sikkerhet.
Norsk sikkerhets-
og forsvarspolitikk har som mål å sikre Norges suverenitet, territorielle
integritet og politiske handlefrihet. Forsvarets grunnleggende rasjonale er
å ha en avskrekkende effekt på mulige angripere, og forsvare Norge
og allierte mot eksterne trusler, anslag og angrep. Norge må ha
et moderne forsvar som inngår i en sterk og troverdig allianse.
Dette vil ha en avskrekkende effekt og reduserer sannsynligheten
for at vi kommer i en situasjon hvor Norges eller alliertes sikkerhet
utfordres og må forsvares med militærmakt.
Disse medlemmer vil understreke
at Forsvaret spiller en viktig rolle i samfunnets samlede beredskap.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å bygge opp et forsvar som er fleksibelt og fremtidsrettet. Omstillinger
vil være en naturlig del av Forsvarets utvikling, og nye krav til
kapasiteter vil komme som følge av teknologisk og samfunnsmessig
utvikling.
Norsk forsvarsrelatert
industri er en viktig samarbeidspartner for Forsvaret. Norsk industri
og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har et godt samarbeid med
Forsvaret om utvikling og tilpassing av ulike typer materiell og
teknologi. Dette samarbeidet er med på å sikre at Forsvaret får
materiell som er tilpasset dets behov. Samarbeidet er også viktig
for å sikre kompetanse og vedlikehold av systemene og materiellet.
Disse medlemmer mener at dagens
trusselbilde krever bedre reaksjonsevne og utholdenhet enn hva Forsvaret
i dag leverer. Forsvarets størrelse må opp på et nivå som sikrer
at pålagte oppgaver kan løses. Det er viktig at oppgaver, organisasjonsstørrelse
og økonomi henger sammen.
Disse medlemmer mener Norge
har et særlig ansvar for å sette fokus på nordområdene, og at det
er avgjørende å opprettholde Norges rolle og kompetanse på strategiske
forhold i nordområdene. Videre skal Forsvaret kunne utføre daglige
nasjonale oppgaver, bidra til troverdig avskrekking og være en alliert
ressurs i det kollektive forsvaret i NATO. Det er nødvendig å øke
beredskapsbeholdninger og styrke bemanningen for å øke reaksjonsevnen
og utholdenheten til våre militære styrker.
Medlemene i komiteen
frå Senterpartiet viser til at Senterpartiet sitt mål er at
Noreg skal ha eit sterkt nasjonalt forsvar som set oss i stand til
å behalde eit solid nasjonalt handlingsrom. Noreg skal vere NATO i
nord. Desse medlemene viser
samstundes til at Forsvaret skal ha styrke til å takle hendingar
i heile spekteret frå kriser til krig. Desse medlemene peiker på
at Senterpartiet gjennom heile partiets historie har vore ein trufast
forsvarar av folkeforsvaret, vernepliktinstituttet og Heimevernet.
For at Noreg skal bestå som ein sjølvstendig nasjonalstat, må det
norske terskelforsvaret basere seg på norske soldatar.
Desse medlemene vil understreke
at Noreg i dag står overfor ein ny og meir krevjande tryggleikssituasjon.
Dette vert påpeika i nærast alle tryggleiksvurderingar og analysar
frå mellom anna PST, E-tenesta, NATO og NSM. Desse medlemene vil understreke at
covid-19 ser ut til å akselerere den pågåande maktforskyvinga mellom
Kina og USA. Det er også klare og offentleg anerkjende teikn på
russisk utnytting av situasjonen. Desse medlemene merkar seg
at i tillegg vil truleg dei enorme økonomiske ringverknadene av
covid-19 i verdsøkonomien gjere tryggleikspolitikken ytterlegare
uføreseieleg.
Desse medlemene vil peike
på at tid er ein avgjerande faktor i beredskapsspørsmål, ikkje berre
når det gjeld respons, men også i høve naudsynt oppbygging. Innkjøp
av militært materiell og utvikling av struktur og kompetanse tek
lang tid, og ein må difor ta høgde for mange moglege scenario i
oppbygginga av forsvarsevne. Desse medlemene vil understreke
at storleiken på og tilstanden i vårt nasjonale forsvar er det som gir
Noreg handlingsrom innanfor bilaterale avtalar og alliansar me er
ein del av. Desse
medlemene meiner det difor er eit stort behov for å styrke
Forsvaret raskt til eit nivå som møter dagens og framtidas tryggleikssituasjon.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at den nye langtidsplanen for
forsvarssektoren behandles i en tid med en forverret og mer usikker
sikkerhetspolitisk situasjon, med økende spenning, sterkere mistro
mellom globale stormakter og et nytt og komplekst trusselbilde.
Den økende spenningen er også høyst synlig i våre nærområder, spesielt
i våre nordlige hav- og kystområder, som i større grad er blitt
åsted for stormaktrivalisering. Dette medlem anser det derfor
som viktigere enn på lenge å føre en tydelig og realistisk politikk
for norsk tilstedeværelse på norsk jord og i norske havområder,
en styrket forankring i nord, og en aktiv politikk for å opprettholde
balansen mellom avskrekking og beroligelse.
Dette medlem anser norsk forsvars-
og sikkerhetspolitikk som fanget i en ond sirkel. Dette medlem konstaterer med
uro at Norge blir stadig mer avhengig av USA og NATO, og at regjeringens
forslag til langtidsplan og løpende beslutninger forsterker denne tendensen,
både gjennom prioriteringer i materielle investeringer og deltakelsen
i USA- og NATO-ledede operasjoner. Dette medlem mener en slik
utvikling svekker vår evne til å sikre våre egne landområder og store
havområder, noe som gjør at USA og NATO blir gitt et større og mer
permanent nærvær på norsk territorium, som igjen bidrar til økt
spenning. Dette
medlem anser det derfor som viktig og nødvendig at denne sirkelen
brytes, og at Norge bygger opp et sterkt forsvar som er i stand
til å løse et bredt sett av nasjonale kjerneoppgaver, uten at allierte
må løse dem for oss, og dermed bidrar til å styrke Norges utenriks-
og sikkerhetspolitiske handlingsrom.
Dette medlem ser det som sin
og Stortingets viktigste oppgave i behandlingen av langtidsplanen
å realisere nettopp denne ambisjonen. Dessverre må dette medlem konstatere at
langtidsplanen i skuffende liten grad har lagt opp til dette. Den
massive kostnadssprekken på kampflyanskaffelsen, manglende prioritering
av personell, utsettelser av viktige og nødvendige grep for å styrke
landmakten og Sjøforsvaret, urealistiske effektiviseringskrav, en
uforsvarlig privatiseringsiver, samt en rekke uavklarte spørsmål
om forsvarssektorens fremtidige utvikling bidrar både til å undergrave
realismen i langtidsplanen og dens verdi for videre styrking av
Forsvaret. Spesielt alvorlig er de manglende satsingene på personell,
nedprioriteringen av helikopterstøtte i nord, samt at beslutninger
om en fremtidig struktur i Sjøforsvaret fremdeles er utsatt. Dette medlem minner
om at da forrige utkast til langtidsplan ble sendt i retur til regjeringen,
var dette blant kravene som ble stilt for at Stortinget skulle gjenoppta
behandlingen. Dette medlem merker
seg at så i liten grad skjedde, men har i behandlingen av planen
kommunisert vilje til å arbeide for at disse ambisjonene skal bli
realisert, samt arbeide for å gi planen en retning for større realisme
og uavhengighet.