Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Martin Henriksen, Arve Høiberg og lederen Lene Vågslid, fra Høyre,
Ingunn Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet, Jan
Bøhler og Jenny Klinge, fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide,
og fra Venstre, Solveig Schytz, viser til Dokument 8:70 S
(2019–2020) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Karin
Andersen, Freddy André Øvstegård og Petter Eide om å sikre barn
som har vært utsatt for svikt av det offentlige, lik tilgang på
erstatninger uavhengig av hvilken kommune de bor i. Forslagsstillerne
viser til at det har vært flere eksempler på at innbyggere som når
de var barn ble utsatt for svikt fra det offentlige, ikke får erstatning,
eller at erstatningen kan variere svært mye fra kommune til kommune.
Noen bor i en kommune hvor det ikke finnes en vederlagsordning,
og andre opplever store forskjeller i kravet til å dokumentere tilstrekkelig økonomisk
tap for et erstatningskrav. Forslagsstillerne påpeker at det i dag
er delvis tilfeldig hvilken erstatningsordning kommuner og fylkeskommuner
har, og hva slags type erstatning den utløser. De trekker derfor
slutningen at det er stor forskjell rundt i landet når det gjelder
hvilke erstatninger den enkelte kan få.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
mener det er nødvendig med en helhetlig gjennomgang av alle de offentlige
oppreisningsordningene, både hva gjelder grupper, men også hvor
store erstatninger som utløses, og om vilkårene – herunder foreldelsesfristene
– er ulike. Forslagsstillerne mener at det ikke skal være slik at noen
kan få store erstatninger, mens andre ikke får oppreisningserstatning,
og at dette heller ikke kan fortsette som en frivillig ordning for
kommuner og fylker.
Komiteen viser videre til at
forslagsstillerne hevder at for mange er eneste mulighet for en
skikkelig erstatning å fremme et krav for kommunen etter alminnelige
skadeserstatningsprinsipper. Videre viser de til at da gjelder den
generelle foreldelsesfristen i foreldelsesloven på tre år. Videre
påpeker forslagsstillerne at mange har vært utsatt for mishandling
i barndommen som barnevernet kunne og skulle ha stoppet. Forslagsstillerne
viser til at det ofte er en tung mental prosess å klare å ta opp
en slik sak, og derfor kan mange vente lenge før de makter å åpne
opp om hva som har skjedd. Forslagsstillerne mener derfor at en
foreldelsesfrist ikke passer for personer som har vært mishandlet,
som ofte har vært traumatiserte, og som kan ha en lang vei å gå
for å erkjenne at de har fått varige skader.
Komiteen registrerer at forslagsstillerne
mener det er et stort behov for både like rettigheter i kommunale
ordninger og å vurdere en nasjonal erstatningsordning spesielt for
de sakene som omhandler svikt av barnevernet overfor barn som er
utsatt for overgrep og mishandling fra sine nærmeste, og de som
har blitt utsatt for mobbing som ikke dekkes av voldsoffererstatningen og
de kommunale ordningene.
Komiteen registrerer også at
forslagsstillerne hevder det er en svakhet i denne sammenheng at
den alminnelige erstatningsordningen forutsetter et økonomisk tap.
Forslagsstillerne viser til at dette vil bety at de som på tross
av alt de er utsatt for, klarer å få seg en jobb og et godt liv,
ikke vil få erstatning selv der det offentlige har sviktet grovt.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
peker på at Stortingets rettferdsvederlagsordning er og skal være
en siste utvei for de som ikke får oppreisningserstatning andre
steder, og er beløpsmessig begrenset til 250 000 kroner. Forslagsstillerne
hevder at denne er altfor lite kjent og har hatt en nedgang i antall
saker. De mener at det må gjøres et større arbeid for å opplyse
om denne ordningen, og at vilkårene også for denne ordningen bør
revideres.
Komiteen viser til departementets
svarbrev av 10. mars 2020 (vedlagt), der statsråden bemerker at
representantforlaget har mye til felles med representantforslag
Dokument 8:165 S (2017–2018). Statsråden peker på vedtaket fattet
i forbindelse med behandlingen av dette forslaget, der stortinget
ba regjeringen ta initiativ overfor KS for å utarbeide en beste
praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger.
Statsråden viser til at dette arbeidet nå er godt i gang, og anbefaler
å avvente effekten av de tiltakene som er satt i gang, før nye vurderes.
Videre gir statsråden i brevet enkelte betraktninger om forslagene.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Senterpartiet og Venstre viser til de alminnelige
erstatningsreglene som alle kommuner er omfattet av og som gjelder
likt for alle i hele landet enten det er privatpersoner eller kommuner.
Barn som er utsatt for svikt av det offentlige, har like rettigheter
til erstatning fra kommunen etter alminnelig erstatningsrett. Skadeerstatningsloven
åpner for å dekke det fulle økonomiske tapet når vilkårene er til
stede. Disse medlemmer viser
videre til hensynet til kommunalt selvstyre. Kommunene må, ut over
hva de er forpliktet til etter de alminnelige erstatningsregler,
selv vurdere hvordan de skal prioritere ressursene sine ut fra de
lokale forhold. Frivillige ordninger for oppreisning eller erstatning kommer
i tillegg til de alminnelige reglene som gjelder for alle. Disse medlemmer mener
det må være opp til kommunene og fylkeskommunene selv å opprette supplerende
ordninger. Disse
medlemmer mener en nasjonal ordning kan utvanne effekten av
dagens regler, som skal fungere preventivt og som også har vist seg
å ha betydning for den som mottar erstatningen.
Disse medlemmer viser til forslaget
om å samordne regelverket for erstatning med regelverket for foreldelse
i straffeloven, slik at ikke krav om erstatning blir foreldet før
en eventuell strafforfølgelse. Foreldelsesloven har en særskilt
bestemmelse for krav på erstatning som settes frem i en straffesak.
Selv om kravet er foreldet etter de alminnelige reglene i § 9, gir
foreldelsesloven § 11 likevel adgang til å fremsette krav på erstatning, oppreisning
og inndragning som springer ut av en straffbar handling, under en
straffesak der skyldneren blir funnet skyldig i det forhold som
medfører ansvaret. Kravet kan også settes fram ved et sivilt søksmål
reist innen 1 år etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig,
eller skyldneren vedtar forelegg om forholdet. Hovedbegrunnelsen
for bestemmelsen er at det vil virke støtende om en person som dømmes
til straff, skal kunne unndra seg erstatningsansvar ved å påberope
foreldelse. På denne bakgrunn er disse medlemmer av den oppfatning
at hensynet til skadelidte er ivaretatt.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre viser videre til forslaget om en gjennomgang av
statlige oppreisningsordninger. Det fremstår noe uklart hva som
ønskes oppnådd med et slikt forslag. Disse medlemmer viser til at
rettferdsvederlagsordningen ble grundig gjennomgått i 2013 av regjeringen
Stoltenberg. Spørsmålet om hvorvidt andre særskilte grupper burde
innlemmes i ordningen, ble grundig vurdert av Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet,
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis- og
beredskapsdepartementet. Konklusjonen var at rettferdsvederlagsordningen
burde beholdes slik den er, og at det ikke bør opprettes nye tilpassede
ordninger for spesielle søkergrupper. En viktig fordel ved ordningen
er at det nettopp ikke er noen saklige begrensninger for hva det
kan søkes rettferdsvederlag for. Alle som har kommet uheldig ut
i sitt møte med det offentlige i forhold til andre på samme tid,
kan søke om rettferdsvederlag. Disse medlemmer vil fremheve
det som positivt at ordningen er fleksibel, og at hvert enkelt tilfelle
vurderes isolert etter sedvane. Den skal fungere som et plaster
på såret og er således ikke en del av den alminnelige erstatningsrett
som uansett gjelder og som er lovregulert.
Disse medlemmer viser for øvrig
til at regjeringen nylig har sendt forslag til ny lov om voldsoffererstatning
på høring. Dette er en nasjonal ordning som kommer i tillegg til
rettferdsvederlagsordningen. Regjeringen har i forslaget som er
sendt på høring, foreslått at når retten har dømt noen til å betale
erstatning for nærmere angitte volds- og seksuallovbrudd, skal den
voldsutsatte umiddelbart få tilbud om å få utbetalt beløpet av staten.
Videre skal skadevolder holdes ansvarlig ved at staten umiddelbart
etter at erstatningen er utbetalt, krever å få tilbakebetalt hele
beløpet. Forslaget vil gi økte inntekter til staten. Systemet er
basert på at det stilles krav om at skadevolder er dømt av retten
til å betale erstatning til den voldsutsatte. Er skadevolder død,
ukjent, under 15 år eller utilregnelig, foreslås det unntak fra
kravet om dom. Disse
medlemmer viser videre til at dagens lov ofte oppfattes som
urettferdig. En av årsakene er at det er tidspunktet for voldshandlingen,
og ikke tidspunktet for dommen, som avgjør hva som er den øvre grensen
for hvor mye staten utbetaler i erstatning. Grensen har blitt hevet
flere ganger, fra 150 000 kroner i 1986 til 6 mill. kroner i 2012.
Regjeringen foreslår nå at den øvre grensen på 6 mill. kroner skal
gjelde for alle saker som behandles etter at ny lov trer i kraft.
I tillegg foreslår regjeringen at grensen på 6 mill. kroner får
virkning for allerede behandlede saker der det foreligger dom og
den voldsutsatte er tilkjent høyere erstatning av domstolene enn
det staten har utbetalt.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Dokument
8:165 S (2017–2018) Representantforslag om gjennomgang av offentlige
oppreisnings- og erstatningsordninger fra representantene Olaug
V. Bollestad og Geir Jørgen Bekkevold og Innst. 79 S (2018–2019), hvor disse medlemmer støttet
forslagene fremmet av Kristelig Folkeparti. Forslagene var som følger:
«Stortinget ber regjeringen
komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av offentlige
oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på hvilke grupper
som ikke er omfattet av ordningene, og vurderer om disse bør innlemmes.»
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang
av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene,
for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.»
Begrunnelsen da var
at det var avdekket stor forskjellsbehandling i de ulike ordningene
for oppreisning avhengig av hvor i landet man bor. Videre pekte disse medlemmer på
at det er svært uheldig dersom oppreisningsordningene preges av
store forskjeller og tilfeldigheter. Vilkårligheten og uretten som
følger av dagens system, er dessuten ved flere anledninger påpekt,
blant annet fra frivillige organisasjoner og enkeltpersoner.
Disse medlemmer viser til at
i NRKs Brennpunkt-dokumentar kommer det tydelig frem at alle partiene
i 2017 forpliktet seg til å gjennomgå dagens regelverk. For regjeringen
uttalte helseminister Bent Høie seg. For Arbeiderpartiet uttalte
nestleder Hadia Tajik seg tydelig.
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at de to forslagene som ble fremmet av Kristelig Folkeparti
i Dokument 8:165 S (2017–2018), og som Arbeiderpartiets medlemmer
fremmet i Innst. 79 S (2018–2019), fortsatt har gyldighet. Disse medlemmer vil
også vise til Innst. 362 S (2018–2019) fra justiskomiteen om Årsrapport
for 2018 fra Stortingets utvalg for rettferdsvederlag, hvor Arbeiderpartiet
sammen med Sosialistisk Venstreparti fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
sørge for at Stortingets rettferdsvederlagsordning blir bedre kjent,
og bedre informert om, som erstatningsordning.»
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang
av rettferdsvederlagsordningen, som i særskilt grad ser på hvilke grupper
som ikke er omfattet av ordningen, og vurdere på hvilken måte disse
bør innlemmes eller omfattes av andre ordninger.»
Disse medlemmer viser til at
disse to forslagene er likelydende med forslag 3 og 4 som fremmes
i dette representantforslaget, og vil på den bakgrunn støtte disse
to forslagene. I tillegg vil disse medlemmer fremme følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang
av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene
for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre merker seg at Sosialistisk
Venstreparti foreslår å be regjeringen sørge for at det er lik tilgang
til erstatning for svikt av det offentlige overfor en person som
var barn da svikten skjedde, uavhengig av hvor personen bor i landet. Disse medlemmer viser
til at Stortinget i 2018 ba regjeringen om å ta initiativ overfor
KS til å utarbeide en beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale
og fylkeskommunale erstatningsordninger. Videre understreker disse medlemmer at
de alminnelige erstatningsreglene, som alle kommuner omfattes av,
gjelder likt for hele landet. Barn som har vært utsatt for svikt
av det offentlige, har like rettigheter til erstatning fra kommunene
etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Dette innebærer at skadeserstatningsloven
åpner for å dekke det fulle økonomiske tap som er lidd, såfremt
de alminnelige vilkår for erstatning er oppfylt. Videre vil disse medlemmer vise
til at erstatningsrettslige regler også kan gi grunnlag for oppreisning,
altså slik at det ikke vil være nødvendig å påvise et økonomisk
tap. Disse medlemmer er
kjent med at KS er i gang med arbeidet i henhold til vedtaket gjort
av Stortinget i 2018, og disse medlemmer mener derfor
det vil være riktig å avvente KS sitt arbeid og anbefaling før man
eventuelt vurderer en endring slik Sosialistisk Venstreparti her
foreslår.
Disse medlemmer viser videre
til at Sosialistisk Venstreparti foreslår å samordne regelverket
for erstatning med reglene for foreldelse i straffeloven, for å
forhindre at kravene om erstatning foreldes før en eventuell straffeforfølgelse. Disse medlemmer merker
seg at forslagsstillerne hevder at den alminnelige foreldelsesfristen
på tre år gjelder for krav på erstatning, blant annet for skader
påført i barndommen. Disse
medlemmer understreker at dette ikke medfører riktighet, og
viser til at etter foreldelsesloven foreldes krav på skadeserstatning
eller oppreisning tre år etter den dag da skadelidte fikk eller
burde ha skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige. Videre
foreldes kravet senest 20 år etter at den skadegjørende handling
opphørte, men disse
medlemmer understreker at denne absolutte foreldelsesfristen
ikke gjelder dersom skadelidte var mindreårig eller skaden oppstod
etter alvorlig mobbing, seksuelle overgrep eller andre former for
mishandling. Disse
medlemmer presiserer derfor at reglene ikke avviker betydelig
sammenlignet med foreldelsesfrister etter straffeloven. Disse medlemmer viser
imidlertid til at en viktig seier for Fremskrittspartiet i regjering
var å få fjernet foreldelsesfristen i straffeloven for seksuelle
overgrep mot barn. Disse
medlemmer ønsker derfor å støtte forslaget om å likestille
kravene til foreldelse på dette punkt.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet merker seg videre at det foreslås å
be regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang
av offentlige oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på
hvilke grupper som ikke er omfattet av ordningene, og vurdere på
hvilken måte disse bør innlemmes i eller omfattes av andre ordninger. Disse medlemmer viser
til at justis- og beredskapsminister Monica Mæland i sitt svarbrev
til justiskomitéen, datert 10. mars 2020, presiserer at en fordel
med rettferdsvederlagsordningen er at det ikke er saklige avgrensninger
for hva det kan søkes rettferdsvederlag om. Disse medlemmer understreker
at alle personer som har kommet særlig uheldig ut i sitt møte med
det offentlige, og som ikke omfattes av noen annen erstatningsordning,
kan søke om rettferdsvederlag. Disse medlemmer viser til at
statsråden påpeker at en mindre fleksibel ordning vil medføre økt
fare for at tilfeller som burde ha blitt fanget opp, faller utenfor. Disse medlemmer understreker
at Fremskrittspartiet i flere år har påpekt at noen grupper faller
utenfor ordningen, og derfor har fremmet forslag om regelendringer
som retter opp i dette. Disse
medlemmer er kjent med at både de såkalte «internatbarna», «kysthospitalbarna»
og andre historiske grupper i stor grad faller utenfor og ikke får
prøvd sine saker for rettferdsvederlagsordningen. Disse medlemmer mener at dersom
statsråden virkelig mener at det ikke finnes begrensninger i rettferdsvederlagsordningen,
må dette kommuniseres til sekretariatet for rettferdsordningen. Disse medlemmer understreker
at dette vil omfatte svært få mennesker, men har stor betydning
for de det gjelder.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser videre til at
det foreslås å be regjeringen sørge for at Stortingets rettferdsvederlagsordning
blir bedre kjent, og bedre informert om. Disse medlemmer merker seg
at informasjon om denne ordningen i dag finnes på regjeringens nettsider,
samt på Statens sivilrettsforvaltning sine nettsider. Antall søknader
har ligget på rundt 400 hvert år. Høsten 2018 gjennomførte Stiftelsen
Rettferd en undersøkelse hvor de spurte 1 000 personer om de kjente
til ordningen, der kun 7 pst. svarte at de kjente til denne. Disse medlemmer er
derfor enige i at det kan være behov for mer informasjon om ordningen, men
mener det må være tilstrekkelig at statsråden i brevs form ber alle
landets kommuner om å påse at informasjon om erstatningsordningen
finnes lett tilgjengelig på deres nettsider.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til vedtak nr. 97 (2017–2018)
om at Stortinget ber regjeringen ta initiativ overfor KS for å utarbeide
en beste praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale
erstatningsordninger. Dette
medlem mener at dette vedtaket ikke er tilstrekkelig for å
sikre lik tilgang til erstatning for svikt av det offentlige, og
at det er ingen grunn til å avvente KS sine anbefalinger når det
gjelder de forslagene som nå er til behandling.
Dette medlem mener departementets
svarbrev til komiteen viser at de setter kommunal frihet over rettighetene
til barn som har vært utsatt for forsømmelser eller overgrep under
barnevernets omsorg. Dette området er en lovregulert oppgave kommunene
har, og bør ikke være gjenstand for kommunal frihet når det gjelder å
ivareta barnets beste. Å få erstatning etter overgrep er av livsviktig
betydning, og det er ingen saklig grunn til at det skal være ulike
ordninger på dette området. Det er et stort behov for like rettigheter
i kommunale ordninger.
Dette medlem viser til at
Stortingets rettferdsvederlagsordning har hatt en nedgang i antall
saker, og dessverre er altfor lite kjent. Dette medlem merker seg at
departementet likevel mener det er en dårlig løsning å gjøre den
bedre kjent. Dette
medlem er uenig og mener det bør gjøres et større arbeid for
å opplyse om ordningen, og at vilkårene også for denne ordningen
bør revideres.
På denne bakgrunn
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at det er lik tilgang til erstatning for
svikt av det offentlige overfor en person som var barn da svikten
skjedde, uavhengig av hvor personen bor i landet, og om nødvendig
opprette en nasjonal erstatningsordning eller et nasjonalt regelverk
for kommunale ordninger.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å samordne
regelverket for erstatning med reglene for foreldelse i straffeloven,
slik at ikke kravene om erstatning blir foreldet før en eventuell straffeforfølgelse.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang
av offentlige oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på
hvilke grupper som ikke er omfattet av ordningene, og vurderer på
hvilken måte disse bør innlemmes i eller omfattes av andre ordninger.»
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at Stortingets rettferdsvederlagsordning
blir bedre kjent, og bedre informert om, som erstatningsordning.»