Miljøtilstand og utvikling i de norske havområdene

Miljøtilstanden i de produktive og ressursrike norske havområdene er i mange henseende god, men påvirkes i økende grad av klimaendringer, som har en tydelig påvirkning på tilstanden i økosystemene både i Nordsjøen og i Barentshavet. Påvirkningen fra klimaendringer og havforsuring kommer etter det vi vet til å øke betydelig. En hovedutfordring fremover blir samspillseffektene mellom de forventede konsekvensene av klimaendringer og havforsuring, og de mer direkte lokale og regionale effektene av menneskelig aktivitet i havområdene og langs kysten.

Barentshavet–Lofoten

I Barentshavet har klimaendringene gitt seg utslag i en langtidstrend med økte havtemperaturer, minkende isdekke og store økologiske endringer, særlig i de nordligste delene. Endringene i temperatur og mengde havis har ført til endringer i produksjon og biomasse i økosystemet. Den totale primærproduksjonen (planteplankton) har økt, og det har vært nærmere en dobling av biomassen, hovedsakelig på grunn av at mengden av dyreplanktonet krill har økt. Det er også observert økende antall av sørlige krillarter og minkende mengde fettrike, arktiske dyreplankton. Tap av havis har videre hatt direkte negative effekter på arter som er knyttet til isen, for eksempel ringsel og isbjørn og flere andre artsgrupper som lever i og på isen. Mange av disse artene vil få redusert sine leveområder, og kan på sikt forsvinne fra stadig større deler av Arktis. På grunn av det raske tapet av havis både sommer og vinter, er Barentshavet ett av områdene i Arktis der dette ventes å skje raskest.

På grunn av klimaendringer og redusert fiskepress har særlig torskebestanden vokst og utvidet sitt utbredelsesområde i Barentshavet. Arktiske arter har samtidig fått et mer begrenset leveområde. Det er så langt ikke registrert havforsuring i Barentshavet.

Norskehavet

I Norskehavet har klimaendringene og endringer i havsirkulasjonen ført til økt vanntemperatur, og det er registrert forsuring. Sørlige arter av dyreplankton, som er vanlige i Nordsjøen eller lenger sør, og som tidligere ikke har hatt sitt tradisjonelle leveområde i Norskehavet, har fra 2006 blitt observert i økende grad i Norskehavet. Det er imidlertid ikke observert den samme omfattende endring i sammensetning av arter av dyreplankton og fisk som i havområdene lenger nord og sør, men man har heller ikke like gode data for Norskehavet.

Produksjonen av dyreplankton og fisk er nå for mange arter på et relativt høyt nivå, mens fiskepresset har avtatt siden årtusenskiftet. Tilførselen av forurensning er generelt stabil eller avtagende. Mange sjøfuglarter har hatt dramatisk bestandsnedgang siden begynnelsen av 1980-tallet.

Nordsjøen og Skagerrak

I Nordsjøen og Skagerrak har klimaendringene gitt seg utslag i en større oppvarming allerede fra slutten av 1980-tallet. Vanntemperaturen er fortsatt høy, og fremmarsjen av sørlige dyreplanktonarter har fortsatt, med betydelige konsekvenser for resten av økosystemet. Tareskogene i Skagerrak er betydelig redusert de siste tiårene. «Marine hetebølger» med svært høye vanntemperaturer sommerstid har vært en viktig medvirkende årsak til dette. Mange av fiskebestandene har vokst betydelig de siste årene. Nivåene av forurensende stoffer som overvåkes, er stort sett uendrede eller lavere enn før.

Særlig verdifulle og sårbare områder

Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) er områder som har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen i havområdet, også utenfor områdene selv. SVO gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene, og at aktivitet skal foregå på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller naturmangfold. I det faglige grunnlaget har avgrensningen av de særlig verdifulle og sårbare områdene iskanten, polarfronten og Eggakanten blitt oppdatert. Det er videre gjort en opprydding i kartfestingen av SVOer i Norskehavet. Det er også foreslått en kandidat til avgrensning for SVO Havområdene rundt Svalbard, som tidligere kun har vært kartfestet i området rundt Bjørnøya. I Nordsjøen og Skagerrak er det ikke foretatt noen endringer i avgrensningen av SVOene.

Faglig forum har vurdert avgrensningen av SVO Iskantsonen. Ifølge Faglig forum er det mer korrekt å snakke om en iskantsone fremfor en iskant, da områdets egenskaper og biologiske prosesser som har betydning for områdets verdi og sårbarhet omfatter mer enn akkurat overgangen mellom is og åpent hav. I tråd med dette benyttes heretter SVO Iskantsonen som betegnelse på dette særlig verdifulle og sårbare området. Regjeringen har etter en samlet vurdering valgt å sette grensen for SVO Iskantsonen der det forekommer havis 15 pst. av dagene i april (15 pst. isfrekvens) basert på satellittobservasjon av isutbredelse fra 30-årsperioden 1988–2017.

Et hav i endring

Norske havområder er en del av et sammenhengende havsystem, og det som skjer i andre deler av verdenshavene påvirker også norske havområder. Hele dette systemet er utsatt for klimaendringer og andre storskala påvirkninger. Den videre utviklingen av norsk havforvaltning må bygge på en forståelse av hvordan klimaendringer og andre storskala endringer påvirker og vil forandre Norges havområder, og måten vi bruker dem.

Ifølge naturpanelet er det globalt fire hovedpåvirkninger på de marine økosystemene. Den viktigste påvirkningen i global sammenheng er fiskeriene og annen høsting av marine organismer. Dernest kommer endringer i arealbruken på land og i havet, inkludert utvikling av infrastruktur og akvakultur i kystsonen. Så kommer klimaendringer, og deretter tilførsel av forurensning og avfall. Forholdet mellom disse påvirkningsfaktorene varierer mellom ulike deler av verdenshavene. I norske havområder er klimaendringer den viktigste påvirkningsfaktoren.

Klimaendringene er den påvirkningen som øker raskest, både globalt og i norske havområder. Ifølge FNs naturpanel er det sannsynlig at de samlede effektene av klimaendringer i kombinasjon med arealbruk i havet og kystsonen, overutnyttelse av levende ressurser, forurensning og fremmede arter vil forsterke ytterligere de negative effektene på økosystemene vi ser i dag. Arktis fremheves som ett av områdene der dette allerede kan observeres.

Rapportene fra FNs klimapanel viser at klimaendringene vil få store konsekvenser både for havet og for vår bruk av det. Havet har tatt opp mer enn 90 pst. av overskuddsvarmen fra den menneskeskapte globale oppvarmingen siden 1970, og 20–30 pst. av de menneskeskapte CO₂-utslippene siden 1980. Havet varmes opp dobbelt så raskt som for 25 år siden. Ifølge FNs klimapanel er havet på vei inn i en ny tilstand, med stigende temperaturer, surere havvann, mindre oksygen, redusert biologisk produksjon og endringer i havsirkulasjonen. Samtidig vil vi se en akselererende økning i det globale havnivået. Det er hav- og kystområdene på lavere breddegrader som rammes hardest, men også viktige marine økosystemer som finnes i norske farvann er sårbare.

På høyere breddegrader blir blant annet tareskogene påvirket, særlig i de sørlige delene av utbredelsesområdene. Dette ser vi allerede tydelig i Skagerrak, der episoder med svært varmt sjøvann de siste tiårene har vært en medvirkende årsak til den store nedgangen i utbredelsen av sukkertare. Samtidig som tareskogene kan forsvinne i sør, kan utbredelsen øke i Arktis. Endringer i utbredelsen av tareskog kan derfor føre til store endringer i økosystemene både i sør og i arktiske havområder.

Hvordan havforsuring og oppvarming av havvannet virker sammen, er av stor betydning for det fremtidige havmiljøet. Dette gjelder ikke minst i Arktis, der både oppvarmingen og havforsuringen skjer raskest. Selv om vi med stor grad av sikkerhet vet at nordlige havområder vil bli både varmere og surere som følge av klimagassutslippene, er det fortsatt store usikkerheter knyttet til de fremtidige effektene på livet i havet og de samfunnsmessige konsekvensene av dette.

Rapporten fra klimapanelet viser at klimaendringer, spesielt i kombinasjon med tilførsel av næringssalter, kan være årsak til økningen av giftige algeoppblomstringer man ser i mange havområder, blant annet i Nord-Atlanteren. Dette kan få betydning for norsk oppdrettsnæring i fremtiden.

Forskningsinstituttet Nofima har analysert temperaturutviklingen i oppdrettsregionene i Norge frem mot 2070, og har funnet at oppdrettslaksen sør i landet kan få problemer som følge av varmere vann selv ved et lavt utslippsscenario.

Klimaendringene har konsekvenser for de store havstrømmene og deres påvirkning på klimaet. Den store havsirkulasjonen i Atlanterhavet, som Golfstrømmen og Den norske atlanterhavsstrømmen er en del av, er allerede svekket. Denne svekkelsen forventes å fortsette. Enhver vesentlig svekkelse av denne havsirkulasjonen vil ifølge de modellberegningene IPCC viser til, gi redusert biologisk produksjon i Nord-Atlanteren, og flere stormer i Europa.

Globalt forventes det at både den biologiske produksjonen og fangstpotensialet for fisk vil synke etter hvert som havet blir varmere. Nedgangen vil være størst i tropiske havområder, og størrelsen på nedgangen vil avhenge av klimagassutslippene. For enkelte områder i Arktis kan produktivitet øke.

Det er vanskelig å forutsi alle konsekvensene for havet som følge av klima- og miljøendringer. Derfor øker både usikkerheten om fremtidige miljøforhold og grunnlaget for næringer som er avhengige av de marine økosystemene. Dette vil stille den nasjonale havforvaltningen og det internasjonale havsamarbeidet overfor nye utfordringer.

Mens klimaendringer og havforsuring endrer de økologiske forutsetningene for å utnytte havet, vil tiltak som skal gi nødvendige utslippsreduksjoner øke behovet for å utnytte havområdene, blant annet til økt produksjon av mat og fornybar energi. For forvaltningen blir det viktig å både utnytte de mulighetene havet gir for å redusere klimagassutslipp, og å håndtere de utfordringene mulige miljøeffekter av dette kan medføre.

Systemet med helhetlige forvaltningsplaner på tvers av sektorene kombinert med en god sektorforvaltning gir Norge et godt utgangspunkt for å møte utfordringene knyttet til økt aktivitet og raske klima- og miljøendringer. Samtidig er det viktig at det tas hensyn til at klimaendringer og havforsuring endrer de marine økosystemene og utbredelsen av arter, og kan gjøre mange arter og økosystemer mer sårbare for andre typer påvirkning. Dette forutsetter forskning for å forstå klimaendringene og hvordan de påvirker havområdene, overvåking som gjør at endringer fanges opp tidlig, og at forvaltningen har systemer som gjør det mulig å respondere raskt på ny kunnskap og iverksette nødvendige tiltak. Kartlegging av havbunn bidrar også til et forbedret kunnskapsgrunnlag.

Næringsaktivitet og verdiskaping

Norge er rikt på naturressurser, og vi har en lang tradisjon for å forvalte disse ressursene i et langsiktig perspektiv til det beste for samfunnet. Havnæringene har stor betydning for verdiskapingen i Norge, og havet er en viktig næringsvei for mange kystsamfunn. Havet vil i overskuelig fremtid være en av Norges viktigste kilder til arbeidsplasser, verdiskaping og velferd i hele landet, og kan samtidig bidra til å løse miljø- og klimautfordringer. Regjeringen legger vekt på at havets ressurser er viktige for nasjonal verdiskaping og at utnytting av naturressurser skal gi positive ringvirkninger i lokalsamfunnene.

Fiskeri og havbruk: Norge har en stor og lønnsom fiskeri- og havbruksnæring, som samlet høster og produserer mer enn 3 millioner tonn sjømat årlig, i all hovedsak til eksport. I 2019 eksporterte Norge sjømat for 107,3 mrd. kroner. På grunn av klimaendringer og andre påvirkningsfaktorer kan vi vente oss større endringer i fiskebestandenes størrelser og utbredelse i årene som kommer, med påfølgende utfordringer for fiskeriene og forvaltningen. Ut fra dagens kunnskap er det ikke potensial for å øke uttaket fra de ville fiskeressursene som vi allerede fisker på, med unntak av snøkrabbe.

Skipsfart: Skipstrafikken i alle de tre forvaltningsplanområdene har økt moderat fra år til år i perioden 2011–2017. Utviklingen viser en langsiktig trend, som henger sammen med økningen i samfunnets transportbehov, som igjen følger økonomisk utvikling og globalisering av økonomien.

Petroleumsvirksomhet: Norske havområder rommer rike olje- og gassressurser som har bidratt til å legge grunnlaget for vårt velferdssamfunn, og petroleumsnæringen er svært viktig for norsk økonomi. Etter mer enn 50 år med petroleumsvirksomhet har næringen vokst frem som Norges største målt som andel av verdiskaping, statlige inntekter, eksport og investeringer. Det er betydelige gjenværende olje- og gassressurser på norsk sokkel. Ressursregnskapet indikerer at etter 50 år med petroleumsvirksomhet er om lag halvparten av de totale petroleumsressursene produsert, relativt sett mer av oljeressursene enn gassressursene. Nordsjøen står for størst produksjon på sokkelen, og det er fortsatt et betydelig ressurspotensial i havområdet. I den nordlige delen av Norskehavet er det etablert ny gassinfrastruktur med Aasta Hansteen-feltet som kom i produksjon fra 2018 og den tilknyttede Polarled-rørledningen. I Barentshavet er det i dag to felt i produksjon: Snøhvit og Goliat, og ett under utbygging, Johan Castberg-feltet. Leteaktiviteten på norsk sokkel har variert gjennom årene, samtidig har leteaktiviteten holdt seg på et stabilt høyt nivå de senere år.

Fremvoksende havnæringer: Vindkraft til havs, marin bioprospektering, utvinning av mineraler fra havbunnen, karbonlagring under havbunnen og produksjon av hydrogen er potensielt fremvoksende næringer knyttet til havet.

Vindkraft til havs er i vekst globalt, og det pågår flere prosesser nasjonalt for å tilrettelegge for vindkraft til havs. Havvind er et av seks prioriterte områder i den nasjonale strategien for forskning og utvikling av ny klimavennlig energiteknologi, Energi21. Per i dag er utbygging av vindkraft til havs vesentlig mer kostbart enn utbygging på land, og industriell aktivitet til havs gir andre utfordringer enn på land. Flytende havvind kan bli en betydelig energiressurs om man lykkes i å redusere kostnadene slik at det blir konkurransedyktig. Hywind Tampen-prosjektet, som er under utbygging i Nordsjøen, vil bli verdens til nå største flytende vindkraftverk og skal etter planen forsyne oljefeltene Gullfaks og Snorre med fornybar kraft. Equinor tar sikte på at kraftverket skal være i drift i løpet av 2022.

Åpning av områder for fornybar energiproduksjon til havs gjøres etter havenergiloven som trådte i kraft 1. juli 2010. Loven fastsetter at fornybar energiproduksjon til havs utenfor grunnlinjene som hovedregel kun kan skje etter at staten har åpnet bestemte geografiske områder for søknader om konsesjon.

Olje- og energidepartementet gjennomførte i 2019 en offentlig høring av et forslag om å åpne to områder, og departementet går nå gjennom høringsinnspillene.

Marin bioprospektering er spesielt interessant i de nordlige havområdene fordi de preges av mange arter som har spesialisert seg på ekstreme og til dels skiftende forhold.

Mineralutvinning på havbunnen kan ha et betydelig fremtidig markedspotensial når samfunnet i økende grad vil bli elektrifisert, noe som forventes å gi økt etterspørsel etter ulike metalliske mineraler som blant annet litium, kobolt, nikkel og mangan og enkelte sjeldne jordarter som benyttes i elektronikk og batteriteknologi. På norsk sokkel er det gjort funn av mineralressursene skorper og sulfider.

Lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven) trådte i kraft i 2019. Formålet med loven er å legge til rette for undersøkelse og utvinning av mineralforekomster på kontinentalsokkelen i samsvar med samfunnsmessige målsettinger. Loven bygger på erfaringer fra blant annet petroleumsvirksomheten og legger opp til at områder som hovedregel må åpnes før tillatelse til undersøkelse og utvinning kan tildeles.

Før et område åpnes for mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen, skal sektordepartementet gjennomføre en konsekvensutredning.

Både FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået (IEA) peker på at det vil være vanskeligere og vesentlig dyrere å nå klimamålene uten CO₂-håndtering. Norge har flere tiårs erfaring med fangst og lagring av CO₂ under havbunnen på norsk sokkel. Oljedirektoratet estimerer at det er mulig å lagre mer enn 80 mrd. tonn CO₂ i reservoarer på kontinentalsokkelen.

Grønn konkurransekraft: Regjeringens strategi for grønn konkurransekraft, som ble lagt frem i 2018, kobler sammen næringsutvikling og klimainnsats. Fornybar energi som havvind, karbonfangst og -lagring under havbunnen, og grønn skipsfart er noen av områdene der Norge har store muligheter, og hvor en god havforvaltning kan bidra i det grønne skiftet.

Samordning av arealbruk og sameksistens til havs: I lys av forventet vekst i nye næringer til havs vil regjeringen vurdere om det kan være enkelte havområder hvor mange kryssende hensyn gjør seg gjeldende. Det vil være viktig å utrede konsekvenser, herunder de samfunnsøkonomiske virkningene av ulike alternativer for utnyttelse av havarealer, og avveie kryssende hensyn i enkeltsaker.

Helhetlige rammer og tiltak for bærekraftig bruk og bevaring av økosystemene

Det er utviklet et omfattende sett av mål og indikatorer for forvaltningsplanene. Denne meldingen rapporterer på status for måloppnåelse fra de tidligere forvaltningsplanene. Meldingen presenterer tiltak knyttet til klimaendringer, god miljøtilstand og bærekraftig bruk, kunnskapsgrunnlag og -formidling samt det videre forvaltningsplanarbeidet.

I de tidligere forvaltningsplanene er det fastlagt områdespesifikke rammer for petroleumsvirksomheten. Disse fremgår av figurene 9.1, 9.2 og 9.3 i meldingen, og gjøres tilgjengelig gjennom kartportalen arealverktøyet for forvaltningsplanene, https://kart.barentswatch.no/arealverktoy. Med noen endringer og presiseringer gir meldingen en samlet oversikt over status for de områdespesifikke rammene som vil gjelde frem til neste forvaltningsplan.

I lys av ny kunnskap fra FNs klimapanel er det i denne forvaltningsplanen lagt særlig vekt på klima og betydningen av klimaendringene for fremtidig havforvaltning. Klimapanelets spesialrapport om hav og is peker på at forurensning, avrenning m.m. som påvirker de marine økosystemene negativt, også gjør dem mer sårbare for klimaendringer. En viktig strategi for å sikre at havet kan bidra med naturbaserte klimaløsninger er derfor å redusere annen forurensning og andre belastninger. Her er internasjonalt samarbeid viktig for å skape grunnlag for en fremtidsrettet og klimatilpasset havforvaltning. Dette inkluderer bl.a. de havrelaterte prosessene i FNs generalforsamling og særorganisasjoner som FAO og UNESCO og i programmer som UNEP, arbeid i de regionale fiskeriforvaltningsorganisasjonene, havmiljøsamarbeid under OSPAR, og samarbeid om gjennomføring av konvensjonen om biologisk mangfold og ulike avtaler om redusert forurensning.

Regjeringen vil sikre en klimatilpasset forvaltning av levende marine ressurser og marint naturmangfold, slik at bærekraftige bestander og økosystemtjenester i størst mulig grad kan opprettholdes under endret klima. Regjeringen vil føre en offensiv politikk for å medvirke til grønn omstilling av norsk økonomi.

For matproduksjon fra havet, vil regjeringen utrede mulighetene for bærekraftig høsting av nye arter, spesielt av arter lavere i næringskjeden.

Regjeringen vil legge frem en revidert, helhetlig nasjonal plaststrategi som skal omfatte tiltak både mot land- og sjøbaserte kilder, og ta hensyn til plastforsøpling og mikroplast både i hav, vann og på land. Regjeringen arbeider for en ny helhetlig global avtale mot marin forsøpling og mikroplast med mål om å stanse tilførsler fra alle sjøbaserte og landbaserte kilder.

Regjeringen vil styrke kunnskapsgrunnlaget om marine økosystemer, og hvordan disse endres som følge av økt menneskelig aktivitet, klimaendringer og forurensning. Regjeringen vil også styrke kunnskapsgrunnlaget om havøkosystemenes rolle for den globale klimautviklingen.

Regjeringen vil fortsatt fremme helhetlig og økosystembasert havforvaltning i internasjonalt havsamarbeid, og være en pådriver for at kunnskap om klimaendringene, sammen med andre faktorer som påvirker havet, legges til grunn for arbeidet i relevante internasjonale fora og avtaler.

Generelt om særlig verdifulle og sårbare områder

Det er innhentet ny kunnskap om miljøverdier og sårbarhet i særlig verdifulle og sårbare områder. For flere av disse områdene har høy miljøverdi blitt bekreftet og styrket gjennom forskning, kartlegging og overvåking. Som en del av det fremtidige arbeidet med det faglige grunnlaget for forvaltningsplanene, vil Faglig forum gjennomgå de enkelte områdene i alle havområdene og vurdere behov knyttet til videre spesifisering av verdi og sårbarhet.

I tilknytning til flere av de eksisterende SVOene i Barentshavet–Lofoten er det identifisert arealer med særlig verdi, såkalte kandidatområder, basert på ny kunnskap om sjøfuglenes utbredelse og arealbruk. Sjøfuglkartlegging har avdekket at beitearealene for sjøfugl som søker næring i åpent hav strekker seg lenger ut fra kystnære områder enn tidligere antatt, til 100 km fra sjøfuglkoloniene.

Sporing av hekkende sjøfugl fra kolonier rundt Barents- og Norskehavet i regi av SEATRACK-programmet (http://seatrack.seapop.no/map/) viser at Barentshavet er viktigere for flere sjøfuglbestander enn tidligere antatt. Loggerstudier på stor geografisk skala, og over mange år, er den mest kostnadseffektive og presise metoden for å fremskaffe informasjon om våre havområders verdi for ulike arter og bestander av sjøfugl, og hvor dynamisk dette bildet kan være over tid.

Faglig forum vil som del av den videre gjennomgangen av alle SVOene også vurdere kandidatområdene og se nærmere på grensene for de gjeldende SVOene. Vurderingene av hva som kvalifiserer til SVO vil bli harmonisert for alle havområdene og det legges opp til en lignende tilnærming som for tilsvarende arbeid under Konvensjonen om biologisk mangfold.

SVO Eggakanten

Eggakanten strekker seg fra Stad til nordvestspissen av Svalbard, og de oseanografiske prosessene langs denne er sammenlignbare i hele dens utstrekning. SVO Eggakanten er utvidet til også å dekke fortsettelsen av Eggakanten ved Svalbard, og fremkommer nå i forvaltningsplanene for både Norskehavet og Barentshavet på en ensartet måte. SVO Eggakanten omfatter hele sokkelskråningen og et stykke inn på sokkelen.

SVO Polar tidevannsfront

Det finnes tre fronter rundt Spitsbergenbanken og Hopendypet: en tidevannsfront, en smeltevannsfront og det som tradisjonelt har vært kalt polarfronten. Det faglige grunnlaget viser at tidevannsfronten er det frontområdet som er spesielt verdifullt og sårbart. I tillegg har også øvrige deler av Spitsbergenbanken vist seg å være spesielt verdifulle med høy produksjon og stort biologisk mangfold, og stor betydning som beite-, oppvekst- og overvintringsområde. Øvrige deler av polarfrontområdet har antakelig ikke like stor betydning for produksjon som tidligere antatt og er derfor ikke identifisert som et SVO. Det betyr at de opprinnelige grensene for denne SVOen er endret til bare å omfatte tidevannsfronten, og navnet er endret til SVO Polar tidevannsfront.

SVO Iskantsonen

Isfrekvens brukes til å beskrive hvor sannsynlig det er at iskantsonen vil befinne seg i et bestemt område i en gitt måned. April er valgt fordi dette vanligvis er måneden med størst isutbredelse, og derfor representerer maksimal sørlig utbredelse av iskantsonen gjennom året. Kriteriet for forekomst av is er en iskonsentrasjon større enn 15 pst., som betyr at isen dekker mer enn 15 pst. av havoverflaten.

Som naturfenomen er iskantsonen beskrevet som en overgangssone mellom isfritt og isdekket hav, hvor mellom 15 pst. og 80 pst. av havoverflaten er dekket av is. Denne overgangssonen er vanligvis begrenset til noen titalls kilometer. Iskantsonen er svært dynamisk og beveger seg i løpet av året fra områdene ved Bjørnøya i sør om våren, til nord for Spitsbergen tidlig på høsten.

Når isen smelter og trekker seg nordover i løpet av våren og sommeren, skapes det spesielle lys- og næringsforhold i og ved iskantsonen som gir en konsentrert oppblomstring av isalger og planteplankton.

Faglig forum har vurdert avgrensningen av SVO Iskantsonen. Faglig Forums anbefaling er at avgrensningen fortsatt bør beregnes på grunnlag av forekomst av havis i april måned, og at beregningen bør baseres på den nyeste tilgjengelige tidsserien med satellittobservasjon av isutbredelse, som er 30-årsperioden 1988–2017. Det er imidlertid forskjellige syn i Faglig forum på om det skal benyttes 30 pst. (som tidligere), eller 0,5 pst. isfrekvens som gir en avgrensning betydelig lenger sør.

I lys av anbefalingene fra Faglig forum har regjeringen satt grensen for SVO Iskantsonen der det forekommer havis 15 pst. av dagene i april (15 pst. isfrekvens), basert på satellittobservasjon av isutbredelse fra 30-årsperioden 1988–2017. Denne grensen kan oppdateres med nye isdata ved senere oppdateringer av forvaltningsplanene.

SVO Havområdene rundt Svalbard

I Meld. St. 20 (2014–2015) ble det varslet at en vurdering av hvordan det særlig verdifulle og sårbare området rundt Svalbard kan avgrenses, ville bli gjort som en del av det faglige arbeidet frem mot revideringen av forvaltningsplanen i 2020. Som et resultat av dette arbeidet foreligger det nå et forslag til avgrensning av SVO Havområdene rundt Svalbard. Avgrensningen som nå er gjort er basert på vurdering av miljøverdiene i området, men det gjenstår å gjøre en vurdering av sårbarhet.

Tre hovedelementer har bidratt i vesentlig grad i forslaget til avgrensning av SVO Havområdene rundt Svalbard: viktige beiteområder for pelagisk beitende sjøfugl som hekker på Svalbard, beite- og reproduksjonsområder for marine pattedyr med tilhold i Svalbardområdet gjennom hele året, og ulike miljøverdier på Spitsbergenbanken.

Havområdene rundt Bjørnøya utgjør den sørligste delen av SVO Havområdene rundt Svalbard. Bjørnøya er et nøkkelområde for sjøfugl og har en av de største sjøfuglkoloniene på den nordlige halvkule.

SVO Vestfjorden

Vestfjorden, mellom Lofoten og Salten i Nordland fylke, har tradisjonelt vært et hovedgyteområde for nordøstarktisk torsk. Gjennom det meste av perioden 1970–2000 var Vestfjorden med Ofotfjorden og Tysfjorden også det dominerende overvintringsområdet for Norsk vårgytende sild (NVG-sild). Selv om områdets betydning for sild har vært mindre de siste årene, er Vestfjorden likevel potensielt et svært viktig område for to av Norges viktigste kommersielle fiskebestander.

Trygg sjømat

Fisk og annen sjømat skal være trygg og oppleves som trygg av forbrukeren i de ulike markedene. Basert på dagens kunnskap er dette målet nådd for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, mens det for Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak er delvis nådd.

Miljøfarlige stoffer

Konsentrasjonen av helse- og miljøfarlige kjemikalier og radioaktive stoffer i miljøet skal ikke overskride bakgrunnsnivå for naturlig forekommende stoffer, og skal være tilnærmet null for menneskeskapte forbindelser. Utslipp og tilførsler av helse- og miljøfarlige kjemikalier eller radioaktive stoffer fra virksomhet i havområdene skal ikke bidra til overskridelser av disse nivåene. Det er fremdeles tilførsler av miljøfarlige stoffer og radioaktive stoffer til alle havområdene, og målene om miljøfarlige stoffer er i hovedsak ikke nådd.

Operasjonelle utslipp fra petroleumsvirksomhet og skipsfart

Operasjonelle utslipp fra virksomhet i området skal ikke medføre skade på miljøet, eller bidra til økninger i bakgrunnsnivåene av olje eller andre miljøfarlige stoffer over tid. Operasjonelle utslipp fra petroleumsvirksomhet i Nordsjøen er betydelige og bidrar til økninger i bakgrunnsnivå av olje, andre miljøfarlige stoffer og naturlig forekommende radioaktive stoffer over tid. Det slippes også ut naturlig forekommende miljøfarlige stoffer, naturlig forekommende radioaktive stoffer og miljøfarlige kjemikalier med produsert vann fra petroleumsvirksomheten i Norskehavet. Det er usikkerhet om skadeeffekter fra operasjonelle utslipp, inkludert mulige langtidseffekter på koraller og svamp påvirket av borekaks. Målet anses derfor ikke som nådd for operasjonelle utslipp fra petroleumsvirksomheten i disse havområdene.

Marin forsøpling

Tilførsel av søppel som har negativ påvirkning i kystområder, på havoverflaten, i vannmassene og på havbunnen skal reduseres. En samlet vurdering av kunnskapen indikerer at målet for marin forsøpling ikke er nådd for noen av havområdene.

Risiko for akutt forurensning

Risikoen for skade på miljøet og de levende marine ressursene som følge av akutt forurensning skal holdes på et lavt nivå, og skal kontinuerlig søkes ytterligere redusert. Videre skal sjøsikkerhet og oljevernberedskap utformes og dimensjoneres slik at den bidrar effektivt til fortsatt lav risiko for skade på miljøet og de levende marine ressursene.

Ulykkesrisikoen knyttet til petroleumsvirksomhet er vurdert å være lav i alle havområdene.

Miljørisiko for sjøfugl på åpent hav i Barentshavet er generelt høyere enn i Nordsjøen og Norskehavet, fordi tilstedeværelsen av sårbar sjøfugl er betydelig høyere i store deler av året. Målet om lav risiko for skade på miljøet og de levende marine ressursene er derfor ikke nådd for Barentshavet, selv om ulykkesrisikoen er lav.

Miljørisikoen knyttet til felt i drift i Norskehavet og Nordsjøen anses for å være på samme nivå som tidligere. Miljørisikoen knyttet til enkelte aktiviteter har vært høy, med behov for risikoreduksjon, spesielt knyttet til høye utslippsrater og kystnær aktivitet. Målet anses derfor kun som delvis nådd.

Den nasjonale maritime atomberedskapen i havområdene har blitt noe styrket, men det er behov for ytterligere forbedring av tilgjengelige måleressurser og preventiv innsats mot havaristen ved en ulykke.

Særlig verdifulle og sårbare områder og naturtyper

Menneskelig aktivitet i særlig verdifulle og sårbare områder skal vise særlig aktsomhet og foregå på en måte som ikke truer økologiske funksjoner, produksjon eller naturmangfold. For noen SVOer anses målet som nådd, mens for andre vurderes målet som delvis nådd. Målet er ikke nådd for SVOene Transekt Skagerrak, Ytre Oslofjord og Skagerrak på grunn av overbeskatning av hummerbestanden og mulige indirekte effekter av menneskelig aktivitet på sjøfuglbestandene.

Forvaltning av arter

Naturlig forekommende arter skal finnes i levedyktige bestander som sikrer reproduksjon og langsiktig overlevelse, og hvor det genetiske mangfoldet opprettholdes. Dette målet er nådd for alle de store kommersielle fiskebestandene og høstede sjøpattedyr i alle havområdene, men er mer usikkert for de ikke-kommersielle fiskebestandene og bunnlevende organismer. Målet er ikke nådd for sjøfugl, noen av de mindre, kommersielle fiskebestandene og selarten klappmyss i Norskehavet.

Arter som er viktige for økosystemenes funksjon, struktur og produktivitet, skal forvaltes slik at de kan ivareta sin rolle som nøkkelarter i økosystemet. Målet anses som nådd når det gjelder forvaltning av nøkkelarter i alle havområdene.

Truede og sårbare arter og nasjonale ansvarsarter skal opprettholdes på eller gjenoppbygges til livskraftige nivåer. Målet er ikke nådd da det fremdeles er mange sårbare og truede arter og nasjonale ansvarsarter som ikke er på «livskraftige nivåer» ifølge den norske rødlista fra 2015.

Menneskeskapt introduksjon og spredning av organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemene, skal unngås. Målet er ikke nådd for Nordsjøen og Skagerrak, mens det er usikkert om målet er nådd i de andre havområdene.

Bevaring av marine naturtyper

Opprettelse av marine beskyttede og vernede områder i norske kyst- og havområder skal bidra til et internasjonalt representativt nettverk av marine beskyttede og vernede områder. Målet anses ikke som nådd for noen av havområdene fordi det mangler mye på gjennomføring av marin verneplan, og fordi områdene som er opprettet ikke anses å utgjøre et representativt nettverk som bevarer variasjonsbredden i naturtyper.

Bærekraftig høsting/bruk

Prinsippene for bærekraftig høsting skal ligge til grunn for forvaltningen av de levende marine ressursene. Dette målet er nådd for alle bestander som høstes i Norskehavet, både de store og de mindre kommersielle bestandene.

Levende marine ressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte gjennom økosystembasert tilnærming basert på beste tilgjengelige kunnskap. Høsting skal ikke ha vesentlige negative påvirkninger på andre deler av det marine økosystemet eller økosystemets struktur. Disse målene vurderes som nådd for Nordsjøen og Skagerrak.

Arter som høstes skal forvaltes innenfor sikre biologiske grenser slik at gytebestandene har god reproduksjonsevne. Dette er oppnådd i Barentshavet, med unntak av for kysttorsk og vanlig uer. Målet er nå også nådd for kongekrabbe – som er en forbedring siden 2010.

Status og fremskrivning for aktivitet

Ved inngangen til 2020 var det 87 felt i produksjon på norsk sokkel: 66 i Nordsjøen, 19 i Norskehavet og to i Barentshavet. Produksjonen i 2019 var på 214 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.). Oppstart av Johan Sverdrup-feltet gjør at produksjonen vil øke de nærmeste årene. Ved inngangen til 2020 var det om lag 85 funn som vurderes bygget ut. De fleste av disse er små og vil bygges ut med havbunnsinnretninger knyttet til eksisterende infrastruktur. Det er et stort potensial for å øke utvinningen på mange av feltene i drift utover det som er planlagt i dag. Siden 2000 er det gjennomført en rekke tiltak på felt i drift for å øke utvinningen. Dette har økt reservene betydelig. I den siste konsesjonsrunden (TFO 2019) ble det tilbudt 69 utvinningstillatelser på norsk sokkel, fordelt på 33 i Nordsjøen, 23 i Norskehavet og 13 i Barentshavet. 19 ulike selskaper ble tilbudt operatørskap.

Det er store gjenværende olje- og gassressurser på norsk sokkel. Oljedirektoratet anslår at de totale oppdagede og uoppdagede petroleumsressursene på norsk kontinentalsokkel utgjør 15,7 milliarder standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm³ o.e.) per 31. desember 2018.

Gjennom to likestilte konsesjonsrunder tildeles areal for petroleumsvirksomheten. I nummererte konsesjonsrunder tildeles nytt areal i umodne områder normalt hvert annet år. I mer modne områder, med bedre kjent geologi og nærhet til eksisterende og planlagt infrastruktur for produksjon og transport, tildeles arealer årlig gjennom ordningen med tildeling i forhåndsdefinerte områder (TFO).

Forutsigbare rammebetingelser er viktige for petroleumsnæringen, og regjeringen vil fortsatt legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass, herunder videreføre dagens praksis med jevnlige konsesjonsrunder på norsk sokkel for å gi næringen tilgang til nytt leteareal.

Olje- og gassnæringen spiller en nøkkelrolle i norsk økonomi, og vil fortsatt bidra i betydelig grad til finansieringen av det norske velferdssamfunnet. Petroleumsvirksomheten i havområdene bidro i 2019 med 566,8 mrd. kroner til BNP. Det meste av oljen og gassen som produseres, selges til utlandet og gir betydelige eksportinntekter. I 2018 stod petroleumssektoren for 17 pst. av all verdiskaping i landet og utgjorde om lag 43 pst. av eksportinntektene. Petroleumssektoren står videre for om lag 20 pst. av statens inntekter og om lag 20 pst. av Norges totale investeringer. I 2019 var det sysselsatt 110 000 personer tilknyttet forvaltningsplanområdene.

Status og fremskrivning for miljøpåvirkning

Driftsutslipp i petroleumsvirksomheten er utslipp som omfattes av utslippstillatelser. Disse gis og følges opp av Miljødirektoratet. Petroleumstilsynet har ansvar for å følge opp selskapenes arbeid med å forebygge akutte utslipp til sjø. Akutte utslipp omfattes ikke av utslippstillatelser, og er konsekvenser av uønskede hendelser.

Utslippene av klimagasser fra olje- og gassutvinningen utgjorde i 2018 14 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette utgjør 27 pst. av de nasjonale utslippene.

Selskapene har gjennomført mange tiltak på innretninger og landanlegg, som blant annet installering av mer effektive gassturbiner, energieffektivisering, løsninger med kraft fra land og CO₂-lagring.

Hovedvirkemidlet for å begrense utslippene av klimagasser fra petroleumsvirksomheten er økonomisk; kvoteplikt og CO₂-avgift. Disse gjør at selskapene til enhver tid har egeninteresse av å gjennomføre tiltak for å redusere sine utslipp. I Norges innrapportering til FNs klimakonvensjon er det anslått at CO₂-avgiften og kvoteplikten bidrar til gjennomføring av tiltak som vil redusere CO₂-utslippene på sokkelen med nesten syv millioner tonn i 2020. Samlet sett har dette bidratt til at norske utslipp i gjennomsnitt er vesentlig lavere pr. produsert enhet enn gjennomsnittet for oljeproduserende land.

Det er etablert gode systemer for å ivareta korallrev og andre verdifulle bunnsamfunn gjennom de generelle vilkårene som stilles i konsesjonsrundene, gjennom krav i HMS-regelverket og eventuelle vilkår i tillatelsene til virksomhet etter forurensningsloven.

Seismiske undersøkelser gjennomføres for å vurdere potensialet for forekomster av petroleumsressurser og er en forutsetning for petroleumsvirksomheten. Kartlegging av geologien under havbunnen gjøres ved hjelp av lydsignaler. Disse genereres av luftkilder som gir en lydpuls, og det er trykkbølger eller partikkelbevegelser i vannet som kan høres av fisk og sjøpattedyr. Det er ikke påvist noen endringer i marine organismer som følge av støy fra seismiske undersøkelser.

Sårbarhet for miljøet

Akutt forurensning kan skade organismer i vannsøylen, på havbunnen, sjøfugl og marine pattedyr og organismer som lever i kyst- og strandsonen. Det er størst risiko forbundet med store oljeutslipp, og kunnskapsstatus på sårbarhet for oljeforurensning har derfor størst fokus, uavhengig av om kilden er et skip eller en petroleumsinnretning.

I Barentshavet har kunnskapen om de ulike sjøfuglbestandenes områdebruk gjennom året økt betydelig. Kartleggingsprosjektet SEATRACK har gitt ny forståelse av fordelingen av sjøfugl på åpent hav spesielt i høst- og vinterperiodene. Den nye kunnskapen innebærer at sjøfugl vurderes som spesielt sårbare for akutt forurensning i flere områder på åpent hav, i tillegg til i de store hekkekoloniene.

Resultater fra Havforskningsinstituttets EGGTOX-prosjekt viser at fiskeegg og -larver fra hyse, torsk, sei, kveite, sild og polartorsk får store skader når de blir utsatt for konsentrasjoner av olje.

I Barentshavet er det flere områder med et stort mangfold av viktige miljøverdier som kan skades dersom de eksponeres for olje. Samtidig er kunnskapen om sårbarheten for økosystemene og mulige økosystemeffekter mangelfull. Flere av de særlig verdifulle og sårbare områdene peker seg ut som næringsrike områder med et stort biologisk mangfold, og vil kunne være spesielt utsatte for økosystemeffekter som følge av akutt forurensning i hele eller deler av året. I Barentshavet gjelder dette spesielt områdene Lofoten til Tromsøflaket, bankområdene på Tromsøflaket, iskantsonen og den polare tidevannsfronten, samt havområdene rundt Svalbard, herunder Bjørnøya. Dette er områder hvor det er viktig å utøve ekstra varsomhet for å unngå potensiell oljeforurensning og skade. For Norskehavet og Nordsjøen er SVOene, samt kystsonen og hekkekoloniene til sjøfugl, spesielt sårbare for oljeforurensning.

Iskantsonen er et spesielt høyproduktivt område hvor flere sårbare ressurser vil kunne rammes samtidig.

Det er fremdeles store kunnskapsmangler knyttet til hvilke skadevirkninger oljeforurensning vil kunne ha for økosystemene i iskantsonen. Men sårbarheten anses for å være høy, og konsekvensene vil kunne bli særlig store hvis et større oljeutslipp skulle inntreffe og påvirke en større del av iskantsonen på våren eller sommeren når produksjonen i vannmassene er svært høy, og det kan være store antall og konsentrasjoner av sjøfugl og sjøpattedyr.

Skipstrafikk

Polarkoden er globale bindende regler for skip som skal ferdes i polare farvann, dvs. Arktis og Antarktis. Polarkoden kommer i tillegg til det regelverk som allerede finnes i gjeldende konvensjoner og koder (SOLAS, MARPOL, STCW-konvensjonen etc.). Polarkoden anses for å være et av de viktigste tiltakene for å øke sikkerheten ved skipstrafikk i polare farvann. Polarkoden trådte i kraft i 2017. I FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) forhandles det om å få på plass et internasjonalt forbud mot bruk av tungolje som drivstoff i Arktis.

Utbygging av infrastruktur for mottak av signal fra fartøyenes antikollisjonssystem Automatic Identification System (AIS) har bidratt til å styrke trafikkovervåkingen betydelig de senere årene. Sjøtrafikksentralen i Vardø overvåker skipstrafikken i hele norsk økonomisk sone og i farvannet rundt Svalbard, med spesielt fokus på tankfartøy og andre større fartøy.

Det vises for øvrig til Meld. St. 30 (2018–2019) Samhandling for betre sjøtryggleik, som gir en statusoppdatering for gjennomføringen av sjøsikkerhetstiltak de senere årene. Samlet sett innebærer de gjennomførte tiltakene at sjøsikkerheten er styrket i norske hav- og kystområder.

Petroleumsvirksomhet

Norsk petroleumsvirksomhet har i over 40 år taklet utfordringer i nye områder, utviklet nødvendig kunnskap og teknologi, samt bygget opp betydelig operasjonell erfaring. Næringen bruker omfattende ressurser for kunnskapsinnhenting, evalueringer og tiltak til dette formålet. Fravær av ulykker må sees i lys av disse forberedelsene og av selskapenes risikostyring og forbedringer i alle etterfølgende faser. Vurderingene fra Faglig forum konkluderer med at det ikke er funnet utfordringer som hver for seg er ukjente, og som ikke kan håndteres innenfor gjeldende regelverk og/eller som ikke allerede er adressert av kartlagt teknologiutvikling.

Det har vært en nedgang i antall hendelser med akutte råoljeutslipp på norsk sokkel i perioden 2001–2017. Det indikerer at barrieresvikt skjer sjeldnere i senere år. Nedgangen skyldes redusert antall hendelser med mindre utslippsmengde.

De siste årene har det vært en økende tendens i antall tilløpshendelser på norsk sokkel. Dette skyldes økning i antall brønnkontrollhendelser i Nordsjøen. Hendelsene har i stor grad inntruffet under produksjonsboring.

Petroleumstilsynet har i samarbeid med operatørene rettet større oppmerksomhet mot forebygging av brønnkontrollhendelser for brønner boret som en del av letevirksomhet. Brønnkontrollhendelser kan blant annet gi store utslipp og blir derfor prioritert, selv om slike ulykker har lav sannsynlighet.

Helse-, miljø- og sikkerhetsregelverket for petroleumsvirksomheten er likt for hele sokkelen. Krav om risikostyring og håndtering av lokale forhold/utfordringer inngår i dette. Aktørene må derfor vurdere lokale forhold og iverksette relevante tiltak. Erfaringer viser at Barentshavet har noen lokale utfordringer som krever spesielle tiltak.

Miljørisikoen for petroleumsvirksomheten er i hovedsak knyttet til oljeutslipp. Utslipp av gass eller kjemikalier anses ikke å være forbundet med stor miljørisiko.

Det foreligger et betydelig erfaringsmateriale knyttet til mulige utslippsscenarioer, spredningsmodelleringer og mulige miljøkonsekvenser, miljørisiko og beredskapsutfordringer i Barentshavet. Sammen med ny kunnskap om miljøverdier i området, har dette betydning for forståelsen av miljørisikoen i havområdet.

Konsekvenspotensialet vil være størst der eventuelle utslipp vil kunne berøre områder med høye tettheter av sårbare miljøverdier, slik som ved iskantsonen og områder rundt sjøfuglkolonier. Sjøfugl peker seg ut som den miljøverdien med høyest miljørisiko i Barentshavet.

Det er ikke grunn til å tro at miljørisiko for fisk er høy så lenge det ikke er betydelig overlapp mellom gyteproduktene og skadelige konsentrasjoner av olje. Risikonivået avhenger også av hvor sårbar den enkelte bestand er for eventuelt bortfall av en årsklasse som skal rekruttere til voksenbestanden. Ny kunnskap om mulig sedimentering av olje ved uhellsutslipp, er også relevant for miljørisikovurderinger i Norskehavet, som har store og viktige forekomster av dypvannskorallrev.

De viktigste tiltakene for å redusere miljørisiko er forebyggende tiltak som kan redusere risiko for at ulykker med utslipp inntreffer, og at de ikke inntreffer i områder som er spesielt sårbare for akutt forurensning. Roller og ansvar for beredskapen i Barentshavet er godt avklart gjennom forurensningsloven og «Nasjonal plan for beredskap mot akutt forurensning». Riksrevisjonen har undersøkt myndighetenes arbeid med å ivareta miljø og fiskeri ved petroleumsvirksomhet i nordområdene. En rekke av Riksrevisjonens anbefalinger i rapport 3:9 (2018–2019) er svart ut gjennom Stortingets behandling av rapporten. Tiltak for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger er iverksatt.

Kystverket og Miljødirektoratet jobber kontinuerlig med å forsterke samarbeidet for å sikre gode beredskapskrav til petroleumsvirksomheten, og god samordning av den nasjonale beredskapen. For å sikre en bedre tilgjengelighet kan det vurderes om det skal etableres en felles database for operatørenes beredskapsplaner.

For å sikre større samordning av kommunal og statlig beredskap vil det vurderes å overføre ansvaret for tilsyn og oppfølging av kommunal beredskap fra Miljødirektoratet til Kystverket. Dette vil kunne sikre at kommunal beredskap knyttes sømløst mot statlig beredskap.

Gjennom å sette boretidsbegrensninger for petroleumsvirksomheten, vil miljørisikoen kunne reduseres betraktelig ved leteboring. For produksjonsboring er kunnskapen om reservoarforhold og oljetype godt kjent, og sannsynligheten for oljeutblåsning er redusert i forhold til en leteboring.

Atomberedskap og beredskap mot akutt radioaktiv forurensning

Den norske atomberedskapsorganisasjonen involverer myndigheter både på sentralt, regionalt og lokalt nivå, og er opprettet for raskt å kunne etablere en effektiv, faglig basert og koordinert håndtering av atomhendelser og sørge for hurtig iverksettelse av tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser. Atomberedskapen ledes av Kriseutvalget for atomberedskap (KU). Selv en ubetydelig hendelse uten fare for utslipp av radioaktivt materiale kan gi alvorlige konsekvenser for norske næringsinteresser som sjømateksport. Klima- og miljødepartementet er i en prosess med å gjøre forurensningslovens bestemmelser om kommunal og statlig beredskap, beredskapsplaner, statlig aksjonsledelse og bistandsplikt gjeldende også for akutt radioaktiv forurensning.

Arealer for petroleumsvirksomhet

Petroleumsvirksomhet foregår i de områder som er åpnet av Stortinget innenfor de rammer som følger av forvaltningsplanene for havområdene.

Petroleumsvirksomheten legger bånd på arealer i form av plattformer, undervannsinstallasjoner, rørledninger og sikkerhetssoner. Det er lagt 8 800 km med gassrørledninger på norsk sokkel.

Seismiske undersøkelser krever betydelige arealer i den tiden aktiviteten pågår. Slike undersøkelser foregår i alle faser av petroleumsvirksomheten, fra leting til siste produksjonsfase. Selv om aktiviteten relativt sett er tidsbegrenset er det denne som skaper størst konflikt med fiskeriene. Utsettelser av seismiske innsamlinger kan medføre betydelige kostnader for petroleumsvirksomheten. Tildeling av arealer skjer etter petroleumsloven.