Kapitaltilgang til næringslivet

Det norske næringslivet er avhengig av et velfungerende kapitalmarked for å kunne finansiere lønnsomme prosjekter til priser som reflekterer forventet avkastning og risiko. Regjeringen vil fortsette å arbeide for et velfungerende kapitalmarked og med å forenkle tilgangen til risikokapital og kompetente investorer i tråd med Granavolden-plattformen.

Hovedinntrykket av kapitalmarkedet i Norge i en normalsituasjon er at de norske verdipapirmarkedene fungerer godt, at norske finansforetak er solide og likvide, og at offentlige ordninger bidrar til å finansiere prosjekter som ikke lett finner ordinær markedsfinansiering. Den norske tilbudssiden og integrasjonen med utenlandske markeder gir næringslivet et diversifisert finansieringstilbud, og samlet sett synes lønnsomme prosjekter i normale tider å ha god tilgang til finansiering.

Banklån har over tid vært den dominerende kilden til gjeldsfinansiering av norsk næringsliv. Mens norske banker og større norske bedrifter kan hente kapital i utenlandske verdipapirmarkeder og fra utenlandske finansforetak, kan nye og mindre bedrifter i større grad være avhengig av norske og lokale kapitalkilder.

Regjeringen vil bidra til at det norske verdipapirmarkedet skal være en effektiv finansieringskilde for næringslivet og attraktivt for investorer. Da må aktørene ha tiltro til at markedet er velregulert og gjennomsiktig, at relevant informasjon er allment tilgjengelig, og at overtredelser av regelverket blir forebygget, avdekket og fulgt opp.

For å bidra til at levedyktige bedrifter ikke skal gå under på grunn av likviditetsproblemer i den ekstraordinære situasjonen etter koronautbruddet, har myndighetene lansert tiltak rettet mot kapitalmarkedene. Det ble i slutten av mars etablert en statlig garantiordning for banklån til små og mellomstore bedrifter, og ordningen ble utvidet til å omfatte også større bedrifter i begynnelsen av april. Statens obligasjonsfond er gjenopprettet for å bidra til økt likviditet og kapitaltilgang i obligasjonsmarkedet. Gjennom de direkte støtteordningene er det bevilget økt støtte til virksomheter med forsknings- og innovasjonsaktivitet, som er viktig for å opprettholde omstillings- og vekstevne når utbruddet er over.

Verdipapirisering og obligasjoner med fortrinnsrett

Verdipapirisering innebærer at utlån og andre finansielle eiendeler pakkes sammen og konverteres til omsettelige verdipapirer. Det vil oftest være en bank som verdipapiriserer eiendeler, med sikte på å tilpasse sin risiko eller finansiere utlånsvirksomheten, men ethvert foretak som eier utlån og andre finansielle eiendeler, kan i prinsippet gjennomføre verdipapiriseringer. Verdipapirisering kan lette tilgangen til kreditt for enkelte låntakergrupper, og gir flere alternative investeringsmuligheter. Verdipapirisering kan imidlertid også bidra til økt kompleksitet i finanssystemet, og potensielt medføre vesentlig høyere systemrisiko hvis reguleringen ikke er god nok, slik en så i USA i forkant av finanskrisen. Verdipapirisering har vært lite brukt i Norge bl.a. som følge av at reglene som muliggjorde denne type transaksjoner, ble opphevet ved innføring av ny finansforetakslov i 2016, men det har vært utbredt ellers i Europa og i enda større grad i USA.

I EU er det fastsatt et nytt regelverk som skal fremme bruken av verdipapirisering innenfor forsvarlige rammer. Verdipapiriseringsforordningen ble vedtatt i desember 2017 og trådte i kraft i EU 1. januar 2019. Verdipapiriseringsforordningen og tilhørende endringer i annet EU-regelverk er EØS-relevant, men ennå ikke del av EØS-avtalen. Departementet hadde frem til 30. september 2019 på høring en utredning om hvordan de nye verdipapiriseringsreglene kan gjennomføres i Norge, og arbeider nå med en lovproposisjon.

Europaparlamentet og EUs råd oppnådde i februar 2019 enighet om utformingen av et nytt regelverk om obligasjoner med fortrinnsrett («covered bonds»), basert på et forslag fra EU-kommisjonen i mars 2018. Regelverket ble formelt vedtatt i EU i november 2019. Formålet er å fremme bruken av OMF i Europa, både som finansieringskilde og investeringsobjekt. Regelverket skal bl.a. harmonisere definisjoner og egenskaper ved OMF, herunder etablere «European Covered Bonds» som en merkelapp som tilfredsstiller visse krav, og styrke forbrukervernet gjennom nye tilsynsoppgaver. Det legges opp til at regelverket skal kunne settes i kraft i Norge samtidig som i EU. Finanstilsynet har nylig utredet hvordan dette kan gjennomføres, og departementet sendte utredningen på høring 23. mars 2020. I prosessen med å fastsette forskrifter vil hensynet til harmonisering vektlegges i bruken av det nasjonale handlingsrommet.

Finansnæringens rolle i omstillingen til en lavutslippsøkonomi

Finansnæringen har en sentral rolle i omstillingen til en lavutslippsøkonomi. Som långiver og investor vil næringen kunne være pådrivere for omstilling i privat sektor. Næringen kan bidra ved å utvikle finansielle instrumenter og produkter som gjør det lettere for investorer å identifisere bærekraftige investeringer, og ved å tilby finansielle produkter som gir kundene insentiver til utslippskutt.

Næringen tilbyr i dag en rekke finansielle produkter med «grønn» eller bærekraftig profil rettet mot privat- og næringsmarkedet. Næringen har også en rolle som tilrettelegger ved utstedelser av grønne obligasjoner som skal finansiere prosjekter som har positiv klima- og miljøeffekt eller bidrar til klimatilpasning. Mangelen på universelt aksepterte prinsipper for å klassifisere grønne finansielle instrumenter og produkter kan hemme veksten i markedet og gjøre det krevende for kundene å sammenligne produkter. Manglende standarder for grønne finansielle produkter åpner også for såkalt grønnvasking, hvor produkter markedsføres som grønne uten å ha beviselige klima- eller miljøeffekter.

Etablering av standarder kan øke kunder og investorers tillit til slike produkter, og legge til rette for at disse markedene vokser. Utviklingen av et klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet og standarder og merkeordninger i EU kan redusere risikoen for grønnvasking og gjøre det enklere for profesjonelle og ikke-profesjonelle investorer å identifisere bærekraftige investeringer.

Skadeforsikringsforetakene er direkte eksponert for de fysiske effektene av klimaendringene i form av økte skadeutbetalinger etter hyppigere naturskadehendelser. Norske skadeforsikringsforetak er en viktig samarbeidspartner for det offentlige i arbeidet med klimatilpasning og forebygging av naturskader. Gjennom sin virksomhet har foretakene betydelig kunnskap om klima- og naturskaderisiko, bl.a. i form av skadedata som foretakene deler med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

Digitalisering og finansiell teknologi

Norsk finansnæring var tidlig ute med å bruke digitale løsninger og tilby digitale, kostnadseffektive tjenester til sine kunder. Innovasjonstakten innenfor finansielle tjenester er fortsatt høy og kan gi nye endringer i markedsstrukturen fremover. EUs reviderte betalingstjenestedirektiv er ventet å bidra til økt konkurranse i markedet for betalingstjenester de nærmeste årene. Lov- og forskriftsregler som gjennomfører de viktigste delene av direktivet i Norge, trådte i kraft 1. april 2019.

De etablerte finansforetakene utfordres både av nye fintech-virksomheter og store teknologiselskaper som de senere årene har begynt å tilby finansielle tjenester. Financial Stability Board har pekt på at de store teknologiselskapenes inntog i markedet for finansielle tjenester kan øke konkurransen på kort sikt, men at det på lengre sikt er fare for ny markedskonsentrasjon. Den siste tiden har det vokst frem strategiske samarbeid mellom teknologiselskaper og etablerte finansforetak, bl.a. mellom Google og Citigroup og Apple og Goldman Sachs. I Norge har en sett noen av de samme utviklingstrekkene, med flere eksempler på at etablerte aktører i finansnæringen samarbeider både med globale aktører og lokale nykommere.

Fremveksten av Bitcoin og andre virtuelle valutaer har reist en rekke nye problemstillinger. Det er bred enighet internasjonalt om at virtuelle valutaer utgjør en risiko for hvitvasking og terrorfinansiering. EU-kommisjonen har, basert på arbeid og råd fra tilsynsmyndighetene EBA og ESMA, bedt om høringsinnspill om virtuelle eiendeler dekket av EU-regler om finansielle instrumenter under MiFID II eller som e-penger under e-pengedirektivet. For virtuelle eiendeler som i dag ikke er dekket av EU-reglene, vurderer Kommisjonen en felles regulering som bl.a. skal ta hensyn til forbrukervernet og markedsintegriteten.

En nylig utvikling i markedet for virtuelle eiendeler er fremveksten av kryptovalutaer med stabiliseringsmekanismer («stablecoins»). Financial Stability Board har definert slike valutaer som en virtuell eiendel utformet for å holde en stabil verdi relativt til en annen eiendel eller en kurv av eiendeler. Disse kan være sikret gjennom et utvalg tradisjonelle valutaer eller råvarer, eller ved bruk av algoritmer. En arbeidsgruppe nedsatt av G7 har uttalt at ingen slike globale valutaer bør introduseres i markedet før de juridiske og regulatoriske problemene er løst.

Nye aktører og bruk av ny teknologi i produksjonen av finansielle tjenester kan skape økt etterspørsel etter veiledning i regelverksspørsmål, særlig fra nye aktører med liten erfaring med regulering og tilsyn, men også fra etablerte finansforetak som ønsker å tilby tjenester på nye måter gjennom bruk av teknologi. Tilsynsmyndigheter i flere land har de siste årene søkt å legge til rette for innovasjon gjennom å etablere kontaktpunkter for veiledning og såkalte regulatoriske sandkasser.

I regulatoriske sandkasser gis utvalgte virksomheter mulighet til å teste ut bestemte produkter, teknologier eller tjenester på et begrenset antall kunder, i en begrenset tidsperiode og under tett oppfølging av tilsynsmyndigheten. Hensikten er både å øke tilsynsmyndighetenes forståelse av nye teknologiske løsninger i finansmarkedet, og å gi innovative virksomheter en bedre forståelse av regulatoriske krav og hvordan regelverket får anvendelse på nye forretningsmodeller, produkter og tjenester.

Finansdepartementet ba i november 2018 Finanstilsynet om innen utgangen av 2019 å etablere en regulatorisk sandkasse som del av et bredere informasjons- og veiledningsinitiativ. Finanstilsynet åpnet for søknader til sandkassen 12. desember 2019 med frist 12. februar 2020. Det kom inn tolv søknader som nå vurderes for opptak i første pulje i sandkassen. I lys av erfaringene fra den første runden med søknader vil departementet sammen med Finanstilsynet vurdere om man bør åpne for løpende opptak til sandkassen og eventuelt andre tilpasninger.

Digitalisering bidrar til en mer effektiv offentlig sektor, mer verdiskaping i næringslivet og forenklinger for forbrukerne. Det er positive samspillseffekter av digitaliseringen av offentlig sektor og finanssektoren, og finansnæringen er en nyttig samarbeidspartner i statens digitaliseringsarbeid. I juni 2019 la regjeringen ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet frem sin digitaliseringsstrategi for årene 2019 til 2025. Et godt samarbeid med finansnæringen vil fortsette å være en sentral del av dette arbeidet fremover, herunder prosjektet Digital Samhandling Offentlig Privat (DSOP). Gjennom DSOP bidrar finansnæringen til å utvikle digitale løsninger som kan gi store samfunnsøkonomiske besparelser. Koronasituasjonen har understreket fordelene ved et digitalisert samfunn. Bl.a. bygger den tekniske løsningen for kompensasjonsordningen for næringslivet som regjeringen lanserte etter utbruddet, på tidligere samarbeid og løsninger gjennom DSOP.

Finansiell folkefinansiering

Folkefinansieringsplattformer som kobler investorer med foretak og andre som trenger kapital, har vokst frem som et supplement til tradisjonelle finansforetak og markedsplasser. Kapitaltilgangsutvalget (NOU 2018:5) pekte på tilrettelegging av folkefinansiering, både gjennom lån og egenkapital, som et av flere forslag for å øke tilgang på kapital for norsk næringsliv. Regjeringen vil legge til rette for folkefinansiering både gjennom forenklinger for næringen og økt trygghet for forbrukere. Regelverket er blitt justert slik at usikkerhet rundt enkeltstående tilfeller ikke er et utilsiktet hinder for at lånebasert folkefinansiering får utbredelse i Norge. Departementet vil følge utviklingen i det norske markedet og vurdere behovet for ytterligere regelverksendringer. Departementet vil spesielt følge med på regelverksutviklingen i EU, og hvilke føringer et felleseuropeisk regelverk for folkefinansiering legger for fremtidig norsk regulering av plattformer for finansiell folkefinansiering.

EØS-avtalen og forholdet til Storbritannia

EØS-avtalen er Norges viktigste handelsavtale, og gjennom denne avtalen er det etablert et felles indre marked for finansielle tjenester. Vårt finansmarked er dypt integrert med markedene i nordiske EU-land, og et velfungerende indre marked er av stor betydning for Norge. Vår finansmarkedsregulering er i stor grad basert på EØS-regler som igjen ofte samsvarer med internasjonale anbefalinger.

For at norske foretak og markeder kan ha en velfungerende tilknytning til det indre markedet, er det viktig at relevante EU-regler raskt tas inn i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. Da EØS-avtalen ble undertegnet i 1992, inneholdt den 45 rettsakter om finansielle tjenester, og frem til august 2016 ble det tatt inn ca. 135 nye rettsakter. Etter at rettsaktene som etablerer EUs finanstilsynssystem, ble tilpasset og innlemmet i EØS-avtalen i september 2016, har innlemmelsestakten økt. Fra september 2016 til desember 2019 er det tatt inn mer enn 350 rettsakter, hvorav 267 bare i 2019. Så langt i 2020 har 17 rettsakter blitt innlemmet i EØS-avtalen. I midten av mars var det 97 finansrettsakter som var vedtatt i EU, men ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen. Regjeringen vil i 2020 fortsette arbeidet med å innlemme EØS-relevante rettsakter i EØS-avtalen og gjennomføre dem i nasjonalt regelverk.

Departementet følger utviklingen i EUs regelverk på finansmarkedsområdet tett. Departementet vil fortsatt legge vekt på at lik virksomhet og lik risiko bør reguleres likt, og på at det er viktig å opprettholde og styrke finansiell stabilitet. I den forbindelse vil vi bl.a. påpeke behovet for nasjonal fleksibilitet i utarbeidelsen av regelverk og krav, herunder krav til egenkapital og likviditet. Der det er relevant, jobber departementet i samarbeid med andre berørte departementer, som i oppfølgingen av Kommisjonens arbeid med bærekraftig finansiering.

Storbritannia trådte ut av EU, og dermed også ut av EØS-avtalen, 31. januar 2020. Dagens EØS-betingelser blir videreført i en overgangsperiode som utløper 31. desember i år, med mindre EU og Storbritannia innen 1. juli blir enige om en utsettelse. Overgangsperioden kan maksimalt forlenges i to år. Norge og de to andre EØS-EFTA-landene forhandler med Storbritannia parallelt med EU. Et hovedmål for Norge er å videreføre så gode økonomiske forbindelser med Storbritannia som mulig innenfor rammen av EØS og basert på gjensidighet. Målet er at norske aktører skal beholde like god tilgang til det britiske markedet og den finansielle infrastrukturen i London som det EU-landene har.

Veiledning av mindre aktører

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne påpeker at det i løpet av de siste årene er innført stadig nytt og strengere regelverk overfor banker og finansinstitusjoner. Disse medlemmer minner om at bl.a. kapitaltilgangsutvalget viser til at mangfoldet av store og små banker er en styrke ved den norske finansbransjen som bidrar til å sikre kapital til bedrifter og enkeltpersoner i hele landet. Disse medlemmer viser til at det nye regelverket kan være relativt mer kostbart å implementere for mindre enn for større foretak. Disse medlemmer påpeker at dette ikke er en ønsket effekt av regelverket og at det påhviler myndighetene å redusere konkurransevridningen regelverket innebærer, på en best mulig måte. Å gi god, enkel og tilstrekkelig veiledning til mindre aktører vil være en nøkkeloppgave for Finanstilsynet og andre myndigheter for å sikre dette. Disse medlemmer mener også at man må vurdere foretakenes størrelse når man vurderer etterlevelse og eventuelle sanksjoner som følge av det nye regelverket. En praksis relatert til dette som måtte føre til problemer for mindre aktører og en konsolidering til større enheter i norsk finansbransje, er svært uønsket, og det påhviler regjeringen og myndighetene et stort ansvar for at så ikke skjer. Disse medlemmer vil også understreke at departementet må holde løpende kontroll med bruken av administrative sanksjoner mot foretak og enkeltpersoner og påse at rettssikkerheten blir ivaretatt. Dersom det påtreffes situasjoner der det kan reises tvil rundt dette, bør Stortinget orienteres om det, og det bør foreslås endringer i regelverket som ivaretar den enkeltes rettssikkerhet.

Utenlandske bankers aktivitet i Norge må ikke bli for stor

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at erfaringer fra finanskrisen i 2008 tilsier at utenlandske banker i stor grad velger å trekke seg ut fra fremmedmarkeder i en krisesituasjon. Det er derfor maktpåliggende at en tilstrekkelig stor andel av det innenlandske bankmarkedet betjenes av banker hjemmehørende i Norge. I motsatt tilfelle kan konsekvensene av f.eks. en global finanskrise bli svært mye mer alvorlige for Norge enn de ellers ville ha blitt. Disse medlemmer påpeker at utenlandske bankers lån til norske personer og bedrifter i 2017 utgjorde om lag 1 200 mrd. kroner, og at utenlandske bankers markedsandeler i Norge har vært økende i mange år og nå har passert 27 pst. av det norske utlånsmarkedet. For bedriftslån er markedsandelen over 40 pst. Disse medlemmer mener dette er en foruroligende utvikling som er uheldig for finansiell stabilitet i Norge.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som skal vurdere hvordan man kan øke markedsandelene til banker og finansinstitusjoner hjemmehørende i Norge, og komme tilbake til Stortinget med en melding om dette senest våren 2022.»

Salget av Oslo Børs

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne påpeker at Oslo Børs tilbyr skreddersydde løsninger for det norske markedet, og at Oslo Børs har et unikt tilbud til bl.a. det kapitalintensive næringslivet på Vestlandet, sparebanker og små og mellomstore bedrifter i hele landet. Et salg innebærer at avstanden til marked og beslutninger kan bli lengre særlig for mindre norske bedrifter, og det er dessuten en risiko for at viktig kompetanse vil flyttes ut av landet. Disse medlemmer mener det er oppsiktsvekkende at regjeringen våger å sette alt dette på spill, og i særdeleshet at man ikke setter noen betingelser for de nye eierne.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rødt er sterkt kritiske til at regjeringen har tillatt at en samfunnskritisk institusjon som Oslo Børs VPS holding ASA selges ut av Norge.

Statens obligasjonsfond

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil vise til Prop. 58 LS (2019–2020), der følgende slås fast:

«Sammensetningen av kredittmarkedet og hensynet til operasjonell risiko tilsier at en betydelig andel av investeringene i Statens obligasjonsfond vil være i obligasjoner med moderat risiko, såkalt investment grade. Med bakgrunn i de vanskelige forholdene, vil flere selskaper kunne få en lavere kredittvurdering som følge av virusutbruddet. Det åpnes derfor for at en betydelig andel også kan være i obligasjoner med høyere risiko, såkalt high yield. Dette innebærer at en må være forberedt på store variasjoner i avkastningen av de ulike investeringene fondet gjør, samt i fondets avkastning over tid.»

Disse medlemmer mener at avkastningskravet for fondet som regjeringen har nedfelt i forskrift, ikke samsvarer med dette.

Disse medlemmer vil vise til at forskriften for forvaltning av Statens obligasjonsfond, der man skal «sikte på høyest mulig avkastning over tid», medfører at Statens obligasjonsfond er lite egnet til å ivareta næringspolitiske mål og en del selskaper som har kommet i en krevende finansiell situasjon som følge av korona-pandemien. Det er derfor behov for andre finansieringsmekanismer som kan ivareta dette, for eksempel gjennom GIEK.

Verdipapirisering og systemrisiko

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at verdipapiriseringsforordningen trådte i kraft i EU 1. januar 2019, og at det arbeides med en lovproposisjon om hvordan de nye verdipapiriseringsreglene kan gjennomføres i Norge. Disse medlemmer viser til at verdipapirisering kan føre til høyere systemrisiko dersom reguleringen ikke er god nok, og at dette var en sterkt medvirkende årsak til finanskrisen i USA i 2008.

Videre viser disse medlemmer til at både Finanstilsynet og Norges Bank i sine høringsinnspill understreker at reguleringen må sikre at det ikke innvilges lån etter mindre strenge standarder selv om opprinnelig långiver ikke bærer hele risikoen ved det innvilgede lånet etter verdipapirisering.

Garantiordning for lån til små og mellomstore bedrifter

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at en samlet finanskomité i Innst. 201 L (2019–2020) i forbindelse med behandlingen av den statlige garantiordningen for lån til små- og mellomstore bedrifter uttrykte:

«Komiteen understreker viktigheten av at det følges opp nøye hvordan disse lånene blir gitt, at de treffer bredt, møter det tiltenkte behovet og er gjenstand for politisk oppfølging.»

En samlet komité ba videre regjeringen «sørge for at det særlig ses på lokale og regionale bankers andel», og understreket videre at

«mange av de mindre bankene er spesielt viktige for næringslivet i sin region. Det er viktig at disse mindre bankene får en tilstrekkelig del av rammen som skal fordeles, for eksempel gjennom at deler av ordningen fordeles som en grunnbevilgning til hver finansinstitusjon.»

Disse medlemmer viser til at trass i en svært alvorlig situasjon for små- og mellomstore bedrifter landet rundt meldes det både fra enkeltbedrifter, bransjeorganisasjoner og banker at låneordningen i for liten grad treffer behovet, bl.a. gjennom forskriftsfestede vilkår som ikke i tilstrekkelig grad stemmer overens med Stortingets formål, og at den mange steder blir lite brukt og endatil av enkelte banker ikke blir vurdert som relevant å tilby. Videre påpeker disse medlemmer at det er store geografiske skjevheter i bruken av ordningen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at ordningen bare gjelder lån til bedrifter som forventes å være lønnsomme under normale markedsforhold. Ordningen gjelder uansett ikke lån til bedrifter som var i økonomiske vanskeligheter per 31. desember 2019. I forskriften er dette utdypet med en rekke vilkår i § 5, «Utelukkelse av bedrifter som har vært i økonomiske vanskeligheter», slik at blant annet selskaper der mer enn halve aksjekapitalen eller tilsvarende er tapt på grunn av akkumulerte tap, ikke kvalifiserer for lån etter ordningen.

Disse medlemmer påpeker at dette absolutte kravet kan føre til at en del bedrifter som forventes å være lønnsomme under normale markedsforhold, like fullt utelukkes fra låneordningen. Videre understreker disse medlemmer at dette kravet dermed kan utelukke bedrifter i strid med det som var intensjonen i ordningen. Dette kan for eksempel gjelde bedrifter som har vært gjennom en omstillings- og konsolideringsprosess for å gjøre bedriften mer solid. Ved dette absolutte kravet fratas også bankene muligheten til å utøve skjønn. Dette kan medføre at banker må avvise en del bedrifter som etter bankens vurdering forventes å være lønnsomme under normale markedsforhold, og som den aktuelle bank mener burde få lån under ordningen. Disse medlemmer finner grunn til å påpeke at de utdypende kriteriene for om en bedrift har vært i økonomiske vanskeligheter, ikke har vært diskutert eller behandlet i Stortinget.

Disse medlemmer viser til at flertallet ved behandling av Innst. 201 L (2019–2020) slo fast at regjeringen skal melde tilbake til Stortinget på egnet måte når om lag 50 pst. av rammen er disponert. Disse medlemmer understreker betydningen av dette og at det legges til rette for justeringer av ordningen for å sikre at den er innrettet slik at den treffer riktig med tanke på formålet. Blant spørsmålene som bør vurderes, er om løpetiden for lånene under ordningen bør forlenges ut over de angitte tre år.

Disse medlemmer viser til at lånegarantiordningen trekker veksler på bankenes kompetanse og systemer, ved at det er bankene som forvalter ordningen. Disse medlemmer mener det bør vurderes om bankenes kompetanse på lignende vis kan utnyttes i større grad til å øke investeringene i fremtidsrettede næringer og arbeidsplasser.

Ivaretakelse av norske interesser

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt påpeker at innlemmelsestakten av rettsakter for finansielle tjenester i EØS-avtalen har økt betydelig etter etableringen av EUs finanstilsynssystem. Fra ikrafttredelsen i januar 1994 til august 2016 ble det tatt inn ca. 135 nye rettsakter for finansielle tjenester, mens det i 2019 alene er tatt inn 267 rettsakter. Disse medlemmer mener det er viktig å beholde nasjonal råderett over finanspolitikken, og påpeker at denne reduseres ved den høye innlemmelsestakten av rettsakter fra EU.

Disse medlemmer understreker betydningen av at det oppnås gode avtaler med Storbritannia i lys av brexit. Det førende for Norge må være å oppnå avtaler med vilkår som ivaretar norske interesser, ikke at reglene speiler EUs regelverk nøyaktig.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rødt viser til egne merknader i finanskomiteens innstilling til Dokument 8:190 S (2017–2018), der det ble flertall for å be regjeringen komme tilbake til Stortinget seinest i statsbudsjettet for 2020 med et konkret forslag til provenynøytral omlegging av finansskatten der arbeidsgiveravgiftselementet fjernes (anmodningsvedtak nr. 868 (2017–2018)). Disse medlemmer mener det har rammet lokale sparebanker særskilt hardt at regjeringen fortsatt ikke har fremmet noe forslag om omlegging av finansskatten, men kun velger å vise til EØS-rettslige problemstillinger som begrunnelse for avvente å fremleggelse av et slik forslag.

Norsk finanssektor bør også styrkes på andre måter, og disse medlemmer viser i den forbindelse til at medlemmene fra Senterpartiet i innstillingen til oljefondsmeldingen (Meld. St. 20 (2018–2019)) foreslår at oljefondet i størst mulig grad skal administreres fra Norge og ha virksomhet flere steder i landet. En slik prioritering kan danne grunnlaget for levende finansmiljøer flere steder i Norge som privat sektor kan dra nytte av.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet minner om at regjeringen i industrimeldingen (Meld. St. 27 (2016–2017)) varslet en offentlig utredning om kapitaltilgangen til norsk næringsliv, og at kapitaltilgangsutvalget leverte sin utredning 1. mars 2018. Disse medlemmer minner om at Senterpartiet bl.a. i Innst. 360 S (2016–2017) bad om at utvalget skulle se på den geografiske dimensjonen og vurdere tiltak som skal sikre bedre kapitaltilgang i hele Norge, også utenfor de sentrale områdene. Disse medlemmer registrerer at utvalget oppgir å ha fått meldinger om at det er mangel på langsiktig kapital og kompetente eiermiljøer i Norge, særlig i distriktene. Disse medlemmer mener at kapitaltilgangen for næringslivet må styrkes også utenfor de mest sentrale delene av Norge, og at mulige løsninger for dette ikke er godt nok kartlagt av regjeringen.

Disse medlemmer ønsker ellers å poengtere at norske og lokale banker er svært viktige for SMB-bedrifter og deres mulighet til finansiering og rådgivning. Menon-rapporten «Lokale sparebankers betydning for norsk næringsliv» fra 2013 viser at tilstedeværelse av en lokal sparebank i et område øker bedriftenes sannsynlighet for å få lån betydelig, og at lånene som ytes fra en slik bank, også er vesentlig større.

Disse medlemmer er bekymret for at slike hensyn i for liten grad er blitt tatt av regjeringen frem til nå. Blant annet er finansskatten fortsatt innrettet på en måte som er særlig skadelig for lokale sparebanker, som ofte relativt sett har betydelig høyere lønnsutgifter og mindre overskudd enn større forretningsbanker. Disse medlemmer påpeker at Senterpartiet i sitt alternative statsbudsjett både for 2017, 2018, 2019 og 2020 foreslår en omlegging av finansskatten som vil gjøre den til utelukkende en tilleggsskatt på overskudd. En slik løsning vil gi bedre finansieringsbetingelser for SMB-bedrifter og dessuten sikre gode banktjenester til folk i hele Norge.

Avslutningsvis ønsker disse medlemmer å påpeke at meglere og banker inntil 2017 tilbød såkalt skyggerating av et stort antall norske utstedere som ikke har offisiell kredittvurdering fra et av de store internasjonale kredittvurderingsbyråene.

Kapitaltilgangsutvalget fremhevet at bortfallet av skyggerating er negativt, særlig for mindre låntakere, som gjerne er avhengige av slike ratinger for å få lån i markedet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan ordningen med skyggerating kan gjeninnføres, og hvilke grep Stortinget og regjeringen kan ta for å oppnå dette, og komme tilbake til Stortinget med dette seinest våren 2021.»

«Stortinget ber regjeringen utrede erfaringene med garantiordningen for lån til små og mellomstore bedrifter og vurdere lignende ordninger som en del av næringspolitikken.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan rammevilkårene for og reguleringen av finansbransjen kan endres slik at de fremmer omstilling og klimakutt, og slik at klima og klimarisiko vektlegges mer i kredittprosessen.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at Norge ikke har en statlig investeringsbank, mens det finnes mer enn 90 av dem i verden, hvorav EUs investeringsbank EIB er den største offentlige banken i verden. Disse medlemmer mener statlige investeringsbanker kan bidra til at man lettere kan finansiere tiltak som bidrar til grønn omstilling, gjennom å utstede obligasjoner og låne ut med langsiktig risiko under langsiktige lønnsomhetskrav. En slik bank vil kunne bidra til at staten får mulighet til å låne penger til fornybare prosjekter, bedrifter i fastlandsindustrien, oppstartsselskaper og gründere, som hver og en er essensiell for å lykkes i det grønne skiftet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede etableringen av en statlig grønn investeringsbank og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Disse medlemmer viser til at for å nå klimamålene og omstille økonomien trengs det store investeringer i fornybar energi, infrastruktur og nye næringer. Pengene finnes, men de investeres fortsatt i for stor grad i aktiviteter og infrastruktur som øker utslippene og forlenger omstillingen, i stedet for i klimaløsninger. Disse medlemmer viser til at finansnæringens rolle i det grønne skiftet er å bidra til omstilling i andre næringer og reduksjon av klimagassutslipp. Finansnæringen må bidra til å flytte pengene over til klimavennlige prosjekter, som omstiller og kutter utslipp i tråd med Parisavtalen. Da må strategiene og praksis for utlån, investeringer og forsikringer vekte klima og omstilling høyt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil understreke at det er store bevegelser på gang internasjonalt. Kull-, olje- og gassaksjer er under press. Det danske pensjonsfondet MP Pension har fjernet flere store oljeselskaper fra sin portefølje, deriblant Equinor. Og de er ikke de eneste; pensjonsfond over hele verden går ut av oljeaksjer. Samtidig varsler verdens største investeringsforvalter Black Rock at de går ut av kullprosjekter og vil vektlegge klimarisiko høyere.

Disse medlemmer viser til at det generelt er god tilgang på kapital, men pengene investeres ikke i dag i omstilling og klimakutt. Problemet er todelt: For det første investeres det for mye i blant annet eiendomsmarkedet, investeringer som i seg selv ikke bidrar til nødvendig omstilling og nye næringer. For det andre investeres det i prosjekter som øker klimagassutslippene og låser kapital og utslipp. Prosjekter og virksomheter som kutter klimagassutslipp og omstiller, vurderes ofte som umodne og med høyere risiko enn andre. Da kan det være vanskelig å sikre dem långivere og egenkapital.