Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Kari Anne Bøkestad Andreassen og Heidi Greni, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og fra Kristelig Folkeparti, Per Sverre Kvinlaug, viser til proposisjonen, der departementet foreslår at myndigheten til å oppnevne nemndmedlemmer til Utlendingsnemnda overføres fra Kongen i statsråd til det departementet som har hovedansvaret for utlendingsforvaltningen (Justis- og beredskapsdepartementet fra 1. januar 2010).

Komiteen registrerer at departementet viser til at dagens ordning med oppnevning av et høyt antall nemndmedlemmer av Kongen i statsråd er administrativt krevende. Ordningen skaper utfordringer med hensyn til å avklare habilitetsspørsmål for involverte statsråder, opp mot det høye antallet nemndmedlemmer. Departementet mener at det opprinnelige ønsket om å gi prestisje til vervet gjennom å foreta oppnevningene i statsråd ikke er et tilstrekkelig tungtveiende argument for å opprettholde denne ordningen.

Komiteen har registrert at høringsinstanser har innvendinger. Det vises blant annet til at nemndmedlemmenes kompetanse, integritet og uavhengighet kan bli svekket, og at det kan oppstå tvil om hvilke kriterier som ligger bak utvelgelsen, for eksempel om det er tatt politiske hensyn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener tilliten og kompetansen kan ivaretas ved at departementets oppgave i praksis er begrenset til å gjennomgå hvilke kandidater som blir foreslått, og foreta en hensiktsmessig kontroll av at disse fyller de helt grunnleggende kravene til nemndmedlemmer.

Komiteen viser til proposisjonen, der det foreslås at Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet ikke skal foreslå kandidater til vervet som nemndmedlem. Dette ansvaret foreslås overført til fylkesmennene og Samfunnsviterne. I tillegg har Norges Juristforbund og humanitære organisasjoner allerede mulighet til å foreslå nemndmedlemmer. Nemndmedlemmer skal oppnevnes av det departement som har hovedansvaret for utlendingsforvaltningen.

Proposisjonen inneholder også forslag om å lovfeste noen helt grunnleggende vilkår for å kunne oppnevnes som nemndmedlem, som at den som oppnevnes, må ha tilstrekkelige norskkunnskaper og må være personlig egnet. Angivelsen av når et nemndmedlem kan løses fra vervet, utvides tilsvarende. Det foreslås for øvrig å fastsette at ansatte i departementene og praktiserende advokater ikke lenger skal kunne oppnevnes som nemndmedlemmer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig i endringene regjeringen foreslår, men mener det er grunnlag for å gjøre flere endringer for å effektivisere forvaltningen av utlendingsloven. Disse medlemmer registrerer at stadige ankemuligheter reduserer effektiviteten i arbeidet med retur av utlendinger med avslag på oppholdstillatelse. Utlendingsnemndas vedtak er i utgangspunktet endelige. Likevel utgjør omgjøringsbegjæringer om lag halvparten av UNEs saksmengde. Disse medlemmer viser til at omgjøringsbegjæringer i utgangspunktet var ment som en snever sikkerhetsventil, «et ekstraordinært middel til bruk i unntakstilfeller», men har nå likevel utviklet seg til noe som minner om en ordinær klageinstans.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at det ikke er noe tak på hvor mange ganger omgjøring kan begjæres. Kombinert med at utvisning etter omstendighetene kan gis oppsettende virkning og utvisning dermed utsettes gjennom behandlingen av en slik begjæring, gir dette til sammen en lite effektiv utvisningsprosedyre. Disse medlemmer understreker at oppsettende virkning ikke er hovedregelen, men det er likevel på det rene at dette forekommer i praksis.

Disse medlemmer konstaterer at det de senere årene har blitt strammet inn på UNEs behandling av omgjøringsbegjæringer, blant annet gjennom å avvise søknader der søker ikke har kjent oppholdssted. Dette er etter disse medlemmers syn positivt for en mer effektiv utlendingsforvaltning.

Det er likevel behov for å redusere antallet omgjøringsbegjæringer ytterligere, slik at regelen blir den unntakshjemmelen den var tenkt som, ikke en «ordinær» klageadgang. Disse medlemmer minner om at utlendinger som sender en sak inn til omgjøring, allerede har fått saken sin behandlet tre ganger: to ganger i UDI og én gang i UNE. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at incentivene for å søke om en omgjøringsbegjæring bør reduseres ytterligere. Etter disse medlemmers syn bør iverksettelse av et vedtak aldri kunne utsettes i påvente av behandlingen av en omgjøringsbegjæring. Ved et utvisningsvedtak vil utlendingen, når utreisefristen har utløpt, eksempelvis alltid måtte søke om omgjøring fra landet vedkommende er utvist til, og ikke fra Norge.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at muligheten for å sende omgjøringsbegjæringer i utlendingssaker innskrenkes og at vedtak på utlendingsområdet aldri kan gis utsatt iverksettelse under behandling av en omgjøringsbegjæring i UNE.»

Disse medlemmer viser til at avgjørelser fra UNE i et typisk år bringes inn for domstolene mellom 200 og 250 ganger. En rekke grupper har krav på fri rettshjelp i utlendingssaker.

Disse medlemmer viser til at koronakrisen har vist hvor sårbar norsk økonomi er, og at norske politikere også vil bli nødt til å prioritere knappe ressurser. Et område der ressursene ikke strekker til, er saker om fri rettshjelp. Disse medlemmer mener det i dag benyttes for store ressurser på fri rettshjelp på utlendingsfeltet, og at disse midlene bedre kan brukes for å styrke den ordinære rettshjelpsordningen. Disse medlemmer viser til at alle utlendingssaker kan behandles inntil tre ganger i UDI og UNE. Omgjøringsbegjæringer kommer i tillegg til dette.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng også til forvaltningslovens generelle regler om opplysnings- og veiledningsplikt. Det er ikke ordinær praksis på områder utenfor utlendingsfeltet at individer gis fri rettshjelp i møte med et forvaltningsorgan. Behovet for rettsveiledning er normalt antatt dekket av forvaltningens alminnelige veiledningsplikt, og det bør etter disse medlemmers syn ikke gjøres unntak for denne generelle regelen på utlendingsfeltet, spesielt i en krevende økonomisk situasjon for norsk økonomi.

Utlendinger har en særrett på fri rettshjelp, regulert i utlendingsloven § 92. Den ordinære rettshjelpsordningen for alle andre er først aktuell om særordningene og spesialordningen for utledninger ikke er dekkende.

I saker om bortvisning og tilbakekall av oppholdstillatelse har utlendingen krav på fritt rettsråd uten behovsprøving allerede fra UDIs saksbehandling. Det samme gjelder utvisningssaker etter utlendingsloven. I beskyttelsessaker har utlendingen rett på fri rettshjelp fra negativt vedtak i UDI.

Disse medlemmer mener utlendingers rettssikkerhet i langt større grad kan ivaretas av forvaltningens veiledningsplikt, slik normalsituasjonen er på andre rettsområder. Disse medlemmer viser til at det kan være betydelige beløp å spare på å fjerne særordningene for fri rettshjelp på utlendingsområdet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å avvikle særordningene for fri rettshjelp på utlendingsområdet.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen i proposisjonen skriver at forslagene

«(…) er en del av oppfølgingen av Granavolden-plattformen der det blant annet fremgår at regjeringen vil, ‘[f]oreta en fornyet gjennomgang av klageordningen på utlendingsfeltet’».

Dette medlem viser til kritikken fra flere utvalg, som Mæland-utvalget i 2010 og Graver-utvalget i 2017, og flere høringsinstanser om manglende rettssikkerhet i Utlendingsnemnda (UNE), og fra samtlige høringsinstanser i kommunal- og forvaltningskomiteens åpne høring 28. april 2020 om blant annet mangel på kontradiksjon og mulighet til personlig frammøte for muntlig høring i UNE. Det er etter dette medlems syn behov for større endringer av klageordningen på utlendingsfeltet, og dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer i klageordningen på utlendingsfeltet som bidrar til full kontradiksjon i behandlingen og at hovedregelen skal være personlig frammøte for muntlig høring.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen gjennom Granavolden-plattformen har varslet at den vil se videre på flere forhold som gjelder saksbehandlingen i UNE. Disse medlemmer avventer regjeringens oppfølging.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener manglende rettssikkerhet i asylsaksbehandlingen kan få svært alvorlige og fatale konsekvenser for de enkeltmenneskene disse sakene gjelder. Disse medlemmer vil understreke at norsk lovverk, forvaltning og praksis skal ivareta de rettigheter og forpliktelser Norge har i henhold til internasjonale konvensjoner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av klageordningen på utlendingsfeltet med en forventning om at dette innebærer bedre rettssikkerhet for asylsøkere, herunder økt bruk av kontradiksjon og muntlighet i klageordningen.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti kan ikke se at forslagene til regjeringen bidrar til bedre rettssikkerhet i UNE. Når det gjelder forslaget om å overføre myndigheten til å oppnevne nemndmedlemmer fra Kongen i statsråd til det departementet som har hovedansvaret for utlendingsforvaltningen, vil dette medlem understreke at flere av høringsinstansene, som NOAS, Antirasistisk senter og Mellomkirkelig råd mener forslaget kan svekke nemndmedlemmenes uavhengighet og integritet, og at legitimiteten og tilliten til UNEs avgjørelser dermed svekkes. Da ordningen med klagenemnd for utlendingssaker ble innført, ble det bestemt at Kongen i statsråd skulle utnevne for å «gi mest mulig prestisje til vervet som nemndmedlem».

Dette medlem viser videre til at flere av høringsinstansene mener det bør stilles vilkår om særlige kompetansekrav og obligatorisk opplæring for nemndmedlemmene. Dette medlem er enig i den vurderingen. Særlig når klagebehandlingen er lagt opp slik den er lagt opp i dag, er det viktig at de som skal være med på å ta livsviktige beslutninger for dem det gjelder, har nok grunnlag og kunnskap til å fatte riktige avgjørelser. Nemndmedlemmene skal gjøre selvstendige vurderinger og skal kunne argumentere faglig for sitt syn dersom det avviker fra nemndlederens konklusjon. Det er mye forskjellig kompetanse som er nyttig i vurderingene som skal gjøres i utlendingssaker. NOAS nevner blant annet barnefaglig kompetanse, landfaglig kompetanse, tros- og livssynskompetanse, helsefaglig kompetanse og asyl- og utlendingsrettslig kompetanse. Det kan også være kompetanse innenfor kjønnsidentitet/seksuell orientering.

Departementet mener det ikke er behov for mer opplæring av nemndmedlemmene, og viser til at det i dag avholdes en informasjonsdag for nye nemndmedlemmer, der de blant annet får informasjon om avgjørelsesform, nemndbehandling og selve nemndmøtet, i tillegg til praktisk informasjon og informasjon om Landinfo. Dette medlem er enig med flere høringsinstanser som etterlyser mer obligatorisk opplæring, og mener det bør være obligatorisk opplæring i asyl- og utlendingsrett samt et eget kurs i landinformasjon. Dette medlem viser til at NOAS har gode forslag til hvordan både opplæringen i asyl- og utlendingsrett og kurs i landinformasjon kan gjennomføres.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme lovforslag om obligatorisk opplæring på flere dager for nemndmedlemmer i UNE, både når det gjelder asyl- og utlendingsrett og landinformasjon.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det innføres som vilkår for å kunne være nemndmedlem i UNE at medlemmet oppfyller et kompetansekrav, og at det opprettes et innstillingsråd for oppnevnelse av nemndmedlemmer.»