1.1 Innleiing
Ved EØS-komiteen
sitt vedtak nr. 72/2019 av 29. mars 2019 vart energimerkeforordninga,
(EU) 2017/1369, vedteken innlemma i EØS-avtala. Avgjerda i EØS-komiteen
er teken med atterhald om Stortingets samtykke. Avgjerda inneber
endring av vedlegg II (tekniske forskrifter, standardar, prøving
og sertifisering) og vedlegg IV (energi) i EØS-avtala.
Det er nødvendig
med lovendring for å sikre tilstrekkeleg heimelsgrunnlag for gjennomføring
av dei nye pliktene som følgjer av energimerkeforordninga, og for
å gjere regelverket meir tilgjengeleg. Stortinget sitt samtykke
til godkjenning av EØS-komiteen sitt vedtak er nødvendig i medhald
av Grunnlova § 26 andre ledd.
Departementet ber
i proposisjonen om samtykke til å godkjenne vedtaket i EØS-komiteen.
Energimerkeforordninga
tok til å gjelde i EU 1. august 2017 og er ein revisjon av energimerkedirektivet
(2010/30/EU) som er innlemma i EØS-avtala. Direktivet er gjennomført
i norsk rett ved forskrift 27. mai 2013 nr. 534 om energimerking
av energirelaterte produkt (energimerkeforskrifta for produkt) med
heimel i forbrukermerkeloven. Både energimerkedirektivet og energimerkeforordninga
legg overordna rammer for energimerking av produkt, mens dei enkelte
produktgruppene blir regulerte i eigne produktspesifikke forordningar.
I energimerkeforordninga
blir krava som har følgt av energimerkedirektivet i stor grad førte
vidare. Overgangen frå rammedirektiv til rammeforordning gjer at myndigheitene
får mindre valfridom i den lovtekniske gjennomføringa. I medhald
av EØS-avtala artikkel 7 skal forordningar gjerast til del av norsk
rett «som sådan».
Departementet føreslår
at energimerkeforordninga blir gjennomført ved tilvising i forbrukermerkeloven. Det
vises til eiga innstilling om lovsaka.
Det er to sentrale
endringar i høve til det tidlegare energimerkedirektivet.
For det første blir
det innført ein karakterskala frå A til G. Dette var karakterskalaen
då energimerkeordninga vart etablert i EU. Den tekniske utviklinga
har gjort at produkta har blitt stadig meir energieffektive, slik
at karakterklassane A+, A++ og A+++ er tekne i bruk. Desse karakterklassane
blir fasa ut og vil gjere energimerket tydelegare og meir forståeleg
for forbrukarar.
For det andre blir
det oppretta ein europeisk database for energimerkte produkt, the
European Product Registry for Energy Labelling (EPREL). Forhandlarar som
fører produkt på marknaden i EU (og EØS), kan sjølv registrere produkta
og hente produktdatablad og energietikett frå databasen. Myndigheitene
sitt tilsynsarbeid vil kunne forenklast ved at dei gjennom databasen
får betre tilgang til nødvendige dokument og høve til å utveksle
og følgje opp tilsynsresultat i andre statar. Kommisjonen vil få
betre innsikt i utviklinga i energieffektiviteten i produkta som
grunnlag for revideringar. Forbrukarar har òg tilgang til den offentlege
delen av databasen.
Overgangen frå eit
energimerkedirektiv til ei energimerkeforordning vil medverke til
meir harmoniserte konkurransevilkår i EØS, betre produktinformasjon
til forbrukarar og meir føreseielege rettslege tilhøve for leverandørar
og forhandlarar av energirelaterte produkt ved at regelverket skal
gjennomførast «som sådan».
Energimerkeforordninga
er ei rammeforordning. Ho gir Kommisjonen heimel til å vedta produktspesifikke
forordningar om energimerking av ulike produktgrupper. Slike forordningar
blir innlemma i EØS-avtala ved eigne vedtak i EØS-komiteen. Dei
vil deretter måtte gjennomførast i norsk rett på ordinær måte i
tråd med EØS-avtala.
Energimerkeforordninga
og EØS-komiteen si avgjerd i uoffisiell norsk omsetjing ligg som
trykte vedlegg til proposisjonen.