Håndheving av innleie- og likebehandlingsreglene

Komiteen viser til den økte bruken av innleie fra bemanningsforetak de siste årene og at det stadig kommer rapporter om brudd på innleieregelverket.

Komiteen mener denne utviklingen tilsier at det er behov for å styrke håndhevingen av innleiereglene. Komiteen understreker viktigheten av et regelverk som bidrar til faste ansettelser med trygge og anstendige arbeidsvilkår i norsk arbeidsliv.

Komiteen viser til at Stortinget har strammet kraftig inn på adgangen til å benytte innleid arbeidskraft. Komiteen viser videre til at Stortinget har etterspurt tilsyn med regelverket, blant annet gjennom anmodningsvedtak nr. 547 fra 15. mars 2018, jf. Innst. 131 S (2017–2018) og Innst. 132 L (2017–2018), og Stortingets anmodningsvedtak nr. 862 fra 9. juni 2017, jf. Innst. 391 S (2016–2017).

Komiteen viser til Prop. 61 LS (2019–2020) som oppfølging av Stortingets vedtak, og komiteen slutter seg til at tilsynsansvar samt håndheving legges under Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet i tråd med forslagene i proposisjonen.

Komiteen viser til at gjeldende håndhevingsregime innebærer at det er den innleide arbeidstakeren selv som må ta initiativ til håndheving av innleiereglene, og at få saker så langt har havnet i domstolene.

Komiteen viser til at brudd på regelverket for innleie og kravet til likebehandling henger tett sammen, og at dette tilsier at håndhevingen av begge regelsettene bør styrkes. Komiteen viser til at Arbeidstilsynet er avhengig av at virksomhetene bidrar med nødvendig informasjon, slik at tilsynsmyndighetene kan avklare hvorvidt et forhold er i tråd med loven. Komiteen påpeker at det er problematisk at dagens håndhevningsregime ikke effektivt kan hindre at useriøse virksomheter saboterer tilsyn ved å motsette seg å gi relevant informasjon. Komiteen påpeker videre at strafferettslig forfølging av brudd på opplysningsplikten ofte vil være unødvendig ineffektivt, og at det dette beslaglegger ressurser i politiet og domstolsapparatet. Komiteen mener at brudd på opplysningsplikten bør kunne sanksjoneres administrativt, og slutter seg til forslaget i proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil innledningsvis bemerke at regjeringen har brukt svært lang tid på denne saken, og at det er sterkt kritikkverdig at de ikke sørget for at dette var på plass den dagen nytt regelverk trådte i kraft (1. januar 2019). Disse medlemmer viser til skriftlig innspill fra Fellesforbundet der de skriver:

«[...] så lenge brudd på regelverket ikke har hatt konsekvenser, gir det useriøse aktører fritt leide. I verste fall kan situasjonen faktisk forverres, fordi seriøse bedrifter som følger reglene utkonkurreres. Omfanget av innleie er faretruende stort i flere av Fellesforbundets næringer, og vi har lenge ventet på en styrking av håndhevingen av arbeidsmiljølovens innleieregelverk.»

Disse medlemmer mener det er viktig at det nå gjøres grep som sikrer raskere og mer effektivt tilsyn og strengere sanksjoner. Disse medlemmer vil imidlertid bemerke at regjeringen ikke har varslet økte ressurser til å følge opp det økte ansvaret.

Disse medlemmer vil understreke at fagbevegelsen og tillitsvalgte på arbeidsplassen er viktige voktere av at arbeidsgivere overholder gjeldende regelverk. Disse medlemmer mener derfor det er kritikkverdig at regjeringen har forsøkt å svekke fagbevegelsen ved å gjøre det dyrere å være medlem i en fagforening og fjernet den kollektive søksmålsretten.

Bedre informasjon og tydeligere regelverk

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til rapporter om at noen innleiebedrifter søker å unngå avtalekravet i arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd ved å henvise til arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd også for omfattende og vedvarende innleie fra bemanningsforetak. Flertallet viser til at adgangen til innleie etter arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd er snever og kun skal benyttes ved topper som ikke er sesongavhengige, og i kortvarige og uforutsigbare situasjoner. Flertallet viser videre til at noen innleiebedrifter bevisst omgår loven, men at det etter all sannsynlighet også finnes situasjoner hvor regelverket misforstås.

Flertallet viser til at Arbeidstilsynet melder at de bruker mye tid og ressurser på å etterspørre og få ettersendt dokumentasjon, og har uttrykt ønske om flere tilpasninger som kan bidra til at de kan gjennomføre mer effektive tilsyn. Flertallet viser videre til at Fellesforbundet i sitt høringssvar foreslår at det bør innføres en plikt i arbeidsmiljøloven til å utarbeide skriftlig dokumentasjon på virksomhetens vurdering av innleiens lovlighet samt at likebehandlingsreglene er oppfylt. Flertallet mener en slik lovfesting av opplysningsplikten vil føre til mer effektive tilsyn og hindre at useriøse arbeidsgivere kan trenere prosessen ved ikke å gi tilsynsmyndighetene nødvendige opplysninger. Flertallet viser til at denne opplysningsplikten bør være innfridd i forkant av at innleien starter, og at den bør være tilgjengelig ved tilsyn. Flertallet viser til at et slikt dokumentasjonskrav vil være enkelt å oppfylle og enkelt å sanksjonere, for eksempel ved overtredelsesgebyr dersom dokumentasjonen ikke er utarbeidet eller er mangelfull. Flertallet viser til at en slik dokumentasjon kan oppbevares i en gitt tidsperiode, for eksempel tre år, og at den bør være elektronisk tilgjengelig på arbeidsplassen.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven § 18-5 om at det ved innleie av arbeidstakere skal forefinnes skriftlig dokumentasjon på arbeidsstedet på at regelverket om innleie og likebehandling er oppfylt.»

Kartlegging

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er behov for en bedre kartlegging av omfanget av innleie i ulike bransjer og regioner. Det er klare indikasjoner på at innleie har vokst i omfang blant annet i industrien og næringsmiddelindustrien de siste årene, men det mangler tilgjengelig og samlet dokumentasjon som kan belyse denne utviklingen nærmere. Flertallet mener regjeringen bør initiere en slik kartlegging som ser nærmere på blant annet ansettelseskontrakter, konsekvenser for det fysiske og psykiske arbeidsmiljøet, andel innleide i forhold til egne ansatte, kompetanseutvikling, lærlingkontrakter, organisasjonsgrad, produktivitetsutvikling og medbestemmelse. Flertallet viser til Arbeiderpartiets, Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis forslag i Innst. 143 S (2019–2020) om kartlegging av omfanget av innleie fordelt på bransjer over hele landet.

Registre over utenlandske tjenesteytere

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Norge er en del av et felles europeisk samarbeid, og at mange mennesker fra EØS-området arbeider i Norge. Regjeringen har i skriftlig svar til Stortinget hittil ikke kunnet fremlegge god oversikt over hvilke selskaper som formidler arbeidskraft og tjenester i Norge, og på hvilket grunnlag mange EØS-borgere jobber. Flertallet viser samtidig til at det i Danmark er innført et RUT-register for å holde bedre oversikt over selskaper som utfører arbeid i landet.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en rapport om etablering av enkeltpersonforetak blant arbeidsinnvandrere.»

«Stortinget ber regjeringen innføre et register over utenlandske tjenesteytere i Norge etter modell av det danske RUT-registeret.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at bemanningsforetak som skal drive virksomhet i Norge, må være registrert i bemanningsforetaksregisteret samt årlig sende melding til Arbeidstilsynet som bekrefter at foretaket fortsatt oppfyller vilkårene for registrering og garanti, er registrert i Enhetsregisteret og er registrert hos norske skattemyndigheter. I tillegg må utenlandsk foretak som jobber på oppdrag i Norge eller på den norske kontinentalsokkelen, rapportere arbeidstakerne sine i Oppdrags- og arbeidsforholdsregisteret.

Disse medlemmer mener derfor at å opprette et nytt register etter dansk modell ikke er nødvendig, da dette er ivaretatt.

Kollektiv søksmålsrett

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti stemte imot opphevingen av den kollektive søksmålsretten i 2015, jf. Innst. 207 L (2014–2015) og Prop. 48 L (2014–2015). Videre vil flertallet vise til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti både i Innst. 132 L (2017–2018), jf. Representantforslag 60 L (2017–2018) og Representantforslag 94 L (2017–2018) og i Innst. 355 L (2017–2018), jf. Prop. 73 L (2017–2018), fremmet lovforslag om gjeninnføring av bestemmelsen i arbeidsmiljøloven om kollektiv søksmålsrett. Flertallet viser til at Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet mener denne bestemmelsen må gjeninnføres, og at bakgrunnen for bestemmelsen var nettopp behovet for sterkere kontroll med bestemmelsene om innleie av arbeidskraft. Leiearbeiderne er ofte fremmedspråklige og med få ressurser til å reise sak på egne vegne. Den kollektive søksmålsretten ga fagforeninger i bedrifter med innleid arbeidskraft rett til å reise søksmål om lovligheten av slik innleie og om etterlevelsen av likebehandlingsprinsippet. Flertallet mener i likhet med både Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet at den kollektive søksmålsretten vil utfylle de nye hjemlene som foreslås gitt til Arbeidstilsynet for å håndheve innleie fra bemanningsforetak, og at den kollektive søksmålsretten derfor må gjeninnføres.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende endring:

§ 17-1 nytt femte ledd skal lyde:

(5) Fagforening som har medlemmer i en virksomhet som har leid inn arbeidstaker fra bemanningsforetak, jf. § 14-12, kan reise søksmål i eget navn om lovligheten av slik innleie. I tilknytning til slik sak vil begge parter ha rett til å kreve forhandlinger i tråd med reglene i § 17-3.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at den kollektive søksmålsretten for fagforeninger ved ulovlig innleie, som ble fjernet i 2015, med fordel kunne supplert de nye bestemmelsene. Disse medlemmer påpeker at bakgrunnen for denne søksmålsretten nettopp var ønsket om å føre en mer effektiv kontroll med bestemmelsene om innleie av arbeidskraft. Disse medlemmer viser til at all erfaring har vist at de innleide ikke kan forventes å skulle reise saker på egne vegne, enten det gjelder lovligheten av innleie eller etterlevelsen av likebehandlingsprinsippet.

Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak om å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett mot ulovlig innleie av arbeidskraft.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til forslaget om kollektiv søksmålsrett som et tiltak mot sosial dumping og useriøst arbeidsliv, men mener at en slik ordning svekker den enkeltes rettigheter gjennom å bryte sivilrettslige prinsipper om at den enkelte skal samtykke til at egen sak reises.

Økte ressurser

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil avslutningsvis bemerke at til tross for Arbeidstilsynets avgjørende betydning i kampen mot arbeidskriminalitet og sosial dumping har etaten gjennom flere år vært utsatt for regjeringens kuttpolitikk. Disse medlemmer viser til at en følge av dette er at kapasiteten reduseres, til tross for at oppgavene øker. Disse medlemmer viser til at NTL Arbeidstilsynet anslår at man trenger minst 10–12 årsverk for å kunne følge opp de foreslåtte regelverksendringene og sanksjoner på innleieområdet. Disse medlemmer understreker derfor at det er svært viktig at nye oppgaver følges opp med tilstrekkelige ressurser, også for ikke å svekke det ordinære og løpende tilsyns- og veiledningsarbeidet.

Disse medlemmer mener det er behov for å styrke Arbeidstilsynet, og viser til Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartiets alternative statsbudsjett, samt forslag i revidert nasjonalbudsjett for 2020, hvor bevilgningene økes betydelig.

Historikk

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at tilsynsmyndighetene i mange år har manglet nødvendig myndighet til å håndheve innleiebestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Dette har vært slik både under den nåværende regjeringen Solberg og under den rød-grønne regjeringen. Dette medlem mener tilsynsmyndighetenes manglende myndighet på dette området er illustrerende for hvordan Stortinget, ulike regjeringer og norske myndigheter ikke har prioritert nødvendige lovendringer for å få sanksjonert lovbrudd, få redusert arbeidslivskriminalitet og sikret mer rettferdig konkurranse i norsk arbeidsliv.

Dette medlem viser til at representanter fra Senterpartiet våren 2015 la frem Representantforslag 104 S (2014–2015) om å forby visse typer ansettelseskontrakter i norskregistrerte foretak. I tilhørende Innst. 368 S (2014–2015) stod Senterpartiet alene om følgende forslag:

«Forslag 2

Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer i arbeidsmiljøloven slik at begrepet ‘fast ansatt’ defineres i loven slik at det for ‘fast ansatt’ må være forutberegnelighet om utsikt til arbeid og lønn, samt et fullstendig stillingsvern etter loven.

Forslag 3

Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endringer i arbeidsmiljøloven for å definere begrepet ‘midlertidig ansatt’.

Forslag 4

Stortinget ber regjeringen endre regelverket slik at en virksomhet ikke kan ansette personer på kontrakter som inneholder formuleringer som ‘fast ansatt uten garantilønn’, ‘fast ansatt uten rett til lønn’, ‘fast ansatt uten lønn mellom oppdrag’ og formuleringer med tilsvarende mening.»

Ved votering i Stortinget 17. juni 2015 fikk disse forslagene bare Senterpartiets stemmer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til felles merknad fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet i samme sak. Disse medlemmer viser til at årsaken til at Arbeiderpartiet ikke støttet Senterpartiets forslag, var at dette ble sterkt frarådet av Fagforbundet, Fellesforbundet og EL og IT Forbundet. Årsaken til at dette ble så sterkt frarådet, var at et nedstemt forslag om lovendring ville svekke de ansattes sak i kontakt med arbeidsgivere eller eventuelt i rettssystemet, til å få rett i det en mener er dagens rettstilstand. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet sammen med et flertall på Stortinget i 2018 fikk tvunget gjennom lovendringer som fikk ryddet opp i lovverket på disse områdene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Representantforslag 16 L (2016–2017) om endring av arbeidsmiljøloven § 14-12 (2) fyrste punktum om tidsavgrensa innleige av arbeidsfolk. I tilhørende Innst. 173 L (2016–2017) fremsatte medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

«Forslag 1

I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende endring:

§ 14-12 (2) første punktum skal lyde:

I virksomhet som er bundet av en landsomfattende tariffavtale kan arbeidsgiver og tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder, inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie uten hinder av det som er bestemt i første ledd når slik innleie er hjemlet i en landsomfattende tariffavtale.»

Ved votering i Stortinget 16. februar 2017 voterte Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne for forslaget. Forslaget fikk ikke flertall.

Flertallet viser til at Stortingets vedtak nr. 547 om å be regjeringen vurdere å fremme forslag til endringer som sikrer at Arbeidstilsynet gis hjemmel til å føre tilsyn med innleie og sanksjonsmuligheter ved ulovlig innleie, ikke ble fulgt opp av regjeringen i Prop. 73 L (2017–2018). Dette stortingsvedtaket ble gjort 15. mars 2018 ved behandling av Innst. 131 S (2017–2018), jf. Representantforslag 58 S (2017–2018), Representantforslag 59 S (2017–2018) og Representantforslag 65 S (2017–2018). Stortinget behandlet samtidig Innst. 132 L (2017–2018), jf. Representantforslag 60 L (2017–2018) fra Arbeiderpartiet og Representantforslag 94 L (2017–2018) fra Senterpartiet. I Innst. 132 L (2017–2018) foreslo Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti myndighet til Arbeidstilsynet for å håndheve regelverket for innleie fra bemanningsforetak gjennom utvidelse av arbeidsmiljøloven § 18-6, hvor bestemmelsene hvor Arbeidstilsynet har hjemmel til å gi pålegg og treffe andre enkeltvedtak, er listet opp, et forslag også Arbeiderpartiet stemte for. Lovforslaget fikk ikke flertall.

Definisjonen av fast og midlertidig ansettelse og innleie i bemanningsforetak kom så opp igjen i Prop. 73 L (2017–2018) Endringer i arbeidsmiljøloven (fast og midlertidig ansettelse og innleie fra bemanningsforetak). Ved Stortingets behandling av tilhørende Innst. 355 L (2017–2018) ble det gjort vedtak 4. juni 2018 som blant annet innebar at definisjon av fast og midlertidig ansettelse og begrensninger i bruken av bemanningsforetak ble gjort til norsk lov.

Det ble da imidlertid ikke flertall for å endre arbeidsmiljøloven § 18-6 første ledd første punktum for å gi Arbeidstilsynet kompetanse til å håndheve regelverket for innleie fra bemanningsforetak, etter lovforslag fremsatt av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Men Stortingets vedtak 821 av 4. juni 2018 gav regjeringen i oppdrag å utarbeide forslag til en kontrollfunksjon som skal føre tilsyn med og gi pålegg om å treffe enkeltvedtak for å gjennomføre bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, for så å legge dette frem for Stortinget på egnet måte.

Flertallet viser videre til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti flere ganger har etterlyst oppfølging av Stortingets vedtak nr. 821 av 4. juni 2018, både i form av merknader i ulike innstillinger og gjennom Innst. 185 L (2018–2019), jf. Representantforslag 57 L (2018–2019) fra Senterpartiet om ei endring av arbeidsmiljølova slik at Arbeidstilsynet får heimel til å handheva lovføresegner om innleige frå bemanningsføretak.

Effektivt tilsynsarbeid fordrer flere stedlige tilsyn og økte ressurser til Arbeidstilsynet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Arbeidstilsynet i sitt svar på høring om regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, datert 13. september 2019, er positive til tiltak som skal bidra til å redusere bruk av ulovlig innleie. Arbeidstilsynet skriver videre blant annet:

«Forslaget som fremmes medfører en utvidelse av det offentliges håndhevingskompetanse innenfor områder som krever svært skjønnsmessige rettslige vurderinger. Videre vil tilsyn ofte basere seg på individuelle vurderinger av den enkelte arbeidstakers situasjon. Det må derfor tas høyde for at denne type tilsyn både vil bli ressurskrevende, og at virkningen av våre pålegg kan bli begrenset.

(…)

Arbeidstilsynet støtter at det er viktig at reglene om innleie- og likebehandlingsreglene følges og at de bør underlegges en større kontroll. Samtidig er det viktig å påpeke at en løsning med å utvide vår tilsynskompetanse vil bli svært ressurskrevende for Arbeidstilsynet, og vil kunne gå på bekostning av øvrige tilsyn. Med mindre vi også tilføres tilstrekkelig økte ressurser, må vi omprioritere våre ressurser som i dag benyttes på andre forebyggende tilsynstema. Eksempelvis kan det føre til at tilsyn med innleie, som erfaringsmessig er mer utbredt på større byggeplasser, kan føre til færre tilsyn på mindre byggeplasser der det gjerne er mer direkte risiko for ulykker og helseskade.»

Flertallet merker seg at Arbeidstilsynet i sitt høringsinnspill påpeker at det særlig kan ta lang tid å få tilstrekkelig dokumentasjon der bemanningsselskapet er etablert i utlandet.

Flertallet viser videre til at Arbeidstilsynet mener at det skal stilles klare krav til hvilken dokumentasjon som skal være tilgjengelig på arbeidsstedet. Denne dokumentasjonen skal være tilgjengelig elektronisk, noe som vil effektivisere Arbeidstilsynets tilsynsarbeid. Flertallet er opptatt av at Stortinget må legge til rette for at Arbeidstilsynets tilsynsarbeid skal kunne utføres mest mulig effektivt. Flertallet er enig med Arbeidstilsynet i at en slik dokumentasjonsplikt er nødvendig, og at manglende dokumentasjon skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr, slik at ikke mangel på dokumentasjon blir en måte å unndra seg kontroll fra Arbeidstilsynet på, ved at regelbruddet da ikke kan dokumenteres godt nok.

Flertallet er videre enig i at det i mange tilfeller vil være utfordrende for Arbeidstilsynet å avklare grensen mellom innleie og entreprise i starten av tilsynet. I flere av sakene i Høyesterett om grensedragningen mellom innleie og entreprise er det ikke dokumentasjonen som har vært mangelfull, men det har ikke vært samsvar mellom det reelle og det formelle.

Flertallet mener at en forutsetning for at de nye foreslåtte hjemlene til Arbeidstilsynet skal gi best mulig resultat, fordrer at Arbeidstilsynet får tilført nødvendige ekstra inspektørårsverk og utfører vesentlig flere stedlige tilsyn.

Flertallet vil her vise til kap. 640 og kap. 3640 Arbeidstilsynet i Innst. 15 S (2019–2020), hvor det gjennom merknader fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti både fremgår at Arbeidstilsynet har redusert totalt antall tilsyn fra 17 939 i 2015 til 13 412 tilsyn i 2018, samt at Arbeidstilsynets budsjett kombinert med omorganiseringen i Arbeidstilsynet vil gi færre tilsyn.

Flertallet mener det er behov for å øke antall inspektørårsverk i Arbeidstilsynet snarest mulig. Flertallet viser til Arbeiderpartiets, Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis forslag i revidert nasjonalbudsjett, hvor bevilgingene på kap. 640 Arbeidstilsynet økes for å øke antall inspektørårsverk.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets alternative statsbudsjett for 2020, hvor antall inspektørårsverk i Arbeidstilsynet ble foreslått økt med 90 årsverk, hvorav 30 årsverk ble frigjort fra administrasjon til inspeksjon.

Informasjonsplikt

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i proposisjonen foreslås at det fastsettes hjemmel for Arbeidstilsynet til å kunne bruke overtredelsesgebyr for brudd på opplysningsplikten. Flertallet mener dette er både riktig og nødvendig og viser til at Senterpartiet ved flere anledninger de siste årene, gjennom merknader og forslag, har påpekt behovet for at Arbeidstilsynets tilsyn må mer virkningsfulle ved at tilsynet øker bruken av overtredelsesgebyr. Flertallet slutter seg derfor til å utvide Arbeidstilsynets påleggekompetanse.

Flertallet viser videre til skriftlige innspill fra Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet. De mener i likhet med Arbeidstilsynet at det bør innføres en plikt i arbeidsmiljøloven til å utarbeide skriftlig dokumentasjon på virksomhetens vurdering av innleiens lovlighet og at likebehandlingsreglene er oppfylt. Fellesforbundet viser til at denne plikten kan innføres i arbeidsmiljøloven § 18-5, slik at ved innleie av arbeidstakere skal det på arbeidsstedet foreligge skriftlig dokumentasjon på at regelverket om innleie og likebehandling er oppfylt. LO viser til at en slik plikt skal være oppfylt i forkant av innleieperiodens oppstart, og er også i tråd med bemanningsforetakets plikter etter arbeidsmiljøloven §§ 14-5 og 14-6.

Flertallet viser til at et dokumentasjonskrav ikke vil medføre økte administrative byrder all den tid innleier ifølge § 14-12 b (1) uansett må gi bemanningsforetaket opplysninger som er nødvendige for at bemanningsforetaket skal kunne ivareta kravet om likebehandling i § 14-12 a. Videre er innleier i kraft av § 14-12 (1) og (2) i tillegg forpliktet til å ha vurdert hva som er det rettslige grunnlaget for innleien.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende endringer:

§ 18-5 nytt tredje ledd skal lyde:

(3) Ved innleie av arbeidstaker etter § 14-12 (1) og § 14-12 (2) plikter innleier å utarbeide skriftlig dokumentasjon på virksomhetens vurdering av innleiens lovlighet og at likebehandlingsreglene etter § 14-12 a er oppfylt. Dokumentasjonen skal foreligge før innleien påbegynnes og deretter oppbevares i tre år. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om kravet til dokumentasjon, tilgjengelighet og oppbevaring.»

Evaluering av konsekvensene av dereguleringen av innleie i Norge

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre til skriftlig innspill fra Landsorganisasjonen i Norge og Fellesforbundet om at det må gjennomføres en grundig evaluering av liberaliseringen av innleie av arbeidskraft i Norge (Ot.prp. nr. 70 (1998–1999)), slik det ble foreslått i NOU 1998:15 Arbeidsformidling og arbeidsleie (Blaalid-utvalget). Disse medlemmer er selvsagt enig i at det er behov for en slik samlet vurdering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en samlet evaluering og kartlegging av utviklingen av dereguleringen av innleie i Norge. En slik evaluering bør ta for seg utviklingen og omfanget innen ulike bransjer, ansettelsesforhold, arbeidsmiljøforhold, andel egne ansatte kontra innleie, kompetanseutvikling, rekruttering/lærlingeinntak, organisasjonsgrad, produktivitetsutvikling, medbestemmelse, Navs rolle som arbeidsformidler m.m.»

Innstramming av muligheten for innleie fra bemanningsforetak

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Fellesforbundet mener at innleie av arbeidstaker fra virksomhet som har til formål å drive utleie, kun bør være tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig ansettelse etter § 14-9 andre ledd bokstav b til e (og ikke bokstav a til e). Flertallet viser til at Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Innst. 355 L (2017–2018), jf. Prop. 73 L (2017–2018) Endringer i arbeidsmiljøloven (fast og midlertidig ansettelse og innleie fra bemanningsforetak), foreslo følgende ordlyd i arbeidsmiljøloven § 14-12 første ledd:

«(1) Innleie av arbeidstaker fra virksomhet som har til formål å drive utleie, er tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig ansettelse etter § 14-9 andre ledd bokstav b. Innleier skal på forespørsel fra bemanningsforetaket opplyse om innleien gjelder et vikariat.»

Flertallet viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det samme nå, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) gjøres følgende endringer:

§ 14-12 første ledd første punktum skal lyde:

(1) Innleie av arbeidstaker fra virksomhet som har til formål å drive utleie, er tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig ansettelse etter § 14-9 andre ledd bokstav b.»

Særlig om sanksjoner for brudd på opplysningsplikt etter EU-forordning nr. 2016/1628

Komiteen viser til at proposisjonens kapittel 4 foreslår gjennomføring av EU-forordning nr. 2016/1628 om utslippsgrenser for forurensende luftarter og partikler og typegodkjennelse av forbrenningsmotorer til mobile ikke-veigående maskiner. Dette forslaget behandles i en egen innstilling S, jf. Innst. 303 S (2019–2020).

Komiteen viser til kravet om sanksjoner i forordningens art. 57. Komiteen mener det er nødvendig å sikre et effektivt håndhevingsregime også for utslippsgrenser i henhold til denne bestemmelsen, dersom Stortinget gir sin tilslutning til forslaget i proposisjonens kapittel 4.

Hjemmel for å sanksjonere brudd på stansingsvedtak

Komiteen viser til at Arbeidstilsynet erfarer tilfeller hvor virksomheter fortsetter sin drift i strid med tilsynsmyndighetenes vedtak. Komiteen understreker at dette er et alvorlig lovbrudd som kan innebære fare for arbeidstakerne. Komiteen slutter seg til forslaget om at Arbeidstilsynet bør få adgang til å sanksjonere manglende overholdelse av stansingsvedtak.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at det i proposisjonen foreslås adgang for Arbeidstilsynet til å sanksjonere manglende overholdelse av stansingsvedtak etter arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven, og at forslaget får bred støtte i høringsomgangen. Dette medlem mener dette er et godt forslag og slutter seg til forslaget.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at bemanningsbransjen er en bransje som presser lønns- og arbeidsvilkår nedover og som ikke bidrar til økt trygghet for arbeidsfolk.

Bemanningsbransjens formål er å levere arbeidsfolk på kort varsel slik at det blir mindre risiko for oppdragsgiver, de skal også tjene penger på dette. Med denne forretningsmodellen er det ikke tilrettelagt for å kunne bidra til hverken økt organisasjonsgrad, faglig utvikling eller fagopplæring. Dette medlem mener at inn- og utleie av arbeidskraft kun bør foregå ved reelle vikarbehov, som for eksempel sykemelding eller foreldrepermisjon, mellom produksjonsbedrifter. Dette ble også foreslått i forbindelse med Stortingets behandling av Representantforslag 91 S (2018–2019), jf. Innst. 267 S (2018–2019).

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å innføre forbud mot generell utleie av arbeidskraft fra bemanningsselskaper, slik at kun utleie ved reelt vikarbehov eller utleie mellom produksjonsbedrifter tillates.»