Tiltak
som er omfattet av bestemmelsen
Bestemmelsen gjelder
for tidsbestemt bruksendring og plassering av midlertidige bygninger
med varighet inntil ett år og er avgrenset til noen få utvalgte formål.
Høringsforslaget
bruker begrepet tidsbestemt bruksendring av byggverk og plassering
av midlertidige byggverk. Enkelte av høringsinstansene har gitt
uttrykk for at begrepet byggverk er uklart og bør presiseres. For å
unngå tvil om begrepsbruken foreslår departementet at begrepet byggverk
erstattes med bygninger.
Det er videre pekt
på at det bør klargjøres at formuleringen plassering av midlertidige
bygninger ikke omfatter oppføring av bygninger. Departementet bemerker
at plan- og bygningsloven skiller mellom oppføring av bygning, konstruksjon
og anlegg, se § 20-1 første ledd bokstav a, og plassering av midlertidige
bygninger, konstruksjoner og anlegg, jf. bokstav j. Dersom departementet
hadde ment å omfatte oppføring av nye bygninger, ville begrepet
«oppføring» blitt brukt i stedet for eller i tillegg til «plassering
av». Ettersom unntak etter forslaget kun kan gis for ett år, mener
departementet det er lite sannsynlig eller realistisk med oppføring
av en helt ny bygning. Departementet ser det uansett ikke som ønskelig
at det føres opp nye bygninger etter dette forslaget. Departementet
fastholder derfor at unntaket begrenses til å gjelde for tidsbestemt
bruksendring og plassering av midlertidige bygninger, jf. formuleringen «plassering
av».
Det pekes i proposisjonen
på at når behovet for unntak er borte, skal tiltakshaver sørge for
øyeblikkelig opphør av den midlertidige bruken.
Bestemmelsen i høringsforslaget
var avgrenset til å gjelde for bygninger som skal brukes til helse-
og omsorgstjenester, barnehage, skole, innkvartering av asylsøkere
og plassering av innsatte i fengsel. Under høringen mottok departementet
også innspill om at barneverninstitusjoner, krisesentre og krisesentertilbud
og familievernkontor bør omfattes. Høringsinnspillet er imøtekommet.
Departementet har
også vurdert om den foreslåtte unntaksbestemmelsen blir mer operativ
dersom den utvides til å omfatte alle typer formål, så lenge det
aktuelle tiltaket har tilknytning til covid-19-utbruddet. Departementet
har imidlertid kommet til at bestemmelsen bør avgrenses til noen
få formål. Dersom den skal omfatte alle typer formål, kan det føre
til både tolkningsutfordringer og økt ressursbruk for kommunene.
Forslaget til bestemmelse
skal ikke ivareta kommersielle interesser. Unntak kan derfor i utgangspunktet bare
gis på bakgrunn av skriftlig anmodning fra offentlige myndigheter.
Dette kan være kommunal, fylkeskommunal eller statlig myndighet.
Private tilbydere av helsetjenester, barnehage og undervisning og
krisesentertilbud kan også be om unntak dersom dette knytter seg til
avlastning eller supplering av offentlige myndigheters oppgaver
i forbindelse med covid-19. De må i så fall legge frem vurdering
eller annen bekreftelse fra kommuneoverlege, helseforetak eller
regionalt helseforetak som underbygger at tiltaket er nødvendig
for å begrense spredning av smitte.
Det er viktig at
kommunen er kjent med tiltak som etableres. Det vil gjøre det mulig
for bygningsmyndighetene å følge opp med tilsyn og eventuell ulovlighetsoppfølging
av bruken når behovet for unntak har falt bort. For å sikre sporbarhet
stilles det derfor krav om at det må anmodes skriftlig om unntak.
Departementet er kjent med at det er ulik praksis i kommunene med
hensyn til hva som kreves av dokumentasjon når det er gitt unntak
etter midlertidig forskrift 16. mars 2020. Departementet mener det
er nødvendig at kravene til hvilke opplysninger som skal inngå ved
anmodning om unntak, praktiseres så likt som mulig. Det nærmere
innholdet i anmodning om unntak framgår av forslag til tidsbegrenset
forskrift til bestemmelsen.
Av høringsforslaget
følger det at kommunen bare kan avslå anmodning om unntak dersom
tiltaket vil føre til fare for liv og helse eller fare for skade
på miljø, kulturminner, naturmangfold eller tap av dyrket eller dyrkbar
jord. Hensikten med en så tydelig bestemmelse for når anmodning
kan avslås, er for det første å lette kommunenes saksbehandling,
samtidig som de beholder mulighet til å avslå tiltak som de mener
er uforsvarlige, og for det andre sikre forutsigbarhet for gjennomføring
av nødvendige tiltak. Departementet ser imidlertid at formuleringen
«kan bare avslå» blir upresis, ettersom unntak heller ikke kan gis
dersom det anmodes om unntak for andre formål enn det som følger
av bestemmelsen.
For å gjøre bestemmelsen
enklere foreslår departementet å omformulere bestemmelsen til at
kommunen har plikt til å gi unntak dersom vilkårene for dette etter § 20-9
er oppfylt. Dette samsvarer for øvrig med at plan- og bygningsloven
er en såkalt «ja-lov». Det vil si at kommunen har plikt til å gi
tillatelse dersom tiltaket oppfyller krav i loven.
Omformuleringen innebærer
ikke noen realitetsendring, men tydeliggjør at kommunen ikke kan
gi unntak dersom det aktuelle tiltaket innebærer fare for liv og helse
eller det kan føre til skade på miljø, kulturminner, tap av naturmangfold,
dyrket eller dyrkbar jord.
Dersom kommunen avslår
anmodningen, kan tiltakshaver velge å fremme søknad til ordinær
behandling etter plan- og bygningsloven.