Innlemmelse
i EØS-avtalen
Det nye varemerkedirektivet
er vedtatt med hjemmel i artikkel 114 TEUV om det indre marked,
og erstatter varemerkedirektivet fra 2008, som allerede er innlemmet
i EØS-avtalens vedlegg XVII Opphavsrett nr. 9 h.
I likhet med forrige
direktiv gjelder det nye direktivet særlig vilkårene for enerett
til varemerker ved registrering og innholdet i denne eneretten
samt bruksplikt for registrerte varemerker. At disse forholdene
er harmonisert i det indre marked, er viktig for det indre markeds
funksjon. Disse delene av direktivet anses derfor som EØS-relevante,
på lik linje med forrige direktiv. Samtidig har direktivet bestemmelser
om krav til varemerkesøknader, saksbehandling hos registreringsmyndighetene
og om varemerker som eiendomsobjekt, der det ikke tidligere har
vært harmonisert regelverk i EØS, og der tilknytningen til det indre
markeds funksjon ikke er like nær som for de materielle reglene
om eneretten. Departementet opplyser i proposisjonen at det imidlertid
ikke har sett det som nødvendig å ta initiativ til tilpasningstekst
for disse delene av direktivet. Direktivet regulerer ikke sanksjoner
og håndheving.
Det har blitt enighet
mellom EØS/EFTA-statene og EU-siden om en tilpasningstekst som utelukker
artikkel 10 nr. 4 fra anvendelse i EØS/EFTA-statene. Bakgrunnen for
dette er at bestemmelsen gjelder varemerkeforfalskninger fra tredjeland
som er i transitt og lignende tollsituasjoner. EØS/EFTA-statene
deltar ikke i EUs tollunion, og EUs avtaler og regelverk
knyttet til handelspolitikk overfor tredjeland faller utenfor EØS-avtalens
saklige virkeområde. Artikkel 10 nr. 4 viser også til forordning
(EU) nr. 608/2013 om tollmyndighetenes håndheving av immaterialrettigheter,
som ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Når artikkel 10 nr. 4 utelukkes
fra anvendelse i EØS/EFTA-statene, betyr dette at merkehaveren ikke
på grunnlag av direktivet vil gis en adgang til å gripe inn mot
varemerkeforfalskninger i transitt og lignende tollsituasjoner i
EØS/EFTA-statene. I proposisjonen foreslås det å innføre lignende
regler i varemerkeloven på fritt grunnlag.
For øvrig inneholder
beslutningen fra EØS-komiteen bare enkelte tekniske tilpasninger
som er nødvendige når direktivet skal gjelde for EØS/EFTA-statene,
på grunn av forskjeller mellom EU-systemet og EØS-avtalen. Dette
innebærer at henvisninger til unionsretten erstattes med henvisninger
til EØS-regelverk og nasjonal rett. I tillegg utelukkes bestemmelsene
om EU-varemerker fra anvendelse i EØS/EFTA-statene, ettersom regelverket
om EU-varemerker etter varemerkeforordningen ikke er del av EØS-avtalen.
Prosessen med å innlemme
direktivet i EØS-avtalen har trukket ut i tid av ulike grunner.
EØS-komiteen fattet beslutning 7. februar 2020 om innlemmelse av
direktivet i EØS-avtalens vedlegg XVII. Siden direktivet krever
lovendringer, har Norge tatt konstitusjonelt forbehold etter EØS-avtalen
artikkel 103, slik at beslutningen først blir bindende etter at
Stortingets samtykke er innhentet i tråd med Grunnloven § 26 andre
ledd.
EØS-komiteens beslutning
nr. 27/2020 av 7. februar 2020 om endring av EØS-avtalens vedlegg
XVII (Opphavsrett) inneholder en fortale og fire artikler. I fortalen vises
det til EØS-avtalen artikkel 98, som gir EØS-komiteen kompetanse
til å beslutte endringer i vedlegg XVII.
Beslutningen artikkel
1 nr. 1 fastsetter at rettsakten skal innlemmes i EØS-avtalens vedlegg
XVII i nytt nr. 14, og angir de tilpasningstekster som er vedtatt.
Artikkel 1 nr. 2
fastsetter at teksten i nr. 9 h, som gjennomfører varemerkedirektivet
2008, oppheves.
Artikkel 2 fastslår
at den norske og islandske oversettelsen av direktivet skal kunngjøres
i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende og gis gyldighet.
Artikkel 3 regulerer
når beslutningen trer i kraft.
Artikkel 4 fastslår
at beslutningen skal kunngjøres i EØS-avdelingen og i EØS-tillegget
til Den europeiske unions tidende.
Gjennomføringsfristen
for EU-medlemsstatene løp ut 14. januar 2019, med unntak av fristen
for å innføre en ordning med administrativ overprøving, og lovgivningen
som gjennomfører direktivet, vil derfor tre i kraft senere i EØS/EFTA-statene
enn i EU-medlemsstatene. Departementet tar sikte på at lovendringene
settes i kraft når det er mottatt beskjed fra EFTA-sekretariatet om
at de konstitusjonelle forbehold er trukket, slik at beslutningen
fra EØS-komiteen kan tre i kraft. Dette skal normalt skje innen
seks måneder etter EØS-komiteens vedtak, jf. EØS-avtalen artikkel
103 nr. 3.
EØS-komiteens beslutning
og direktivet i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykte
vedlegg til proposisjonen.