Fra parter til partnere

Alle pasienter skal motta helhetlige og sammenhengende helse- og omsorgstjenester av god kvalitet uavhengig av hvor i landet de bor og hvem som yter tjenestene. Dette krever godt samarbeid mellom helsepersonell rundt den enkelte pasient, men også mellom ledelsen i kommuner og sykehus. Det stiller store krav til koordinering og samarbeid. For ofte oppstår det svikt i overgangene mellom sykehus og kommuner. For ofte opptrer kommuner og sykehus som parter og ikke partnere. For ofte kjenner ikke kommuner og sykehus til hverandres planer for utvikling av tjenestene.

Samtidig har mye blitt bedre siden samhandlingsreformen trådte i kraft i 2012. Alle helseforetak har inngått samarbeidsavtaler med kommunene i opptaksområdet sitt, og det er etablert strukturer for samarbeid. Evalueringer av samarbeidsavtalene og innspill fra representanter fra kommuner og helseforetak tyder på at avtalene har vært viktige for å tydeliggjøre ansvar og oppgavedeling. Samtidig gis det uttrykk for at dialogen har vært orientert mot deling av ansvar og håndtering av økonomiske konsekvenser, noe som kan ha flyttet oppmerksomheten bort fra felles utvikling av bedre tjenester. Det oppleves også av mange som utfordrende å oppnå likeverdighet i samarbeidet mellom kommuner og helseforetak. Kommuner og helseforetak bør derfor finne sammen i et bedre og mer likeverdig partnerskap. Nasjonale myndigheter må gi tydeligere forventninger til et slikt partnerskap og støtte dette gjennom ulike tiltak.

Regjeringen ønsker å etablere 19 helsefellesskap mellom kommuner og sykehus med utgangspunkt i de eksisterende helseforetaksområdene. Regjeringen og KS deler målet om å skape en mer sammenhengende og bærekraftig helse- og omsorgstjeneste og har derfor inngått en avtale om innføring av helsefellesskap. Regjeringen og KS er enige om prinsippene helsefellesskapene skal bygge på.

I helsefellesskapene vil representanter fra helseforetak, kommuner, lokale fastleger og brukere møtes for å planlegge og utvikle tjenestene sammen. Etablerte avtaler og samarbeidsstrukturer skal ligge til grunn, men videreutvikles. Fastlegene bør få en rådgivende rolle, kommunene i helseforetaksområdene bør samordne seg bedre enn i dag, og nasjonale myndigheter må være tydelige i sine forventninger til hva kommuner og sykehus bør oppnå i de nye helsefellesskapene. Nasjonale myndigheter må i tillegg støtte helsefellesskapene gjennom bedre styringsinformasjon og fremskrivingsverktøy og ved å gjennomføre tiltak som bedrer pasientforløpene.

Helsefellesskapene bør konsentrere sin planlegging og tjenesteutvikling om de pasientgruppene hvor behovet for samhandling er størst. Med dette utgangspunktet vil regjeringen løfte frem fire pasientgrupper som helsefellesskapene særlig bør utvikle gode tjenester for:

• barn og unge

• personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer

• skrøpelige eldre

• personer med flere kroniske lidelser

Samhandling på nasjonalt og regionalt nivå

Den viktigste samhandlingen skjer mellom de som skal yte tjenestene, det vil si helsepersonell i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og mellom dem og pasientene. De som har ansvar på regionalt og nasjonalt nivå, må samtidig sikre riktige rammebetingelser for denne samhandlingen. Nasjonale helsemyndigheter må sørge for at nasjonale virkemidler støtter utviklingen vi ønsker oss, regionale helseforetak må følge opp nasjonale målsettinger, styre og koordinere helseforetakene og KS må ivareta kommunenes interesser på nasjonalt nivå. Legeforeningen har en særskilt rolle som avtalepart på nasjonalt nivå når det gjelder fastleger og avtalespesialister. I tillegg vil pasient- og pårørendeorganisasjoner og profesjonsorganisasjoner delta gjennom dialog og høringer knyttet til utviklingen av helse- og omsorgstjenestene.

Tiltak som vil bidra til bedre forløp for alle pasienter

Ulike pasienter trenger ulike pasientforløp. Hva som må til for å skape gode pasientforløp, vil derfor variere. Samtidig viser innspillene til departementet at det er noen elementer som kan bidra til bedre pasientforløp for alle pasienter:

• IKT-systemer som understøtter informasjonsdeling

• mulighet for gjensidig konsultasjon mellom helsepersonell

• metodikk for å utarbeide gode pasientforløp

• gode rutiner for henvisning, innleggelse og utskriving

Regjeringen vil

• etablere helsefellesskap mellom kommuner og helseforetak for å sikre bedre felles planlegging og utvikling av tjenestene

• at helsefellesskapene prioriterer utviklingen av helhetlige, koordinerte tjenester til barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser

• at kommuner og helseforetak i helsefellesskapet skal avtale hvordan de skal drive felles planlegging og utvikling

• understøtte helsefellesskapene gjennom utvikling av bedre styringsinformasjon, fremskrivingsverktøy og prediksjonsverktøy

• be helsefellesskapene om innspill til neste Nasjonal helse- og sykehusplan

• skape det utadvendte sykehus

• gi rom for lokale løsninger i oppgavedelingen mellom kommuner og helseforetak

• oppfordre helsefellesskapene om å drøfte hva som kjennetegner en vellykket kultur for samarbeid

• gjennomføre tiltak som vil bidra til bedre forløp for alle pasienter

• tilpasse finansieringsordninger, regelverk, veiledning og styring for å understøtte ønsket målbilde for pasientbehandling og samhandling

Helsefellesskap

Komiteen mener det er positivt at KS ønsker et samarbeid med helseforetakene, og at de er enige i målet om at kommuner og sykehus skal se på hverandre som likeverdige partnere med felles ansvar for pasientene. Komiteen viser til regjeringens avtale med KS om helsefellesskap for å få bedre samhandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er positive til regjeringens avtale med KS om helsefellesskap mellom kommuner og helseforetak. De vil være viktige i arbeidet med å sikre at pasienter og pårørende skal oppleve en helhetlig og sammenhengende helse- og omsorgstjeneste.

Flertallet tror dette løses best dersom kommuner og sykehus møtes som likeverdige partnere og sammen bidrar til å planlegge og utvikle tjenestene. Samtidig er det viktig å finne løsninger som er tilpasset lokale forutsetninger. Det betyr at oppgavene kan løses på ulike måter i de forskjellige helsefellesskapene. Det viktigste er at oppgavene ligger fast og at innbyggerne er sikret et likeverdig helsetilbud.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at regjeringens forslag om helsefellesskap kan være med på å bidra til bedre samarbeidsarenaer, men at helsefellesskap ikke alene kan løse de samhandlingsutfordringene helsetjenesten står overfor. De tilfører verken mer ressurser eller endrete beslutningsstrukturer, og kommunenes innflytelse på helseforetakene forblir den samme.

Disse medlemmer påpeker at også de regionale helseforetakene i sitt høringsinnspill har vist til at det er behov for å klargjøre hvordan man skal håndtere manglende konsensus ved uenighet, eller at en eller flere aktører ikke etterlever de løsninger som er avtalt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det allerede er mangler i å følge opp innhold og prosedyrer i etablerte samhandlingsavtaler, og at rettigheter til kontaktlege og rettigheter til individuell plan og koordinator ikke følges opp like godt i hele tjenesten. Disse medlemmer ser ikke hvordan helsefellesskapene skal kunne bidra til å rette opp i dette, og mener meldingen burde prioritert konkrete virkemidler, snarere enn oppfordringer til mer samarbeid.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre økt bruk av individuell plan hos pasienter som har bruk for langvarige og koordinerte tjenester, og sørge for at pasientenes lovfestede rettigheter til koordinator og kontaktlege blir fulgt opp i helseforetakene.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at både kommuner og helseforetak ved innføring av samhandlingsreformen fikk en lovfestet plikt til å samarbeide. Det vises til kommunehelsetjenesteloven kapittel 6 om at alle kommuner har lovfestet plikt til å inngå samarbeidsavtaler med det regionale helseforetaket eller med det helseforetaket det regionale helseforetaket bestemmer. Det vises tilsvarende til spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 om at det regionale helseforetaket har lovfestet plikt til å sørge for at det inngås samarbeidsavtaler som nevnt. Helseforetaket har også lovfestet plikt til å legge til rette for nødvendig samarbeid mellom like helseforetak innad i det regionale helseforetaket, fylkeskommuner, kommuner eller andre tjenesteytere om å tilby tjenester omfattet av loven.

Disse medlemmer viser til at samarbeidet ifølge loven skal ha som målsetting å bidra til at pasienter og brukere mottar et helhetlig tilbud om helse- og omsorgstjenester, og pasient- og brukerorganisasjoner skal medvirke i forbindelse med utarbeidelse av avtalene. Det er lovfestet hva samarbeidsavtalene som minimum skal inneholde, blant annet retningslinjer for samarbeid knyttet til innleggelse, utskrivning, habilitering og rehabilitering og tjenester til pasienter med behov for koordinerte tjenester, samarbeid om jordmortjenester, IKT-løsninger, forebygging, omforente beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden. Avtalepartene skal årlig gjennomgå avtalene med tanke på nødvendige oppdateringer eller utvidelse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil påpeke at helsefellesskap derfor på ingen måte representerer noe nytt med hensyn til at kommuner og helseforetak må samarbeide, men at dette i flere år har vært lovfestet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter intensjonen om å ha helsefellesskap mellom kommuner og sykehus for å sikre at pasienter og pårørende skal få en helhetlig og sammenhengende helse-, omsorgs- og rehabiliteringstjeneste. Målet er godt, men regjeringen har ikke gitt ressursene helsetjenestene trenger. Dersom helsefellesskapene skal fungere etter hensikten, trengs det mer ressurser. Hvis ikke risikerer vi at det blir en papirtiger, i stedet for at det bygger opp en helhetlig og sammenhengende helse-, omsorgs- og rehabiliteringstjeneste.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er kritikkverdig at regjeringen ikke har fulgt opp samhandlingsreformen og evaluert hvordan samarbeidsavtalene har fungert i praksis. Disse medlemmer viser til at det mange steder fra kommunenes side oppleves at helseforetaket har vært bestemmende part og premissgiver i utforming og oppfølging av samarbeidsavtalene. Det vises for eksempel til at alle kommuner på Nordmøre i fjor sa opp sine samarbeidsavtaler i protest mot at helseforetaket planla omfattende kutt i sitt tjenestetilbud på en måte som ville få store konsekvenser for det kommunale tilbudet. Disse medlemmer mener at etablering av helsefellesskap må bygge på gode forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak, og at samarbeidsavtaler må utvides til å omhandle de prioriterte områdene for helsefellesskap, som er barn og unge, personer med psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser.

På denne bakgrunn fremme disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen evaluere de lovfestede samarbeidsavtalene mellom helseforetak og kommuner og sikre at samarbeidsavtalene gjennomgås årlig med tanke på nødvendige oppdateringer og forbedringer.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at de lovfestede samarbeidsavtalene mellom helseforetak og kommuner omfatter tjenester til barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at samhandling også bør omfatte private og ideelle aktører, i tillegg til spesialist- og kommunehelsetjenesten. Private og ideelle aktører av betydning bør ha plass i helsefellesskapene. I større byer der ideelle sykehus har egne opptaksområder, bør hensynet til samhandling være bestemmende for sammensetting og antall helsefellesskap. Samhandling gjennom helsefellesskap forutsetter tilpasning til lokale forhold.

Komiteen viser til høringsinnspill fra Virke om at de ideelle sykehusene må bli inkludert i helsefellesskapene. De ideelle sykehusene Diakonhjemmet, Lovisenberg og Haraldsplass har alle en viktig rolle i de respektive helseregionene i å tilby spesialisthelsetjenester til innbyggerne. De har lang erfaring som akuttsykehus med bred samhandling til sine bydeler.

Komiteen vil påpeke at ved opprettelsen av eventuelle helsefellesskap må også de ideelle DPS-ene delta som selvstendige parter i helsefellesskapene for sine opptaksområder.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at ideelle sykehus og ideelle DPS-er blir inkludert i helsefellesskapene.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser for øvrig til representantforslag fra Senterpartiet, Dokument 8:64 S (2019–2020), om å styrke det ideelle innslaget i spesialisthelsetjenesten, der det blant annet foreslås å be regjeringen sikre at de 12 ideelle sykehusene med løpende avtaler får langsiktige avtaler i fremtiden, og at helseforetakene får i oppdrag å vurdere muligheten for å øke opptaksområde og nytt tjenestevolum for ideelle sykehus i sine utviklingsplaner. Det foreslås også å sikre at helseforetak ikke kjøper opp eller overtar ideelle aktører sine spesialisthelsetjenestetilbud, og at alle helseforetak får krav om å rullere sine strategiplaner for ideell vekst, der det blir satt konkret mål om at minst 10 pst. av tjenestene skal være drevet av ideelle aktører innen 2030.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at en stor undersøkelse gjort blant synshemmede, gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, viser at en svært stor andel av gruppen er deprimerte, langt flere enn i befolkningen ellers, samt at langt flere enn i befolkningen ellers er ensomme. Til tross for dette finnes det i dag ingen psykologer eller psykiatere som har spisskompetanse på å gi bistand til blinde og svaksynte. Flertallet mener det derfor er viktig at det etableres et slikt tilbud.

Flertallet viser til at Gaustad sykehus har et tilbud rettet mot hørselshemmede. Dette er en nasjonal behandlingstjeneste som både gir direkte oppfølging til hørselshemmede, personer med kombinert hørsels- og synsnedsettelse og fagpersoner som følger opp de to gruppene innenfor psykisk helsevern rundt i landet.

Flertallet ønsker et tilsvarende tilbud for synshemmede, som legges i tilknytning til det tilbudet Gaustad har rettet mot hørselshemmede. Flertallet viser til at de har bekreftet at de gjerne tar på seg en slik oppgave, noe som også er bekreftet av Oslo universitetssykehus.

Samhandlingsreformen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at en av hovedårsakene til at ventetidene har gått ned i spesialisthelsetjenesten, er samhandlingsreformen, innført av den rødgrønne regjeringen fra 2012. Sykehusene har vridd mye behandling over på poliklinisk behandling på dagtid, istedenfor at folk ligger lenge på sykehus. Dette gjør at de skriver ut pasienter tidligere og øker sin kapasitet for å ta inn nye pasienter. Samtidig mener disse medlemmer at potensialet i hva man kan få til med å vri behandling over til polikliniske dagtilbud, på noen områder nå er tatt ut.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener samhandlingsformen var en retningsreform, og det krever kontinuerlig arbeid for at den skal bli vellykket. Disse medlemmer mener regjeringen har sviktet i å følge opp reformen med en satsing på kommunenes helse- og omsorgstjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at helsetjenesten i 2013 var preget av lange ventelister. Det var et politisk mål å redusere ventelister og sikre folk en raskere og trygg behandling. Flertallet viser til at regjeringen etter syv budsjetter har lagt til rette for en aktivitetsvekst på 15,5 pst. i sykehusene. Aktivitetstaket som de rødgrønne påla sykehusene, er fjernet, den innsatsstyrte finansieringen er styrket slik at det skal lønne seg å behandle flere pasienter. Pasienter i spesialisthelsetjenesten står nå 11 dager kortere i behandlingskø. Flertallet viser til innføringen av helsefellesskap som en løsning på utfordringen med samhandling mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Riksrevisjonens undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen av samhandlingsreformen, Dokument 3:5 (2015–2016). I denne påpekte Riksrevisjonen at det var for lav kapasitet i kommunene, særlig innenfor rus og psykiatri. I tillegg ble det påpekt at det fortsatt var for lite kompetanse i kommunene til å ta imot pasienter med tyngre pasientprofiler og ikke et godt nok samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti på denne bakgrunnen gikk inn for å be regjeringen evaluere samhandlingsreformen, og på bakgrunn av evalueringen fremme økonomiske og strukturelle tiltak for å nå samhandlingsreformens intensjoner (jf. Dokument 8:19 (2018–2019) og Innst. 206 S (2018–2019)).

Disse medlemmer viser til at registrering av ventelister er endret, i og med at mange flere av pasienter blir satt på venteliste for utredning og ikke for behandling. Dermed kan ikke ventelisteregistreringen helt og holdent sammenlignes med tidligere registrering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen vil legge Riksrevisjonens undersøkelse og anbefalinger til grunn i styringen av de regionale helseforetakene, og be dem om å følge opp rapporten. Helse- og omsorgsministeren har stilt krav i felles foretaksmøte med de regionale helseforetakene i januar i år om å følge opp undersøkelsen og legge særlig vekt på å iverksette tiltak for å redusere bruken av deltid for sykepleiere uten spesialistutdanning og for jordmødre.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener resultatet av regjeringens manglende oppfølging av samhandlingsreformen er å finne i fastlegekrisen, der fastlegeordningen får overført stadig flere oppgaver fra både myndigheter og spesialisthelsetjenesten og sliter med rekruttering og frafall. En videre utfordring er at forebyggingen uteblir, det har ikke kommet en tilstrekkelig satsing på forebygging, verken primærforebygging i hele befolkningen, eller sekundærforbygging blant grupper som allerede sliter med sykdom og helseplager. At samhandlingen fortsatt er for dårlig mellom nivåene i helsetjenesten, leder også til manglende kvalitetssikring av behandling og at pasienter opplever å bli kasteballer mellom ulike tjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til regjeringens arbeid med handlingsplanen for allmennlegefeltet i kommunene, med særlig fokus på fastlegesituasjonen, som skal legges fram våren 2020. Brukere og fagfolk har bidratt i dette arbeidet, og det har vært drøftinger med Legeforeningen og KS gjennom trepartssamarbeidet. Regjeringen ser på hvordan ordningen kan forbedres ved å øke rekrutteringen, og samtidig sikre at fastleger blir værende i stillingene sine. Flertallet er opptatt av at ordningen moderniseres på en måte som sikrer en god arbeidsdeling mellom fastlegene og øvrig helsepersonell, og at vi tar i bruk teknologi og nye arbeidsformer. Flertallet mener det også er viktig at det ses på hvilke oppgaver fastlegene ikke lenger trenger å gjøre selv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også peke på at det nå er mangel på sengeplasser i psykiatrien, både for barn og ungdom og i voksenpsykiatrien, og at økningen i andelen eldre i befolkningen vil kreve at man fremover øker kapasiteten i sykehusene for å kunne håndtere et større antall multisyke eldre, noe som vil være nødvendig for å sikre god samhandling med kommunene.

Disse medlemmer viser til at konsekvensene av dårlig eller manglende oppfølging av samhandlingsreformen har fått mye oppmerksomhet de siste årene, og ligger til grunn for folkelige bevegelser for å bevare fødetilbudet, for nyhetssaker om bruk av nattransport og for de mange pasient- og brukerstemmene som gir uttrykk for at tilbudet innenfor psykisk helsevern ikke er godt nok.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det er stilt krav til helseforetakene om at eldre pasienter og pasienter med hjelpebehov sikres ambulansetjeneste/pasienttransport på dag- og ettermiddagstid, slik at de ikke sendes hjem om natten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er mange gode eksempler på god samhandling i meldingen, men at det i liten grad gis klare føringer på hvordan disse skal skaleres opp eller videreføres. Pasientsentrert helsetjenesteteam i Tromsø har hatt vansker med finansieringen etter at prosjektperioden var over, ortogeriatri i Trondheim var et godt dokumentert prosjekt som ble nedlagt en periode grunnet kostnader, FACT-team for psykisk syke har også en dokumentert kostnad. Til tross for god dokumentasjon av effekt, ble de truet med nedleggelse i Trondheim da prosjektperioden var over. I likhet med Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet, er denne meldingen god på å trekke frem gode eksempler, men lite forpliktende med tanke på hvordan disse skal kunne implementeres i tjenesten.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at helseforetaksmodellen og innføring av markedsprinsipper i den offentlige helsetjenesten ikke har ført til økt samarbeid om pasientene, men heller økt konkurranse om pasientene. Disse medlemmer vil understreke at før helseforetaksmodellen ble innført, var det en praksis med fylkesvise helseplaner. Ved foretaksorganiseringen ble systemet med fylkesvise helseplaner tatt bort, og ikke erstattet av et tilsvarende felles plansystem for de regionale helseforetakene. Samspill og samordning mellom primær- og spesialisthelsetjenesten gjennom kommunenes og fylkeskommunenes helseplaner og øvrig lokalt og regionalt planarbeid ble også borte. Disse medlemmer vil også understreke at dagens sykehusfinansiering, med stor grad av stykkprisfinansiering av pasientbehandling, ikke bygger opp under samarbeid og ikke er tilpasset behovene som er skapt gjennom samhandlingsreformen. Disse medlemmer viser også til at innføring av ordninger med økonomiske incentiver for samhandling tilsynelatende ikke har hatt tiltenkt effekt. Disse medlemmer merker seg at helse- og omsorgsminister Bent Høie åpner for å fjerne ordningen med betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter (VG, 29. oktober 2019). Disse medlemmer er enig med helseministeren i at det er samarbeid rent konkret om felles tjenester som er det viktige, og ikke å samarbeide om hvem som skal betale regningen. Disse medlemmer mener det trengs en helhetlig evaluering av finansieringsordningene og innføring av finansieringsordninger som favoriserer helhetlige pasientbehandlinger, forebygging og samarbeid. Det første som kan gjøres, er å stoppe praksisen med innsatsstyrt finansiering på sykehusnivå. Disse medlemmer vil minne om at da innsatsstyrt finansiering ble innført, var det tiltenkt en finansieringsmåte for de regionale helseforetakene. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at de regionale helseforetakene ikke viderefører innsatsstyrt finansiering ned på sykehusnivå eller avdelingsnivå.»

Klart språk i kommunikasjon med pasientene

Komiteen støtter regjeringens mål om at tjenestene skal bruke klart språk i kommunikasjonen med pasientene. Flere ansatte jobber for å bedre språket. På Sykehuset Telemark har ordbok om seksuell helse fra Avdeling for habilitering blitt nominert til «Klarspråkprisen» i 2017. Samtidig viser Dysleksi Norge og Afasiforbundet til at flere av deres medlemmer ikke kan forstå brev fra flere sykehus i Norge. Det er med andre ord fortsatt et godt stykke igjen før vi når målet om klart språk i helsetjenestene. Komiteen mener arbeidet med dette må styrkes betraktelig. Særlig kan det gå ut over personer med dysleksi og afasi som ikke forstår brev fra helsevesenet. Det går ut over behandlingen hvis de ikke møter forberedt til time, og ut over lommeboka når de misforstår innkalling og ikke møter til avtalt time.