Formålet med Nasjonal helse- og sykehusplan

Nasjonal helse- og sykehusplan gir retning og rammer for utviklingen av spesialisthelsetjenesten og samhandlingen med den kommunale helse- og omsorgstjenesten i planperioden 2020–2023. Det overordnede målet er å realisere pasientens helsetjeneste på en bærekraftig måte. En bærekraftig helsetjeneste må kunne realiseres innenfor de ressursrammene vi som samfunn har mulighet og vilje til å stille til rådighet – både i dag og i fremtiden. Det er særlig knapphet på arbeidskraft som vil sette begrensninger. En bærekraftig helsetjeneste forutsetter derfor at vi utnytter mulighetene teknologien gir, bruker kompetansen hos de ansatte best mulig og løser oppgavene så effektivt som mulig.

Planen gir føringer for tiltak og prioriteringer i 2020–2023, men viser også retning for utviklingen ut over planperioden. Fremskrivingene som ligger til grunn for planarbeidet, har en horisont til 2035. Hovedtemaene i planen er samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunal helse- og omsorgstjeneste, psykisk helsevern, teknologi, digitalisering og kompetanse. Meldingen gjennomgår også de prehospitale tjenestene og redegjør for helseregionenes utviklingsplaner og helseforetakenes investeringsplaner. I tillegg drøftes det hvordan spesialisthelsetjenesten kan utnytte ressursene bedre og hvordan finansieringsordningene i spesialisthelsetjenesten vil videreutvikles.

Nasjonal helse- og sykehusplan omhandler ikke alle temaer av betydning for helse- og omsorgstjenesten. Det er heller ikke meningen. Regjeringen har presentert andre deler av helse- og omsorgspolitikken i andre meldinger til Stortinget.

Utfordringer og muligheter

Helse- og omsorgstjenesten i Norge står overfor store utfordringer i årene som kommer. Mange av utfordringene vil treffe hele helse- og omsorgstjenesten, mens noen utfordringer vil treffe spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten på ulikt vis.

Noen av utfordringene, slik som en aldrende befolkning, kan tjenestene og helsemyndighetene gjøre lite med. Andre utfordringer, for eksempel uønsket variasjon, kan helsemyndigheter og tjenesten påvirke. Regjeringens utgangspunkt er at disse utfordringene representerer muligheter, like mye som utfordringer. Sykehus, kommuner og nasjonale helsemyndigheter har et felles ansvar for å gripe disse mulighetene. Det er nødvendig for at pasientens helsetjeneste skal kunne realiseres på en bærekraftig måte.

Covid 19-pandemien

Komiteen viser til at denne innstillingen i all hovedsak ble skrevet før koronapandemien traff Norge. Innstillingen inneholder derfor ingen referanser til den spesielle situasjonen Norge er i, og som har påvirket hele helsetjenesten, og særlig spesialisthelsetjenesten, sterkt den siste tiden. Komiteen har derfor valgt å skrive denne felles innledende merknaden i etterkant.

Komiteen viser til at det ikke er første gangen Norge er rammet av en pandemi. Forrige gang var med svineinfluensaen i 2009.

Komiteen viser til at det nye koronaviruset (SARS-Cov-2) ble oppdaget i desember 2019 i Wuhan, Kina. Viruset spredde seg, og det første bekreftede smittetilfellet i Norge kom 26. februar 2020, i Tromsø. Komiteen viser til at helse- og omsorgsministeren 10. mars 2020 holdt en redegjørelse for Stortinget om pandemien.

Komiteen vil understreke at pandemier er en kjent samfunnstrussel som vil utfordre norsk helsetjeneste og norsk sykehuskapasitet, siden det forventes mange syke på samme tid og stort press på intensiv- og respiratorbehandling av alvorlig syke. Komiteen vil også bemerke at covid 19-pandemien har ført til at et stort antall sykehusbehandlinger er utsatt, og at pasientrettigheter er midlertidig opphevet, blant annet rett til behandling innen frist, rett til fritt behandlingsvalg, rett til ny vurdering, rett til kontaktlege og individuell plan.

Komiteen viser til at Helse og omsorgsdepartementet 31. januar 2020 delegerte fullmakt til Helsedirektoratet til å lede og koordinere helsesektorens innsats, i tett samarbeid med Folkehelseinstituttet. Komiteen viser videre til 12. mars 2020, da regjeringen kom med de sterkeste og mest inngripende tiltakene Norge har hatt i fredstid – for å hindre smittespredning. Tiltakene inkluderte blant annet stenging av virksomheter, forbud mot store forsamlinger, stenging av skoler, barnehager og andre utdanningsinstitusjoner, karantene ved innreise til Norge og en sterk anbefaling om å ha hjemmekontor og unngå unødvendige kollektivreiser og fritidsreiser. Tiltakene har så langt blitt endret i takt med smittespredningen i Norge. Komiteen viser til at formålet med tiltakene har vært å flate ut kurven, slik at belastningen på helsevesenet blir spredt utover i tid. Komiteen merket seg også at regjeringen den 24. mars 2020 bestemte seg for en strategi med mål om ikke bare å bremse pandemien, men å slå ned pandemien. Komiteen viser også til at det er lagt frem flere økonomiske tiltakspakker for næringslivet og kommunale tjenester.

Komiteen viser til viktigheten av et sterkt internasjonalt samarbeid under en pandemi. Verdens helseorganisasjon leder og koordinerer den samlede internasjonale innsatsen i helsekriser. Norske myndigheter håndterer utbruddet i tett dialog med WHO, EU og i tråd med sektorens beredskapsplanverk. Det europeiske helseberedskapssamarbeidet gjennom Det europeiske smittevernbyrået (ECDC) og EUs helsesikkerhetskomité, er viktig for den norske responsen, og det foregår et tett samarbeid med de nordiske land.

Komiteen viser til at vi i Norge har en god offentlig helsetjeneste. Likevel vil en epidemi eller en pandemi med stort omfang føre til en utfordrende situasjon. Spesialisthelsetjenesten har hatt forhøyet beredskap, det har vært mange innlagt på intensivavdelinger, og bruken av smittevernutstyr har gått dramatisk opp. Tilgangen på smittevernutstyr har vist seg å være prekær, både på sykehus, og i kommunene. Komiteen viser til at kapasiteten på sykehussenger og intensiv- og respiratorbehandling, samt nok helsearbeidere med slik kompetanse, er en avgjørende faktor for kapasiteten til å behandle alvorlig syke pasienter. Tilgang på både legemidler og smittevernutstyr har vært en utfordring i Norge, men også internasjonalt. Komiteen viser til at omstillingen i helsetjenesten har ført til at mange har fått planlagte behandlinger og undersøkelser utsatt, noe som vil skape utfordringer i helsetjenesten fremover.

Komiteen vil spesielt vise til innsatsen til de ansatte i helsetjenesten. Det har vært en krevende periode med høy arbeidsbelastning. Komiteen vil berømme det arbeidet som er gjort så langt. Komiteen viser til at det er inngått vide avtaler for å sikre at helsepersonell på kort varsel kan bidra med nødvendig arbeidsinnsats i en alvorlig situasjon. Dette har i enkelte kommuner og sykehus ført til at belastningen for enkeltpersoner har blitt svært stor, både grunnet lengre dager og større arbeidspress. Komiteen viser til at det allerede er mangel på helsepersonell, og beregninger fra SSB viser at mangelen vil øke drastisk i årene som kommer. Komiteen oppfordrer organisasjonene til å bruke utvidede arbeidsavtaler med varsomhet, og bare der det er nødvendig, og sikre at normale arbeidsavtaler bør være på plass igjen så fort det er mulig.

Komiteen viser til at pandemien ikke er over, og at vi fortsatt har en krevende periode foran oss. Komiteen viser til at det er lagt opp til en evaluering i etterkant av pandemien.

Bakgrunnen for Nasjonal helse- og sykehusplan

Komiteen viser til at vi blir flere eldre, vi får flere kroniske sykdommer og vi forventer mer. Dette vil gjøre det stadig mer krevende å forene ønsker og realisere alle de mulighetene som finnes innenfor ressursrammene vi har til rådighet. Knapphet på arbeidskraft vil være en av hovedutfordringene fremover, og vil sette grenser for hva det er mulig å realisere. En bærekraftig helse- og omsorgstjeneste forutsetter at vi benytter de mulighetene teknologien gir, at vi bruker kompetansen hos de ansatte riktig, og at vi løser oppgavene så effektivt som mulig.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at dette er den andre nasjonale helse- og sykehusplanen som legges frem. Planen gir retning og rammer for utvikling av spesialisthelsetjenesten og samhandlingen med den kommunale helse- og omsorgstjenesten i planperioden 2020–2023, men viser også retning for utviklingen ut over planperioden.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at hovedtemaene i planen er samhandling mellom kommuner og sykehus, psykisk helsevern, teknologi og digitalisering, kompetanse og akuttmedisinske tjenester. Dette flertallet viser til at det er flere nye store tiltak som trekkes frem i planen, blant annet helsefellesskap.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil innledningsvis påpeke at Nasjonal helse- og sykehusplan i svært liten grad svarer på de reelle utfordringene som finnes innenfor de tre hovedområdene det var varslet at planen skulle dekke: samhandling, psykisk helsevern og den akuttmedisinske kjeden.

Disse medlemmer viser til at regjeringen varslet at Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 skulle ha samhandling, prehospitale tjenester og psykisk helsevern som hovedtema. Disse medlemmer mener at ingen av disse viktige områdene er grundig nok behandlet i planen, og at det i stor grad vises til nye utredninger eller utviklingsplaner. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet i inneværende stortingsperiode har fremmet forslag om en evaluering av samhandlingsreformen, om en egen stortingsmelding om prehospitale tjenester og en egen stortingsmelding om psykisk helse. Disse medlemmer registrerer at helseministeren har avvist behovet for dette, ettersom temaene skulle behandles i Nasjonal helse- og sykehusplan. Disse medlemmer hadde derfor forventet at planen skulle trekke konklusjoner om det fremtidige tjenestetilbudet på disse områdene. Imidlertid registrerer disse medlemmer at Nasjonal helse- og sykehusplan skyver disse konklusjonene enda lenger frem i tid: Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene skal utrede det fremtidige kapasitetsbehovet innenfor psykisk helsevern, helseforetakene skal vurdere de prehospitale tjenestene og den akuttmedisinske kjeden i sine kommende utviklingsplaner, og de 19 helsefellesskapene skal fremme innspill om bedre samhandling til neste nasjonale helse- og sykehusplan. Disse medlemmer mener at det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke har prioritert dette arbeidet høyere.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti etterlyser en overordnet og styrende nasjonal helse- og sykehusplan som sikrer folkevalgt styring av utvikling av spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer mener at verken denne stortingsmeldingen eller den forrige nasjonale helse- og sykehusplanen (Meld. St. 11 (2015–2016)) sikrer dette. Disse medlemmer viser til at dagens statsminister uttalte følgende under valgkampen i 2013:

«Slik vi har en Nasjonal Transportplan (NTP) for samferdsel bør vi få en nasjonal helseplan for sykehusene. Da vil vi lytte til lokale innspill, faglige råd og la Stortinget ta avgjørelsene. Den helseplanen vi skal lage, vil definere oppgavene til hvert enkelt sykehus, ut fra et nasjonalt hensyn.»

Disse medlemmer viser til at dagens helse- og omsorgsminister ved samme anledning uttalte følgende:

«Det vil alltid gå et fakkeltog, men nå vil fakkeltogene vite hvor de skal gå. De kan henvende seg til sine egne politikere på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene. Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene.»

Disse medlemmer registrerer at de fremlagte sykehusplanene ikke følger opp lovnadene om å definere oppgavene til hvert enkelt sykehus. Disse medlemmer viser som eksempel til at verken beslutning om nedleggelse av fødeavdeling i Kristiansund eller overordnet sykehusstruktur på Helgeland er blitt lagt fram for Stortinget for behandling. Disse medlemmer konstaterer at Nasjonal helse- og sykehusplan heller ikke inneholder en investeringsplan, men at det kun henvises til de regionale helseforetakenes egne investeringsplaner, og at Stortinget dermed ikke får ta stilling til store sykehusinvesteringer i planperioden. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til at Stortinget ved behandling av statsbudsjettet for 2020 bevilget en låneramme på 29,1 mrd. kroner til nytt Oslo universitetssykehus. Disse medlemmer viser til at helseministeren i den forbindelse uttalte følgende, som en kommentar til at en juridisk betenkning fastslo at beslutningsgrunnlaget for lånesøknaden ikke oppfylte statens normale krav til saksbehandling (Dagens Medisin, 1. november 2019):

«(…) Stortinget tar stilling til lånesøknaden, mens investeringsprosjektet godkjennes av styret i Helse Sør-Øst. Andre statlige investeringsprosjekter er det Stortinget tar stiling til. Helse Sør-Øst har ansvar for gjennomføring av prosjektet.»

Disse medlemmer registrerer dermed at helseministeren mener beslutningen om tidenes største sykehusinvestering ikke skal tas av Stortinget, men av det regionale helseforetaket. Disse medlemmer mener at Nasjonal helse- og sykehusplan må inneholde en investeringsplan for norske sykehus.

Disse medlemmer viser til Senterpartiets forslag om en overordnet og tydelig nasjonal helse- og sykehusplan som gir folkevalgte ansvar for lokalisering, store investeringer, kvalitet, rekruttering og utdanning, funksjonsfordeling og organisering av helsetilbudet, og som rulleres hvert fjerde år etter modell av Nasjonal transportplan. Disse medlemmer viser til Dokument 8:133 S (2018–2019) fra representanter fra Senterpartiet med forslag om å avvikle foretaksmodellen og innføre en ny finansieringsmodell for sykehus, der store sykehusinvesteringer prioriteres av Stortinget i nasjonal helse- og sykehusplan og fullfinansieres over statsbudsjettet, og der sykehus omfattes av samme budsjett- og regnskapssystem som kommuner og fylkeskommuner, og man slik skiller investering og drift. Disse medlemmer viser til at helseforetakene i dag er underlagt regnskapsloven og må finansiere nødvendige investeringer gjennom overskudd på driftsbudsjettet. Når investeringene er gjennomført, må helseforetakene dekke vesentlig større beløp i avskrivninger og rentekostnader. Konsekvensen er mange steder at helseforetak må kutte i pasienttilbud i forkant av at de skal gjøre større investeringer. Denne finansieringsmodellen fører til at nye sykehusbygg systematisk underdimensjoneres. Disse medlemmer mener det er på høy tid å endre finansieringsmåten av drift og investering i sykehusbygg.

Fødetilbudet

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at vi har en god og trygg fødselsomsorg i Norge som vi må ta vare på og forbedre. Flertallet viser til at finansieringen ikke skal være til hinder for god organisering av tilbudet på den enkelte avdeling eller mellom avdelinger. Flertallet viser til at regjeringen i Nasjonal helse- og sykehusplan har slått fast at det fortsatt skal være en desentralisert sykehusstruktur i landet vårt. Mindre fødeavdelinger og fødestuer skal fordeles slik at vi sikrer nærhet til fødetilbudene, også utenom de store kvinneklinikkene. Flertallet viser til at helseministeren har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å etablere en hurtigarbeidende faggruppe som skal se om arbeidssituasjonen for jordmødrene på kvinneklinikkene har endret seg over tid, og hva som bør gjøres. Frist for oppdraget var 1. mars 2020. Flertallet ser frem til nye og konkrete tiltak som vil forbedre situasjonen i fødselsomsorgen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er en stor svakhet ved Nasjonal helse- og sykehusplan at den overhodet ikke nevner landets fødetilbud. Vi har ingen oversikt over hvilke avdelinger som klarer å oppfylle målet om én-til-én-bemanning, og det er avdekket stor svikt i følgetjenesten for gravide, blant annet. Disse medlemmer mener landets fødetilbud fortjener en grundig gjennomgang, da det har skjedd mye innenfor forskningen på dette området. Disse medlemmer viser til Innst. 39 S (2019–2020), og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en stortingsmelding som ser på helheten i fødetilbudet og på hvordan man best kan sikre en kvalitativ og sikker svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Meldingen må særlig ta for seg nærhet til fødetilbud, kvalitet og bemanning på fødeavdelingen, oppfølging før og etter fødsel, finansieringssystemet for jordmødre og overgangene mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.»

Disse medlemmer understreker at det oppdraget Helsedirektoratet har fått om å gjennomgå hva endringer i kompleksitet i fødselsomsorgen betyr for bemanning og finansieringssystem, ikke er det samme som en stortingsmelding med dertil hørende behandling i Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener den fraværende omtalen av fødetilbudet er særlig oppsiktsvekkende med tanke på de siste årenes kraftige folkelige mobilisering mot det som oppleves som en svekkelse av føde- og barseltilbudet i spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser i den anledning til barselopprøret som toppet seg i 2018, og fremveksten av Bunadsgeriljaen i 2019.

Disse medlemmer viser til anmodningsvedtak 750 (2017–2018), der Stortinget vedtok følgende:

«Stortinget ber regjeringen sikre en trygg og fremtidsrettet fødselsomsorg ved å sikre dagens fødeinstitusjoner.»

Disse medlemmer viser til behandlingen av statsministerens redegjørelse om regjeringens sammensetting 30. januar 2020, der Senterpartiet fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at ingen av dagens fødeavdelinger eller andre fødetilbud legges ned.»

Disse medlemmer viser til at forslaget ble nedstemt med regjeringspartienes og støttepartiet Fremskrittspartiets stemmer.

Disse medlemmer mener behovet for å sikre dagens fødeinstitusjoner understrekes av en rekke fakta som er minst like aktuelle i dag som da anmodningsvedtak 750 (2017–2018) ble fattet: at antallet fødselsinstitusjoner ifølge tall fra Medisinsk fødselsregister sank fra 182 i 1967 til 48 i 2016, at Norge har færre fødeavdelinger enn det som anbefales av Verdens helseorganisasjon, og at ny forskning basert på norske forhold viser at avstanden til fødeinstitusjonen har vesentlig betydning for risikoen for alvorlige komplikasjoner hos både mor og barn (jamfør forskningen til Hilde Engjom ved Universitetet i Bergen og Haukeland universitetssjukehus).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at under den rødgrønne regjeringen ble det lagt ned seks fødesteder, og at det under dagens regjering har blitt lagt ned to fødestuer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at selv om det er gjort vedtak om at fødeavdelinger i Kristiansund og Molde skal samles i et fellessykehus, er det noe helt annet å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund flere år før fellessykehuset står ferdig og pålegge alle fødende i disse årene å reise helt til Molde, ikke minst når vi vet at transporttid har klar betydning for komplikasjoner, og at nedlegging av fødeavdelingen vil føre til tap av kompetanse og økt risiko for fødende. Disse medlemmer anser at en slik nedleggelse ville stride med Stortingets vilje, jf. anmodningsvedtak 750 (2017–2018) om å sikre dagens fødeinstitusjoner. Disse medlemmer fremmer derfor igjen forslaget som først ble fremmet som forslag nr. 9 av Senterpartiet ved behandlingen av Innst. 264 S (2018–2019):

«Stortinget ber regjeringen følge opp anmodningsvedtak 750 (2017–2018), og sørge for at fødeavdelingen i Kristiansund består inntil fødeavdelingen i det nye sykehuset på Hjelset er i drift.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis primære standpunkt i Innst. 264 S (2018–2019) var forslag nummer 5:

«Stortinget ber regjeringen følge Stortingets vedtak nr. 750 (2017–2018) og umiddelbart instruere Helse Møre og Romsdal HF om å ikke legge ned fødeavdelingen i Kristiansund. Eventuelle framtidige endringer i fødetilbud og beredskap må legges fram for Stortinget (jf. helseforetaksloven § 30).»

Disse medlemmer vil opplyse om at forslag nummer 9 i samme sak ble fremmet som forsøk på et kompromiss for å sikre bredest mulig støtte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at fødeavdelingen ved Kristiansund sykehus er akutt nedleggingstruet. Disse medlemmer viser til at styret i Helse Møre og Romsdal 27. mars 2019 vedtok å legge ned fødeavdelingen fra 19. august 2019. Den 15. mai 2019 ble sammenslåingen utsatt til et uvisst tidspunkt «i god tid før innflytting i Sjukehuset Nordmøre og Romsdal (SNR)». Disse medlemmer viser til at styret i Helse Møre og Romsdal i løpet av våren 2020 ventes å ta stilling til når den planlagte nedleggelsen av fødeavdelingen i Kristiansund skal skje. Det medfører at Nordmøre-regionen med nærmere 60 000 innbyggere, vil miste sitt fødetilbud.

Disse medlemmer registrerer at helse- og omsorgsministeren har påstått at Helse Møre og Romsdals planer om å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund ikke er i strid med vedtak 750 (2017–2018), blant annet i sitt svar på skriftlig spørsmål i Dokument nr. 15:1353 (2018–2019). Disse medlemmer mener, i motsetning til statsråden, at nedleggelse av en fødeavdeling helt åpenbart strider mot et vedtak om å sikre dagens fødeinstitusjoner. Disse medlemmer mener at fødeavdelingen i Kristiansund må opprettholdes frem til nytt fellessykehus for Nordmøre og Romsdal ferdigstilles. Når nytt fellessykehus er ferdig, mener disse medlemmer at det fortsatt skal være en fødeavdeling i Kristiansund for innbyggerne i Nordmøre-regionen.

På denne bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stanse nedleggelsen av fødeavdelingen i Kristiansund og sikre at en fullverdig fødeavdeling i Kristiansund blir en del av den fremtidige sykehusstrukturen i Møre og Romsdal.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til behandling av Dokument 8:79 S (2018–2019) Representantforslag om å stoppe økonomisk motiverte kutt i pasienttilbudet i helseforetakene og stanse nedlegging av fødeavdeling og døgnbehandling ved DPS og rehabilitering i Møre og Romsdal, og statsrådens svarbrev til dette.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til behandlingen av statsbudsjettet for 2018, da Stortinget bevilget en låneramme til Sjukehuset Nordmøre og Romsdal, jf. Innst. 11 S (2017–2018). Her gikk Senterpartiet inn for at man bør planlegge for et avdelingssykehus i Kristiansund, hvor det blant annet skal være et føde- og barseltilbud.

Nye sykehus

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Helse Nord RHF i 2008 vedtok innføring av nivådeling av intensivvirksomheten i regionen. For Finnmarkssykehuset innebar vedtaket at Hammerfest sykehus skulle ha intensivvirksomhet på nivå 2, mens Kirkenes skulle ha intensivvirksomhet på nivå 1. Flertallet mener at sykehuset i Kirkenes skal ha intensivvirksomhet på nivå 2. På grunn av avstand og klimatiske forhold må sykehuset i Kirkenes også kunne utføre respiratorbehandling over flere døgn i påvente av transport, eller frem til det tidspunktet hvor pasienten ikke har behov for respiratorstøttende behandling. På bakgrunn av dette fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen definere sykehuset i Kirkenes som intensivvirksomhet nivå 2.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger til grunn at enigheten rundt å samle sykehusene i Innlandet i et felles nytt mjøssykehus ved Mjøsbrua ligger fast, og er ikke tilfreds med at Helse Sør-Øst og regjeringen er i ferd med å undergrave denne enigheten ved at det nå legges opp til en opprivende lokaliseringskamp hvor noen sykehus består, mens andre legges ned.

Disse medlemmer viser til at det i Nasjonal helse- og sykehusplan slås fast at en befolkningsgrense på 60–80 000 innbyggere legges til grunn for ett stort akuttsykehus - dette for å sikre et tilstrekkelig pasientvolum for akuttilbudet, spesielt innenfor kirurgi, men også for andre spesialiteter.

Disse medlemmer viser til Oslo Economics’ analyse som ble fremlagt i oktober 2018 om lokalisering av et stort akuttsykehus på Helgeland, på oppdrag fra Alstahaug kommune, som sier at det er vanskelig å se at det skal være mulig å ha grunnlag for to komplette akuttsykehus på Helgeland, med bare 40 000 innbyggere som pasientgrunnlag for hvert av sykehusene.

Disse medlemmer viser til at rapporten videre fastslår at to komplette sykehus vil medføre risiko for dårlig kvalitet i enkelte deler av behandlingen, fordi volumet av enkelte typer behandling blir for lite, samt at to sykehus betyr at hvert av dem vil få færre ansatte, med økt sårbarhet til følge.

Disse medlemmer finner det underlig at helseministeren peker på en to-sykehusløsning for Helgeland, når man ikke gjorde det samme i Vest-Finnmark og på Nordmøre. Disse medlemmer mener det er vanskelig å forsvare at man har ett prinsipp i én region, og et helt annet prinsipp i en annen region.

Disse medlemmer viser til at fagmiljøet har pekt på ett stort akuttsykehus på Helgeland for nettopp å sikre et bredt fagmiljø som vil gi bedre kvalitet og robusthet over tid. Derfor har også Fremskrittspartiet pekt på denne løsningen hele veien og mener det ville vært den beste løsningen for Helgeland på sikt.

Disse medlemmer understreker likevel at regjeringens nye prinsipp vedrørende sykehusstruktur må legges til grunn også i andre regioner.

Disse medlemmer viser til at værforhold og lange avstander var et viktig argument for beslutningen om to sykehus på Helgeland, noe som er vel så avgjørende i Vest-Finnmark. Disse medlemmer mener at det er et mål at alle pasienter skal få trygge og gode tjenester uavhengig av hvor de bor, og at det derfor er viktig å opprettholde en desentralisert sykehusstruktur.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets ønske om en utredning av sykehusstruktur i Vest-Finnmark, som ble stemt ned i Stortinget i 2017. Disse medlemmer viser til at helseministeren har klargjort at geografi og lokalpolitiske ønsker skal veie tyngst i saker om sykehusstruktur, noe disse medlemmer tar på alvor.

Disse medlemmer viser til at da Fremskrittspartiet satt i regjering, ble det igangsatt en utredning om hvilke ytterligere helsetjenester som kan etableres ved Klinikk Alta. Det er ventet at utredningen vil bli lagt frem i nær fremtid, og disse medlemmer krever at dette skal ligge til grunn for utvidelse av helsetilbudet ved Klinikk Alta.

Disse medlemmer viser til at disse utvidelsene av helsetilbudet ved Klinikk Alta må legges til grunn og påvirke dimensjonering av det nye sykehuset i Hammerfest. Det er viktig at disse tingene sees i sammenheng, nettopp for å sikre et best mulig helsetilbud til innbyggerne i Vest-Finnmark.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utvide spesialisthelsetjenestetilbudet i Alta med en fødeavdeling og nødvendige akuttfunksjoner. Det må legges til grunn at det blir bygget nytt sykehus i Hammerfest og at sykehusene i Finnmark samarbeider i en nettverksmodell for å gi hele befolkningen et likeverdig helsetilbud av god kvalitet.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets merknad i Innst. 55 S (2017–2018), jf. Dokument 8:12 S (2017–2018) om sykehusstrukturen i Vest-Finnmark, om at sykehusstrukturen i Finnmark må videreføres med lokalsykehus i Kirkenes og Hammerfest som fullverdige akuttsykehus. Dette medlem viser til Senterpartiets forslag i innstillingen om en utviding av akuttilbudet i Alta med etablering av fødeavdeling og utredning av nødvendige akuttfunksjoner i tilknytning til dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er kjent med at det er krevende værforhold, ofte stengte fjelloverganger om vinteren og lange avstander i Vest-Finnmark. Dette er nettopp grunnen til at spesialisthelsetjenestetilbudet på Klinikk Alta skal bygges ut, slik at befolkningen får dekket en vesentlig større del av behovet for sykehustjenester der. Det et mål at alle pasienter skal få trygge og gode tjenester uavhengig av hvor de bor. Spesialisthelsetjenestetilbudet i Alta er betydelig styrket etter åpningen av Klinikk Alta i desember 2019. Befolkningen kan nå få dekket vesentlig mer av helsetjenestene på hjemstedet etter at klinikken er åpnet og kommet i drift.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets forslag om å utrede to sykehus med fullverdige akuttfunksjoner på Helgeland (Dokument 8:159 S (2018–2019), jf. Innst. 40 S (2019–2020)). Dette medlem merker seg at helseminister Bent Høie sin beslutning om sykehusstruktur på Helgeland i stor grad samsvarer med Senterpartiets forslag. Dette medlem mener at hensynet til avstand og beredskap er viktig på Helgeland, og at dette selvsagt må gjelde i hele Norge når sykehusstruktur og akutt- og fødetilbud skal dimensjoneres. Dette medlem vil påpeke at en befolkningsgrense på 60–80 000 for et stort akuttsykehus, som var foreslått av regjeringen i forrige nasjonale helse- og sykehusplan, ikke ble tatt til følge da Stortinget behandlet planen.

Antibiotika

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen har satt tydelige mål for å redusere bruken av antibiotika, og at Norge er en pådriver globalt i arbeidet med å kutte antibiotikabruken. Flertallet viser til at Norge har et lavt forbruk av antibiotika, og at et internasjonalt tverrsektorielt samarbeid er avgjørende for å lykkes i kampen mot antibiotikaresistente bakterier.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at i Nasjonal helse- og sykehusplan brukes ordet «antibiotika» bare to ganger i hele dokumentet. Det er skremmende at det er så lite politikk for å begrense antibiotikaresistens. Antibiotikaresistente bakterier kan kalles helsesektorens «klimakrise». Det er en av de største utfordringene i moderne medisin, og det er av flere forskere antatt at i 2050 vil flere vil dø av antibiotikaresistente bakterier enn av kreft. Utfordringene vil stå i kø hvis vi ikke får antibiotika som virker. Norge trenger raskere og bedre diagnosesystemer og mikrobiologisk diagnostikk om hvilke bakterier som antibiotika virker best på. Bruken av bredspektret antibiotika i sykehus er fortsatt høy i Norge. Handlingsplan mot antibiotikaresistens i helsetjenesten utløper i 2020, og disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en ny handlingsplan mot antibiotikaresistens i helsetjenesten, med mål om redusert bruk av antibiotika og bedre diagnosesystemer. Planen bør også ha verktøy for bedre smittevern når sykdommer kommer fra utlandet.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til flere representantforslag fra Senterpartiet om å styrke arbeidet mot spredning av antibiotikaresistente bakterier: Dokument 8:2 S (2016–2017), jf. Innst. 170 S (2016–2017), om å styrke det internasjonale og nasjonale arbeidet mot antibiotikaresistens, Dokument 8:5 S (2014–2015), jf. Innst. 186 S (2014–2015), om en handlingsplan mot antibiotikaresistente bakterier, i mat og dyr, og Dokument 8:2 S (2014–2015), jf. Innst. 156 S (2014–2015), om en handlingsplan i helsevesenet mot utbredelse av antibiotikaresistente bakterier der det ble satt mål om redusere antibiotikabruken i befolkningen med 30 pst. innen utløpet av 2020. Dette medlem mener det er behov for årlige statusmeldinger til Stortinget om dette arbeidet, og at Stortinget blir informert om måloppnåelse. Dette medlem mener at det er behov for å videreføre handlingsplanen med nye mål og virkemidler for å forebygge utvikling av antibiotikaresistens også etter 2020.

Legemiddelmangel

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til DSBs Risikoanalyse av legemiddelmangel (2018), som fastslår at uten egenproduksjon av legemidler og med begrenset lagerhold er Norge ekstra sårbart for svikt i den globale legemiddelindustrien. Økningen i mangelsituasjoner er bekymringsfull. For enkelte medisiner er vi avhengige av noen få produksjonssteder i lavkostland som tar lite hensyn til miljø og arbeidsforhold, samtidig som det gjør oss sårbare for stans i produksjonen. Flertallet merker seg at det er et stort behov for å sikre tilgang på sentrale legemidler.

Flertallet mener dette både må gjøres gjennom å utrede etableringen av en økning i sykehusproduksjon av legemidler, og ved forpliktende avtaler med næringslivet. Flertallet viser til Forsvarets avtale om levering av essensielle legemidler med produksjonsbedrifter i Norge, og mener helsetjenesten gjennom de regionale helseforetakene må inngå tilsvarende avtaler om nasjonal produksjon av viktige legemidler for å sikre forsyningen og beredskapen i Norge. En slik produksjon vil også styrke norske bedrifters kompetanse, kapasitet og konkurransekraft i det ordinære legemiddelmarkedet.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvilken produksjonskapasitet som eksisterer i Norge, og hvilke essensielle legemidler og medisinsk utstyr som kan og bør produseres nasjonalt for å sikre forsyning og beredskap, og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette.»

Flertallet viser til at produksjon av antibiotika i stor grad foregår i land som synes å ha dårlig kontroll med utslipp og forurensning. Norge har forutsetninger for å være pådriver for at verdens behov for antibiotika blir produsert på en måte som tar hensyn til miljø og mennesker.

Flertallet viser til at det er ledig produksjonskapasitet i Norge, og blant annet legemiddelselskapet Curida sier de står klare til å produsere mer om de får staten med på laget. Fagdirektør i Statens legemiddelverk har tidligere uttalt at penicillin er noe vi kan produsere mer av i Norge. I dag er vi blant annet avhengig av Kina. Der ser vi at utbrudd som covid-19 kan true tilgang på medisiner i Norge. Da er det viktig for Norge å ha nasjonal produksjonskapasitet på medisiner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til representantforslag om tiltak for å redusere sårbarhet ved legemiddelmangel, jf. Dokument 8:93 S (2018–2019) fra Arbeiderpartiet og Innst. 329 S (2018–2019).

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på forslaget fra Sosialistisk Venstreparti om å etablere en statlig produksjon av legemidler, StatMed, som gjennom avtaler med de regionale helseforetakene kan sikre produksjon av viktige legemidler og styrke forskning og utvikling av nye, nødvendige medisiner.

Regjeringen vil:

• legge til rette for at pasienten kan være en aktiv deltaker i beslutninger om egen helse og i utviklingen av helsetjenestene

• øke bruken av skjermtolking i spesialisthelsetjenesten

• arbeide for å heve helsekompetansen i befolkningen

• at tjenesten skal bruke klart språk i kommunikasjonen med pasientene

• bidra til bedre pasient- og pårørendeopplæring gjennom en revidering av lærings- og mestringstjenestene

• at innbyggerne skal få tilgang til flere digitale innbyggertjenester

Fra parter til partnere

Alle pasienter skal motta helhetlige og sammenhengende helse- og omsorgstjenester av god kvalitet uavhengig av hvor i landet de bor og hvem som yter tjenestene. Dette krever godt samarbeid mellom helsepersonell rundt den enkelte pasient, men også mellom ledelsen i kommuner og sykehus. Det stiller store krav til koordinering og samarbeid. For ofte oppstår det svikt i overgangene mellom sykehus og kommuner. For ofte opptrer kommuner og sykehus som parter og ikke partnere. For ofte kjenner ikke kommuner og sykehus til hverandres planer for utvikling av tjenestene.

Samtidig har mye blitt bedre siden samhandlingsreformen trådte i kraft i 2012. Alle helseforetak har inngått samarbeidsavtaler med kommunene i opptaksområdet sitt, og det er etablert strukturer for samarbeid. Evalueringer av samarbeidsavtalene og innspill fra representanter fra kommuner og helseforetak tyder på at avtalene har vært viktige for å tydeliggjøre ansvar og oppgavedeling. Samtidig gis det uttrykk for at dialogen har vært orientert mot deling av ansvar og håndtering av økonomiske konsekvenser, noe som kan ha flyttet oppmerksomheten bort fra felles utvikling av bedre tjenester. Det oppleves også av mange som utfordrende å oppnå likeverdighet i samarbeidet mellom kommuner og helseforetak. Kommuner og helseforetak bør derfor finne sammen i et bedre og mer likeverdig partnerskap. Nasjonale myndigheter må gi tydeligere forventninger til et slikt partnerskap og støtte dette gjennom ulike tiltak.

Regjeringen ønsker å etablere 19 helsefellesskap mellom kommuner og sykehus med utgangspunkt i de eksisterende helseforetaksområdene. Regjeringen og KS deler målet om å skape en mer sammenhengende og bærekraftig helse- og omsorgstjeneste og har derfor inngått en avtale om innføring av helsefellesskap. Regjeringen og KS er enige om prinsippene helsefellesskapene skal bygge på.

I helsefellesskapene vil representanter fra helseforetak, kommuner, lokale fastleger og brukere møtes for å planlegge og utvikle tjenestene sammen. Etablerte avtaler og samarbeidsstrukturer skal ligge til grunn, men videreutvikles. Fastlegene bør få en rådgivende rolle, kommunene i helseforetaksområdene bør samordne seg bedre enn i dag, og nasjonale myndigheter må være tydelige i sine forventninger til hva kommuner og sykehus bør oppnå i de nye helsefellesskapene. Nasjonale myndigheter må i tillegg støtte helsefellesskapene gjennom bedre styringsinformasjon og fremskrivingsverktøy og ved å gjennomføre tiltak som bedrer pasientforløpene.

Helsefellesskapene bør konsentrere sin planlegging og tjenesteutvikling om de pasientgruppene hvor behovet for samhandling er størst. Med dette utgangspunktet vil regjeringen løfte frem fire pasientgrupper som helsefellesskapene særlig bør utvikle gode tjenester for:

• barn og unge

• personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer

• skrøpelige eldre

• personer med flere kroniske lidelser

Samhandling på nasjonalt og regionalt nivå

Den viktigste samhandlingen skjer mellom de som skal yte tjenestene, det vil si helsepersonell i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og mellom dem og pasientene. De som har ansvar på regionalt og nasjonalt nivå, må samtidig sikre riktige rammebetingelser for denne samhandlingen. Nasjonale helsemyndigheter må sørge for at nasjonale virkemidler støtter utviklingen vi ønsker oss, regionale helseforetak må følge opp nasjonale målsettinger, styre og koordinere helseforetakene og KS må ivareta kommunenes interesser på nasjonalt nivå. Legeforeningen har en særskilt rolle som avtalepart på nasjonalt nivå når det gjelder fastleger og avtalespesialister. I tillegg vil pasient- og pårørendeorganisasjoner og profesjonsorganisasjoner delta gjennom dialog og høringer knyttet til utviklingen av helse- og omsorgstjenestene.

Tiltak som vil bidra til bedre forløp for alle pasienter

Ulike pasienter trenger ulike pasientforløp. Hva som må til for å skape gode pasientforløp, vil derfor variere. Samtidig viser innspillene til departementet at det er noen elementer som kan bidra til bedre pasientforløp for alle pasienter:

• IKT-systemer som understøtter informasjonsdeling

• mulighet for gjensidig konsultasjon mellom helsepersonell

• metodikk for å utarbeide gode pasientforløp

• gode rutiner for henvisning, innleggelse og utskriving

Regjeringen vil

• etablere helsefellesskap mellom kommuner og helseforetak for å sikre bedre felles planlegging og utvikling av tjenestene

• at helsefellesskapene prioriterer utviklingen av helhetlige, koordinerte tjenester til barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser

• at kommuner og helseforetak i helsefellesskapet skal avtale hvordan de skal drive felles planlegging og utvikling

• understøtte helsefellesskapene gjennom utvikling av bedre styringsinformasjon, fremskrivingsverktøy og prediksjonsverktøy

• be helsefellesskapene om innspill til neste Nasjonal helse- og sykehusplan

• skape det utadvendte sykehus

• gi rom for lokale løsninger i oppgavedelingen mellom kommuner og helseforetak

• oppfordre helsefellesskapene om å drøfte hva som kjennetegner en vellykket kultur for samarbeid

• gjennomføre tiltak som vil bidra til bedre forløp for alle pasienter

• tilpasse finansieringsordninger, regelverk, veiledning og styring for å understøtte ønsket målbilde for pasientbehandling og samhandling

Helsefellesskap

Komiteen mener det er positivt at KS ønsker et samarbeid med helseforetakene, og at de er enige i målet om at kommuner og sykehus skal se på hverandre som likeverdige partnere med felles ansvar for pasientene. Komiteen viser til regjeringens avtale med KS om helsefellesskap for å få bedre samhandling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er positive til regjeringens avtale med KS om helsefellesskap mellom kommuner og helseforetak. De vil være viktige i arbeidet med å sikre at pasienter og pårørende skal oppleve en helhetlig og sammenhengende helse- og omsorgstjeneste.

Flertallet tror dette løses best dersom kommuner og sykehus møtes som likeverdige partnere og sammen bidrar til å planlegge og utvikle tjenestene. Samtidig er det viktig å finne løsninger som er tilpasset lokale forutsetninger. Det betyr at oppgavene kan løses på ulike måter i de forskjellige helsefellesskapene. Det viktigste er at oppgavene ligger fast og at innbyggerne er sikret et likeverdig helsetilbud.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at regjeringens forslag om helsefellesskap kan være med på å bidra til bedre samarbeidsarenaer, men at helsefellesskap ikke alene kan løse de samhandlingsutfordringene helsetjenesten står overfor. De tilfører verken mer ressurser eller endrete beslutningsstrukturer, og kommunenes innflytelse på helseforetakene forblir den samme.

Disse medlemmer påpeker at også de regionale helseforetakene i sitt høringsinnspill har vist til at det er behov for å klargjøre hvordan man skal håndtere manglende konsensus ved uenighet, eller at en eller flere aktører ikke etterlever de løsninger som er avtalt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det allerede er mangler i å følge opp innhold og prosedyrer i etablerte samhandlingsavtaler, og at rettigheter til kontaktlege og rettigheter til individuell plan og koordinator ikke følges opp like godt i hele tjenesten. Disse medlemmer ser ikke hvordan helsefellesskapene skal kunne bidra til å rette opp i dette, og mener meldingen burde prioritert konkrete virkemidler, snarere enn oppfordringer til mer samarbeid.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre økt bruk av individuell plan hos pasienter som har bruk for langvarige og koordinerte tjenester, og sørge for at pasientenes lovfestede rettigheter til koordinator og kontaktlege blir fulgt opp i helseforetakene.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at både kommuner og helseforetak ved innføring av samhandlingsreformen fikk en lovfestet plikt til å samarbeide. Det vises til kommunehelsetjenesteloven kapittel 6 om at alle kommuner har lovfestet plikt til å inngå samarbeidsavtaler med det regionale helseforetaket eller med det helseforetaket det regionale helseforetaket bestemmer. Det vises tilsvarende til spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 om at det regionale helseforetaket har lovfestet plikt til å sørge for at det inngås samarbeidsavtaler som nevnt. Helseforetaket har også lovfestet plikt til å legge til rette for nødvendig samarbeid mellom like helseforetak innad i det regionale helseforetaket, fylkeskommuner, kommuner eller andre tjenesteytere om å tilby tjenester omfattet av loven.

Disse medlemmer viser til at samarbeidet ifølge loven skal ha som målsetting å bidra til at pasienter og brukere mottar et helhetlig tilbud om helse- og omsorgstjenester, og pasient- og brukerorganisasjoner skal medvirke i forbindelse med utarbeidelse av avtalene. Det er lovfestet hva samarbeidsavtalene som minimum skal inneholde, blant annet retningslinjer for samarbeid knyttet til innleggelse, utskrivning, habilitering og rehabilitering og tjenester til pasienter med behov for koordinerte tjenester, samarbeid om jordmortjenester, IKT-løsninger, forebygging, omforente beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden. Avtalepartene skal årlig gjennomgå avtalene med tanke på nødvendige oppdateringer eller utvidelse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil påpeke at helsefellesskap derfor på ingen måte representerer noe nytt med hensyn til at kommuner og helseforetak må samarbeide, men at dette i flere år har vært lovfestet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter intensjonen om å ha helsefellesskap mellom kommuner og sykehus for å sikre at pasienter og pårørende skal få en helhetlig og sammenhengende helse-, omsorgs- og rehabiliteringstjeneste. Målet er godt, men regjeringen har ikke gitt ressursene helsetjenestene trenger. Dersom helsefellesskapene skal fungere etter hensikten, trengs det mer ressurser. Hvis ikke risikerer vi at det blir en papirtiger, i stedet for at det bygger opp en helhetlig og sammenhengende helse-, omsorgs- og rehabiliteringstjeneste.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er kritikkverdig at regjeringen ikke har fulgt opp samhandlingsreformen og evaluert hvordan samarbeidsavtalene har fungert i praksis. Disse medlemmer viser til at det mange steder fra kommunenes side oppleves at helseforetaket har vært bestemmende part og premissgiver i utforming og oppfølging av samarbeidsavtalene. Det vises for eksempel til at alle kommuner på Nordmøre i fjor sa opp sine samarbeidsavtaler i protest mot at helseforetaket planla omfattende kutt i sitt tjenestetilbud på en måte som ville få store konsekvenser for det kommunale tilbudet. Disse medlemmer mener at etablering av helsefellesskap må bygge på gode forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak, og at samarbeidsavtaler må utvides til å omhandle de prioriterte områdene for helsefellesskap, som er barn og unge, personer med psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser.

På denne bakgrunn fremme disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen evaluere de lovfestede samarbeidsavtalene mellom helseforetak og kommuner og sikre at samarbeidsavtalene gjennomgås årlig med tanke på nødvendige oppdateringer og forbedringer.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at de lovfestede samarbeidsavtalene mellom helseforetak og kommuner omfatter tjenester til barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at samhandling også bør omfatte private og ideelle aktører, i tillegg til spesialist- og kommunehelsetjenesten. Private og ideelle aktører av betydning bør ha plass i helsefellesskapene. I større byer der ideelle sykehus har egne opptaksområder, bør hensynet til samhandling være bestemmende for sammensetting og antall helsefellesskap. Samhandling gjennom helsefellesskap forutsetter tilpasning til lokale forhold.

Komiteen viser til høringsinnspill fra Virke om at de ideelle sykehusene må bli inkludert i helsefellesskapene. De ideelle sykehusene Diakonhjemmet, Lovisenberg og Haraldsplass har alle en viktig rolle i de respektive helseregionene i å tilby spesialisthelsetjenester til innbyggerne. De har lang erfaring som akuttsykehus med bred samhandling til sine bydeler.

Komiteen vil påpeke at ved opprettelsen av eventuelle helsefellesskap må også de ideelle DPS-ene delta som selvstendige parter i helsefellesskapene for sine opptaksområder.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at ideelle sykehus og ideelle DPS-er blir inkludert i helsefellesskapene.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser for øvrig til representantforslag fra Senterpartiet, Dokument 8:64 S (2019–2020), om å styrke det ideelle innslaget i spesialisthelsetjenesten, der det blant annet foreslås å be regjeringen sikre at de 12 ideelle sykehusene med løpende avtaler får langsiktige avtaler i fremtiden, og at helseforetakene får i oppdrag å vurdere muligheten for å øke opptaksområde og nytt tjenestevolum for ideelle sykehus i sine utviklingsplaner. Det foreslås også å sikre at helseforetak ikke kjøper opp eller overtar ideelle aktører sine spesialisthelsetjenestetilbud, og at alle helseforetak får krav om å rullere sine strategiplaner for ideell vekst, der det blir satt konkret mål om at minst 10 pst. av tjenestene skal være drevet av ideelle aktører innen 2030.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at en stor undersøkelse gjort blant synshemmede, gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, viser at en svært stor andel av gruppen er deprimerte, langt flere enn i befolkningen ellers, samt at langt flere enn i befolkningen ellers er ensomme. Til tross for dette finnes det i dag ingen psykologer eller psykiatere som har spisskompetanse på å gi bistand til blinde og svaksynte. Flertallet mener det derfor er viktig at det etableres et slikt tilbud.

Flertallet viser til at Gaustad sykehus har et tilbud rettet mot hørselshemmede. Dette er en nasjonal behandlingstjeneste som både gir direkte oppfølging til hørselshemmede, personer med kombinert hørsels- og synsnedsettelse og fagpersoner som følger opp de to gruppene innenfor psykisk helsevern rundt i landet.

Flertallet ønsker et tilsvarende tilbud for synshemmede, som legges i tilknytning til det tilbudet Gaustad har rettet mot hørselshemmede. Flertallet viser til at de har bekreftet at de gjerne tar på seg en slik oppgave, noe som også er bekreftet av Oslo universitetssykehus.

Samhandlingsreformen

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at en av hovedårsakene til at ventetidene har gått ned i spesialisthelsetjenesten, er samhandlingsreformen, innført av den rødgrønne regjeringen fra 2012. Sykehusene har vridd mye behandling over på poliklinisk behandling på dagtid, istedenfor at folk ligger lenge på sykehus. Dette gjør at de skriver ut pasienter tidligere og øker sin kapasitet for å ta inn nye pasienter. Samtidig mener disse medlemmer at potensialet i hva man kan få til med å vri behandling over til polikliniske dagtilbud, på noen områder nå er tatt ut.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener samhandlingsformen var en retningsreform, og det krever kontinuerlig arbeid for at den skal bli vellykket. Disse medlemmer mener regjeringen har sviktet i å følge opp reformen med en satsing på kommunenes helse- og omsorgstjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at helsetjenesten i 2013 var preget av lange ventelister. Det var et politisk mål å redusere ventelister og sikre folk en raskere og trygg behandling. Flertallet viser til at regjeringen etter syv budsjetter har lagt til rette for en aktivitetsvekst på 15,5 pst. i sykehusene. Aktivitetstaket som de rødgrønne påla sykehusene, er fjernet, den innsatsstyrte finansieringen er styrket slik at det skal lønne seg å behandle flere pasienter. Pasienter i spesialisthelsetjenesten står nå 11 dager kortere i behandlingskø. Flertallet viser til innføringen av helsefellesskap som en løsning på utfordringen med samhandling mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Riksrevisjonens undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet i helsetjenesten etter innføringen av samhandlingsreformen, Dokument 3:5 (2015–2016). I denne påpekte Riksrevisjonen at det var for lav kapasitet i kommunene, særlig innenfor rus og psykiatri. I tillegg ble det påpekt at det fortsatt var for lite kompetanse i kommunene til å ta imot pasienter med tyngre pasientprofiler og ikke et godt nok samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti på denne bakgrunnen gikk inn for å be regjeringen evaluere samhandlingsreformen, og på bakgrunn av evalueringen fremme økonomiske og strukturelle tiltak for å nå samhandlingsreformens intensjoner (jf. Dokument 8:19 (2018–2019) og Innst. 206 S (2018–2019)).

Disse medlemmer viser til at registrering av ventelister er endret, i og med at mange flere av pasienter blir satt på venteliste for utredning og ikke for behandling. Dermed kan ikke ventelisteregistreringen helt og holdent sammenlignes med tidligere registrering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen vil legge Riksrevisjonens undersøkelse og anbefalinger til grunn i styringen av de regionale helseforetakene, og be dem om å følge opp rapporten. Helse- og omsorgsministeren har stilt krav i felles foretaksmøte med de regionale helseforetakene i januar i år om å følge opp undersøkelsen og legge særlig vekt på å iverksette tiltak for å redusere bruken av deltid for sykepleiere uten spesialistutdanning og for jordmødre.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener resultatet av regjeringens manglende oppfølging av samhandlingsreformen er å finne i fastlegekrisen, der fastlegeordningen får overført stadig flere oppgaver fra både myndigheter og spesialisthelsetjenesten og sliter med rekruttering og frafall. En videre utfordring er at forebyggingen uteblir, det har ikke kommet en tilstrekkelig satsing på forebygging, verken primærforebygging i hele befolkningen, eller sekundærforbygging blant grupper som allerede sliter med sykdom og helseplager. At samhandlingen fortsatt er for dårlig mellom nivåene i helsetjenesten, leder også til manglende kvalitetssikring av behandling og at pasienter opplever å bli kasteballer mellom ulike tjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til regjeringens arbeid med handlingsplanen for allmennlegefeltet i kommunene, med særlig fokus på fastlegesituasjonen, som skal legges fram våren 2020. Brukere og fagfolk har bidratt i dette arbeidet, og det har vært drøftinger med Legeforeningen og KS gjennom trepartssamarbeidet. Regjeringen ser på hvordan ordningen kan forbedres ved å øke rekrutteringen, og samtidig sikre at fastleger blir værende i stillingene sine. Flertallet er opptatt av at ordningen moderniseres på en måte som sikrer en god arbeidsdeling mellom fastlegene og øvrig helsepersonell, og at vi tar i bruk teknologi og nye arbeidsformer. Flertallet mener det også er viktig at det ses på hvilke oppgaver fastlegene ikke lenger trenger å gjøre selv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også peke på at det nå er mangel på sengeplasser i psykiatrien, både for barn og ungdom og i voksenpsykiatrien, og at økningen i andelen eldre i befolkningen vil kreve at man fremover øker kapasiteten i sykehusene for å kunne håndtere et større antall multisyke eldre, noe som vil være nødvendig for å sikre god samhandling med kommunene.

Disse medlemmer viser til at konsekvensene av dårlig eller manglende oppfølging av samhandlingsreformen har fått mye oppmerksomhet de siste årene, og ligger til grunn for folkelige bevegelser for å bevare fødetilbudet, for nyhetssaker om bruk av nattransport og for de mange pasient- og brukerstemmene som gir uttrykk for at tilbudet innenfor psykisk helsevern ikke er godt nok.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det er stilt krav til helseforetakene om at eldre pasienter og pasienter med hjelpebehov sikres ambulansetjeneste/pasienttransport på dag- og ettermiddagstid, slik at de ikke sendes hjem om natten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er mange gode eksempler på god samhandling i meldingen, men at det i liten grad gis klare føringer på hvordan disse skal skaleres opp eller videreføres. Pasientsentrert helsetjenesteteam i Tromsø har hatt vansker med finansieringen etter at prosjektperioden var over, ortogeriatri i Trondheim var et godt dokumentert prosjekt som ble nedlagt en periode grunnet kostnader, FACT-team for psykisk syke har også en dokumentert kostnad. Til tross for god dokumentasjon av effekt, ble de truet med nedleggelse i Trondheim da prosjektperioden var over. I likhet med Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet, er denne meldingen god på å trekke frem gode eksempler, men lite forpliktende med tanke på hvordan disse skal kunne implementeres i tjenesten.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at helseforetaksmodellen og innføring av markedsprinsipper i den offentlige helsetjenesten ikke har ført til økt samarbeid om pasientene, men heller økt konkurranse om pasientene. Disse medlemmer vil understreke at før helseforetaksmodellen ble innført, var det en praksis med fylkesvise helseplaner. Ved foretaksorganiseringen ble systemet med fylkesvise helseplaner tatt bort, og ikke erstattet av et tilsvarende felles plansystem for de regionale helseforetakene. Samspill og samordning mellom primær- og spesialisthelsetjenesten gjennom kommunenes og fylkeskommunenes helseplaner og øvrig lokalt og regionalt planarbeid ble også borte. Disse medlemmer vil også understreke at dagens sykehusfinansiering, med stor grad av stykkprisfinansiering av pasientbehandling, ikke bygger opp under samarbeid og ikke er tilpasset behovene som er skapt gjennom samhandlingsreformen. Disse medlemmer viser også til at innføring av ordninger med økonomiske incentiver for samhandling tilsynelatende ikke har hatt tiltenkt effekt. Disse medlemmer merker seg at helse- og omsorgsminister Bent Høie åpner for å fjerne ordningen med betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter (VG, 29. oktober 2019). Disse medlemmer er enig med helseministeren i at det er samarbeid rent konkret om felles tjenester som er det viktige, og ikke å samarbeide om hvem som skal betale regningen. Disse medlemmer mener det trengs en helhetlig evaluering av finansieringsordningene og innføring av finansieringsordninger som favoriserer helhetlige pasientbehandlinger, forebygging og samarbeid. Det første som kan gjøres, er å stoppe praksisen med innsatsstyrt finansiering på sykehusnivå. Disse medlemmer vil minne om at da innsatsstyrt finansiering ble innført, var det tiltenkt en finansieringsmåte for de regionale helseforetakene. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at de regionale helseforetakene ikke viderefører innsatsstyrt finansiering ned på sykehusnivå eller avdelingsnivå.»

Klart språk i kommunikasjon med pasientene

Komiteen støtter regjeringens mål om at tjenestene skal bruke klart språk i kommunikasjonen med pasientene. Flere ansatte jobber for å bedre språket. På Sykehuset Telemark har ordbok om seksuell helse fra Avdeling for habilitering blitt nominert til «Klarspråkprisen» i 2017. Samtidig viser Dysleksi Norge og Afasiforbundet til at flere av deres medlemmer ikke kan forstå brev fra flere sykehus i Norge. Det er med andre ord fortsatt et godt stykke igjen før vi når målet om klart språk i helsetjenestene. Komiteen mener arbeidet med dette må styrkes betraktelig. Særlig kan det gå ut over personer med dysleksi og afasi som ikke forstår brev fra helsevesenet. Det går ut over behandlingen hvis de ikke møter forberedt til time, og ut over lommeboka når de misforstår innkalling og ikke møter til avtalt time.

Utfordringsbildet

Departementet har mottatt mange innspill om utfordringene i psykisk helsevern fra pasienter, helsepersonell, helseforetak, kommuner, etater og forskere. Innspillene trekker i samme retning:

• Det er behov for mer kunnskap om det fremtidige behovet for psykiske helsetjenester og hvordan tjenestene bør organiseres for å dekke dette behovet.

• Det er behov for mer kunnskap om hva som virker, og hvilken nytte pasientene har av behandlingen.

• Det er behov for å videreutvikle tjenestene gjennom bedre samhandling og bruk av teknologi.

Regjeringen vil

• etablere bedre kunnskap om befolkningens fremtidige behov for psykiske helsetjenester for å avklare kapasitetsbehov og organisering

• at helsefellesskapene bør ha særlig fokus på å utvikle gode tjenester for barn og unge og personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer

• gjennomføre tiltak for å styrke brukermedvirkning og øke kunnskapen om brukernes opplevelser

• legge mer vekt på kvalitet og innhold i tjenesten

• at nye arbeidsformer og metoder skal innføres raskere

• at ambulante tverrfaglige team på tvers av kommuner og spesialisthelsetjeneste innføres der det er befolkningsmessig grunnlag for det

• videreutvikle samarbeidet om arbeid og helse

• utrede hvordan avtalespesialistene kan inkluderes i pakkeforløpene

• styrke tilbudet til barn og unge

• styrke tilbudet til brukere med alvorlige og sammensatte behov

Den gylne regel

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at kostnadsveksten i somatikken har vært fem ganger høyrere enn i psykisk helsevern. Disse medlemmer mener det må stilles strengere krav til helseforetakene om konkrete planer for realisering av den gylne regel. Disse medlemmer er bekymret for kapasitetsutfordringer i psykisk helsevern, sterk nedbygging av sengekapasitet, overbelegg, korridorpasienter og tidlig utskriving uten at kommunene er blitt rustet tilstrekkelig for å følge opp pasientene på forsvarlig vis. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at psykisk helsevern må rustes opp for å kunne gi pasientene et bedre tilbud. Disse medlemmer viser til at flere helseforetak etablerer tverrfaglige poliklinikker innenfor somatikk og psykisk helsevern med tilstedeværende Nav-koordinatorer, og er positive til denne utviklingen. Disse medlemmer er kritiske til at regjeringen i meldingen skyver kartleggingen av kapasitetsbehovet frem i tid, samtidig som flere helseforetak er i gang med å planlegge eller gjennomføre kutt i sengekapasiteten i psykisk helsevern.

Disse medlemmer mener derfor regjeringen ikke lenger bare kan vise til den gylne regel, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en reell opptrappingsplan for psykiatrien.»

Disse medlemmer viser til føringer i tidligere sykehusplaner hvor døgnplasser innenfor psykisk helsevern skulle prioriteres på DPS-nivå. De siste årene har vi imidlertid sett en nedbygging av elektive sengeplasser på DPS-nivå. Eksempelvis er to av tre elektive poster med til sammen ca. 20 sengeplasser nedlagt ved døgnseksjonen Sikta, Asker DPS. Samlet er over 800 sengeplasser i psykisk helsevern nedlagt siden regjeringen Solberg tiltrådte i 2013.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at utfordringene innenfor psykisk helsevern ikke bare handler om behandlingskapasiteten. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i 2018 stemte for å be regjeringen legge frem en egen stortingsmelding om psykisk helsevern, jf. Dokument 8:105 S (2017–2018). Dette forslaget ble, foruten reduksjonen i døgnkapasitet, fremmet på bakgrunn av utfordringer med underbemanning innenfor barne- og ungdomspsykiatrien, underdekning av behovet for psykisk helsehjelp til barn i barnevernet, ustabil bemanning og mangel på psykiatere ved flere distriktpsykiatriske sentre, underforbruk av psykiske helsetjenester blant eldre og svekket kapasitet i sikkerhetspsykiatrien, for å nevne noe. Forslaget ble dessuten fremmet ut fra en oppfatning om at regjeringen mangler en helhetlig plan for psykisk helsevern i møte med disse utfordringene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023 i svært liten grad svarer på utfordringene som ble påpekt i representantforslaget, og at virkelighetsbeskrivelsen i all hovedsak er like aktuell i dag som da forslaget ble fremmet.

På denne bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en stortingsmelding om psykisk helsevern.»

Døgnbehandling

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det i Nasjonal helse- og sykehusplan fremkommer at det fremtidige behovet for psykiske helsetjenester, herunder behov for døgnbehandling, skal analyseres. Dette er nødvendig for å få enda bedre kunnskap om hvordan den psykiatriske helsetjenesten skal dimensjoneres og organiseres fremover. Flertallet viser til at regjeringen derfor har gitt Helsedirektoratet og helseregionene i oppdrag å utarbeide en analyse av befolkningens behov for psykiske helsetjenester. Dette inkluderer selvsagt også behovet for døgnplasser.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det samtidig fortsatt skjer en viktig omstilling og utvikling mot en mer åpen og utadrettet tjeneste. Det har vært en vekst på nærmere 2 500 årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid de siste tre årene, og kommunene har nå et lovpålagt krav om psykologkompetanse. 93,8 pst. av kommunene har dette nå.

Dette flertallet viser til at regjeringens satsing på tverrfaglige oppsøkende behandlingsteam har dokumentert effekt for mennesker med omfattende psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Det er nå etablert over 70 ACT- og FACT-team på landsbasis, fordelt på alle helseregionene.

Dette flertallet påpeker at selv om regjeringen over flere år har bygget ut tilbudet innenfor psykisk helse, er det fortsatt mye som kan bli bedre.

Dette flertallet viser til at det i revidert nasjonalbudsjett for 2019 ble bevilget 5 mill. kroner til utvikling av digitalt mestringsverktøy i kommunene, for plager som angst, depresjon og søvnvansker. I oppfølgingen av opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse vil regjeringen igangsette en pilot for lavterskel behandling av psykiske helseutfordringer hos unge. Dette flertallet viser til at regjeringen også vil utrede samarbeidsløsninger for dialog mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten før og under henvisning til barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), slik at barn og unge får rask og god hjelp på riktig sted.

Dette flertallet understreker at antall døgnplasser i barne- og ungdomspsykiatrien har vært relativt stabilt gjennom en årrekke. Antallet var nede på 301 i 2014, men har deretter økt til 310 i 2018. Den gjennomsnittlige ventetiden har gått ned hvert år siden 2013. Innenfor psykisk helsevern for voksne har ventetidene gått ned med ni dager, og innenfor psykisk helsevern for barn og unge har ventetidene gått ned med syv dager. Behandlingskapasiteten i psykisk helsevern voksne har totalt sett økt. Dette flertallet er i likhet med tjenestene opptatt av at døgnkapasiteten innenfor psykisk helsevern er tilstrekkelig for å imøtekomme behovet.

Dette flertallet viser til at Norge har et godt utbygd tjenestetilbud innenfor psykisk helse, også i internasjonal sammenheng. Tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser har fått en langt større bredde og kapasitet de siste tiårene. Organiseringen av tjenestetilbudene i Norge utvikler seg i samme retning som i andre land og i tråd med anbefalinger fra WHO. Hovedprinsippene i utviklingen er mindre bruk av institusjoner, desentralisering og integrering av tjenestetilbud lokalt der pasientene bor.

Dette flertallet viser til at det i forbindelse med oppfølgingen av Nasjonal helse- og sykehusplan vil bli vurdert om prioriteringsregelen kan gjøres mer treffsikker for å understøtte ønsket utvikling av tjenesten. Regelen som sådan skal videreføres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at regjeringen i Nasjonal helse- og sykehusplan erkjenner nødvendigheten av «mer kunnskap om behovet for psykiske helsetjenester», blant annet for å «fremskrive behovet for dag- og døgntjenester, poliklinikk og ambulante tjenester». Disse medlemmer konstaterer at regjeringen dermed mangler denne kunnskapen i dag. Disse medlemmer mener det er sterkt bekymringsfullt at det flere steder i landet foregår en nedbygging av døgnkapasiteten i psykiatrien, samtidig som regjeringen erkjenner at den ikke har tilstrekkelig kunnskap om hvor stort behovet er, og kommer til å være, for ulike psykiatriske helsetjenester.

Disse medlemmer viser til at Helse Møre og Romsdal HF i august 2019, bare få måneder før Nasjonal helse- og sykehusplan ble lagt frem, la ned Sjøholt DPS. Disse medlemmer merker seg at samme helseforetak nå vurderer kutt i døgntilbudet innenfor alderspsykiatrien (Sunnmørsposten 17. januar 2020). Disse medlemmer registrerer at nedleggelsen kom som et av mange sparetiltak i foretaket. Disse medlemmer viser til at det i Sykehuset Innlandet HF pågår en prosess med å legge ned døgnplasser ved distriktspsykiatriske sentre (DPS) i Nord-Gudbrandsdalen og Valdres. Disse medlemmer viser til at kuttene i DPS-tilbudet ble besluttet av foretaket høsten 2018, som et av flere sparetiltak.

Disse medlemmer er kjent med argumentasjonen om at reduksjonen av sengeplasser i psykiatrien skyldes en faglig ønsket utvikling vekk fra døgnbehandling over til poliklinisk og ambulerende tilbud. Disse medlemmer er bekymret for at denne utviklingen har gått for langt, og viser til Dokument 8:60 (2018–2019) om å stoppe nedbygging av sengeplasser og øke døgnkapasiteten i psykisk helsevern. Disse medlemmer mener dessuten at kuttplanene til Sykehuset Innlandet HF og Helse Møre og Romsdal HF viser at det kuttes i psykiatrien ut fra en økonomisk motivasjon, snarere enn en faglig motivasjon. Disse medlemmer mener det tegner seg et mønster der helseforetakenes behov for kortsiktige innsparinger ofte fører til kutt i det psykiatriske døgntilbudet. I en slik situasjon mener disse medlemmer det er problematisk at kartleggingen av behovet for psykiatriske helsetjenester skyves frem i tid, samtidig som helseforetakene får fortsette å kutte i tilbudet.

På denne bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at helseforetakene ikke planlegger eller gjennomfører nedleggelse av døgnplasser innenfor psykisk helsevern før Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har lagt frem sin analyse av befolkningens fremtidige behov for psykiske helsetjenester.»

Disse medlemmer registrerer at prioriteringsregelen «den gylne regel» skal vurderes i oppfølgingen av Nasjonal helse- og sykehusplan. Disse medlemmer mener dette er enda et eksempel på at stortingsmeldingen skyver de viktigste grepene ytterligere frem i tid. Disse medlemmer mener vurderingen av prioriteringsregelen burde ha vært gjort før Nasjonal helse- og sykehusplan ble lagt frem, og at regjeringens eventuelle justeringer eller endringer av regelen burde ha vært beskrevet i meldingen.

Disse medlemmer viser til doktorgradsavhandling ved NTNU, «Effects of a Self-referral to Inpatient Treatment Program in Mental Health», som viser til at pasientene får økt autonomi med brukerstyrte sengeplasser. Antall innleggelsesdager i DPS var det samme med brukerstyrte sengeplasser, men varigheten av innleggelsene var kortere enn for dem som fikk vanlig behandling.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å innføre flere brukerstyrte senger.»

Selvmord

Komiteen viser til at 4 000 til 6 000 personer behandles i det norske helsevesenet for selvmordsforsøk årlig, ifølge Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Personer som har vært innlagt etter selvmordsforsøk, har høy risiko for nye forsøk, særlig det første året etter utskrivelse. Personer som har forsøkt å ta sitt eget liv, har høy risiko for nye selvmordsforsøk. Komiteen viser til SINTEFs rapport hvor det kom frem at over halvparten av norske kommuner ikke har de rutiner og prosedyrer som skal til for å sikre forsvarlig helsehjelp og en trygg oppfølging av de som har forsøkt å ta sitt eget liv. Rapporten viser også at samhandlingen internt mellom kommunens egne tjenester er mangelfull.

Komiteen viser til at regjeringen skal legge fram en ny handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading våren 2020. Komiteen mener denne pasientgruppen må få en trygg oppfølging og at vi som samfunn kan gjøre mer for å forebygge selvmord og selvskading. Mye har vært sagt om viktigheten av å oppsøke hjelp. Men vi vet også at halvparten av de som tar sitt eget liv, ikke har oppsøkt hjelp. Det er derfor viktig at alle barn og unge lærer mer om livsmestring tidlig i livet.

Komiteen viser til programmet Youth Aware of Mental Health (YAM). YAM er utviklet av Karolinska Institutet i samarbeid med University of Columbia og har vært prøvd ut blant 11 000 studenter i elleve EU-land over en periode på ett år. SEYLE-studien viser at YAM har bidratt til å redusere depressive tanker, selvmordstanker og -handlinger hos unge mennesker med hele 50 prosent. Programmet gir unge mennesker språk og handlingsalternativer til å håndtere vanskelige situasjoner, stress og kriser. Det fremmer samtale og diskusjon, utvikler ferdigheter for å møte livets vanskeligheter og øker kunnskap om psykisk helse. Problemløsende evner og emosjonell intelligens utvikles også, for eksempel hvordan man håndterer egne og andres følelser og relasjoner, samt empati. Målgruppen er skoleelever i alderen 14–16 år, og programmet anbefales av Mental Helse. YAM gjør det mulig å oppdage elever som er selvmordsnære.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til rapporten «Selvmord under og etter kontakt med tverrfaglig spesialisert rusbehandling 2009 til 2017», utarbeidet av Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo. Rapporten viser at 40 prosent har hatt døgnopphold innenfor TSB siste året før de tok livet sitt. Mange av innleggelsene var imidlertid korte, 30 prosent under en uke. Disse medlemmer mener dette indikerer et behov for døgnplasser og for et styrket ettervern i rusomsorgen. Det er fortsatt store utfordringer med det integrerte ettervernet, og behov for at de regionale helseforetakene får tydelig beskjed gjennom oppdragsbrevene om å styrke ettervernet og sikre bedre samhandling på tvers av nivåer. Disse medlemmer merker seg at vedtak 840 (2018–2019) om integrert ettervern ikke har blitt fulgt opp, og at lovnaden om at det skulle følges opp i oppdragsbrevene, ikke ble fulgt opp.

Disse medlemmer viser til at pakkeforløp for psykisk helse får stryk i ny rapport. Innføring av pakkeforløp har ikke gitt nevneverdige utslag på tid brukt på samhandling, verken med henviser eller kommuner, ifølge den første evalueringen av pakkeforløp for psykisk helse og rus. Behandlere opplever at de ikke har rammer til å gi god og nok behandling. Det vises til dårlige IT-systemer som påvirker og gjør implementeringen vanskeligere. Disse medlemmer mener det er alvorlig at regjeringen innførte pakkeforløp innenfor psykisk helsevern uten at rammene for dette var på plass.

Fritt behandlingsvalg

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at motstanden mot fritt behandlingsvalg først og fremst rammer pasienten. Over 25 000 pasienter har allerede benyttet seg av muligheten til å velge akkurat det behandlingsstedet som passer best for dem. Det offentlige tar regningen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er kritiske til regjeringens bruk av fritt behandlingsvalg (FBV) og mener ressursene heller burde gå til å styrke behandlingstilbudet i det offentlige, og til å sikre bedre informasjon, slik at det frie sykehusvalget blir lettere å benytte for flere. Disse medlemmer viser til at Helse Sør-Øst høsten 2019 sendte brev til helseministeren om at det finnes eksempler på leverandører som ikke har nådd opp i regionale anbudskonkurranser, men som har søkt og fått opprette tilbud innenfor fritt behandlingsvalg-ordningen. I henvendelsen vises det også til at leverandører av helsetjenester innenfor rusbehandling som har avtale med RHF-et, sliter med å fylle plasser og får økonomiske utfordringer på grunn av ordningen. Disse medlemmer viser også til en sak hvor en rusinstitusjon innenfor ordningen ble stengt etter å ha mistet godkjenningen, og Helse Sør-Øst måtte overta ansvaret for pasientene på kort varsel. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at fritt behandlingsvalg ikke hever det faglige nivået innenfor psykiatri og rus, men snarere bidrar til å svekke det.

Sikkerhetspsykiatri

Komiteen registrerer at det helt siden 1990-tallet, da det ble opprettet lokale og regionale psykiatriske sikkerhetsposter, har vært planer om å øke kapasiteten. I enkelte helseforetak har det oppstått situasjoner der det ikke har vært nok kapasitet med tanke på sikkerhetssenger. Komiteen er klar over at stadig flere dømmes til tvungent psykisk helsevern. Det kan medføre at andre pasienter får mindre tilgang til døgnbehandling. Komiteen viser til at det er planer om å bygge ut tilbudet flere steder. Det kan også være behov for bedre pasientforløp, samt å etablere botilbud i kommunene i samarbeid med spesialisthelsetjenesten for pasienter som ikke klarer å nyttiggjøre seg ordinære tjenester.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, understreker derfor viktigheten av oppdraget om analyser og fremskrivninger i psykisk helsevern og rusbehandling, som er gitt i forbindelse med Nasjonal helse- og sykehusplan. Dette blir et viktig verktøy for å dimensjonere og organisere tilbudet fremover, også behovet for sikkerhetspsykiatriske tilbud. Analysene skal ta utgangspunkt i anbefalinger fra Helsedirektoratet om ansvars- og oppgavefordeling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti hadde forventet at Nasjonal helse- og sykehusplan som varslet skulle ha psykisk helsevern som et hovedområde, og at meldingen dermed hadde inneholdt en plan for nødvendig styrking av sikkerhetspsykiatrien i Norge. Disse medlemmer viser til Sikkerhetspsykiatri i Norge 2015, OUS, som rapporterte at fire av ti pasienter får avslag på henvisning om innleggelse i sikkerhetspsykiatrisk avdeling. Disse medlemmer har grunn til å tro at dette ikke har endret seg, og at konsekvensen er at alvorlig psykisk syke pasienter i dag ikke får den behandlingen og oppfølgingen de trenger. Disse medlemmer mener at det nå haster med en gjennomgang av kapasitetsbehovet i psykisk helsevern.

Disse medlemmer merker seg at det er en økning i antall mennesker ved psykiatriske heldøgns avdelinger som er dømt til tvungent psykisk helsevern. Dette kan bli en utfordring i helseforetakene av flere årsaker. Disse medlemmer er kjent med utfordringen med at dette krever spesiell kompetanse, særlig med tanke på å friskmelde denne pasientgruppen. Videre at denne pasientgruppen ikke bare er en fare for seg selv, men også for samfunnet, noe som krever spesiell oppfølging. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med sak om plan for pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern.»

Disse medlemmer viser til at Stortinget har gjort lovendringer for at flere kan dømmes til behandling i psykisk helsevern. Disse medlemmer mener at disse lovendringene og konsekvensene dette har hatt for kapasiteten i psykisk helsevern, bør evalueres.

Disse medlemmer viser til regjeringens ti punkter for å bedre det psykiske helsevernet i Norge. Disse medlemmer er enig med målene, men hvis psykisk helse ikke får ressursene det trenger, er disse målene ikke mye mer enn et luftslott. Helsedirektoratets gjennomgang av regjeringens praktisering av den gylne regel viser at økningen til psykisk helsevern var fem ganger mindre enn økningen til somatisk helse. Disse medlemmer mener psykisk helsevern må prioriteres, og viser til at det er nå vi trenger flere folk på jobb i faste, hele stillinger.

Barn og unge

Komiteen mener at barn og unge som har det vondt, skal få god hjelp. Godt psykisk helsevern krever dyktige ansatte, men også systemer som gjør det trygt å snakke åpent og sant. Barn og unge må vite at det er trygt å snakke, og at informasjonen de gir fra seg, ikke går videre uten at de er med på å styre det. Å dele personlige og ofte tunge hemmeligheter er vanskelig for alle. Fire av fem av PsykiskhelseProffene i Forandringsfabrikken forteller at de ikke har fortalt selv psykologen eller psykiateren det aller vondeste, som kan være den egentlige grunnen til at de trenger hjelp. En viktig grunn til det er uro for at informasjonen går videre, forteller de. Det betyr at hjelpen de får, blir langt mindre nyttig. Da må systemet bli bedre, så flere kan få bedre hjelp.

Komiteen mener det er svært viktig at det er gode rutiner for at man reelt sett har mulighet til å trygge barn og unge og sikre at det foreldrene ikke bør få innsyn i, heller ikke videreformidles til foreldrene elektronisk. Komiteen har en helt tydelig forventning om at ethvert elektronisk system har enkle og intuitive programmer som på en enkel måte kan sperre deler av innholdet i en journal for innsyn. Helsepersonell må også gis grundig opplæring i unntaksbestemmelsene, for å unnta informasjon fra foreldrene, og det må legges til rette for at helsepersonell både har tid og rom til å gjøre disse viktige vurderingene. Komiteen mener det er viktig og hensiktsmessig at det følges nøye med på om foreldres innsyn i elektroniske journaler får uheldige utslag som kan svekke barn og unges tillit til helsetjenesten.

Komiteen mener at vold og overgrep mot barn er en samfunnsutfordring som må møtes med tidlig innsats. Det innebærer at det må være trygt for et barn når det velger å dele vonde erfaringer, og det må etterstrebes at barnet skal ha kontroll på sin egen informasjon.

Komiteen fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det er trygt for barn å dele vonde erfaringer og at barnet skal ha kontroll på sin egen informasjon. Det skal være gode rutiner på plass for å sørge for at deler av barnets journal enkelt kan sperres for innsyn. Det skal gis god opplæring for helsepersonell, og det må være tid og rom til å gjøre disse vurderingene.»

Komiteen viser til at Helsedirektoratet utarbeider forslag til nasjonale føringer for foreldres elektroniske innsyn i barns pasientjournal i spesialisthelsetjenesten.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det ikke har blitt gjort en grundig gjennomgang av helselovgivning ved inkorporering av barnekonvensjonen, bare en sporadisk gjennomgang. Menneskerettighetene er dynamiske, og dette gjør det nødvendig å foreta en ny gjennomgang for å se om norsk helselovgivning er i samsvar med barnekonvensjonen. Disse medlemmer er bekymret for at norsk praksis kan komme i utakt med folkeretten dersom særlovgivningen ikke er i samsvar med barnekonvensjonen.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå helselovgivningen for å sikre at denne er i tråd med FNs barnekonvensjons prinsipper om barns rett til å bli hørt, beslutninger til barnets beste og barns rett til privatliv.»

Status for akuttmedisinsk beredskap

Norge har en god akuttmedisinsk beredskap. Tall fra OECD viser at norske behandlingsresultater er blant de beste ved akutt hjerteinfarkt og hjerneslag. Helsepersonell er raskt på plass og gir kvalifisert helsehjelp ved alvorlig sykdom eller skade. Fire av fem pasienter med hjertestans får hjerte- lungeredning (HLR) før ambulansen kommer, noe som er det høyest rapporterte i verden. Tall fra Norsk hjertestansregister viser at ambulansen i gjennomsnitt er fremme hos pasienten innen ni minutter ved hjertestans. Det er et godt resultat med Norges utfordrende geografi og bosettingsforhold. Det prehospitale mulighets- og ansvarsrommet er utvidet, og teknologi gir nye muligheter for å gi pasientene raskere og bedre behandling.

Det er de regionale helseforetakene og kommunene som har ansvaret for den akuttmedisinske beredskapen. De akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus består av kommunal legevaktordning, bil-, båt- og luftambulanse og nødmeldetjenesten (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) og legevaktsentraler) samt øvrige kommunale øyeblikkelig hjelp-tjenester. Hjemmesykepleien spiller også en viktig rolle, og kan være først fremme når det er behov for akutthjelp. I sykehus omfatter akuttberedskapen somatiske akuttmottak, akutt behandlingstilbud i tverrfaglig spesialisert rusbehandling og psykisk helsevern, herunder ambulante akutteam og brukerstyrt innleggelse. Andre nødetater og frivillige organisasjoner spiller også en viktig rolle i akuttberedskapen.

En sammenhengende og koordinert akuttmedisinsk kjede

Sentralisering av sykehusfunksjoner, samling av spesialiserte akuttilbud ved færre sykehus, større legevaktdistrikter og færre og større ambulansestasjoner har vært nødvendig for å sikre kvalitet og kompetanse i alle ledd i den akuttmedisinske kjeden. Det kan samtidig gi utfordringer med å sikre tilstrekkelig nærhet til de akuttmedisinske tjenestene. Akuttmedisinforskriften slår fast at kommunene og de regionale helseforetakene skal sikre en hensiktsmessig og koordinert innsats i de ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjeden. Det betyr at helseforetak og kommuner må samarbeide om lokalisering av legevaktstasjoner, ambulansestasjoner mv. for å sikre tilgjengelige tjenester for befolkningen og for at tjenestene dimensjoneres for å møte utviklingen i det øvrige tilbudet. Flere helseforetak og kommuner har utviklet et godt samarbeid om de akuttmedisinske tjenestene, men fortsatt kan samhandlingen bli bedre. Regjeringen vil derfor at helseforetakene, i samarbeid med kommunene i helsefellesskapene, gjennomgår de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus i neste utviklingsplan.

For å kunne understøtte utviklingen av en helhetlig akuttkjede, er det behov for å utvikle styringsinformasjon og sammenliknbare data. Helsedirektoratet har utarbeidet en strategisk plan for akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus som skal bidra til dette. Andre satsingsområder i strategien er å styrke kompetanse, samarbeid og samhandling og utvikling av tjenester som gir god kvalitet og bedre ressursutnyttelse i den akuttmedisinske kjeden utenfor sykehus. Pasientgrupper som ikke får et godt nok tilbud i dag på grunn av psykisk sykdom og rusrelaterte lidelser, inngår i strategisk plan. Strategien er veiledende og er et viktig tiltak som skal understøtte arbeidet med å utvikle tjenestene i kommuner og helseforetak.

Regjeringen vil:

• styrke kompetanse, innsikt og forståelse, samarbeid og samhandling og sikre god ressursutnyttelse i de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus

• at helseforetakene, i samarbeid med kommunene i helsefellesskapene, gjennomgår akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus i neste utviklingsplan

• at kompetansetjenestene innenfor beredskap, akuttmedisin og katastrofemedisin i spesialisthelsetjenesten gjennomgås

• at regelverket for båtambulansen gjennomgås i lys av akuttutvalgets utredning

• at organisering, ledelse og kompetanse i akuttmottakene gjennomgås, og at tiltak inngår i neste utviklingsplan for helseforetakene

• at den nasjonale veilederen Faglige og organisatoriske kvalitetskrav for somatiske akuttmottak blir revidert

• at Helsedirektoratet, i samråd med helseregionene, vurderer hvilken styringsinformasjon som vil være særlig egnet til å understøtte ønsket utvikling av akuttmottakene, og at det legges til rette for at denne styringsinformasjonen gjøres tilgjengelig for lokal og nasjonal bruk

Redningstjenester og akutthjelpere

Komiteen viser til at brann- og redningstjenestene utgjør en viktig del av akuttberedskapen ved ulykker og akuttmedisinske hendelser, særlig i distriktene. Det er derfor viktig å avklare prinsipielt oppgaveporteføljen for brann- og redningstjenesten, helsevesenet og politiet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fremheve at brann- og redningstjenesten og frivillige redningsorganisasjoner gjør en svært viktig innsats når akutte hendelser oppstår. Disse medlemmer registrerer at stortingsmeldingen peker på akutthjelpere som et nyttig tilskudd i den akuttmedisinske kjeden, særlig i områder med store avstander hvor det tar lengre tid før ambulansen kommer frem. Disse medlemmer registrerer videre at meldingen peker på Helsedirektoratets nasjonale veileder for akutthjelpere, som ble sendt på høring sommeren 2019, hvor det blant annet foreslås følgende:

«Helseforetak med AMK-funksjon har ansvar for å vurdere behovet for akutthjelperordninger innenfor eget ansvarsområde. Helseforetakene har ikke selv ansatt personell som utøver virksomhet som akutthjelpere, og må derfor inngå avtaler med andre virksomheter eller organisasjoner om å etablere og drifte ordninger med akutthjelpere. Kommunene har ansvar for å samarbeide med helseforetakene og skal legge til rette for etablering og drift av akutthjelperordninger basert på kommunale ressurser.»

Disse medlemmer registrerer at det foreslås en modell der det er helseforetakene som skal avgjøre hvor akutthjelperne skal være plassert, mens det er kommunene som må stille med ressursene. Disse medlemmer vil påpeke at denne modellen forsterker den skjevheten og maktubalansen i favør helseforetakene som allerede oppleves i mange kommuner.

Disse medlemmer vil gjenta at det flere steder planlegges eller gjennomføres økonomisk motivert sentralisering av ambulansetjenesten. Disse medlemmer er bekymret for at akutthjelperordningen, slik den foreslås i høringsnotatet, kan brukes som et påskudd for ytterligere sentralisering ved at helseforetakene etablerer akutthjelpere i områder hvor ambulansetilbudet legges ned. Denne bekymringen forsterkes av at det er helseforetakene, som ofte har en økonomisk motivasjon for å legge ned ambulanseberedskap, som alene gis ansvaret for å vurdere behovet. Disse medlemmer understreker derfor at akutthjelpere ikke må erstatte de ordinære akuttmedisinske tjenestene, men komme i tillegg.

Disse medlemmer registrerer at det er kommet en rekke kritiske høringsinnspill til utkastet. KS kritiserer Helse- og omsorgsdepartementet for å utvise feil lovforståelse ved å hevde at et oppdrag til de regionale helseforetakene om å etablere en akutthjelperordning er forpliktende for kommunene. KS påpeker også at en mer formalisert akutthjelperordning kan medføre ytterligere oppgaveforskyvning fra helseforetakene til kommunene, uten at det er diskutert hvilke konsekvenser det får for ressursbruk og krav til kompetanse i kommunene. Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM) uttrykker bekymring for at akutthjelperordningen, slik den foreslås, kan komme til å erstatte de ordinære akuttmedisinske tjenestene. NSDM påpeker for øvrig sterk representasjon fra spesialisthelsetjenesten og svak representasjon fra kommunehelsetjenesten i arbeidsgruppen bak utkastet. Senteret ytrer seg kritisk til at det er RHF-ene som skal vurdere behovet for akutthjelpere, mens kommunene skal utføre tilbudet med sine egne ressurser. Legeforeningen påpeker at primærhelsetjenesten ikke har vært involvert i arbeidet med veilederen, og at den lokale fastlegetjenesten og legevakttjenesten ofte vet best hvor behovet for å etablere akutthjelpere er størst. Disse medlemmer deler bekymringene som er kommet til uttrykk i høringen.

Disse medlemmer viser til at akuttutvalget i NOU 2015:17 anbefalte følgende:

«Det bør settes ned en bredt sammensatt arbeidsgruppe som skal utrede akutthjelperes funksjon med tanke på ansvarsfordeling og kostnader. Det må utarbeides klare retningslinjer for både ansvarsfordeling og kostnader knyttet til akutthjelperordningen.»

Disse medlemmer anser ikke at anbefalingen er fulgt. For det første er det ikke en bredt sammensatt arbeidsgruppe som står bak det foreliggende utkastet til veileder. Videre anser disse medlemmer at en rekke spørsmål ikke er tilfredsstillende besvart, slik som lovgrunnlaget for akutthjelperordningen, hvordan kommunene skal kompenseres for den eventuelle økningen i ressursbruk og kompetanse som kreves av dem, den medisinskfaglige ansvarsfordelingen ved ordningen og så videre.

På denne bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede akutthjelperordningen med tanke på utvikling, ansvarsfordeling og finansiering for å sikre akutthjelperordningen som et supplement til, og ikke en erstatning for, eksisterende kommunale og statlige akuttmedisinske tjenester, og legge utredningen frem for Stortinget som egen sak.»

Basestruktur luftambulansen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, registrerer at stortingsmeldingen peker på de regionale helseforetakenes gjennomgang av basestrukturen for ambulansehelikopter. Flertallet registrerer at det ifølge gjennomgangen er fire områder som ikke nås av legebemannet ambulansehelikopter innen den anbefalte responstiden på 45 minutter: deler av Innlandet, deler av Nord-Trøndelag, deler av Øst-Finnmark og deler av Telemark og Aust-Agder. Flertallet registrerer at RHF-ene anbefaler at det opprettes en base i Innlandet i forbindelse med at den nye sykehusstrukturen til Sykehuset Innlandet blir fastsatt. Flertallet merker seg at rapporten påpeker at Øst-Finnmark er godt dekket av ambulansefly, samtidig som nye politiske vedtak legger opp til en permanent etablering av et ambulansehelikopter i Kirkenes. De aktuelle delene av Nord-Trøndelag er i hovedsak tynt befolkede eller ubebodde fjellområder.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak om basestrukturen for luftambulansen i Norge, som må omfatte Innlandet og Bykle/Vinje, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2021.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til situasjonen i luftambulansetjenesten i Nord-Norge for kort tid siden. For disse medlemmer er det som betyr noe, å få beredskapen på plass. Pasientenes trygghet og sikkerhet er viktigst.

Disse medlemmer mener det er viktig å sørge for at man ikke havner i en slik situasjon på nytt, der man må igangsette ekstraordinære tiltak for å sikre beredskapen. På bakgrunn av dette fremmes derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for et permanent ambulansehelikopter i Kirkenes og et jetfly stasjonert fast i Tromsø.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den sviktende beredskapen i ambulanseflytjenesten i 2018 og 2019 først og fremst skyldes gjennomføringen av anbudskonkurransen og at operatøren som overtok tjenesten, ikke har tilbudt den beredskapen som kontrakten krever. Disse medlemmer viser til Dokument 8:28 S (2019–2020), der det foreslås å forberede offentlig overtakelse av ambulanseflytjenesten, og til Dokument 8:30 S (2019–2020) om rask etablering av statlig drift av luftambulansetjenesten. Disse medlemmer anser at det å unngå anbudskonkurranser og operatørbytter i ambulanseflytjenesten er det viktigste bidraget for å unngå den typen beredskapssvikt man har sett den siste tiden.

Disse medlemmer registrerer at de regionale helseforetakene ikke ønsker å prioritere økt luftambulansedekning i Telemark og Aust-Agder, blant annet fordi det aktuelle området er tynt befolket. Disse medlemmer mener denne konklusjonen er problematisk ut fra hensynet til likeverdige helsetjenester uavhengig av bosted. Disse medlemmer viser dessuten til at det aktuelle området har en stor hyttebefolkning og er et mye besøkt turistmål.

Disse medlemmer viser til at den anbefalte responstiden på 45 minutter er begrunnet i at helsehjelp til tidskritisk syke eller skadde pasienter har vesentlig størst gevinst innen den første timen – også kalt «den gylne timen». Disse medlemmer påpeker at det ofte kan gå tid fra skaden eller sykdommen inntreffer, til nødetatene er varslet, og at mesteparten av denne timen kan forsvinne hvis ambulansehelikopteret deretter ikke ankommer før etter 45 minutter. Disse medlemmer viser til uttalelse fra sjeflegen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, som har tatt til orde for at man snarere bør operere med en responstid på 30 minutter hvis man i praksis skal nå akutt syke eller skadde pasienter med legehjelp innen en time.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at det fremdeles er områder i Norge som ikke nås innen krav til utrykningstid for ambulansehelikopter. Det har vært demografiske endringer siden basestrukturen ble vedtatt, som tilsier at basestrukturen bør vurderes på nytt. Disse medlemmer ber regjeringen om å foreta en ny vurdering av eventuelt nye baser for ambulansehelikoptre.

Teknologien endrer tjenesten

Teknologien har i løpet av et par generasjoner endret helse- og omsorgstjenesten. Menneskene opplever derfor også tjenesten helt annerledes. Helsepersonellet jobber på nye måter – både sammen med hverandre, i grenseflaten mot teknologien og i samspill med pasientene. Pasientene både kan mer og forventer mer. Tre hovedtrender har spilt en sentral rolle:

• Medisinsk teknologisk utvikling

• Mer persontilpasset medisin

• Digitalisering

Den teknologiske utviklingen kan gi betydelig effekt i form av økt kvalitet i pasientbehandlingen og bedre ressursbruk. Samtidig går utviklingen fort og medfører økte kostnader til investering og drift av teknologiske løsninger. Det kan oppleves som utfordrende for helsepersonell og ledere i helseforetak, i samspill med pasientene, å endre organisering og arbeidsformer. Nye måter å yte tjenester på ved hjelp av teknologi utfordrer regulering, organisering, faglig normering og finansieringsordningene i helse- og omsorgstjenesten. Helsemyndighetene strever samtidig med å tilpasse de nasjonale virkemidlene raskt nok, slik at mulighetene kan tas i bruk innenfor gjeldende ressursrammer.

Regjeringen angir derfor i Nasjonal helse- og sykehusplan en klar retning for hvordan spesialisthelsetjenesten skal nyttiggjøre seg av teknologien, og hvordan nasjonale virkemidler må justeres for å understøtte dette. Regionale og lokale utviklingsplaner og innspill fra brukere og helseforetak viser tydelige forventninger om økt bruk av teknologi for å flytte spesialisthelsetjenestene nærmere pasienten og utnytte potensialet som ligger i våre felles helsedata. Spesialisthelsetjenester kan flyttes nærmere pasientene på ulike måter. Noen sentrale tjenesteformer er:

• digitale innbyggertjenester

• digital hjemmeoppfølging

• nettbasert behandling

• hjemmesykehus

• teknologi i prehospitale tjenester

Kunstig intelligens og bedre bruk av helsedata

Regjeringen mener at bruk av kunstig intelligens sammen med store mengder helsedata kan bidra til bedre helse- og omsorgstjenester, gi bedre grunnlag for forskning og innovasjon og bidra til mer effektiv ressursbruk. Oppgaver som hittil har vært forbeholdt mennesker, kan gjøres kvalitativt bedre, raskere og rimeligere av maskiner ved hjelp av teknologier innenfor kunstig intelligens. Behandlingen kan bli mer persontilpasset med lavere risiko og færre bieffekter. I tillegg kan ressursene som i dag brukes på behandlinger med liten effekt, brukes på behandling som har effekt. Nasjonale rammebetingelser må tilpasses for å ta i bruk disse mulighetene på en trygg måte.

Kunstig intelligens blir ikke mer intelligent enn kvaliteten på dataene tillater. God kvalitet på og tilgjengelighet til helsedata, og tilstrekkelig lagringskapasitet, blir dermed viktig for å oppnå gevinster ved bruk av kunstig intelligens.

Hvilken betydning kan kunstig intelligens ha for spesialisthelsetjenesten?

Kunstig intelligens kan være aktuelt å bruke på ulike stadier i et pasientforløp – fra forebygging til diagnostisering, behandling og oppfølging. Videre kan kunstig intelligens brukes til administrative støttesystemer og logistikk. Vi har i dag identifisert en rekke mulige bruksområder for kunstig intelligens, for eksempel kartlegging av risiko for sykdom, tolkning av bilder og forskjellige former for beslutningsstøtte for helsepersonell og for pasienter. I fremtiden vil bruksområdene trolig bli flere. For helsepersonell kan kunstig intelligens bety et kraftig verktøy for beslutningsstøtte.

Hvordan sikre en trygg innføring av kunstig intelligens i spesialisthelsetjenesten?

Trygg innføring av kunstig intelligens krever at ansvaret ved bruk av slik teknologi blir avklart. Hvem har ansvaret for konsekvensene av beslutninger som er tuftet på kunstig intelligens? Legen som tok beslutningen, produsenten som har laget algoritmen, eller myndigheten som har fastsatt regler for bruk av kunstig intelligens? Hvem har ansvaret for at algoritmene ikke forsterker diskriminering eller blir manipulert – de som bruker dem, produsentene eller myndighetene? Noen av disse spørsmålene kan trolig håndteres innenfor eksisterende regler og prinsipper, men andre spørsmål krever nytenkning. Behovet for nytenkning er særlig relevant fordi nye utfordringer knyttet til etikk og personvern kan oppstå etter hvert som teknologien utvikler seg og gir nye muligheter for bruk av kunstig intelligens.

Persontilpasset medisin

Kreft og medfødte sykdommer som skyldes genfeil, er de områdene hvor persontilpasset medisin er kommet lengst. Men det er grunn til å tro at persontilpasset medisin vil bli mer relevant og endre hvordan vi forebygger, diagnostiserer og behandler for eksempel hjerte- og karsykdommer, diabetes og infeksjoner. Basert på kunnskap om hvordan genetikken vår påvirker nedbryting av angstdempende legemidler, kan en enkel gentest gjøre at pasienter unngår bivirkninger eller får bedre effekt av medisinen.

Det er en premiss at innføringen av persontilpasset medisin skal gi et likeverdig tilbud av god kvalitet over hele landet, at den enkeltes integritet skal ivaretas, og at persontilpasset medisin skal innføres på en måte som er samfunnsøkonomisk bærekraftig og i tråd med kriteriene for prioritering. I Norge har vi derfor valgt å innføre persontilpasset medisin innenfor rammene av den offentlige helse- og omsorgstjenesten.

Persontilpasset medisin gir forskere og klinikere helt nye verktøy, men stiller også nye krav til kompetanse, samarbeid mellom fagområder og profesjoner og til integrasjon av forskning i pasientbehandlingen. Det kreves også nye strukturer for fagutvikling og deling av data.

Kultur for innovasjon og deling

Store utfordringer krever store endringer. Det krever en kultur for innovasjon og deling på tvers. Spesialisthelsetjenesten er i utgangspunktet tuftet på innovasjon og utvikling i medisinfaget. Hvilke behandlingsmetoder som tilbys i dag, er svært annerledes enn for ikke mange år siden. Medisinsk fagutvikling har alltid stått sterkt og er en sterk motivasjon for klinikerne. Spesialisthelsetjenesten har samtidig svakere tradisjon for innovasjon i organisering og arbeidsprosesser, deling av kunnskap på tvers og utnyttelse av innovasjonskraften som ligger i samhandlingen med næringslivet. Regjeringen legger vekt på at tjenesten i større grad må utnytte disse mulighetene.

En forutsetning for innovasjon og læring på tvers er at ansvaret er klart. Myndighetene har ansvar for å sette overordnede mål og avklare rammebetingelsene. Ansvaret for å nå disse målene ligger hos ledere på alle nivåer i tjenesten. Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring pålegger alle virksomhetene en plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere – med mål om sikre og gode helsetjenester og forbedret kvalitet. Å ivareta denne plikten fordrer kontinuerlig innovasjon og læring.

Regjeringen vil

• angi retning for bruk av teknologi i spesialisthelsetjenesten og tilpasse nasjonale rammebetingelser til nye måter å yte tjenester på

• at helseforetakene i sine neste utviklingsplaner setter egne mål for å flytte spesialisthelsetjenester hjem til pasientene

• at helsedata i større grad enn i dag skal kunne deles for å utvikle bedre helsehjelp

• videreføre arbeidet med å legge til rette for persontilpasset medisin

Mål for digitaliseringen

De overordnede målene for IKT-utviklingen i helse- og omsorgstjenesten, som Stortinget vedtok i 2013, ligger fast. Gjennomføring og prioritering av konkrete digitaliseringstiltak må imidlertid knyttes til målene for utvikling av pasientbehandlingen og helsetjenesten. Digitalisering må forstås som en integrert del av utviklingen av helsetjenesten, og ikke som en aktivitet «i tillegg til», eller «på siden av». Verdien av digitalisering ligger i hva den gjør for tilbudet til pasientene og arbeidshverdagen til helsepersonellet. Digitaliseringen skal bidra til realisereringen av pasientens helsetjeneste og er ikke et mål i seg selv.

Regjeringen presenterer i Nasjonal helse- og sykehusplan et overordnet målbilde for utviklingen av pasientbehandlingen for de neste fire årene. Dette målbildet bygger på innspill fra pasienter, helsepersonell, kommuner, sykehus og direktorater. Målbildet vil sette retning og ramme for gjennomføring og prioritering av konkrete digitaliseringstiltak.

Status for digitalisering

Den teknologiske utviklingen vil i årene framover gi mulighet for å innføre nye samhandlingsformer som dokumentdeling (omtales ofte som deling av og tilgang til ferdigstilte dokumenter) og datadeling (omtales ofte som deling av strukturert informasjon). Disse samhandlingsformene forutsetter samtidig standardisering, høy kvalitet på grunndata, robust digital infrastruktur, utveksling eller deling av journalinformasjon og felles retningslinjer for å fungere på tvers av systemer og aktører i tjenesten. Å lykkes med neste etappe i digitaliseringen forutsetter at det blir tydeligere hvem som har ansvar for hva. I det videre digitaliseringsarbeidet er det derfor viktig både å vite hva som trengs, og hvem som har ansvaret for å skaffe det til veie.

Hvilke digitaliseringstiltak er de viktigste å gjennomføre?

Realiseringen av pasientens helsetjeneste krever endringer i måten oppgavene løses på. Mange av disse endringene forutsetter gjennomføring av digitaliseringstiltak. Noen av disse tiltakene bør gjennomføres i planperioden 2020–2023, mens andre vil strekke seg ut over planperioden. Tiltakene må imidlertid henge sammen, og gjennomføringen må være godt koordinert på tvers av tiltak og aktører. Gjennomføringen av tiltakene vil avhenge av det økonomiske handlingsrommet i budsjettene.

Regjeringen vil

• sette tydeligere mål for digitaliseringen gjennom Nasjonal helse- og sykehusplan

• videreføre arbeidet knyttet til modernisering av journalsystemene

• videreutvikle digital infrastruktur og arbeidet med IKT-sikkerhet

• innføre og utvikle nødvendige nasjonale e-helseløsninger og standarder

• gjennomføre tiltak for bedre kvalitet på og tilgjengelighet til helsedata

• øke samordningen av helseregionenes IKT-utvikling

• understøtte digitaliseringen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten

• videreutvikle de nasjonale virkemidlene for styring og samordning på e-helseområdet og foreslå ny lov om e-helse, jf. forslag som er sendt på høring høsten 2019

Regjeringen vil

• oppfordre helsefellesskapene til å sette konkrete mål for deling av kompetanse mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten

• be helseforetakene lage en plan for å sikre tilstrekkelig kompetanse. Det skal legges til rette for livslang læring og en heltidskultur. Sykepleiere og helsefagarbeidere skal gis prioritet i dette planarbeidet

• etablere et nasjonalt system for å følge med på tilgang på og behov for sykepleiere i den samlede helse- og omsorgstjenesten

• øke antall utdanningsplasser for spesialsykepleiere innenfor anestesi-, barn-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleie med basis i kunnskap om behov

• revidere utdanningene for spesialsykepleiere innenfor anestesi-, barn-, intensiv-, operasjon- og kreftsykepleie

• revidere den tverrfaglige videreutdanningen i psykisk helse- og rusarbeid og etablere en ny masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid rettet mot sykepleiere

• utrede behovet for sykepleiere med klinisk breddekompetanse i sykehus og tilrettelegge for utvikling av en utdanning for slik kompetanse

• øke antall lærlinger både i helsefag og i andre lærefag som er relevante i sykehus. Arbeidet med å øke antallet helsefagarbeiderlærlinger skal prioriteres i planperioden

• opprette et opplæringskontor for helsefagarbeiderlærlinger og andre relevante lærefag i hvert helseforetak. Helseforetak kan samarbeide om opplæringskontorene der det er hensiktsmessig

• at de regionale helseforetakene, under ledelse av Helse Vest RHF, skal opprette et nasjonalt kompetansedelingsprosjekt for å følge opp målet om flere lærlinger i planperioden

• be Helse Vest RHF opprette et nasjonalt nettverk for deling av metoder for utvikling av simuleringsopplegg og deling av disse mellom helseforetakene

Hvordan prioritere bedre?

Stortinget har slått fast at kriteriene for prioritering skal ligge til grunn for beslutninger om fordeling av ressurser i spesialisthelsetjenesten. Pasienters rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste blir vurdert mot disse kriteriene, og kriteriene står sentralt når helseregionene skal beslutte hvilke behandlingsmetoder som skal tilbys. Brorparten av ressursene i sykehusene blir imidlertid fordelt gjennom ulike administrative beslutninger, blant annet fastsettelse av budsjetter, gjennomføring av anskaffelser, rekruttering og vedtak om investeringer. Disse blir i liten grad tuftet på eksplisitte vurderinger mot kriteriene for prioritering.

Regjeringen har foreslått at de regionale helseforetakene skal innrette sitt tjenestetilbud i tråd med prioriteringskriteriene om nytte, ressursbruk og alvorlighet, jf. Prop. 55 L (2018–2019) om lovfesting av systemet for nye metoder, oversendt Stortinget våren 2019. En mekanisk videreføring av eksisterende ressursfordeling blant annet gjennom budsjett- og planprosesser gir ikke nødvendigvis et tjenestetilbud som er i tråd med kriteriene for prioritering. Helse- og omsorgsdepartementet har, i revidert oppdragsdokument 2019, stilt krav om at planlegging av fremtidige tjenestetilbud skal gjøres med støtte i fremskrivinger av befolkningens behov for helsetjenester og innrettes i tråd med overordnede prioriteringer. Regjeringen mener at de regionale helseforetakene og helseforetakene i sine neste utviklingsplaner bør synliggjøre hvordan tjenestetilbudet skal utvikles for å være i tråd med overordnede prioriteringer.

Hvordan redusere uønsket variasjon?

Det er betydelig variasjon innenfor mange områder i helsetjenesten. Variasjon er uønsket når den ikke kan forklares av ulikheter i demografi, geografi, sykelighet eller andre forhold som sykehusene ikke kan gjøre noe med.

Hvordan yte tjenester mer effektivt?

I tillegg til å gjøre de riktige tingene er det viktig at sykehusene gjør tingene riktig. Effektivisering innebærer å endre logistikk, arbeidsformer eller organisering, slik at man kan gi pasientene et like godt tilbud med lavere ressursbruk – eller et bedre tilbud med lik ressursbruk.

Det har vært en betydelig effektivisering i spesialisthelsetjenesten de siste 15–20 årene. En rapport fra 2016 beregner at samlet produktivitetsvekst i perioden 1999–2014 var 24 prosent i somatikken. De siste ti årene har det vært positive økonomiske resultater i de regionale helseforetakene. Likevel indikerer flere studier at det er rom for økt effektivitet i sykehusene.

Å redusere unødvendig venting og variasjon i kapasitetsutnyttelsen har vært ett av tre hovedmål i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene siden 2016. Departementet har blant annet vektlagt utvikling av nasjonale indikatorer som måler variasjon i effektivitet og kapasitetsutnyttelse. Det gir mulighet for helseforetakene til å sammenlikne seg med andre og analysere og forstå bakenforliggende årsaker til variasjon i kapasitetsutnyttelsen. Indikatorene bør brukes som grunnlag for lokalt forbedringsarbeid. Nye datakilder, slik som nasjonale KPP-data (kostnader på pasientnivå) og data fra KPR (kommunalt pasientregister) kan kobles med aktivitetsdata fra spesialisthelsetjenesten for å gi enda bedre innsikt i prosesser og sammenhenger.

Regjeringen vil

• videreføre arbeidet med å redusere uønsket variasjon i forbruk og effektivitet

• videreføre arbeidet for å bedre pasientsikkerheten

Behov for raskere tilpasning i finansieringsordningene

Den demografiske utviklingen og en rask medisinsk og teknologisk utvikling fører til store bærekraftutfordringer i helse- og omsorgstjenesten. Endringstakten i tjenesten må derfor økes. Det er samtidig vanskelig å få til endringer dersom de økonomiske insentivene til endring oppleves som negative. Dersom man skal lykkes med å øke endringstakten i tjenesten, må derfor finansieringsordningene tilpasses raskere. Regjeringen vil legge til rette for dette.

Raskere tilpasning innenfor finansieringsordningene kan gi noe større usikkerhet om kostnadsutvikling på kort sikt. Ved å la være å utvikle finansieringsordningene i tråd med endringsbehovet i tjenesten kan det imidlertid oppstå risiko for stillstand. En utvikling der finansieringen oppleves som et hinder for nye og effektive måter å tilby tjenester på, kan over tid føre til en oppstykket tjeneste for pasientene, at pasienter legges inn på sykehus unødvendig, og at man benytter utdatert teknologi i pasientbehandling. I verste fall kan det føre til en svært lite bærekraftig tjeneste på sikt.

Regjeringen ønsker å forankre en forståelse i Stortinget for at raskere tilpasning innenfor finansieringsordningene er nødvendig for å oppnå økt bærekraft på lengre sikt. En slik forankring vil gi nødvendig rom for å videreutvikle innsatsstyrt finansiering i tråd med endringstakten i tjenesten og i samsvar med formålet for innsatsstyrt finansiering.

Videreutvikling av finansieringsordningene

Regjeringen vil videreutvikle innsatsstyrt finansiering for å understøtte ønsket utvikling av tjenesten. Regjeringen vil videreutvikle finansieringsordningene i spesialisthelsetjenesten langs følgende hovedspor:

• Finansieringen skal i større grad knyttes til innholdet i tjenestene, ikke til hvem som yter behandling, hvor behandlingen ytes, eller hvordan behandlingen ytes.

• Finansieringen skal understøtte helhetlige tjenesteforløp.

• Finansieringen skal understøtte forløp på tvers av sykehus og kommuner.

• Kvalitetsbasert finansiering skal knyttes tettere til sentrale mål for utvikling av spesialisthelsetjenesten.

• I videreutviklingen av innsatsstyrt finansiering bør det være innholdet i tjenestene som tilbys, som avgjør finansieringen, ikke hvem som gir behandling, hvor behandlingen gis, eller hvordan behandlingen gis. Dette vil legge til rette for innføring av nye arbeidsformer og økt bruk av teknologi i tjenesten.

Regjeringen vil

• videreutvikle innsatsstyrt finansiering for å understøtte ønsket utvikling av tjenesten, særlig knyttet til mer helhetlige tjenestetilbud, bedre samhandling med kommunene og økt digitalisering

• tilpasse finansieringsordningene raskere for å oppnå økt bærekraft på lengre sikt

• knytte kvalitetsbasert finansiering tettere til sentrale mål for utvikling av spesialisthelsetjenesten, særlig bedre samhandling og økt digitalisering

Oppsummering av regionale utviklingsplaner

Under følger et kort sammendrag av de strategiske målene og hovedområdene i de regionale utviklingsplanene per region. Det er redegjort særskilt for mål og tiltak innenfor psykisk helsevern i planene, jf. at psykisk helsevern er det fagområdet som gis oppmerksomhet i denne helse- og sykehusplanen.

Helse Nord RHF

Helse Nord RHF skal prioritere psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling for å skape kvalitetsmessig bedre og mer tilgjengelige tjenester. Barne- og ungdomspsykiatri skal ha særlig oppmerksomhet. Helse Nord RHF vil sikre et godt faglig tilbud i psykisk helsevern gjennom implementering av pakkeforløp, system for pasientopplevd nytte og effekt av behandling samt satsing på forskning og felles faglige standarder. Regionen vil legge vekt på å gi et riktig tilbud til personer med flere samtidige alvorlige og langvarige lidelser og videreutvikle modeller for tidlig hjelp gjennom samarbeid og veiledning.

Helse Midt-Norge RHF

Helse Midt-Norge RHF vil prioritere psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling, styrke det regionale samarbeidet, implementere nasjonale pakkeforløp samt utvikle standardiserte pasientforløp. Regionen vil stimulere til forskning, innovasjon og fagutvikling med særlig vekt på forskning innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Helse Midt-Norge RHF har «En fremragende helsetjeneste» som overordnet mål.

Helse Sør-Øst RHF

Helse Sør-Øst RHF vil fortsette å prioritere psykisk helsevern, spesielt tiltak rettet mot barn og unge, og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Regionen vil støtte etablering av flere ambulante tilbud, intensivere arbeidet med forebygging, håndtering av voldsrisiko og selvmordsforebygging og inkludere effektmål for behandling i psykisk helsevern i virksomhetsstyring.

Helse Vest RHF

Helse Vest RHF omtaler ikke psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling særskilt i sin regionale utviklingsplan. Tiltaksområdene i planene dekker imidlertid hele spesialisthelsetjenesten.

Regional utviklingsplan for Helse Vest har fire tiltaksområder med overordnede mål og definerte tiltak.

God styring gir rom for investeringer

De regionale helseforetakene har ansvar for å prioritere mellom ulike investeringsprosjekter i regionen, planlegge disse og beslutte igangsetting av enkeltprosjekter. Etter en viss tid i planleggingen av større investeringsprosjekter (konseptfasen) skal de regionale helseforetakene legge frem resultater og vurderinger for Helse- og omsorgsdepartementet, sammen med ekstern kvalitetssikring. Dette danner grunnlag for søknad om lån i den statlige låneordningen som er etablert.

Gjennomførte investeringer

Helseforetakene overtok bygg og utstyr av varierende kvalitet da staten tok over sykehusene i 2002. Det ble foretatt en verdsetting av helseforetakenes bygningsmasse og utstyr, og verdien ble i 2003 satt til 66,6 mrd. kroner. Verdien har økt med nær 24 mrd. kroner til 90,5 mrd. kroner i 2018. Det er store variasjoner mellom de regionale helseforetakene. Helse Nord RHF har relativt sett hatt størst økning, mens Helse Sør-Øst RHF har den laveste relative økningen.

Tilstandsgrad

Helseforetakene registrerer tilstandsnivå og oppgraderingsbehov for sykehusbyggene med bistand fra Multiconsult. Registrering av tilstand gjøres i henhold til Norsk Standard (NS 3424) på en skala fra 0 til 3, der 0 og 1 er «godkjent», mens 2 og 3 tilsier behov for vedlikeholdstiltak. Målet for en tilfredsstillende bygningsmessig tilstandsgrad er om lag 1,2.

Det ble gjennomført en tilstandsvurdering i 2014 som en del av Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019). Denne ble fulgt opp gjennom en ny vurdering i 2017. Helseforetakene har fått krav om at bygningsmassen skal vurderes hvert fjerde år. Gjennomsnittlig tilstandsgrad for helseforetakenes sykehusbygg var 1,46 i 2017. Dette var en svak forbedring fra 2014, hvor gjennomsnittlig tilstandsgrad var 1,48. Det betyr at spesialisthelsetjenesten har både moderne sykehusbygg og sykehus som krever betydelige oppgraderinger. Samtidig er det store variasjoner mellom helseregionene. Helse Sør-Øst, som eneste region, hadde en reduksjon i tilstandsgraden i sine sykehusbygg i perioden 2014–2017.

Investeringsplaner for perioden 2020–2024

De regionale helseforetakene behandlet de siste økonomiske langtidsplanene i juni 2019. Samlet for alle helseregionene planlegges det investeringer for nærmere 93 mrd. kroner i perioden 2020–2024. Til sammenlikning ble det i perioden 2016–2019 investert for om lag 46 mrd. kroner. Dette innebærer en betydelig oppgradering av og investeringer i sykehusbygg landet over, noe som også skaper positive synergier for arbeidsmiljø-, HMS- og pasientsikkerhetsarbeid i spesialisthelsetjenesten. Sykehusenes investeringsplaner fremover må ses i lys av dagens tilstandsgrad på bygningsmassen, at arealbehovene endres med nye behandlingsformer, og at det må legges til rette for ny medisinsk teknologi og digitale løsninger.

Økt ansvar for det enkelte helseforetak

Regjeringen slo i Granavolden-erklæringen fast at den vil videreføre dagens styringsmodell, men gi mer myndighet og ansvar til det enkelte sykehus. Regjeringen mener at tiltakene i Nasjonal helse- og sykehusplan bidrar til dette. Dette gjelder særlig forslaget om å innføre helsefellesskap som den primære arenaen for å utvikle samhandlingen mellom helseforetak og kommuner. Nasjonal helse- og sykehusplan gir også nasjonale føringer for neste lokale utviklingsplaner, blant annet knyttet til akuttmedisinske tjenester, innretning av akuttmottak og mål for flytting av tjenester hjem til pasientene, noe som vil bidra til å bemyndiggjøre helseforetakene.

For å gi departementet råd om hvordan helseforetakene, innenfor dagens styringsmodell, kan gis økt ansvar og myndighet, ble det våren 2019 satt ned en arbeidsgruppe med styrerepresentanter og ledere på ulike nivå i helseforetakene. Arbeidsgruppen anbefalte tydeliggjøring av rollen til styrene i helseforetakene, mer tilpassede oppdrag fra regionale helseforetak til helseforetak i lys av lokale behov og forutsetninger, tettere integrasjon av avtalespesialister og private leverandører med avtale og tettere og mer forpliktende samarbeid med kommunene.

Oppfølging av merknad fra komiteen til behandling av Prop. 83 L (2017–2018) om sykehusgodkjenning

I 2018 behandlet Stortinget Prop. 83 L (2017–2018) Endringer i spesialisthelsetjenesteloven (godkjenning av virksomheter og helsetjenester). I forbindelse med behandlingen av denne proposisjonen ga komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre i innstillingen uttrykk for, under punktet om «Godkjenning av bruk av betegnelsen universitetssykehus», at «kravene som stilles for å få godkjent status som universitetssykehus, bør ses på i forbindelse med revidert nasjonal helse- og sykehusplan».

Denne nasjonale sykeshusplanen (Meld. St. 7 (2019–2020)) må ikke forstås som en revisjon av den forrige. Departementet har heller ikke mottatt innspill underveis i arbeidet om problemstillingene som ble behandlet i Prop. 83 L (2017–2018). Siden Stortinget behandlet Prop. 83 L (2017–2018), har Kunnskapsdepartementet oppnevnt et ekspertutvalg (Grimstadutvalget) som tidligere i år leverte rapporten «Studieplasser i medisin i Norge. Behov, modeller og muligheter». I rapporten er det drøftet ulike modeller for å øke antall studieplasser ved medisinutdanningen i Norge. Utvalget anbefaler eksempelvis studiemodeller der studentene er ved campuser utenfor universitetsbyen i større deler av studietiden, som del av studieplanen ved sitt lærested. I samsvar med dette anbefaler utvalget etablering av nye campuser.

Dersom oppfølgingen av dette utvalgsarbeidet gjør at det blir behov for økt kapasitet i utdanningen, vil det kunne føre til at flere sykehus må bidra til utdanningen på en annen måte enn de gjør nå. Det kan blant annet gjøres ved at de bidrar mer både i den gjennomgående kliniske undervisningen i hele studiet og i praksisstudiene. Det er imidlertid usikkert om en slik eventuell utvikling vil føre til at det blir behov for flere universitetssykehus, eller om det vil være mer formålstjenlig at nye campuser heller knyttes til eksisterende universitetssykehus i et tettere samarbeid om undervisning og forskning. Slike spørsmål må utredes grundig. Det er derfor naturlig å se oppfølgingen av komiteens merknad til Prop. 83 L (2017–2018) i sammenheng med behandlingen av dette utvalgets arbeid.

Om bærekraften i helse- og omsorgstjenesten

SSB anslår at antall årsverk i helse- og omsorgstjenestene må øke med 35 prosent frem mot 2035 for å dekke fremskrevet behov for helse- og omsorgstjenester. I så fall vil sektoren legge beslag på nesten halvparten av veksten i arbeidsstyrken.

Regjeringen mener at ressursveksten i spesialisthelsetjenesten må vris fra vekst i bemanning, som er en knapp ressurs, til investeringer i teknologi og kompetanse som kan redusere fremtidig arbeidskraftbehov. Denne omstillingen forutsetter at sentrale rammebetingelser knyttet til for eksempel finansieringsordninger og lovverk er på plass. Regjeringen vil følge opp dette gjennom forslag til budsjett- og lovvedtak.

Økonomiske og administrative konsekvenser på hovedområder i planen

Summen av tiltakene i Nasjonal helse- og sykehusplan vil gi bedre tjenester til pasientene og bidra til en mer bærekraftig utvikling av helse- og omsorgstjenesten. Det er samtidig krevende å måle effekter av enkelttiltak, både fordi mange forhold spiller sammen, og fordi det kan ta lang tid før effekter blir synlige.

Gjennomføring av Nasjonal helse- og sykehusplan

Helse- og omsorgsdepartementet skal følge opp utviklingsretningen som er presentert i Nasjonal helse- og sykehusplan gjennom styringsdokumentene for etatene og de regionale helseforetakene. Videre har departementet ansvar for at nasjonale rammebetingelser, som lovverk og finansieringsordninger, understøtter den ønskede utviklingen. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med eventuelle konkrete forslag til lovendringer og budsjettvedtak.

Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse vil få en særlig rolle i oppfølgingen av meldingen i tråd med deres roller som henholdsvis følge med-organ for helse- og omsorgstjenestene og ansvarlig for koordinering av digitalisering i helse- og omsorgstjenesten.

Ansvaret for å utvikle tjenestene i tråd med Nasjonal helse- og sykehusplan ligger hos de regionale helseforetakene og kommunene. Departementet vil derfor gi føringer for neste generasjon av lokale og regionale utviklingsplaner og formidle forventninger til helsefellesskapene i tråd med forslagene i denne meldingen og avtalen med KS om innføring av helsefellesskap. Helsefellesskapene oppfordres til å komme med innspill til neste nasjonale helse- og sykehusplan.

Regjeringen foreslår ikke en evaluering av gjennomføringen av Nasjonal helse- og sykehusplan som helhet. Meldingen presenterer en omfattende strategi for helse- og omsorgstjenesten og spenner over vidt forskjellige temaer. Det vil ikke være hensiktsmessig å evaluere dette samlet.