1.1 Innledning og bakgrunnen for forslaget

Regjeringen fremmer i proposisjonen forslag om endringer i midlertidig lov om forskriftshjemmel for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19 mv. (koronaloven).

Midlertidig lov 27. mars 2020 nr. 17 om forskriftshjemmel for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19 mv. (koronaloven) gir på nærmere vilkår Kongen myndighet til å fastsette forskrifter om nødvendige og forholdsmessige tiltak som kan utfylle, supplere eller fravike gjeldende lovgivning. Forskriftene skal være midlertidige, og de kan bare gis dersom lovens formål ikke kan ivaretas gjennom normal lovbehandling i Stortinget. Et mindretall på en tredjedel av stortingsrepresentantene kan bestemme at forskriftene skal oppheves, helt eller delvis. Det vises til Prop. 56 L (2019–2020) og Innst. 204 L (2019–2020) for en nærmere gjennomgåelse av bakgrunnen for loven. Loven trådte i kraft 27. mars 2020. Det fremgår av lovens § 7 at loven oppheves én måned etter ikrafttredelsen, det vil si 27. april 2020.

Det fremgår videre av Innst. 204 L (2019–2020) side 10 andre spalte at komiteen er åpen for at Stortinget kan forlenge lovens varighet dersom behovet for loven etter én måned ikke er redusert, og dersom erfaringene med loven gjør en forlengelse forsvarlig.

Departementet foreslår at lovens varighet forlenges med én måned gjennom en endring i lovens § 7. Loven vil da gjelde til og med 27. mai 2020. En slik forlengelse ble støttet av et stort flertall av høringsinstansene. Departementet ser ikke for seg en forlengelse ut over dette. Videre foreslås det en mindre endring i lovens § 5 som bringer ordlyden i samsvar med den praksisen som har utviklet seg i forståelse med Stortinget.

Etter smittevernloven § 7-12, jf. beredskapsloven § 3 tredje ledd, skal forskrifter som ikke er opphevet innen 30 dager etter at de er meddelt Stortinget, snarest legges frem som lovforslag. Koronaloven § 8, jf. smittevernloven § 7-12 fjerde punktum, gjør unntak fra denne bestemmelsen i én måned. Det samme gjelder plikten til å sammenkalle Stortinget dersom det ikke er samlet. Departementet foreslår at også denne bestemmelsen forlenges med én måned.

1.2 Erfaringer med lover og forskrifter knyttet til utbruddet av Covid-19

1.2.1 Forskrifter fastsatt med hjemmel i koronaloven

Hittil er det fastsatt 21 forskrifter med hjemmel i koronaloven. De første 14 forskriftene ble fastsatt i statsråd 27. mars 2020, samme dag som lovens ikrafttredelse. I statsråd uken etter, 3. april, ble det fastsatt tre nye forskrifter, og i statsråd 8. april ble det fastsatt ytterligere fire forskrifter. Forskriftene ble i samsvar med lovens § 5 første ledd meddelt Stortinget umiddelbart etter statsråd.

I medhold av lovens § 5 andre ledd meddelte stortingspresidenten 28. mars 2020 at minst en tredjedel av stortingsrepresentantene ikke støttet enkelte av bestemmelsene i totalt fem forskrifter fra Kunnskapsdepartementet vedtatt 27. mars 2020. Disse bestemmelsene trådte derfor ikke i kraft og ble opphevet av Kongen i statsråd 1. april. De øvrige bestemmelsene i disse forskriftene, samt de øvrige 16 forskriftene som til nå er vedtatt, trådte i kraft dagen etter vedtakelsen. Det nevnes at to av de nevnte forskriftene fra Kunnskapsdepartementet ble endret på nytt i statsrådet 8. april 2020.

I proposisjonen er det tatt inn en oversikt over forskriftene som er fastsatt med hjemmel i koronaloven, med angivelse av hvilke forskrifter som er endret.

Det er også gitt en nærmere redegjørelse om de ulike forskriftene fastsatt med hjemmel i koronaloven og for vedtaksprosessen i tilknytning til disse forskriftene.

1.2.2 Forskrifter fastsatt med hjemmel i smittevernloven

Det er fastsatt syv gjeldende forskrifter om Covid-19-situasjonen etter smittevernloven, hvorav den ene, den såkalte Covid-19-forskriften, regulerer forhold som tidligere var regulert i fem separate forskrifter.

1.2.3 Sektorlovgivning med tilknytning til utbruddet av Covid-19

Så langt er det foruten koronaloven gjort tolv endelige (sanksjonerte) lovvedtak med tilknytning til utbruddet av Covid-19. Elleve av disse er lovvedtak som gjør endringer i eksisterende lover (endringslover), mens ett av vedtakene gir en ny lov, lov 27. mars 2020 nr. 14 om statlig garantiordning for lån til små og mellomstore bedrifter. De sanksjonerte lovvedtakene dreier seg i grove trekk om økonomiske og arbeids- og velferdsrettslige tiltak for å motvirke negative konsekvenser i den foreliggende situasjonen, i tillegg til enkelte praktiske tilpasninger i lovverket.

I tillegg til de tolv sanksjonerte vedtakene har Stortinget truffet ni lovvedtak som foreløpig ikke er sanksjonert.

1.2.4 Forskrifter med hjemmel i sektorlovgivningen

Over en utvalgt to-ukersperiode (fra og med 24. mars 2020 til og med 6. april 2020) er det fastsatt 31 sentrale forskrifter med hjemmel i sektorlovgivningen som har tilknytning til Covid-19-situasjonen. Flere av disse har i tillegg blitt endret i den aktuelle perioden. Det er grunn til å tro at det er fastsatt et sammenlignbart antall forskrifter med tilknytning til Covid-19 før 24. mars, og det har også kommet til nye relevante forskrifter etter 6. april. Det kan derfor grovt anslås at det er vedtatt mer enn 60 forskrifter med hjemmel i sektorlovgivningen.

1.2.5 Sammenfatning av erfaringene med lover og forskrifter knyttet til utbruddet av Covid-19

Etter departementets syn viser oversikten i proposisjonen at koronaloven er benyttet i tråd med formålet. De klart fleste tiltakene som er fastsatt som en følge av utbruddet av Covid-19, er hjemlet i gjeldende bestemmelser i sektorlovgivningen. I tillegg er flere tiltak vedtatt (eller foreslått vedtatt) ved lov. Koronaloven har på sin side vært benyttet for å fastsette nødvendige tiltak der sektorlovgivningens hjemler ikke strekker til, og der det samtidig ikke har vært vurdert å være tilstrekkelig tid til å gjennomføre en vanlig lovgivningsprosess.

Behovet for de forskriftene som er vedtatt med hjemmel i koronaloven, er i all hovedsak beskrevet allerede i Prop. 56 L (2019–2020) kapittel 3. Det er kun de to forskriftene innen samferdselssektoren (midlertidig forskrift 3. april 2020 nr. 571 og nr. 577) og forskriften om Forsvarets operative virksomhet (midlertidig forskrift 27. mars 2020 nr. 460) som ikke er nevnt der i gjennomgåelsen av behovet regjeringen så for å innføre forskriftshjemmelen i koronaloven. De tre forskriftene som ikke er omtalt der, illustrerer samtidig at det i enkelte tilfeller har vært nødvendig med en generell forskriftshjemmel for å ivareta uforutsette behov på kort varsel.

Når det gjelder innholdet i reguleringene, synes de mest inngripende tiltakene stort sett å være hjemlet i smittevernloven. Forskriftene etter koronaloven griper i mindre grad inn i enkeltpersoners friheter og rettigheter. De fleste forskriftene vedtatt med hjemmel i koronaloven dreier seg om praktiske tilpasninger for å opprettholde sentrale samfunnsfunksjoner, slik som rettsvesen, samferdsel og utdanning, samt å sørge for praktiske tilpasninger innenfor sammenslutningsretten.

1.3 Andre lands rett

Utbruddet av Covid-19 har medført behov for midlertidig regulering i en rekke land, på mange områder. De nordiske landene har så langt hatt til dels ulike strategier for håndtering av smittespredningen, og i tillegg har de hatt noe ulik rettslig regulering på plass før utbruddet. Behovet for tilpasninger i gjeldende rett har dermed variert. Mange tilpasninger har i alle de nordiske landene kunnet gjøres på grunnlag av eksisterende hjemler i særlovgivningen, men det finnes også eksempler på at disse er utvidet, og at utøvende myndigheter er gitt nye fullmakter.

I proposisjonen er det gjort nærmere rede for midlertidige reguleringer som følge av Covid-19-utbruddet i henholdsvis Danmark, Finland og Sverige.

1.4 Høring og høringsinstansenes generelle syn

Justis- og beredskapsdepartementet sendte 1. april 2020 på høring spørsmålet om forlengelse av koronaloven.

I høringsnotatet foreslo departementet å forlenge varigheten av koronaloven med én måned, til 27. mai 2020, gjennom en endring i § 7. Departementet begrunnet forslaget med at det også etter 27. april vil være behov for en rekke av forskriftene som allerede er vedtatt med hjemmel i loven. Det ble antatt å være vanskelig å få fremmet proposisjoner på de aktuelle områdene i tilstrekkelig tid til at Stortinget kunne behandle alle før 27. april. Det ble videre antatt at det også etter 27. april kunne oppstå behov for raskt å vedta nye forskrifter. Høringsinstansene ble også invitert til å komme med synspunkter på om det er lover som bør tilføyes eller tas ut av listen i § 2, som angir hvilke lover som på nærmere vilkår kan utfylles, suppleres eller fravikes.

Departementet foreslo også at plikten etter § 5 til å meddele Stortinget forskrifter gitt med hjemmel i loven knyttes til tidspunktet for vedtakelse av forskriften i statsråd fremfor kunngjøringstidspunktet. Dette er begrunnet med at det vil kunne gå noe tid mellom vedtak og kunngjøring. Ettersom kunngjøring skjer løpende, vil forskrifter vedtatt i medhold av loven kunngjøres til forskjellig tid. Forslaget ville ikke endre den tiden Stortinget har til å behandle forskriftene.

Til sist foreslo departementet en forlengelse på én måned av endringen i smittevernloven § 7-12 fjerde punktum. Denne bestemmelsen gjør unntak fra kravet om at Stortinget øyeblikkelig skal sammenkalles dersom Stortinget ikke er samlet når det gis bestemmelser i medhold av smittevernloven § 7-12, og fra kravet om at forskriftene skal legges frem som lovforslag innen 30 dager etter meddelelse til Stortinget dersom de ikke allerede er opphevet. Disse unntakene ble opprinnelig vedtatt med en varighet på én måned fra ikrafttredelsen av koronaloven, jf. koronaloven § 8.

Et klart flertall av høringsinstansene er positive til en midlertidig videreføring av koronaloven, enkelte betinget positive. Noen høringsinstanser har uttalt seg på generelt plan om behovet for en lov. NIM uttrykker forståelse for behovet for iverksetting av tiltak på kort varsel, men viser samtidig til at tiltakene som nå gjennomføres, reiser mange spørsmål i tilknytning til menneskerettighetene. Rettspolitisk forening og en privatperson støtter ikke forlengelse av koronaloven.

Det vises til proposisjonen kapittel 5 for en nærmere omtale av høringsinstansenes syn på forlengelse av loven.

Høringsinstansenes syn på forslag til andre endringer av loven samt til forlengelsen av smittevernloven § 7-12 fjerde punktum gjengis i kapittel 7 og 8 i proposisjonen.

1.5 Departementets vurderinger

1.5.1 Kort om koronaloven og Stortingets adgang til å delegere lovgivningsmyndighet

Koronaloven gir Kongen, innenfor nærmere angitte grenser knyttet til Covid-19-situasjonen, adgang til å fastsette nødvendige og forholdsmessige tiltak som kan supplere, utfylle og fravike gjeldende lovgivning. Et mindretall på en tredjedel av stortingsrepresentantene kan likevel pålegge Kongen straks å oppheve forskriftene, helt eller delvis. Loven gjelder i én måned og foreslås her videreført i ytterligere én måned. Dette reiser spørsmål om Stortingets adgang til å delegere myndighet til regjeringen, herunder myndighet til å derogere (gjøre avvik) fra gjeldende lovgivning.

Stortinget har en vid adgang til å delegere myndighet. Samtidig kan Stortinget ikke delegere all sin lovgivningsmyndighet til Kongen uten noen saklig begrensning ved en generalfullmakt når det selv er i stand til å fungere.

Norsk lovgivningstradisjon kjennetegnes ved at lover i relativt stor grad inneholder forskriftshjemler som gir Kongen, departementet eller underliggende etater adgang til å fastsette detaljerte regler som utfyller eller supplerer loven. I mange tilfeller gis det også adgang til å fravike gjeldende lovgivning.

Som gjennomgangen i kapittel 3 i proposisjonen viser, har det klare flertallet av forskrifter som er vedtatt som en følge av utbruddet av Covid-19, blitt fastsatt i medhold av forskriftshjemler i sektorlovgivningen.

I tillegg til eksemplene på at det er vedtatt vide forskriftshjemler i sektorlovgivningen, er det fastsatt vide forskrifts- eller fullmaktshjemler i beredskapslovgivningen. Smittevernloven inneholder en rekke hjemler for å fastsette tiltak for å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer. Loven § 7-12 er vidt utformet. Paragrafen gir Kongen (i statsråd) mulighet til fastsette forskrifter når et utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom truer folkehelsen, eller når det er fare for et slikt utbrudd og det på grunn av disse forholdene er fare ved opphold. I slike tilfeller kan Kongen gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge folkehelsen og for at det skal kunne settes inn tiltak til vern om befolkningen. En rekke av de mer inngripende tiltakene som er fastsatt etter 12. mars 2020, slik som regler om karantene, isolasjon, bortvisning, forbud mot visse typer virksomhet og forbud mot å overnatte på fritidsbolig utenfor egen kommune, er fastsatt med hjemmel i smittevernloven.

Også helseberedskapsloven har relativt vide forskrifts- og fullmaktshjemler. Det samme gjelder de sektorovergripende bestemmelsene i næringsberedskapsloven og sivilbeskyttelsesloven.

Til forskjell fra forslaget til en permanent krisefullmaktslov som er foreslått i NOU 2019:13, er ikke koronaloven bygget på nødrettsbetraktninger. Som det fremgår av lovens formålsbestemmelse, skal loven legge til rette for forsvarlige, effektive og forholdsmessige tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig.

Det er departementets vurdering at koronalovens avgrensning til følger av Covid-19-utbruddet, dens midlertidige karakter samt bestemmelsene som sikrer Stortingets umiddelbare involvering og effektive kontroll før forskrifter gitt i medhold av loven trer i kraft, gjør at delegasjonen i koronaloven ligger vel innenfor Stortingets alminnelige delegasjonskompetanse.

1.5.2 Behov for forlengelse av loven

Som det fremgår av kapittel 3, har det blitt vedtatt en rekke nye regler etter utbruddet av Covid-19. På de fleste områder har det allerede vært tilstrekkelige rettslige grunnlag til å kunne fastsette nye forskrifter. På andre områder har det vært tilstrekkelig tid til å vedta nye lovbestemmelser. Gjennomgangen viser imidlertid også at koronaloven har oppfylt sin funksjon ved å ivareta behovet for å raskt få på plass nødvendige regelverksendringer der det ikke finnes dekkende forskriftshjemler i sektorlovgivningen, og der det har vært vurdert at formålet ikke kunne ivaretas gjennom alminnelig lovbehandling. Det er til nå vedtatt 21 slike forskrifter.

Alle vedtak har vært oversendt til Stortinget etter vedtak i statsråd. Ved ett tilfelle har stortingspresidenten som nevnt meldt tilbake at minst en tredjedel av stortingsrepresentantene ikke støttet enkeltbestemmelser i forskrifter. Dette gjaldt enkelte bestemmelser i fem forskrifter fra Kunnskapsdepartementet vedtatt 27. mars 2020 som ga fem lover på barnehage- og utdanningsområdet anvendelse «så langt som mulig». Disse bestemmelsene trådte derfor ikke i kraft og ble opphevet av Kongen i statsråd 1. april 2020.

Etter departementets syn har loven vært viktig i denne tidlige fasen etter Covid-19-utbruddet. De fleste av høringsinstansene synes i hovedsak å være enig i dette, men enkelte høringsinstanser er kritiske til hvordan loven er anvendt.

Dersom loven ikke forlenges ut over 27. april 2020, følger det av lovens § 4 at forskrifter gitt i medhold av loven faller bort. Etter departementets syn er det et klart behov for at mange av forskriftene som er vedtatt med hjemmel i koronaloven, videreføres etter 27. april. Svært mange av høringsinstansene peker nettopp på at forskriftene gitt med hjemmel i loven er viktige, og at de bør forlenges.

Departementet foreslår at loven forlenges med én måned, til 27. mai 2020. Dette støttes som nevnt av det store flertallet av høringsinstansene.

Et alternativ til forlengelse av lovens varighet er å videreføre innholdet i forskriftene gitt i medhold av koronaloven, uten å forlenge lovens varighet. En slik løsning vil delvis imøtekomme hensynene bak forslaget som var sendt på høring, men har også svakheter som gjør at departementet ikke vil foreslå en slik løsning. For allerede eksisterende forskrifter vil løsningen kunne medføre en lite fleksibel ordning. Det vil blant annet bli vanskelig å finne en ordning som gir mulighet til å gjøre endringer eller modifikasjoner i forskriftene. Et slikt alternativ vil videre utelukke fastsettelse av nye forskrifter etter 27. april. Løsningen avviker også fra lovforslaget som ble sendt på høring, og som ble støttet av et klart flertall av høringsinstansene.

Etter departementets syn vil behovet for å fastsette nye forskrifter med hjemmel i koronaloven etter 27. april være vesentlig mindre enn det var i den første fasen etter vedtakelsen av loven. Loven vil derfor bli brukt med særlig stor forsiktighet etter dette tidspunktet. Departementet minner om at forskrifter bare kan gis dersom formålet ikke kan ivaretas gjennom vanlig lovbehandling. Det må antas at det nå vil være mulig i de aller fleste tilfeller å fremme proposisjoner til Stortinget dersom eksisterende hjemmelsgrunnlag ikke er tilstrekkelige for å iverksette nødvendige tiltak.

Det kan imidlertid ikke utelukkes at det også etter 27. april vil være behov for å fastsette enkelte nye forskrifter der vanlig lovbehandling ikke kan gjennomføres. Det er fremdeles slik at det er vanskelig å forutse hvilke tiltak som vil være nødvendige for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor og samfunnet for øvrig. Departementet mener derfor at det fortsatt i en periode er behov for en begrenset mulighet for å vedta nye forskrifter med hjemmel i koronaloven. I tillegg vil det kunne være behov for å gjøre justeringer i allerede vedtatte forskrifter.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å forlenge varigheten av loven med én måned frem til 27. mai 2020 gjennom en endring av § 7. Slik departementet ser situasjonen i dag, vil det ikke være behov for å be om ytterligere forlengelse av loven.

1.5.3 Generelle merknader til anvendelsen av loven

Koronaloven har vært i kraft i knappe tre uker og har som nevnt gitt grunnlag for samlet 21 forskrifter. Departementet mener at loven har fungert etter sin hensikt, og viser til de nærmere føringene som er gitt i Prop. 56 L (2019–2020) og Innst. 204 L (2019–2020). I lys av erfaringen finner departementet grunn til å minne om noen sentrale forhold ved en videre anvendelse av loven. Dette vil samtidig besvare flere av merknadene som har kommet i høringsrunden, som det er redegjort for i punkt 5.3. i proposisjonen.

Normal lovbehandling i Stortinget er det klare utgangspunktet. Koronaloven kan bare brukes dersom formålet ikke kan nås ved slik lovbehandling. Det må kunne legges til grunn at Stortinget vil behandle forslag til nye lovbestemmelser raskt. Ettersom tiden har gått, er det gradvis færre tilfeller der normal, men effektiv, lovbehandling ikke lar seg gjennomføre. Det kan likevel ikke utelukkes at nye behov vil dukke opp, men loven vil som nevnt bli brukt med særlig stor forsiktighet i tiden fremover.

Bruk av koronaloven må begrunnes godt. Departementet legger vekt på at alle forslag tydelig må vise hvorfor det ikke finnes andre rettslige grunnlag som kan benyttes, og hvorfor vanlig lov ikke kan ivareta formålet.

Forskrifter gitt med hjemmel i koronaloven kan ikke fravike Grunnloven. Som understreket blant annet i Prop. 56 L (2019–2020) kan forskriftskompetansen ikke benyttes på en måte som utfordrer rettsstatsprinsipper og domstolenes uavhengighet.

Innskrenking av rettigheter kan bare gjøres så langt det er forenlig med Grunnloven og menneskerettighetskonvensjonene, jf. lovens § 2 andre ledd. Også ellers er det slik at det kan gjøres inngrep i flere av menneskerettighetene dersom inngrepet er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn under hensyn til visse angitte formål. Dersom et tiltak etter koronaloven på denne måten utgjør et inngrep i slike rettigheter, skal det særskilt begrunnes hvorfor inngrepet er lovlig.

Både forskrifter gitt med hjemmel i loven og tiltak vedtatt med grunnlag i disse forskriftene er underlagt alminnelig domstolskontroll. Det ble nærmere presisert gjennom behandlingen i Stortinget og formuleringen av lovens § 6.

1.6 Øvrige endringer i koronaloven

1.6.1 Endringer i § 2

Det følger av koronaloven § 2 første ledd, jf. siste ledd, at Kongen i statsråd kan fastsette midlertidige forskrifter som utfyller, supplerer eller fraviker de lovene som er uttømmende angitt i første ledd, så langt det er nødvendig for å ivareta lovens formål, jf. § 1.

Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det er lover som bør tilføyes eller tas ut av listen i § 2 første ledd.

Flere av høringsinstansene har foreslått å tilføye lover som de mener det er behov for å gjøre midlertidige unntak fra som følge av Covid-19-situasjonen. To høringsinstanser foreslår å ta ut lover fra § 2 første ledd.

Departementet kommenterer de ulike forslagene fra høringsinstansene i proposisjonen. Departementet vil ikke foreslå å utvide listen i § 2 andre ledd. Hovedsakelig begrunnes dette med at det ved behov heller vil være naturlig å gjøre endringer i øvrige lover gjennom normal lovbehandling, eventuelt ved at det fastsettes nye og mer spesifikke forskriftshjemler i sektorlovgivningen.

Departementet har også vurdert om enkelte lover bør tas ut av listen i § 2, men har kommet til at det er best å ikke gjøre endringer i § 2. Som nevnt vil loven uansett bli anvendt med stor forsiktighet.

1.6.2 Endringer i § 5

Det følger av § 5 første ledd at forskrifter som er gitt med hjemmel i loven, umiddelbart etter kunngjøring skal meddeles Stortinget skriftlig.

Departementet foreslo i høringsnotatet å knytte meddelelsesplikten til vedtakstidspunktet i stedet for kunngjøringstidspunktet. Kunngjøring av forskrifter vil vanligvis skje samme dag som de fastsettes i statsråd. Det vil imidlertid nødvendigvis være en tidsperiode mellom vedtakelsen av forskriftene i statsråd og kunngjøringen av forskriftene. Kunngjøringen vil skje løpende, slik at forskrifter som er vedtatt i medhold av koronaloven samme dag, vil kunngjøres til forskjellig tid. Det synes derfor mer hensiktsmessig at meddelelsesplikten ikke knyttes til kunngjøringstidspunktet, men til tidspunktet for vedtak i statsråd.

De fleste høringsinstansene hadde ikke merknader til dette forslaget. Advokatforeningen støtter ikke forslaget. Det vises til at Stortinget etter § 4 har en frist på én dag etter meddelelse til å ta stilling til forskrifter fastsatt etter koronaloven, og at det er viktig at offentligheten har hatt anledning til innsyn før denne fristen løper ut. NIM har ingen merknader til spørsmålet om tidspunkt for meddelelse, men viser til at det bør vurderes om ikrafttredelsen etter § 4 bør forskyves noe for å gi stortingsrepresentantene noe bedre tid til å vurdere innsigelser.

Departementet viser til at i forståelse med Stortinget oversendes i dag forskriftene til Stortinget rett etter vedtak i statsråd. Fristen for Stortinget til å melde tilbake til regjeringen at de ikke støtter en forskrift helt eller delvis, regnes fra tidspunktet for oversendelsen. Departementet foreslår derfor å endre loven slik at lovteksten er i overensstemmelse med praksis.

Departementet har vurdert innkomne innvendinger, og er enig i at det er viktig med tilstrekkelig tid for behandling av Stortinget og med offentlighet rundt forskriftene, slik disse er vedtatt av Kongen i statsråd. Disse hensynene bør imidlertid ikke hindre at loven reflekterer den praksis som er utviklet i forståelse med Stortinget. Regjeringen understreker imidlertid at forskriftene kunngjøres så raskt som mulig etter vedtakelsen i statsråd, og at dette som oftest vil være gjort innen få timer.

1.6.3 Andre endringer

Enkelte høringsinstanser foreslår andre endringer i loven. Blant annet foreslår Advokatforeningen at lovens anvendelsesområde avgrenses negativt, og enkelte høringsinstanser nevner at domstolskontrollen bør utvides. I og med at loven kun foreslås forlenget med én måned, og at det er en forutsetning at hjemmelen vil bli benyttet med stor forsiktighet etter 27. april 2020, ser departementet ikke tilstrekkelig grunn til å gå videre med disse spørsmålene. Det er uansett departementets syn at i alle fall enkelte av de foreslåtte endringene ville nødvendiggjort en ny høring.

1.7 Smittevernloven

Ved vedtakelsen av koronaloven ble det også vedtatt endringer i smittevernloven. Ved et nytt fjerde punktum i § 7-12 er det gjort unntak fra plikten til øyeblikkelig å sammenkalle Stortinget dersom det ikke er samlet, og til å legge frem forskriftene som lovforslag innen 30 dager dersom de da ikke er opphevet, jf. koronaloven § 8. Det fremgår av § 8 andre ledd at disse endringene oppheves én måned etter ikrafttredelsen av loven. Plikten til å meddele forskriftene snarest mulig til Stortinget ble ikke endret.

Departementet foreslår å forlenge bestemmelsen i § 7-12 fjerde punktum med én måned og viser til begrunnelsen i Prop. 56 L (2019–2020) side 13 andre spalte. En eventuell forlengelse ut over dette vil kreve et nytt lovvedtak.