Økonomiske bidrag og bistand
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enige i meldingens beskrivelse av
at endringer i globale maktforhold gjør den tradisjonelle inndelingen
av land i to grupper – utviklingsland og industriland – stadig mindre
relevant. Utviklingspolitikken er en viktig del av utenrikspolitikken.
Vekst i private aktører gjør bistand relativt mindre viktig over tid.
Reduksjon i kjernebidrag og økning i frivillige og øremerkede bidrag
gjør at multilaterale organisasjoner i mindre grad er bærere av
universelle normer eller føler seg bundet til å være det.
Flertallet er enig i beskrivelsene
av økonomiske bidrag som et avgjørende virkemiddel for å nå målsettingene
i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Flertallet er enig i meldingens
analyse av at økonomiske bidrag gir oss tilgang til å påvirke og
innflytelse på hvordan de multinasjonale organisasjonene prioriterer
og arbeider. Flertallet understreker
viktigheten av å ha menneskelige ressurser nok til å følge opp arbeidet.
Dette gjelder både i organisasjonene, hos ambassadene og her hjemme.
Flertallet viser til meldingens
kapittel 8.4, der det fremgår at
«alle stasjonene må ta større ansvar for å diskutere multilaterale
spørsmål med myndighetene i sine land, fremme norske prioriteringer,
innhente informasjon og bygge koalisjoner. Hjemmeapparatet må bli
bedre til å spille utestasjonene gode».
Flertallet har ikke mulighet
til å vurdere hvorvidt det finnes forbedringspotensial i måten utestasjonene
arbeider på eller i samspillet mellom utestasjoner og hjemmeapparatet. Flertallet kan
derimot si at inntrykket er at norske diplomater ute og hjemme arbeider
hardt, følger vedtatte linjer og bygger samarbeid og fremmer vedtatt
norsk utenrikspolitikk. Flertallet mener det ikke
kan bli for mye godt arbeid, men at flere arbeidsoppgaver og økte
forventninger må følges opp med ressurser. Meldingen oppgir ikke
å ha budsjettmessige konsekvenser, men flertallet mener det er avgjørende
for at tiltakene skal virke etter hensikten, at det er satt av nok
menneskelige ressurser.
Effekten av norsk
støtte til FN har vært en mulighet til å konvertere økonomisk kapital
til politisk kapital og mulighet til påvirkning. Flertallet mener derimot at utviklingen
mot mindre kjernestøtte og mer prosjektrettet bistand internasjonalt
gjør at økonomiske bidrag er vanskeligere å omsette direkte til
innflytelse enn tidligere. Kinas sterkere rolle som aktør for påvirkning gjennom
investering og bilateral bistand er et eksempel på dette.
Denne utviklingen
krever nytenkning omkring hvordan Norge oppnår innflytelse og skaper
relasjoner. Skal vi øke støtten til organisasjoner som bidrar til
regelutvikling? Skal vi spisse dagens bidrag til multilaterale organisasjoner?
Skal vi endre konsentrasjonen av bistand til færre land for å øke
resultatet eller bruke bistand for å bygge partnerskap i Asia, Afrika
og Latin-Amerika? Skal norsk bistand i større grad kanaliseres til temaområder
vi har særlige muligheter til å bidra på, som institusjonsbygging,
etablering av demokratiske kontrollfunksjoner i styresett og etablering
av rettferdige skattesystem? Flertallet mener dette er
spørsmål som krever oppdaterte drøftinger og svar i lys av situasjonen
meldingen beskriver.
I meldingen
varsler regjeringen en gjennomgang av bruk av fond som kanal for
norsk bistand, med mål om å identifisere gode og effektive fondsmekanismer. Komiteen er
enig i at det er behov for å se på om den multilaterale arkitekturen
er riktig satt sammen eller bør forenkles for å unngå overlapping
og fragmentering. Komiteen viser til at vurderinger av hvordan måloppnåelse
i bistanden kommer best og raskest, er stadig viktigere. Et eksempel
på dette er: nås målene best gjennom fond eller kjernebidrag? Komiteen viser
til at regjeringen vil foreta en gjennomgang av bruk av fond som
kanal for norsk bistand, med mål om å identifisere gode fondsmekanismer. Komiteen mener
den endrede situasjonen i den multilaterale bistandsstrukturen kan
ha skapt behov for en tilsvarende gjennomgang av hele den norske
innretningen for bistand og bidrag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at selv om
dagens situasjon er utfordrende, er det fortsatt slik at den beste
måten å bevare vår troverdighet på er å holde fast på våre verdier
på en tydelig og konsistent måte i alle sammenhenger, også der det
koster – på en måte som gir resultater, ikke bare viser vår reaksjon.
Det siste er særlig viktig i en tid der stadig flere land fører
utenrikspolitikk av innenrikspolitiske hensyn. Det har aldri kjennetegnet den
norske måten å jobbe på. Det gir oss troverdighet, som igjen gir
oss handlingsrom. Meldingen beskriver det å forsvare handlingsrommet
som et sentralt handlingspunkt. Flertallet er enig i det og
mener at å bruke handlingsrommet er med på å forsvare det.
Flertallet viser til handlingspunktene
under «regjeringen vil» på slutten av meldingen. Flertallet mener at dette
er en riktig tilnærming til arbeidet med Norges rolle og interesser
i multilateralt samarbeid.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber
regjeringen også gjøre følgende:
-
Komme tilbake til
Stortinget på egnet måte med en oppdatert definisjon av begrepet
«norske interesser» i utenrikspolitikken.
-
Komme tilbake til
Stortinget på egnet måte med en gjennomgang av hvordan norsk utviklings-
og bistandspolitikk best gir effekt og virker i det endrede globale
landskapet, også som virkemiddel for påvirkning i multilaterale
organisasjoner og sett i forhold til private investeringer.
Disse medlemmer viser
til meldingens påstand om at «Norge er ikke en tung nok aktør til
å kunne påvirke hvordan stormaktene forholder seg til multilateralt
samarbeid». Disse
medlemmer mener vi ikke har noe annet valg enn å prøve.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at meldingen
påpeker at Norge «har som liten nasjon alt å vinne på en godt organisert
verden med sterke og forutsigbare multilaterale samarbeidssystemer». Disse medlemmer deler
erkjennelsen av at et realistisk syn på maktforholdene i verden
må legges til grunn når Norge velger strategier og bygger allianser
for å påvirke utviklingen. Alene er vi ikke store nok. Norge trenger
internasjonalt samarbeid for å nå målene.
Disse medlemmer er enig i
meldingens hovedbudskap, som oppsummeres i kapitlet om hva Norge kan
gjøre:
«Gjennomgangen av
det multilaterale systems betydning for norske interesser viser
hvorfor det å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og
multilaterale styringsformer bør betraktes som Norges fremste utenrikspolitiske
interesse. Vi må satse på forpliktende samarbeid for å ivareta norske
innbyggeres sikkerhet og velferd, og tenke nytt og realpolitisk
om vårt handlingsrom (…) Norge har ikke vært en passiv tilskuer
til fremveksten av den regelbaserte verdensordenen, men en aktiv
deltaker i å bygge den. Nå må vi forsvare og videreutvikle det vi
har vært med på å skape.»
Disse medlemmer viser til
den nærmere utdypingen på side 9 i meldingen av hva som ligger i
begrepet «norske interesser», hvor det står at det «viser til forhold
som er avgjørende for norske borgeres sikkerhet, velferd og økonomi,
direkte eller indirekte», og anser denne som dekkende som overordnet
utenrikspolitisk målsetting.
Disse medlemmer ser ikke noe
behov for en nærmere og uttømmende beskrivelse eller definisjon
av uttrykket «norske interesser og dermed heller ikke noe behov
for et forslag om å be regjeringen utrede dette begrepet nærmere.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at endringer i maktforholdet
mellom de mest toneangivende landene og deres nasjonale interesser
og verdigrunnlag er sentralt i analysen av den liberale verdensordenen,
dens utfordringer og fremtid. Dette beskrives utførlig i foreliggende
melding til Stortinget. Disse medlemmer vil legge
vekt på at den liberale verdensordenen har sprunget ut av den vestlige sivilisasjonen,
og at USAs maktposisjon særlig har vært med på å opprettholde den. Disse medlemmer er forøvrig
enige i analysen om at det multilaterale systemet og innholdet i
det endres, hovedsakelig grunnet endringer i maktbalansen.
Disse medlemmer viser til
at norsk utenrikspolitikk tar utgangspunkt i at norske interesser
best ivaretas i en liberal verdensorden, forankret i en internasjonal
rettsorden og multilaterale styringssystemer. Disse medlemmer mener imidlertid
at ambisjonen om å forsvare og videreutvikle denne verdensordenen
i økende grad fremstår som utfordrende. Utviklingen ligger utenfor
Norges kontroll. Norge er et lite land i verden, og det er ikke
realistisk at vi skal ha innflytelse på de globale utviklingstrekkene
i nevneverdig grad, med mindre vi står sammen med våre allierte. Disse medlemmer finner
at Norge heller må fokusere på å tilpasse seg endrede omstendigheter
fremfor å søke å bevare det bestående. Disse medlemmer finner det
mest naturlig å prioritere allianser med land som ligger nær oss
geografisk, kulturelt, verdimessig og historisk, og der vi har sammenfallende
interesser. Landene i Nord-Europa er våre naturlige allierte, og
særlig Storbritannia. Vårt forhold til USA er i en særstilling og
må særlig prioriteres.
Disse medlemmer ser gjerne
en ytterligere prioritering i vårt multilaterale engasjement. Ambisjoner om
bred deltakelse i organisasjoner, fora, fredsinitiativ og operasjoner
fører til at våre knappe ressurser spres for tynt ut. Disse medlemmer mener
at Norges engasjement primært må ivareta norske interesser, og det
bør fortrinnsvis finne sted i våre nærområder og være i tråd med
våre allianseforpliktelser. Disse medlemmer finner at
multilaterale organisasjoner og fora ofte er verktøy for økende
globalisering som legger restriksjoner på nasjonalt handlingsrom,
og trekker i denne sammenheng frem FNs globale migrasjonsplattform.
Norsk deltakelse må alltid vurderes ut fra nasjonal nytte og interesse. Disse medlemmer mener
at mellomstatlig institusjonalisert samarbeid kan være nyttig når
det gjelder store, grenseoverskridende problemer slik som migrasjon, miljøutfordringer
og terror- og kriminalitetsbekjempelse, og når det gjelder nedbygging
av handelsbarrierer. Disse
medlemmer understreker at Fremskrittspartiet alltid har vært
en forkjemper for frihandel. Disse medlemmer mener imidlertid
at som hovedregel bør grenseoverskridende utfordringer løses på
regionalt og ikke på globalt nivå.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, merker seg at mer enn halvparten av alle norske bistandsmidler
går til multilaterale organisasjoner. Flertallet mener det er positivt
at regjeringen signaliserer at Norge vil redusere eller trekke støtte
fra organisasjoner som viser manglende vilje til forbedring når det
gjelder modernisering og effektivisering. Flertallet mener også at norsk
støtte til multilaterale bistandsorganisasjoner må være betinget
av at disse bidrar til faktisk økonomisk utvikling og bistandsuavhengighet
for utviklingslandene, som er det overordnede målet for all bistand.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener at Norges regjering har som sin
primære oppgave å ivareta sikkerhet og velferd for det norske territorium
og for landets borgere, og mener at disse grunnleggende nasjonale
interessene skal være førende for norsk utenrikspolitikk. Disse medlemmer mener
at en grundig diskusjon om definisjonen av norske interesser i utenrikspolitikken
vil være nyttig, og støtter derfor forslaget om at «Stortinget ber
regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en oppdatert
definisjon av begrepet 'norske interesser' i utenrikspolitikken.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en
oppdatert definisjon av begrepet ‘norske interesser’ i utenrikspolitikken.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med en
gjennomgang av hvordan norsk utviklings- og bistandspolitikk best
gir effekt og virker i det endrede globale landskapet, også som
virkemiddel for påvirkning i multilaterale organisasjoner og sett
i forhold til private investeringer.»