Merknader til de enkelte forslagene

Forslag nr. 1 om en nasjonal boligplan

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det er kommunene som har ansvar for å utarbeide planer som sikrer et tilstrekkelig boligtilbud. Sikring av tilstrekkelig boligareal er en sentral del av kommunal planlegging. Disse medlemmer registrerer at regjeringen har sendt forslag til endringer i plan- og bygningsloven på høring, hvor kommunenes ansvar for å ta hensyn til tilstrekkelig boligbygging forsterkes.

Disse medlemmer mener det er sentralt at boligbygging må ses i sammenheng med øvrig utvikling av kommunen, herunder transport, sosial infrastruktur og grøntarealer. Disse medlemmer mener det er kommunene som sitter nærmest til å vurdere hvilke områder som er egnet for boligbygging. Disse medlemmer er derfor negative til en nasjonal boligplan. Det bemerkes dessuten at kommunene allerede har flere føringer, blant annet i lovs form, som pålegger de å planlegge for boligbygging. Det er ikke behov for ytterligere statlige pålegg eller inngripen i det lokale selvstyret.

Disse medlemmer viser til at Husbankens rolle i boligmarkedet vil være et tema i den varslede stortingsmeldingen om sosial boligpolitikk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at alle kommuner må utarbeide en kommuneplan. Samfunnsdelen i kommuneplanen gir føringer for arealbruk i kommunen, arealer til boligbygging er en viktig del av dette. Arbeidet med boligplanlegging er følgelig en sentral oppgave for kommunene. I henhold til plan- og bygningsloven § 6-1 skal regjeringen hvert fjerde år legge frem nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging. Disse forventningene følges opp i kommunenes og fylkeskommunenes arbeid med planer og strategier. Videre er boligmarkedet og boligbygging i høy grad markedsstyrt, etterspørsel etter boliger vil derfor være mer treffende enn en nasjonal boligbyggeplan. Disse medlemmer mener ikke det er behov for flere nasjonale planer om boligbygging ut over det som allerede er praksis, men mener målrettede virkemidler gjennom Husbanken og andre ordninger er viktig for å sikre at også unge, vanskeligstilte og enslige skal ha mulighet til å eie egen bolig og ta del i den vellykkede norske eiermodellen for bolig. På denne bakgrunn støttes ikke forslaget.

Disse medlemmer ønsker å fremme et alternativt forslag til forslag 1. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for en utredning om hvordan tilpassing av regelverk og eventuelle støtteordninger til boligbygging kan sørge for boligbygging i hele landet. Utredningen skal ta for seg følgende:

• Særskilte løsninger for boligbygging i distriktsområder og områder hvor byggekostnader kan overstige panteverdien av boligen.

• Særskilte løsninger for boligbygging i pressområder.

• Mulige virkemidler for å sørge for bolig til varig vanskeligstilte, og til personer med særlige behov.

• Mulige virkemidler for å sørge for at førstegangsetablerere og enslige skal ha mulighet til å kjøpe seg en bolig.

• Vurdering av ikke-kommersielle boligorganisasjoner, fellesskapsboliger, etter modell av den danske lov om allmenne boliger. Vurderinger av utfordringer og fordeler med modellen, tiltak for å forhindre områdeutfordringer samt hvilke virkemidler og lovendringer som behøves for å etablere modellen.

• Husbankens rolle og innretting av virkemidler.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil subsidiært støtte forslaget fra komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet om at det lages en utredning om hvordan tilpassing av regelverk og eventuelle støtteordninger til boligbygging kan sørge for boligbygging i hele landet.

Dette medlem viser til at andelen husholdninger som eier egen bolig, har falt de siste årene, stikk i strid med hva alle partier sier de ønsker. Særlig er det færre med lavinntekt som eier sin egen bolig. Å eie og betale ned på egen bolig er mye mer lønnsomt enn å bo til leie. Andelen bostedsløse er gått ned. Det er bra, men det hefter noe usikkerhet ved statistikken i og med at det har vist seg at mennesker som ikke har adresse, er skrevet ut av Folkeregisteret. Dette er alvorlig og må rettes opp.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at kildene bak kartleggingene av bostedsløse er kommunale, statlige og private aktører som er i kontakt med, eller kjenner til, bostedsløse personer. Disse medlemmer stiller seg derfor undrende til Sosialistisk Venstrepartis kommentarer om at kartleggingen fremstår usikker.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at det er svært uheldig hvis innbyggere med betalingsevne ikke kan kjøpe bolig, men er henvist til leiemarkedet der en ofte har like store boutgifter. Da går de glipp av både spareelementet og verdistigningen ved eierskap, noe som øker forskjellene og er uønsket.

Dette medlem viser til at fem av ti boligkjøpere i 20-årene har fått hjelp av foreldre eller familie til finansiering. Også blant boligkjøpere i 30-årene får mange hjelp. Dette medlem viser til at den såkalte sykepleierindeksen, som utarbeides av Eiendom Norge, viser at i Oslo kunne en enslig sykepleier kjøpe fem av 100 boliger i 2018. Det er med andre ord vanskelig å få seg bolig i Oslo som enslig husholdning med normal lønn. Til sammenlikning ville halvparten av boligene omsatt i Ålesund, Kristiansand og Porsgrunn/Skien vært tilgjengelig for en enslig sykepleier. Boligprisene er med på å styre by- og stedsutviklingen, hvem som bor hvor, og reiseavstand til jobben for ulike inntektsgrupper i samfunnet.

Dette medlem viser til Representantforslag 139 S (2017–2018) og Innst. 257 S (2017–2018) med egne forslag om å dele Husbankens startlånsordning i to og at det etableres en ny startlånsordning for unge med betalingsevne, men uten egenkapital eller familie i ryggen. Det kan gi flere mulighet til å eie selv og må gjennomføres.

Dette medlem mener at en mer rettferdig boligpolitikk skal sikre at de boligene som bygges, er universelt utformet og at regelverk og tekniske krav sikrer dette. I tillegg må det satses langt mer på å montere heis i blokker, slik at gammel bygningsmasse blir tilgjengelig for hele befolkningen. På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en langsiktig nasjonal boligplan for boligutbygging i hele landet, som inkluderer en plan for Husbankens rolle i å sørge for et mer rettferdig boligmarked.»

Forslag nr. 2 om økt beskatning av eiendom

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen ønsker å senke det samlede skattetrykket for folk og bedrifter for å gi familier større friheter og øke verdiskapingen. Disse medlemmer viser til at andelen som eier egen bolig i Norge, er høy. Gunstige skatteregler har vært en del av politikken, og disse medlemmer vil videreføre denne politikken. Fremfor å øke skatten på menneskers hjem slik forslagsstillerne ønsker, har regjeringen sørget for å redusere den maksimale tillatte eiendomsskattesatsen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener en progressiv inntektsskatt sørger for at folk bidrar etter beste evne.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener en progressiv inntektsskatt sørger for at folk bidrar etter evne, mens eiendomsskatt kan gi svært usosiale utslag. På den bakgrunn støttes ikke forslaget.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det i dag er et gunstig skatteregime hvor det betales formueskatt for rundt 25 pst. av boligens faktiske verdi, og den som har lån, får et fullt rentefradrag for lånekostnadene. Dette favoriserer dem med flest og dyrest boliger. Dette medlem viser til at ifølge regjeringen er beregnet skattetap ca. 35 mrd. kroner i 2018 og 28 mrd. kroner i 2019. Hovedgrunnen til at tallet går ned, er lavere inntektsskatt. Den gunstige skattesituasjonen gjør at bolig brukes som investering og til spekulasjon, noe som presser prisene opp og hindrer at flere får mulighet til å eie selv.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om et skatteskifte med økt beskatning av eiendom og redusert inntektsskatt.»

Forslag nr. 3 om nye modeller for kommunal eiendomsskatt

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at eiendomsskatteloven allerede åpner for at kommunen kan bruke ligningsverdi for eiendomsskatteformål. Disse medlemmer påpeker at generelle bunnfradrag er uhensiktsmessig, blant annet som følge av stor variasjon i landets eiendomspriser. Disse medlemmer mener at etablering av skjermingsordninger vil bidra til å komplisere skattesystemet unødig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det i dag finnes to modeller for beregning av eiendomsskatt, likningsverdi og kommunal taksering. Kommunen kan velge å ha bunnfradrag, dermed finnes det ulike varianter og nivå på bunnfradrag i dag. Disse medlemmer viser til at regelverket for innkreving av eiendomsskatt har blitt endret flere ganger under dagens regjering. Kommunenes handlingsrom innenfor regelverket har blitt redusert, og stadige endringer på området kan føre til uforutsigbarhet for investering, gjeldsnedbetaling og få store budsjettkonsekvenser i kommunen. Det ikke er ønskelig med mer begrensning av kommunenes selvråderett på dette området. Disse medlemmer mener det kan få uheldige konsekvenser for de etterlatte, som må ta regningen dersom man utsetter skatt til eierskiftet. På den bakgrunn støttes ikke forslaget.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at den kommunale eiendomsskatten sørger for en stadig større del av inntektene til kommunene, men måten den kan utformes på i dag, er lite fleksibel. Den kan i dag for eksempel ikke gjøres progressiv annet enn ved bunnfradrag. Dette gjør at skatten kunne vært innrettet slik at den ble mer sosial og omfordelende enn det den er i dag, og dette medlem viser til egne forslag om dette i Innst. 405 S (2018–2019).

Dette medlem mener det er grunn til å få utredet en ny og mer sosial modell for kommunal eiendomsskatt med bruk av ligningstakst for verdifastsettelse. Da slipper kommunene mye arbeid med taksering for alle, og ulikheter når det gjelder hva som er grunnlaget fra kommune til kommune, blir borte. Det er også behov for et obligatorisk skjermingsfradrag i bunnen slik at skatten blir mer rettferdig. Det må også innføres obligatoriske ordninger med for eksempel utsatt skatt til eierskifte, der for eksempel en eldre minstepensjonist med stor bolig kan slippe å betale nå, og at skatten utsettes til arveoppgjøret. Ut fra en slik modell kunne en sette skattesatser som gjør at kommunene kan få inntekter omtrent tilsvarende dagens modell, og dette medlem viser til forslag om dette i Innst. 405 S (2018–2019).

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede modeller for kommunal eiendomsskatt basert på eiendommens ligningsverdi, med obligatoriske bunnfradrag og/eller eventuelle skjermingsordninger som eksempelvis utsatt skatt til eierskifte.»

Forslag nr. 4 om skille mellom sekundær- og primærbolig i eiendomsskatt

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at formuesverdien fastsettes forskjellig for primær- og sekundærbolig i selvangivelsen, og at man får mindre gunstige skattefordeler på sekundærbolig i dag. Det anses byråkratidrivende å skulle innføre en differensiering på dette også ved beregning av eiendomsskatt. På den bakgrunn støttes ikke forslaget.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener en også bør se på hvordan det kan lages et trinn på den lokale skatten for å bidra til at beskatningen av sekundærboliger kan settes høyere. Dersom en bruker ligningsverdi på samme måte som foreslått i ny og mer sosial modell for kommunal eiendomsskatt, betyr det ikke mye byråkrati – skatten vil bidra til de nødvendige boligpolitiske tiltakene som trengs i kommunene.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en mulighet for å skille mellom skattlegging av primærbolig og sekundærbolig, der det innføres en høyere eiendomsskatt på sekundærbolig enn på primærbolig.»

Forslag nr. 5 om endringer i plan- og bygningsloven

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det allerede i dagens plan- og bygningslov er åpning for at kommunene bruker reguleringsplanene som et aktivt virkemiddel, blant annet knyttet til fordeling av boligtyper og leilighetsstørrelser, sikring av minstestørrelser og krav om tilgjengelighet og standard. Kommunene har mulighet til å være en aktiv boligpolitisk aktør gjennom planlegging, utbyggingsavtaler og tilvisningsavtaler. Disse medlemmer ser derfor ikke behov for å endre loven slik Sosialistisk Venstreparti foreslår. Disse medlemmer vil likevel understreke at regjeringen har gjennomført forenklinger i plan- og bygningsloven som vil gjøre det lettere og raskere å regulere til bygging av nye boliger. Dette er tiltak som også vil bidra til lavere byggekostnader, som også kan komme boligkjøpere til gode om boligtilbudet holdes oppe.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter forslaget.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener man ikke bør gå for en slik endring uten en grundig utredning i forkant. På den bakgrunn støttes ikke forslaget.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at boligprisene for brukte boliger i Norge har nesten doblet seg de siste 10 årene. Det er mange årsaker til denne prisveksten, som sentralisering og for få tilgjengelige boliger i pressområder, kombinert med et skattesystem som gjør det mer lønnsomt å investere i bolig enn andre investeringsobjekter. Det siste har ført til spekulasjon som bidrar til at boliger som skulle vært i eiemarkedet, nå er i leiemarkedet med høye priser. Både antallet og andelen sekundærboliger øker i Oslo. Det må tenkes helhetlig rundt bomiljøer slik at det finnes både dyre og billige boliger i ett og samme område. Nå går man mot en større økonomisk segregering, som vil bidra til større avstand og lavere tillit mellom ulike befolkningsgrupper. Ingen områder skal være reservert de rike. Det skal være et mål at så mange som mulig skal kunne bo i nærheten av der de jobber. Dette medlem viser til at all boligbygging først må gjennom en stor offentlig prosess hvor planene for bygging skal godkjennes. Nybygging må skje innenfor rammene av plan- og bygningsloven, reguleringsplaner for området som det skal bygges i, og kommuneplaner som er de overordnede dokumentene for hvordan boligbygging skal skje. I Norge skjer det meste av planleggingen ved at private leverer inn et forslag til hvordan det skal bygges, og det er lite initiativ fra det offentlige selv til å styre hvordan en tomt skal brukes. Når de private leverer inn forslag for bygging på private tomter, har kommunene få virkemidler til å bestemme hva boligene skal koste og hvordan de skal finansieres, hva de skal brukes til og om de for eksempel skal være forbeholdt personer med gitte inntektsgrenser eller fra konkrete grupper.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre plan- og bygningsloven slik at planmyndigheten kan stille krav om at det skal være en andel rimelige og sosiale boliger i alle nye prosjekter som skal bygges.»

Forslag nr. 6 om endringer i regelverk knyttet til utbyggingsavtaler

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen har ansvar for å fastsette forskrift, og at Stortinget følgelig bør holde seg til eventuelle lovendringer. Videre bør konsekvensene av en slik åpning vurderes grundig før Stortinget eventuelt vedtar en endring på området, på den bakgrunn støttes ikke forslaget.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at kommunene kan bestemme innholdet i hva som bygges på kommunens egne tomter. Det er den enkleste og sterkeste måten å utøve eierskap og kontroll på. Kommunale tomteselskaper kan forvalte kommunal grunn det skal bygges på. Her kan kommunene sørge for at det konkurreres om hvilken type prosjekter som skal bygges, eller de kan klausulere eiendommen for hvordan den kan disponeres etter salg.

Ut over dette kan kommunen påvirke utbyggere gjennom utbyggingsavtaler og bruk av tilvisningsavtaler hvor utbygger får støtte fra Husbanken mot at kommunen får utleieboliger. Det er likevel behov for at kommunene får flere verktøy til å kunne styre utbygging av boliger.

Dette medlem viser til at det er forbudt å inngå utbyggingsavtaler mellom en kommune og en privat utbygger som gir utbygger en forpliktelse til å betale for sosial infrastruktur. Det er også gitt klare begrensninger på hvilke boligsosiale mål som kan nås gjennom en utbygging. Dette betyr at det ikke er mulig å pålegge utbyggerne å oppnå en del sosiale formål. Dermed blir det også vanskelig å sikre en overskuddsfordeling mellom de private og offentlige, selv om det sjelden vil være naturlig å bygge skoler i forbindelse med en utbygging. Dette medlem mener derfor det er behov for å få til endringer som sikrer at sosiale formål kommer langt sterkere enn i dag i utbygginger, og at det også kan være en del av en avtale kommunene inngår med utbygger. Dette medlem mener derfor at endringer i reglene i utbyggingsavtaler bør utredes og legges fram for Stortinget.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan sosial infrastruktur kan bli en del av utbyggingsavtaler, og utvide utbyggingsavtaler slik at planmyndigheten kan stille krav til finansiering og kostnader for de ferdige boligene.»

Forslag nr. 7 om etablering av ikke-kommersiell boligsektor

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at dereguleringen av boligmarkedet har ført til en økt eierandel i Norge. Disse medlemmer viser til at om lag 80 pst. av alle husstander bor i en eid bolig, og at de fleste som ønsker det, klarer å kjøpe en egen bolig. Disse medlemmer mener det må være målrettede virkemidler for å hjelpe de som står varig utenfor boligmarkedet, inn i boligmarkedet. Disse medlemmer ønsker å prioritere varig vanskeligstilte til å komme seg inn på det ordinære markedet, fremfor å dele boligmarkedet inn i ulike sektorer, som i praksis vil gjøre det vanskelig for mange å ta del i det ordinære boligmarkedet med den prisveksten og forutsigbarheten det gir. Derfor er det positivt at det ble formidlet et rekordhøyt startlånsbeløp på over 9 mrd. kroner i 2018. De fleste som mottok startlån, fikk dette for å fullfinansiere eget boligkjøp. Disse medlemmer ser ikke et behov for at de som i dag klarer seg uten offentlig hjelp, skal inn i et offentlig system.

Disse medlemmer viser til at tilgangen til boligmarkedet først og fremst er et problem i og rundt Oslo. Prisoppgangen skyldes blant annet at tilbudet av boliger er for lite.

Disse medlemmer viser til at andre europeiske land har såkalte «ikke-kommersielle» boligsektorer hvor det også er en tradisjon for å leie fremfor å eie bolig.

Disse medlemmer viser til at et svart boligmarked er et problem blant annet knyttet til de allmenne boligene i Danmark.

Disse medlemmer viser til at markedet allerede i dag tilbyr blant annet leie-til-eie-ordninger som hjelper særlig unge og førstegangsetablerere inn i boligmarkedet. Disse medlemmer viser til at kommuner selv kan inngå samarbeid for å få en større utbredelse av slike leie-til-eie-prosjekter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det kan være interessant å innhente erfaringer fra andre land for å vurdere tiltak som kan bedre situasjonen for flere i boligmarkedet i Norge. Disse medlemmer viser til det alternative forslag 1 i saken, hvor det bes om en utredning som skal undersøke mulighetene for en tilsvarende modell i Norge. Det anses nyttig å se hele boligmarkedet i sammenheng. Vurderinger av den danske modellen bør dermed inngå i en helhetlig vurdering av virkemidler og modeller for boligmarkedet i Norge.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det norske boligmarkedet i hovedsak består av markedsbaserte løsninger og at prisen både for eie og leie er markedsbasert. De fleste andre land det er naturlig å sammenligne seg med, har flere boligmarkeder og delmarkeder der prisene er regulert og der det ikke er kommersielle interesser som sikrer boligtilbudet. Politikken om å eie sin egen bolig er, og har vært, viktig i den norske boligpolitikken og har vært et gode for de fleste. Dette har imidlertid også ført til mindre fokus på leiemarkedet, på tross av at samfunnet og enkeltmennesker vil ha behov for trygge leieboliger slik at det blir mulig å ha valgfrihet og kunne bo trygt i faser av livet der det å eie ikke er hensiktsmessig eller klokt. Leiemarkedet i Norge er i svært liten grad regulert, det er få mekanismer som fastsetter leieprisen. Det er også mange som ikke er omfattet av husleietvistutvalgene, som skal fungere som konfliktløsere. For mange er ikke leiemarkedet et godt og langvarig alternativ. Det finnes ikke-kommersielle utleieboliger som studentboliger og kommunale boliger. Begge disse alternativene er midlertidige og tidsbegrensede, og reglene om gjengs leie gjør også at prisen i mange pressområder er på linje med markedsprisen.

Dette medlem viser til at svært mange europeiske land har alternativer til å eie egen bolig. Dette er tilbud som ikke er begrenset til vanskeligstilte, og derfor er noe alle kan få nytte av. Det gir rom for en annen type organisering og senker terskelen for å få en god og trygg bolig. Det kan også bidra til å senke presset på leiemarkedet. Det øker friheten til folk flest til å velge den boligtypen som passer for dem. Dette medlem viser til Tyskland, hvor kommunen kan legge føringer i utbyggingsavtalen som er vesentlig mer omfattende enn det som kan legges inn i en norsk utbyggingsavtale. De kan kreve at deler av utbyggingen skal avsettes til et ideelt eierskap eller til borettslag med kontrollert omsetning av boliger. I Danmark kan de også bestemme boligbyggingens sammensetning, og blant annet at inntil 25 pst. av boligene skal være allmenne. I England kan det også stilles krav gjennom planleggingen om at en andel av nye boliger i et prosjekt skal være til under markedspris. Der har også kommunene mulighet til å få innsyn i utbyggerens kalkyler, slik at dialogen er så åpen som mulig. I Danmark har de en egen tredje boligsektor, som er de allmenne boligene. Dette er boliger som er delvis finansiert av det offentlige og organisert av et allment boliglag, og som beboere kan leie i en lengre periode. Det er visse kriterier for hvordan driften skal være, hvor høy leia skal være, beboermedvirkning osv. Driften av boligene er regulert i en egen lov om hva som er en allmenn boligorganisasjon, hvilke vilkår organisasjonen må oppfylle, og hvordan de kan få støtte. Denne loven regulerer beboermedvirkning, kapitalforhold, leiefastsettelse og tildelinger, og innebærer at i utbyggingsprosjekter kan en andel av prosjektet drives som en allmenn boligorganisasjon. Dette er et verktøy i planprosessen slik at kommunene har garantier for at disse boligene forblir rimelige.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om en lov om ikke-kommersielle boligorganisasjoner – fellesskapsboliger – etter modell av den danske lov om allmenne boliger.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at eierandelen i land det er naturlig å sammenligne seg med, er lavere enn eierandelen i Norge. Dette gjelder også landene som har en sektor av såkalte «ikke-kommersielle» boliger.