Prop. 98 L (2018–2019)
Jeg viser til finanskomiteens
brev av 13. juni i år med spørsmål i forbindelse med behandlingen
av Prop. 98 L (2018–2019).
Spørsmål nr. 1:
a) I Hvilken grad vil lovfesting av
en generell omgåelsesregel som foreslått i Prop. 98 L (2018–2019) kunne
medføre endring av rettstilstanden for transaksjoner som omhandlet
i Rt. 2014. s 227?
Dommen
i Rt. 2014 s. 227 er nevnt i ulike sammenhenger i lovproposisjonen.
På flere av disse punktene foreslås det en mer generell omlegging
eller presisering av praksis. Dette gjelder betydningen av at en
omgåelsesmulighet er nevnt i lovforarbeidene (jf. punkt 7.4.6 i proposisjonen),
at regler som er brukt som virkemiddel er anvendt i samsvar med
sitt formål (jf. punkt 7.4.2 i proposisjonen) og de generelle betraktningene
omkring betydningen av om omgåelsesregelen kan lede til konsistente
løsninger (jf. punkt 7.4.10 i proposisjonen). At dommen er omtalt
i tilknytning til disse temaene, reiser spørsmål om hvilken betydning
endringene på disse punktene vil ha for den etablerte rettspraksis.
At det legges opp
til endringer og presiseringer på områder som har tilknytning til
den aktuelle sakstypen, innebærer ikke nødvendigvis at den praksis
som etableres gjennom dommen bør endres, se nærmere om dette i tilknytning
til spørsmål 1 b). Det er de mer generelle begrunnelsene for resultatet
som gis i dommen, som etter departementets vurdering er uheldige.
At det er oppstått
usikkerhet om rettstilstanden i de typetilfellene som ble behandlet
i Rt. 2014 s. 227 som følge av forslaget om lovfesting av omgåelsesregelen,
er ikke uttrykk for at forutberegneligheten for skattyter generelt
blir svekket gjennom lovforslaget. Jeg vil presisere at det i arbeidet
med lovfesting er lagt stor vekt på hensynet til forutberegnelighet,
og viser til følgende:
En lovfesting vil
i seg selv føre til større forutberegnelighet. Regelen og dens innhold
blir synliggjort overfor skattyterne og brukerne på en annen og
bedre måte. Lovfesting gir også en mer formalisert og forutsigbar rettsutvikling
under lovgivers kontroll, basert på demokratiske prosesser. Rettstilstanden
klargjøres ved at lovtekst og lovforarbeider blir sentrale rettskilder,
ikke bare dommer og juridisk teori. Det generelle utgangspunktet
er at hensynet til forutberegnelighet for skattyterne og andre brukere
av loven klart taler for lovfesting.
Hensynet til forutberegnelighet
har stått helt sentralt i arbeidet med lovforslaget. Konkret kommer
dette til uttrykk ved at det er lagt vekt på å gjøre mindre endringer
i det eksisterende rettskildebildet enn det som ble foreslått i
NOU 2016: 5 Omgåelsesregel i skatteretten:
-
Departementet foreslår
at den lovfestede regelen kun skal få anvendelse for direkte skatt
og merverdiavgift, ikke for all skatt og avgift som foreslått i NOUen.
Hvordan de ulike sidene av lovforslaget er tenkt anvendt for direkte
skatt og merverdiavgift, er grundig behandlet i proposisjonen. Bruk
av en lovfestet omgåelsesregel på annen skatt og avgift ville gitt
betydelig risiko for at det ikke ble tatt tilstrekkelig hensyn til
særegenheter ved disse skattartene, og det ville bidratt til usikkerhet
om rettstilstanden på disse områdene.
-
Departementets forslag
til omgåelsesregel ligger nærmere Høyesteretts gjeldende formulering
av omgåelsesnormen enn det lovforslaget i NOUen gjør. Det gjelder
både med hensyn til grunnleggende struktur (et grunnvilkår om skatteformål
før en mer kompleks totalvurdering), normens omfang og utformingen
av de enkelte momentene (færre momenter uten noen form for forhåndsvekting
av momentene). Også det materielle innholdet ligger etter departementets
vurdering nærmere gjeldende rett enn utredningens lovforslag. Dette
gjelder eksempelvis betydningen av ulemper under egenverdivurderingen
og kravet til avklaring av «samme resultat» i lovforslagets tredje
ledd bokstav d.
-
Departementet foreslår
at spesialbestemmelsen i skatteloven § 14-90 videreføres som egen
bestemmelse, i stedet for å bli innlemmet i den generelle omgåelsesregelen
slik NOUen foreslår. Det er på det rene at terskelen for bruk av
skatteloven § 14-90 er lavere enn terskelen for bruk av den generelle omgåelsesnormen.
Innlemming av en så sentral bestemmelse i den generelle normen kunne
derfor skapt usikkerhet om terskelen for bruk av den sammenslåtte
bestemmelsen. Ved å videreføre § 14-90 som egen bestemmelse unngås
slik usikkerhet, samtidig som sentral klargjørende rettspraksis omkring
vilkårene for bruk av § 14-90 ikke mister sin verdi.
-
I NOUen skisseres
mulige forslag til justeringer i skatteloven § 13-1 om interessefellesskap.
Departementet foreslår at skatteloven § 13-1 videreføres uten endringer.
I sum
innebærer dette at rettskildebildet blir langt mindre endret enn
det ville blitt med forslaget i NOUen. Hensynet til forutberegnelighet
for skattyterne og andre brukere av loven blir på denne måten godt
ivaretatt.
Hensynet til forutberegnelighet
er også vektlagt i andre sammenhenger i lovforslaget. Departementets lovforslag
er utformet med sikte på at momentrekkefølgen mv. skal gi grunnlag
for en hensiktsmessig struktur på drøftelser i vedtak og dommer.
En konsistent og hensiktsmessig struktur på vedtak og dommer vil
over tid være et viktig bidrag til å avklare rettstilstanden og
gi slik sett gi bedre forutberegnelighet.
Det er med andre
ord lagt opp til at forutberegneligheten for skattyter skal bli
større gjennom den foreslåtte lovfestingen. For den transaksjonstypen
som er omhandlet i Rt. 2014 s. 227 er det imidlertid oppstått usikkerhet
omkring rettstilstanden som følge av lovforslaget, og departementet
har forståelse for at det er behov for en klargjøring når det gjelder
denne sakstypen.
b) På hvilken måte
kan rettstilstanden for transaksjonstypen i dommen i Rt. 2014 s.
227 opprettholdes i forbindelse med vedtakelse av en ny bestemmelse
§ 13-2 i skatteloven?
Selv om de begrunnelsene
som gis i dommen i Rt. 2014 s. 227 etter departementets vurdering
er uheldige, legger departementet til grunn at den praksis som dommen
etablerer for disse typetilfellene, ikke nødvendigvis bør endres.
Ut i fra en mer spesifikk vurdering av sakskomplekset i dommen i
Rt. 2014 s. 227, mener departementet det kan være grunnlag for å
videreføre den praksis som er etablert gjennom dommen. Dette er
basert på en samlet vurdering av saksforholdet, nøytralitetsegenskaper
i den norske selskapsbeskatningen og hensynet til forutberegnelighet
for skattyterne.
Dersom en ønsker
å presisere at den etablerte rettstilstanden opprettholdes, kan
dette eventuelt klargjøres gjennom en komitemerknad. Det vises til
forslag til merknad i tilknytning til spørsmål 2.
Spørsmål nr. 2:
I proposisjonen fremkommer at det
ved totalvurderingen bør kunne legges en viss vekt på om skattlegging
etter omgåelsesregelen kan lede til konsistente løsninger. Men departementet
understreker at hensynet til regelens effektivitet må veie tungt,
og momentet forutsettes å få beskjeden vekt. Hva ville det eventuelt
kunne innebære dersom det at skattlegging på grunnlag av omgåelsesregelen ikke
kan lede til konsistente løsninger tillegges større vekt ut fra
hensynet til effektiviteten og symmetriegenskapene i skattesystemet?
Departementet
holder fast ved de vurderingene som kommer til uttrykk i punkt 7.4.10
i proposisjonen om inkonsekvente virkninger av skattlegging på grunnlag
av omgåelsesregelen. Dommen i Rt. 2014 s. 227 er nevnt i dette punktet,
men det er andre hensyn enn betydningen av inkonsekvente virkninger
som eventuelt bør begrunne en videreføring av den rettstilstanden som
dommen etablerer.
Dersom finanskomiteen
gjennom en komitemerknad ønsker å presisere at praksis skal videreføres
i den sakstypen som ble behandlet i Rt. 2014 s. 227, er det viktig
at dette blir gjort på en måte som ikke skaper uklarhet om de mer
generelle prinsippene som foreslås i proposisjonen. I praksis kan
det gjøres gjennom en komitemerknad med for eksempel følgende ordlyd:
«Komiteen viser til departementets
omtale av Høyesteretts dom i Rt. 2014 s. 227 (ConocoPhillips III).
Slik dommen er trukket inn i de generelle drøftelsene i proposisjonen,
kan det oppstå tvil om den rettstilstanden som er etablert for denne
sakstypen gjennom nevnte dom, vil bli endret ved lovfesting av omgåelsesregelen.
Den praksis som gjennom dommen er etablert for denne typen transaksjoner,
er det etter komiteens vurdering ikke sterke grunner for å endre.
Komiteen legger til grunn at rettstilstanden for denne typen transaksjoner
ikke vil bli endret som følge av vedtakelsen av en ny bestemmelse
§ 13-2 i skatteloven.
Komiteen vil imidlertid understreke
at en videreføring av praksis for denne typen transaksjoner, skyldes
en mer spesifikk vurdering av disse tilfellene.
At praksis videreføres for denne
typen transaksjoner, skal ikke legge føringer på forståelsen av
lovforslaget i andre sammenhenger. Dette er ikke er ment å endre
de generelle vurderingene når det gjelder betydningen av at en omgåelsesmulighet
er nevnt i lovforarbeidene (jf. punkt 7.4.6 i proposisjonen), at
regler som er brukt som virkemiddel er anvendt i samsvar med sitt
formål (jf. punkt 7.4.2 i proposisjonen) og de generelle betraktningene
omkring betydningen av om omgåelsesregelen kan lede til konsistente
løsninger (jf. punkt 7.4.10 i proposisjonen). På disse punktene
slutter komiteen seg til departementets vurderinger og forslag.»
Spørsmål nr. 3:
Er det av hensyn til merverdiavgiften
som transaksjonsbasert avgift med en vid selvdeklarering behov for
å utrede noe nærmere om terskelen for anvendelse av omgåelsesregelen
bør være høyere på merverdiavgiftens område enn i inntektsskatteretten?
Som påpekt
i punkt 11.4.3 i proposisjonen, er det etter departementets vurdering
ikke grunnlag for å nedfelle et prinsipp om at terskelen for anvendelse
av omgåelsesregelen skal være en annen for merverdiavgift enn for
direkte skatt.
Dette må ses i sammenheng
med den generelle systematikken i lovforslaget. Etter forslaget
til henvisningsbestemmelse i merverdiavgiftsloven § 12-1, skal skatteloven
§ 13-2 få «tilsvarende anvendelse for merverdiavgift». I dette ligger
det at lovteksten i skatteloven § 13-2 er funnet egnet for bruk
for merverdiavgift, men at lovteksten skal fortolkes i lys av merverdiavgiftens
systematikk og bærende hensyn. Merverdiavgiften er sterkt prinsippstyrt,
og det skal fortsatt være betydelig rom for formålsorientert lovtolkning
på området. Selv om felles lovtekst som utgangspunkt legger til
rette for felles rettsutvikling, innebærer denne tilnærmingen at
det også tas særskilt hensyn til særegne forhold på de to rettsområdene.
Det materielle innholdet i omgåelsesregelen på de to rettsområdene
vil dermed ikke nødvendigvis være identisk i alle sammenhenger,
men tilpasset den enkelte skattarts behov og systematikk.
Ved at det på denne
måten legges opp til at normens nærmere innhold kan avvike på de
to rettsområdene, er det heller ikke grunnlag for nedfelle noe generelt
prinsipp om at terskelen for bruk skal være lik eller ha bestemte
avvik. Et slikt prinsipp vil kunne legge uheldige føringer på fortolkningen,
og gi sterkere bindinger mellom rettsområdene enn det som er ønskelig.
Det har også vært
fremhevet at selvdeklarering er et argument for høyere terskel for
omgåelse i merverdiavgiften. Både merverdiavgift og direkte skatt
bygger på egenfastsetting. Inntektsskatt kan være relativt komplisert
å beregne, og skattyters ansvar er derfor begrenset til innberetning
av korrekte beregningsgrunnlag med nødvendige supplerende opplysninger.
De merverdiavgiftspliktige har i tillegg et ansvar for å beregne
selve merverdiavgiftsbeløpet som skal betales til staten. Realitetsforskjellen
er imidlertid beskjeden, siden merverdiavgift er enklere å beregne.
Det sentrale for både direkte skatt og merverdiavgift er at de skattepliktige
skal gi korrekte og fullstendige opplysninger, som grunnlag for
innbetaling av riktig skatt til rett tid.
Jeg mener derfor
at lovforslaget på en god måte legger til rette for å ta hensyn
til merverdiavgiftens særegenhet. Det er verken grunnlag eller behov
for å utrede ytterligere om terskelen for anvendelse av omgåelsesregelen
generelt bør være høyere for merverdiavgift enn for direkte skatt.