Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Elise Bjørnebekk-Waagen, Stine Renate Håheim, Tuva Moflag, Tellef
Inge Mørland og Jorid Juliussen Nordmelan, fra Høyre, Torill Eidsheim,
Erlend Larsen, Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet,
Åshild Bruun-Gundersen og Knut Magne Flølo, fra Senterpartiet, Kjersti
Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Sheida Sangtarash, fra Venstre,
Carl-Erik Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold,
viser til forslagene i Dokument 8:133 S (2018–2019). Helseministeren
har uttalt seg om forslagene i brev til komiteen av 22. mai 2019.
Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen. Komiteen har i tillegg anmodet
om skriftlige innspill til høringen, og har mottatt ett innspill.
Komiteen viser til at helseforetakenes
formål er å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til
alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn,
bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette for forskning
og undervisning.
Komiteen viser til at regjeringen
Solberg den 2. oktober 2015 oppnevnte et utvalg som skal utrede hvordan
det statlige eierskapet til spesialisthelsetjenesten kan organiseres.
Utvalgets mandat var å utrede alternative modeller for hvordan staten
kan organisere eierskapet til sykehus. Utvalget vurderte også inndelingen
i helseregioner samt eierskap til og forvaltning av bygg.
Komiteen viser til at utvalgets
flertall mente at hovedtrekkene i dagens modell burde beholdes.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser til at Stortinget sluttet seg til å videreføre dagens styringsmodell
i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2018. Regjeringen la
dette til grunn i Meld. St. 6 (2018–2019) Oppgaver til nye regioner,
og at det på denne bakgrunn ikke var aktuelt å følge opp forslaget
fra Hagen-utvalget om å vurdere organiseringen av sykehusene på
nytt. Stortinget sluttet seg til dette da meldingen ble behandlet
i Stortinget i desember 2018, jf. Innst. 119 S (2018–2019).
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
utvalget var delt og landet ikke på en entydig tilråding om hvordan
staten burde innrette sitt eierskap til sykehusene. Mandatet til
Kvinnsland-utvalget er også blitt kritisert for å være for snevert
til å utrede flere alternative modeller, og at sammensetningen av
utvalget ikke var nøytral. Disse medlemmer viser til at
Legeforeningen på denne bakgrunn har tatt til orde for en ny utredning
med åpent mandat. Disse
medlemmer vil også minne om at halvparten av medlemmene i Kvinnsland-utvalget
ville fjerne styrene på helseforetaksnivå. Dette ville medført en
enda sterkere maktsentralisering og ytterligere sementering av makt
til de fire regionale helseforetakene.
Disse medlemmer mener at Kvinnsland-utredningen
ikke kom med løsninger på det som er den største utfordringen med
helseforetaksmodellen, nemlig maktkonsentrasjon, udemokratisk styring,
stadig lengre beslutningslinjer og svekket pasientnær ledelse. Disse medlemmer mener
det også er en svakhet at Kvinnsland-utvalget ikke fikk mandat til
å se på alternative finansieringsmodeller eller å vurdere om de
markedsøkonomiske prinsippene som helseforetaksmodellen er bygd
på, er tjenlig for helsetjenesten.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
mener at representantforslaget vil føre til svært uklare ansvarsforhold
og innebære oppstykking av det politiske ansvaret. Flertallet viser til statsrådens
svarbrev hvor det påpekes at modellen skaper et inntrykk av at fylkestinget
og fylkespolitikerne vil få et direkte ansvar for sykehusdriften,
mens de i realiteten må forholde seg til de budsjettene og styringsdokumentene
som Stortinget og regjeringen har vedtatt.
Flertallet vil påpeke at dagens
modell ble innført for å rette opp i regionale forskjeller i helse,
få bedre samordning og prioritering, styrke forskningen og øke kapasiteten.
Samtidig var det et mål å gjøre sektoren bedre i stand til å gjennomføre
nødvendige investeringer. Resultatet ser vi gjennom en mangedobling
i investeringer og forskning, høyere kvalitet, kortere ventetider
og flere behandlede pasienter. Forslagsstillerne har ikke troverdige
løsninger for å videreutvikle spesialisthelsetjenesten i tråd med
denne utviklingen, og forslaget vil sette oss tilbake til tiden
da man manglet oversikt over sektoren. Dette vil gå ut over pasientene
og svekke det faglige nivået i tjenesten.
Flertallet viser til at helseforetaksreformen
har gitt bedre sammenheng i sykehustjenestene, bedre samhandling,
bedre kontroll over økonomistyringen, flere pasienter får behandling,
kortere ventetider og høyere kvalitet. Flertallet viser til at pasientene
er mer fornøyd med tilbudet de får nå enn da fylkeskommunene eide
sykehusene.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til at både pasienter og helsepersonell
i distriktene opplever effektene av en stram sykehusøkonomi. Det
kuttes i psykiatri, i rehabilitering, i akuttmedisin og i fødetilbud.
Men disse medlemmer mener den
dårlige økonomien skyldes en kronisk underfinansiering fra høyreregjeringen,
og ikke helseforetaksmodellen som sådan.
Disse medlemmer har forståelse
for frustrasjonen som meldes fra fagfolk i helsetjenesten, en frustrasjon
knyttet til målstyringssystemer og markedsmekanismer i helseforetakene. Disse medlemmer har merket
seg kritikken om at politikerne skyver helseforetaksstyrene foran
seg.
Disse medlemmer er enige i
at det måles for mye i tjenesten, og at mange yrkesgrupper bruker
for mye tid på rapportering. Disse medlemmer er kritiske
til at byråkratiet på toppen har blitt større og at tilliten mellom
kommuner og helseforetak er blitt svekket. Disse medlemmer viser til at
oppfølgingen av samhandlingsreformen fikk knusende kritikk fra Riksrevisjonen
i 2016, jf. Dokument 3:5 (2015–2016). For mange pasienter er blitt
kasteballer mellom spesialist- og primærhelsetjenester. I tillegg
utdannes det ikke nok folk innenfor en del yrkesgrupper. Særlig
mangel er det på helsefagarbeidere, sykepleiere, enkelte legespesialister
og legegeneralister som kunne jobbet i distriktene. Disse medlemmer mener
det er et politisk ansvar å finne løsninger på disse utfordringene.
Disse medlemmer viser til at
denne regjeringen istedenfor har bidratt til en høyredreining i
helseforetakene. Derfor ønsker disse medlemmer å avvikle ordningen
med nøytral merverdiavgift i helseforetakene, som bidrar til outsourcing
av tjenester. Derfor mener disse medlemmer at innsatsstyrt
finansiering bør reduseres, særlig innenfor fødetilbudet, psykiatri
og rusfeltet. Derfor mener disse medlemmer at styrene
i helseforetakene må ha politisk kompetanse og kompetanse fra primærhelsetjenesten.
Derfor er disse medlemmer mot
høyreregjeringens privatiseringsreform «Fritt behandlingsvalg»,
som bidrar til å bygge opp en kommersiell helsesektor på bekostning
av de offentlige sykehusene. Derfor vil disse medlemmer etablere en
hovedregel om at alle norske sykehus skal ha stedlig ledelse: en
plassjef som har vide fullmakter til å lede sitt ansvarsområde.
Disse medlemmer mener at dagens
utfordringer i helseforetakene kan løses med politisk vilje, god styring
av sykehusene og ikke minst en sterkere sykehusøkonomi. Ansatte
i foretakene har over mange år vist stor vilje og evne til omstilling. Disse medlemmer mener
at nye store omstillingsprosesser i helsesektoren ikke er en god
idé.
Derfor mener disse medlemmer fortsatt
at statlig eierskap av sykehusene, basert på sterk regional styring,
er en god modell, fordi man bør unngå en sentralisering av makten
ett sted. Det er mulig i dag for en statsråd å gripe inn i helseforetakene
når «vesentlige samfunnsmessige behov» er påvirket, og disse medlemmer mener
at statsråden og Stortinget slik har en mulighet til å utøve folkevalgt
styring av helseforetakene. Samtidig anerkjenner disse medlemmer at et system
som har eksistert i 17 år, bør utvikles i takt med tiden. Foretaksmodellen
har behov for en tydeligere politisk styring og strukturer som fremmer
samarbeid med kommunene. I utviklingen av modellen må man lytte
til landets lokalpolitikere, til tillitsvalgte i helsetjenesten
og til pasient- og brukerorganisasjonene.
Derfor mener disse medlemmer det
er behov for å gjennomgå utformingen av RHF-ene og lønnsnivået i
toppsjiktet i foretakene. Derfor mener disse medlemmer at det bør
satses på teknisk støttepersonell for helsearbeidere, i tillegg
til at det gjøres nødvendige investeringer i IKT. Disse medlemmer mener det bør utredes
måter å sikre demokratisk legitimitet for styrer i helseforetakenes,
og de regionale helseforetakenes, opptaksområde på. Disse medlemmer mener
også at investeringer i mindre grad burde gå ut over driften i foretakene,
og viser til at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett ønsket
å øke låneandelen i sykehusene for store investeringer.
Disse medlemmer mener forslaget
om å fjerne dagens ordning med et statlig eierskap av sykehusene, basert
på sterk regional styring, ikke er til det beste for spesialisthelsetjenesten.
Det vil svekke Stortingets rolle i styringen av vår felles helsetjeneste,
og det kan potensielt bidra til å skape større geografisk ulikhet
i helsetjenesten. Disse
medlemmer merker seg at forslagsstillernes løsning innebærer
en dobling i antallet styrer i helseforetakene, og mener bestemt
at sykehusene ikke har behov for et ytterligere lag med styreplasser.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet vil bemerke at Senterpartiets forslag til
ny organisering og ledelse av spesialisthelsetjenesten ikke innebærer
endring av at spesialisthelsetjenesten skal eies av staten. Det
er nettopp ved å ta makt fra de regionale helseforetakene at Stortingets
ansvar vil styrkes gjennom en styrende nasjonal helse- og sykehusplan
som folkevalgte på Stortinget må stå til ansvar for. I tillegg vil
politisk styring på regionalt nivå gjøre at den folkevalgte styringen
av sykehussektoren styrkes ytterligere i en forvaltningsmodell,
som Senterpartiet foreslår. Dette medlem vil presisere
at Senterpartiets forslag ikke innebærer en dobling av antall helseforetaksstyrer,
da styrene i de regionale helseforetakene skal avvikles. Dette medlem mener
også det er stor forskjell på et styremedlem som er aktivt folkevalgt
i et sykehusstyre der folkevalgte har flertall, og et styremedlem
oppnevnt politisk slik det er i dagens system, der styremedlemmer ikke
trenger å stå til ansvar for folket i valg. Det er godt kjent at
RHF-ledelsen i dagens system legger stor vekt på å disiplinere foretaksstyrene,
og at kravet til lojalitet går oppover og de overordnede styringssignalene
er sterke. Dette
medlem mener det er viktig å styrke den lokale ledelsen ved
hvert sykehus og samarbeidet med kommunehelsetjenesten og kommuneledelse
i kommuner i opptaksområde. Dette i tråd med samhandlingsreformens
intensjoner.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener forslaget om ny finansieringsmodell, kombinert
med forslaget om ny sykehusstyring, potensielt kan lede til færre
investeringer i helseforetakene, og viser til at fylkeskommunenes
investeringer i sykehus på 90-tallet utgjorde omtrent 3 mrd. kroner
årlig, og at i 2019 er sykehusenes investeringsbudsjetter på ca.
13 mrd. kroner. Fremover vil det være stort behov for nye sykehusbygg,
ny teknisk infrastruktur og investeringer i medisinsk utstyr. En
omlegging av finansieringsmodellen bør legge til rette for faglig
gode investeringer, noe forslaget ikke synes å gjøre.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
de totale sykehusbudsjettene er økt siden 2000-tallet, og at det
økte investeringsbudsjettet selvsagt ikke kan relateres til helseforetaksmodellen
alene. Disse medlemmer vil
presisere at foretakenes økonomistyring og -rapportering siden innføring
av foretaksmodellen i 2002 har vært basert på regnskapsloven fra
privat sektor, som er utviklet for lønnsomhetsstyring i forretningsvirksomhet.
Dette skiller seg fra budsjett og regnskapssystem brukt i kommunal
og fylkeskommunal sektor. Det er etter disse medlemmers syn ingen reelle
argumenter for at det å likestille investeringer i sykehus med investeringer
som skjer i helsetjenesten ellers, og med investeringer som skjer
i kommuner og fylkeskommuner, skal svekke grad av investering i
offentlig eide sykehus. Disse
medlemmer mener at dagens måte å finansiere investeringer
i sykehus på, der det må kuttes i drift for å få råd til egenkapital,
ikke lenger kan forsvares. Disse medlemmer mener også
at det er feil at investeringer og drift av offentlige sykehus må
skje etter modell for lønnsomhetsstyring i forretningsvirksomhet.
Disse medlemmer viser til at
misnøyen med at sykehus blir drevet etter forretningsmessig modell
er stor. Kombinasjon av lønnsomhetsregnskap, foretaksorganisering
med styrer etter modell fra aksjeselskaper og høy grad av stykkprisfinansiering
har svekket overordnet politisk styring og stimulert til økt konkurranse mellom
sykehus i stedet for samarbeid. Helseforetaksmodellen har også virket
sentraliserende og byråkratiserende, og har medført en stor økning
i ledernivå ved norske sykehus, samtidig som det ikke legges til
rette for stedlig ledelse. Beslutninger om vesentlige endringer
i sykehustilbudet mangler demokratisk legitimitet. Styremedlemmer
i RHF- og HF-ene står ikke til ansvar overfor folket i valg. Møtene
mellom de fire direktørene i de regionale helseforetakene (AD-møter)
er eksempel på at den uheldige maktkonsentrasjonen bare får utvikle seg.
Det er i dag ikke mulig å vite hvilke beslutninger som i prinsippet
tas i disse møtene.
Disse medlemmer vil understreke
at sykehustjenester er en sentral del av velferdsstatens tilbud
og et offentlig ansvar. På den bakgrunn mener disse medlemmer at sykehussektoren
må være demokratisk forankret, og at viktige endringer i sykehustilbudet
må behandles i Stortinget.
Disse medlemmer viser til at
helseforetaksmodellen ble innført gjennom lov om helseforetak. Loven ble
vedtatt av Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet i 2001 og
iverksatt i 2002. Disse
medlemmer merker seg at hovedgrepet i reformen fra 2002 var
å avvikle regional folkevalgt styring og erstatte den med styring
etter mønster fra næringslivet. Disse medlemmer viser til at
helseforetaksmodellen har vært omstridt siden den ble innført, og
at den er omstridt den dag i dag.
Disse medlemmer merker seg
at Helse- og omsorgsdepartementets styring av de regionale helseforetakene
skjer gjennom de årlige oppdragsdokumentene og budsjettene, gjennom
foretaksmøter og ved sammensetning av styrer, og gjennom vedtak
truffet med hjemmel i lov eller forskrift. Disse medlemmer registrerer
at foretaksmøtene mellom helseministeren og de regionale helseforetakene
skjer bak lukkede dører.
Disse medlemmer viser til
at dagens statsminister (daværende stortingsrepresentant) i valgkampen 2013
lovet å legge ned de regionale helseforetakene, og uttalte følgende:
«Slik vi har en
Nasjonal Transportsplan (NTP) for samferdsel bør vi få en nasjonal
helseplan for sykehusene. Da vil vi lytte til lokale innspill, faglige
råd og la Stortinget ta avgjørelsene. Den helseplanen vi skal lage, vil
definere oppgavene til hvert enkelt sykehus, ut fra et nasjonalt
hensyn».
Disse medlemmer viser til
at dagens helseminister (daværende stortingsrepresentant) ved samme anledning
uttalte følgende:
«Det vil alltid
gå et fakkeltog, men nå vil fakkeltogene vite hvor de skal gå. De
kan henvende seg til sine egne politikere på Stortinget, som med
vår modell vil ha ansvar for beslutningene. Det har de ikke i dag,
den makten ligger til de regionale helseforetakene.»
Disse medlemmer deler kritikken
som ble rettet mot foretaksmodellen i 2013, og konstaterer at det ikke
er gjort vesentlige endringer i modellen seks år etter at kritikken
ble fremmet. Tvert imot har helseministeren gitt de regionale helseforetakene
økt makt og nye oppgaver – blant annet knyttet til prioriteringsbeslutningene
som er lagt til Beslutningsforum for nye metoder.
Disse medlemmer registrerer
at helseministeren i 2015 la frem Nasjonal helse- og sykehusplan 2016–2019,
og konstaterer at dette var et helt annet dokument enn det som ble
lovet i valgkampen. Disse medlemmer registrerer
at planen ikke fulgte løftet om å «definere oppgavene til hvert
enkelt sykehus, ut fra et nasjonalt hensyn», men tvert imot overlot
til de regionale helseforetakene å lage utviklingsplaner for sykehusene.
Disse medlemmer viser til
at regjeringen satte ned et utvalg som skulle utrede hvordan det
statlige eierskapet til spesialisthelsetjenesten kan organiseres (Kvinnsland-utvalget). Disse medlemmer registrerer
at utvalget i hovedsak har konsentrert seg om hvorvidt de regionale
helseforetakene skulle erstattes av et nasjonalt helseforetak, et
eget sykehusdirektorat eller ved å tilføre nye oppgaver til Helse-
og omsorgsdepartementet. Disse medlemmer registrerer
at mandatet til utvalget fastslo at det fremdeles skulle være foretaksorganisering
av sykehussektoren. Dermed har ikke utvalget tatt stilling til helseforetaksmodellen
som sådan – bare ett enkelt aspekt ved modellen. Ettersom modellen
i sin helhet ikke er vurdert, er det følgelig ikke riktig at utvalget
har konkludert med at flesteparten av trekkene ved dagens modell
kan beholdes.
Disse medlemmer viser til
at det i flere helseforetak pågår prosesser som har svært lav tillit
både blant fagfolk og i befolkningen. Det gjelder Oslo universitetssykehus
som har vedtatt å legge ned Ullevål sykehus, det gjelder Helse Møre
og Romsdal som har vedtatt å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund,
og det gjelder Helgelandssykehuset HF som planlegger en sykehusstruktur
på Helgeland.
Disse medlemmer merker seg
at representanter for flere av regjeringspartiene fra Stortingets
talerstol har ytret seg sterkt kritisk til nedleggelsesplanene både til
Ullevål i behandlingen av Dokument 8:8 S (2018–2019), jf. Innst.
247 S 1819, og til nedleggelsesplanene i Kristiansund i behandlingen
av Dokument 8:79 S (2018–2019), jf. Innst. 264 S (2018–2019). Disse medlemmer registrerer
at de samme representantene likevel ikke stemte i tråd med den overbevisningen
de ga uttrykk for fra talerstolen, med henvisninger til at dette
er beslutninger som ligger til helseforetakene. Regjeringspartienes
sterke engasjement i de nevnte sykehussakene understreker at de
aktuelle sykehusprosessene er av stor politisk betydning. Samtidig
observerer disse medlemmer at
det finnes en sterk motvilje mot å fatte politiske vedtak i disse
sakene, og mener dette understreker at sykehusene er unntatt reell
politisk styring.
Disse medlemmer konstaterer
på den bakgrunnen at dagens helseminister og statsminister har brutt
valgløftene fra 2013, og at de ikke har lyktes å gi en økt demokratisk
forankring av sykehussektoren. Disse medlemmer anser samtidig
at behovet for demokratisk forankring av sykehusene er større enn
noensinne.
Disse medlemmer viser til
at det er svært store utfordringer i organiseringen av spesialisthelsetjenesten.
Ansatte rapporterer om at generelle krav om innsparing gjennom ABE-reformen
og krav om å gå med overskudd for å sikre investering i nye bygg,
går ut over kvalitet og grunnbemanning. Samtidig har antall ledelsesledd
i helseforetakene økt, og administrasjonen i de regionale helseforetakene
vokser. Disse
medlemmer viser til at dagens helseforetaksmodell har en rekke
forbedringspunkter, der det viktigste er å ta sykehusene tilbake
under folkevalgt styring og sikre at det er politikere som stilles
til ansvar for utviklingen i sykehusene. Slik modellen er blitt
nå, er det en modell for ansvarsfraskrivelse der politisk ledelse
peker på direktørene for helseforetakene, og direktørene peker på
resultatkrav fra staten.
Disse medlemmer viser til
at da helseforetaksmodellen ble innført i 2001, var det uten grundig
utredning. En ny omlegging av organiseringen av sykehusene må gjøres
slik at det sikrer forankring og en reell endring i muligheten for
politisk styring. Disse
medlemmer merker seg at i tillegg til endring av styringsstrukturen må
også de ansatte fagpersonene i sykehusene tillegges større mulighet
for deltagelse og medbestemmelse. Dette innebærer at sykehusavdelingene
i hovedsak må rammefinansieres, grunnbemanningen må økes og sykehusene
må i mindre grad være avhengige av eksterne vikarbyråer for å fylle
stillinger.
Disse medlemmer mener at en
omlegging av styringsmodellen er nødvendig for at helsepersonell kan
bruke mest mulig av tiden sin på direkte pasientbehandling, og at
det må sikres økt bruk av teknisk støttepersonell i sykehusene for
å oppnå dette. Disse
medlemmer viser til behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan,
der det ble fremmet forslag om at alle sykehus skulle ha stedlig
ledelse, hvor den stedlige lederen skulle ha både fagansvar, økonomiansvar
og personalansvar. Disse
medlemmer registrerer at forslaget ikke ble støttet av Arbeiderpartiet
eller regjeringspartiene. Disse medlemmene viser til
at helseforetaksmodellen har medført sentralisering og privatisering, økt
målstyring, byråkrati og svekket tillit mellom kommuner og helseforetak. Disse medlemmer viser
til privatiseringsreformen fritt behandlingsvalg og innføring av
nøytral merverdiavgift i helseforetakene, som er reformer som ytterligere
stimulerer til slik konkurranseutsetting og privatisering av tjenester. Disse medlemmer vil
fremheve at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ikke støtter
noen av disse reformene. Disse partiene vil styrke økonomien til
offentlige sykehus og bedre dens mulighet til investeringer ved
å innføre en ny finansieringsmodell der man skiller drift og investering. Disse medlemmer vil
presisere at mere penger til sykehusene ikke løser hovedutfordringen
med at helseforetaksmodellen er udemokratisk og baserer seg på prinsipper
for markedsretting av vår felles, offentlige helsetjeneste. På denne
bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede og fremme lovforslag om at helseforetaksloven
erstattes av en ny helseforvaltningslov, der det utredes hvordan
fylkene kan overta drift av sykehusene, innføre folkevalgt styring, stedlig
og praksisnær ledelse og medbestemmelse for de ansatte.»
Disse medlemmer viser
til helseforetakslovens bestemmelse om at helseforetakene må følge
regnskapsloven. Disse
medlemmer registrerer at dette betyr at foretakene må finansiere
nødvendige investeringer gjennom overskudd på driftsbudsjettet.
Når investeringen er gjennomført, må helseforetakene dekke vesentlig
større beløp i avskrivninger og rentekostnader. Disse medlemmer merker seg
at konsekvensen i mange tilfeller er at helseforetak må kutte i pasienttilbudet
i forkant av at de skal gjøre større investeringer i nye bygninger. Disse medlemmer konstaterer
at dette nå kommer til uttrykk i Helse Møre og Romsdal, hvor helseforetaket
planlegger kutt i fødetilbudet, kutt i et distriktspsykiatrisk senter,
kutt i rehabiliteringstilbudet og kutt i liggetid, for å nevne noe.
Disse medlemmer viser til
at Legeforeningens foretakstillitsvalgte ved Akershus universitetssykehus HF
(Ahus), Vestre Viken HF og Sykehuset Østfold HF har advart mot at
finansieringsmodellen fører til at nye sykehusbygg systematisk er
underdimensjonert fra den dagen de åpner (Dagens Medisin, 2. desember
2016):
«Den direkte koblingen
mellom drift og investering legger et utilbørlig press på investeringsrammene.
Driftsøkonomiske utfordringer medfører at helseforetakene ikke makter
å fremskaffe tilstrekkelige investeringsmidler.»
De tillitsvalgte
påpeker at kostnadsrammen for Ahus ble redusert med to mrd. kroner
under planleggingsperioden, og at akuttmottaket måtte bygges om raskt
etter åpning på grunn av trange forhold. Byggekostnadene for det
nye sykehuset i Østfold ble redusert med en halv milliard kroner
underveis i prosessen, hvorpå man etter åpningen av sykehuset avdekket
for trange forhold i akuttmottaket. Det nye sykehuset som planlegges
i Drammen, er planlagt med samme beleggsprosent som i Østfold og
Akershus. Disse
medlemmer deler bekymringene fra de tillitsvalgte, og frykter at
dagens finansieringsmodell vil føre til at flere sykehus bygges
for smått i fremtiden.
Disse medlemmer minner om
at dagens statsminister lovet at Nasjonal helse- og sykehusplan
skulle være for helsetjenesten det Nasjonal transportplan er for
samferdselssektoren. Disse
medlemmer viser til Sunnvolden-plattformen, som fastslo at
Nasjonal helse- og sykehusplan skulle inneholde en investeringsplan. Disse medlemmer registrerer
at Nasjonal helse- og sykehusplan – på tross av løftene i valgkampen
2013 og regjeringsplattformen fra samme år – ikke har gitt Stortinget
anledning til å prioritere store investeringer i sykehussektoren.
På denne bakgrunnen
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede og fremme forslag til ny finansieringsmodell
for sykehus, der store sykehusinvesteringer prioriteres av Stortinget
i Nasjonal helse- og sykehusplan og fullfinansieres over statsbudsjettet,
og der sykehus omfattes av samme budsjett- og regnskapssystem som
kommuner og fylkeskommuner.»