1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Regjeringen fremmer i proposisjonen forslag til mindre justeringer i den nye kommuneloven som ble vedtatt av Stortinget 22. juni 2018, og som i hovedsak skal tre i kraft høsten 2019. Endringene er dels av teknisk karakter som skal sørge for korrekte henvisninger i annen lov og å rette andre inkurier, og er dels nødvendige for å sikre sammenheng i regelverket. Det siste gjelder særlig reglene om hvem som skal være folkevalgte i lovens forstand, og hvem som er valgbare til representantskapet i interkommunale politiske råd.

Det foreslås også å ta inn en overgangsbestemmelse som gjelder Longyearbyen lokalstyre.

I tillegg foreslås det å ta inn i kommuneloven fra 2018 en bestemmelse som står i kommuneloven fra 1992, om kommunenes og fylkeskommunenes mulighet til å overføre myndighet til å inngå kollektive arbeidsavtaler.

Departementet har funnet grunn til å fremme proposisjonen uten forutgående høring og viser til utredningsinstruksen punkt 3-3 andre ledd og begrunner dette nærmere i proposisjonen.

1.2 Overføring av tariffkompetanse til andre rettssubjekter

I kommuneloven av 1992 § 28 gis kommunestyret og fylkestinget mulighet til å gi en sammenslutning av kommuner og fylkeskommuner fullmakt til å inngå og si opp tariffavtale, samt å gi eller motta kollektiv arbeidsoppsigelse på kommunens eller fylkeskommunens vegne. Denne myndigheten kan ikke delegeres videre.

Denne bestemmelsen benyttes i dag til å gi KS fullmakt til å inngå og si opp tariffavtaler og til å gi eller motta kollektiv arbeidsoppsigelse på kommunenes eller fylkeskommunenes vegne.

Noen tilsvarende bestemmelse er ikke tatt inn i ny kommunelov av 2018. Den var ikke foreslått videreført av kommunelovutvalget eller departementet, men det er ingenting som tilsier at det var bevisst å utelate bestemmelsen i forslaget til ny lov.

Departementet legger til grunn at det er en forglemmelse at bestemmelsen ikke er tatt inn i ny kommunelov. KS har understreket behovet for å få bestemmelsen tilbake i kommuneloven.

Departementet foreslår en ny § 5-15 med tilsvarende ordlyd som dagens § 28.

1.3 Endringer i definisjonen av hvem som er folkevalgte

1.3.1 Innledning

Kommuneloven av 1992 gir ingen definisjon av hvem som anses som folkevalgte. Dersom en person er folkevalgt etter loven, inntrer visse rettigheter og plikter, slik at det er viktig å ta stilling til hvem som er folkevalgte i lovens forstand.

I kommuneloven av 2018 er det vedtatt en definisjon av hvem som er folkevalgt i lovens forstand. § 5-1 fjerde ledd fastslår at med «folkevalgte» i kommuneloven menes medlemmer av kommunestyret og fylkestinget og «personer som et folkevalgt organ har valgt inn i et folkevalgt organ eller et annet kommunalt organ etter § 5-2».

Departementet ser at enkelte grupper medlemmer av visse folkevalgte organer ikke blir regnet som folkevalgte etter definisjonen i § 5-1 fjerde ledd.

1.3.2 Direktevalgte medlemmer av kommunedelsutvalg

Kommunestyret kan etter kommuneloven av 2018 § 5-7 første ledd andre punktum opprette utvalg med ansvar for en geografisk del av kommunene, såkalte kommunedelsutvalg eller bydelsutvalg.

§ 5-8 åpner for at kommunestyret kan bestemme at medlemmene til ett eller flere slike kommunedelsutvalg skal velges av innbyggerne i kommunedelen gjennom direkte valg.

Etter definisjonen i kommuneloven § 5-1 fjerde ledd vil medlemmer av kommunedelsutvalg som velges gjennom direkte valg, ikke anses som folkevalgte.

Departementet mener dette ikke er tilsiktet, og denne rettstilstanden er en endring sammenliknet med gjeldende kommunelov. Det pekes i proposisjonen på at det vil være urimelig at medlemmer i kommunedelsutvalg som velges gjennom direkte valg, ikke skal regnes som folkevalgte, mens medlemmer som velges av kommunestyret, skal være folkevalgte.

Departementet foreslår derfor å endre § 5-1 fjerde ledd slik at det blir presisert at medlemmer i kommunedelsutvalg som velges gjennom direkte valg, også skal regnes som folkevalgte i kommunelovens forstand. Dette vil sikre konsistens i regelverket og videreføre dagens praksis.

1.3.3 Utpekte medlemmer av kommune- og fylkesrådet

Det følger av § 10-2 andre ledd i kommuneloven av 2018 at kommunestyret eller fylkestinget selv vedtar om et kommuneråd eller fylkesråd i parlamentarisk styrte kommuner og fylkeskommuner skal opprettes etter reglene i § 10-4 (kommunestyret eller fylkestinget velger medlemmene av kommune- eller fylkesrådet) eller § 10-5 (ordføreren utpeker en kommuneråds- eller fylkesrådsleder, som selv setter sammen rådet). Etter definisjonen av folkevalgte i § 5-1 vil utpekte medlemmer av kommune- og fylkesrådet ikke anses som folkevalgte i lovens forstand.

Departementet antar dette ikke er tilsiktet, og hvilken fremgangsmåte en person blir medlem av kommune- eller fylkesrådet på, bør ikke være avgjørende for om personen skal ha de rettighetene og pliktene som loven gir folkevalgte.

Departementet foreslår derfor i proposisjonen å endre § 5-1 fjerde ledd slik at det presiseres at kommuneråder og fylkesråder er folkevalgte selv om de blir utpekt av kommuneråds- eller fylkesrådslederen.

1.4 Endringer i valgbarhet for representantskapet i interkommunale politiske råd

1.4.1 Bakgrunn

I den nye kommuneloven kapittel 18 er en ny form for interkommunalt samarbeid, interkommunalt politisk råd, regulert. Det øverste organet i rådet er representantskapet, og sammensetningen er delvis regulert i § 18-3 første ledd.

Både i NOU 2016:4 Ny kommunelov og i Prop. 46 L (2017–2018) ble det foreslått at medlemmene og varamedlemmene til representantskapet må velges blant kommunestyrets eller fylkestingets medlemmer, dvs. et krav om gjennomgående representasjon. Den eneste ytterligere reguleringen av valgbarheten som departementet foreslo i tillegg, var en bestemmelse i § 7-2 fjerde ledd om at medlemmene må ha samtykket skriftlig til å stille til valg.

I forbindelse med Stortingets behandling av proposisjonen til ny kommunelov gjorde Stortinget endringer i bestemmelsen om representantskapets sammensetning i § 18-3 første ledd, slik at setningen «Medlemmene og varamedlemmene skal velges blant kommunestyrets eller fylkestingets medlemmer» er tatt ut.

Stortinget gjorde endringene i § 18-3 første ledd uten samtidig å gjøre endringer i de generelle reglene om valgbarhet og hvem som er utelukket fra valg i §§ 7-2 og 7-3, som gjelder stort sett alle øvrige folkevalgte organer i kommunene og fylkeskommunene. Etter den nye loven gjelder derfor ikke §§ 7-2 og 7-3 for valg av medlemmer til representantskapet i interkommunale politiske råd. Situasjonen etter Stortingets behandling er altså at krav til skriftlig samtykke etter § 7-2 fjerde ledd er det eneste kravet til valgbarhet.

1.4.2 Departementets vurderinger og endringsforslag

Departementet oppfatter at Stortingets endringer i § 18-3 første ledd og bortfallet av kravet om gjennomgående representasjon har fått utilsiktede konsekvenser. Det vises i proposisjonen til at det derfor er nødvendig med en lovendring for å sikre at medlemmer i representantskapet i interkommunale politiske råd er omfattet av de samme valgbarhetsreglene som andre folkevalgte organer.

Siden representantskapet i interkommunalt politisk råd ikke er nevnt i § 7-2 første ledd i den nye kommuneloven, gjelder heller ikke begrensingene i § 7-3. Det betyr blant annet at fylkesmannen, kommunedirektøren, kommunalsjefer, etatssjefer eller andre på tilsvarende nivå i en kommune også kan velges som medlemmer i representantskapet. Det vises i proposisjonen til at disse personene ikke kan velges til andre folkevalgte organer som styringsorgan i interkommunale politiske råd eller til representantskapet i kommunale oppgavefellesskap, og dermed heller ikke bør kunne velges til representantskapet i et interkommunalt politisk råd.

Selv om Stortinget ikke ønsket krav til gjennomgående representasjon, antar departementet at det ikke kan ha vært tilsiktet at det ikke skulle være noen nærmere regulering av hvem som velges til representantskapet i interkommunale politiske råd.

Det må etter departementets oppfatning være slik at de «vanlige» reglene i kommuneloven §§ 7-2 og 7-3 også skal gjelde for valg til dette folkevalgte organet.

Departementet foreslår i proposisjonen endringer i § 7-2 første ledd bokstav f og § 7-2 fjerde ledd for å gjennomføre endringene som nevnt over.

1.4.3 Representantskapsmedlemmers adgang til å kreve lovlighetskontroll

Det vises i proposisjonen til at både etter kommuneloven av 1992 og kommuneloven av 2018 er det kun medlemmer av kommunestyret og fylkestinget som kan kreve lovlighetskontroll. I den nye loven § 27-1 første ledd andre punktum heter det at også tre medlemmer av representantskapet i et interkommunalt politisk råd kan kreve lovlighetskontroll.

Med Stortingets vedtatte bestemmelse i § 18-3 vil det ikke være krav om gjennomgående representasjon for representantskapet i de interkommunale politiske rådene, og medlemmene vil derfor ikke nødvendigvis være kommunestyre- eller fylkestingsmedlemmer. Det vises i proposisjonen til at departementet mener en konsekvens av Stortingets endring bør være at kretsen av hvem som kan kreve lovlighetskontroll i § 27-1 første ledd, endres. Begrunnelsen for forslaget til denne bestemmelsen var at det fremdeles kun skulle være kommunestyre- og fylkestingsmedlemmer som kunne kreve lovlighetskontroll, jf. hovedregelen i § 27-1 og uttalelser i Prop. 46 L (2017–2017) side 331. Departementets forslag nå vil også være en videreføring av reglene i kommuneloven av 1992 om hvem som kan kreve lovlighetskontroll.

Departementet foreslår i proposisjonen å ta ut av bestemmelsen i § 27-1 første ledd andre punktum at også tre medlemmer av representantskapet i et interkommunalt politisk råd kan kreve lovlighetskontroll.

1.5 Mindre tekniske endringer

I proposisjonens pkt. 5 foreslås det også noen mindre tekniske endringer. Disse gjelder henvisninger til andre lover, oppheving av dagens kommunelov § 10 b om medvirkningsorganer og redaksjonelle endringer. Se proposisjonen for nærmere omtale.

1.6 Overgangsbestemmelse for Longyearbyen lokalstyre

Stortinget fattet 9. april 2019 vedtak om endringer i Svalbardloven m.m.

I proposisjonen er det foreslått å ta inn i kommuneloven fra 2018 en overgangsbestemmelse om at de bestemmelsene i gjeldende kommunelov fra 1992 som gjelder for Longyearbyen lokalstyre, men som blir opphevet fra og med det konstituerende møtet i det enkelte kommunestyret og fylkestinget, likevel skal gjelde for Longyearbyen lokalstyre frem til deres konstituerende møte – som er én måned senere enn på fastlandet.

Departementet foreslår et nytt første ledd i § 31-4, hvor det fremgår at de bestemmelsene i gjeldende kommunelov som i dag gjelder tilsvarende for Longyearbyen lokalstyre, skal gjelde frem til Longyearbyen lokalstyre har sitt konstituerende møte. Nåværende § 31-4 første ledd blir nytt andre ledd.

1.7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det vises i proposisjonen til at forslagene ikke vil ha økonomiske og administrative konsekvenser.