Jeg viser til brev av 11.4.2019 der Arbeids- og sosialkomiteen ber om min vurdering av forslaget i dokument 8:115 S (2018–2019) fra stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen, Geir Adelsten Iversen og Kjersti Toppe:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendig lovendring som sikrer at lønnsbestemmelsene i tariffavtaler som har et lavere lønnsnivå enn 80 pst. av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, automatisk skal allmenngjøres.»

Den norske modellen for lønnsdannelse bygger på at lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med. Det ivaretas ved at avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet (frontfaget) slutter avtaler først, og disse virker som en norm for andre avtaleområder. Tariffavtalene er grunnsteinene i lønnsdannelsen, og den frivillige koordineringen innen og mellom forhandlingsområder er sentral for modellen. Partene i arbeidslivet har ansvaret for gjennomføringen av tariffoppgjørene. Det inntektspolitiske samarbeidet bidrar til at myndighetene og partene i arbeidslivet har en felles forståelse av den økonomiske situasjonen og av hvilke utfordringer norsk økonomi står overfor. Myndighetene har ansvaret for at lover og regler legger til rette for et velfungerende og fleksibelt arbeidsmarked.

Den store tilstrømmingen av arbeidsinnvandrere til Norge etter 2004, har skapt nye utfordringer, og vedtak om allmenngjøring av tariffområder har blitt brukt i økende grad i deler av arbeidslivet. Allmenngjøringslovens formål er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, samt å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet. Allmenngjøring av tariffavtaler er et sentralt virkemiddel for å unngå sosial dumping. I tillegg arbeider regjeringen, sammen med partene i arbeidslivet, aktivt for et seriøst arbeidsliv og for å motvirke sosial dumping gjennom en rekke andre virkemidler. Vikarbyrådirektivet inneholder krav om lønnsmessig likebehandling som kan komme til anvendelse i bransjer som ikke er allmenngjorte.

Slik jeg forstår forslaget fra de tre stortingsrepresentantene, vil allmenngjøring i en bransje bli gjort gjeldende automatisk etter gitte kriterier og ikke med bakgrunn i vurderinger av dokumenterte uheldige lønns- og arbeidsvilkår eller konkurransevridning. Det vil i så fall være en helt annen form for allmenngjøring enn det vi har i dag, som jeg vil sterkt advare mot. Forslaget innebærer en automatisk allmenngjøring hvis lønningene i tariffbundne bedrifter er under et gitt nivå, uten hensyn til forholdene i ikke-tariffbundne bedrifter. Det vil være en lite målrettet måte å angripe problemer med dårlige lønns- og arbeidsvilkår utenfor det organiserte arbeidslivet.

Forslaget knytter kriteriet for allmenngjøring i enhver bransje til gjennomsnittslønnen for arbeidere i industrien. Myndighetene må være varsomme med å gripe inn i relative lønninger på denne måten. Lønnsdannelsen skal blant annet sikre fleksibilitet i lønninger, at det er samsvar mellom tilbud og etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft og at arbeidskraften anvendes der den har høyest samfunnsøkonomisk avkastning.

Allmenngjøringsordningen bygger på initiativ fra partene. For at Tariffnemnda skal behandle et krav, må det være fremsatt av en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon som er part i avtalen og har innstillingsrett etter arbeidstvistloven § 39 første ledd, med nødvendig dokumentasjon. I tillegg kan Tariffnemnda av eget tiltak vurdere vedtak om allmenngjøring dersom allmenne hensyn krever slik regulering. Antallet allmenngjøringsvedtak har økt, og allmenngjøring er gjort gjeldende også i bransjer som tradisjonelt har hatt lav tariffdekning. Det tilsier at det ikke burde være nødvendig å innføre en mekanisme for automatisk allmenngjøring. Arbeidsinnvandringen har vært vesentlig lavere de seneste årene enn i perioden 2007–2014. Forslagsstillerne viser ikke til konkrete bransjer med store utfordringer som ikke kan tenkes å bli allmenngjort innenfor dagens regler og sannsynliggjør ikke at det er behov for endringer i regelverket.

Forslagsstillerne viser til tallmateriale fra TBU om lønnsbestemmelser i tariffavtaler. Det må baseres på en misforståelse. Utvalget gjengir noen fastsatte satser i forskrifter om allmenngjøring og presenterer lønnsstatistikk for noen store forhandlingsområder, men har ingen oversikt over avtalte lønnsatser. Det finnes et stort antall tariffavtaler i arbeidslivet, med lønnsbestemmelser tilpasset forskjellige grupper. Tariffnemnda innhenter selv relevante opplysninger og lønnsstatistikk i forbindelse med sine vurderinger.

Dagens allmenngjøringsordning utgjør et direkte inngrep i lønnsdannelsen. Ordningen er et effektivt og godt tilpasset virkemiddel som har bred oppslutning blant arbeidslivets parter. Det må legges stor vekt på å unngå utilsiktede effekter på lønnsdannelsen og arbeidsmarkedet for øvrig. Hensynet til å sikre at utenlandske arbeidstakere har lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med vilkårene til norske arbeidstakere, må nøye veies opp mot betydningen av en velfungerende lønnsdannelse som kan legge til rette for høy yrkesaktivitet og lav arbeidsledighet over tid.

Eventuelle lovendringer som påvirker lønnsdannelsen bør derfor bare foretas etter grundig vurdering og basert på kunnskap om hvordan ordningen fungerer. Allmenngjøringsordningen er som beskrevet over, et betydelig inngrep i lønnsdannelsen, med mulige konsekvenser for sysselsetting og ledighet. Det er viktig å følge med på utviklingen og å sikre at ordningen fungerer godt. Arbeids- og sosialdepartementet vil derfor sette i gang en flerårig evaluering av allmenngjøringsordningen i 2019.

Samlet sett mener jeg at automatisk allmenngjøring framstår som et uforholdsmessig sterkt og lite målretttet virkemiddel. Allmenngjøring av tariffavtaler og regelverket rundt det må ha bred oppslutning blant arbeidslivets parter. Vedtak om allmenngjøring bør skje etter særskilt vurdering, og brukes bare der det er nødvendig. Samtidig må allmenngjøringsvedtak etterleves. Tiltak som solidaransvar, informasjons- og påseplikt og innsynsrett og Arbeidstilsynets kontroll- og sanksjonsmuligheter bidrar til det.