Økonomiske
og administrative konsekvenser
Forslaget ventes
ikke å få vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser.
Økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter
kan dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer. I forslag til ny lov
foreslås det at ansvaret for utbedringer av farvannet og ansvaret
og myndigheten for navigasjonsinnretninger og farvannsskilt i sin
helhet legges til staten. Ansvaret for rydding og isbryting i farvannet
og myndigheten til å gi tillatelser til tiltak og pålegg ved ulykker
og andre hendelser i farvannet fordeles mellom stat og kommune som
i dag.
Overføringen av ansvaret
for farvannsutbedringer og ansvaret for etablering av nye navigasjonsinnretninger
fra kommunen til staten vil i prinsippet kunne føre til en kostnadsforskyvning
fra kommunene til staten. Kystverket har allerede i dag de tyngste
oppgavene i farledene, herunder utbedringer av disse. Det gjennomføres
få utbedringer av farvannet i kommunal regi. Dette har sammenheng
med at Kystverket har ansvaret i hoved- og biled, og at hoveddelen
av skipstrafikken benytter disse ledene. Den foreslåtte endringen
vil dermed i stor grad bygge opp under gjeldende praksis, og den
forventes dermed ikke å gi vesentlige økonomiske eller administrative
konsekvenser for verken stat eller kommune.
Departementet gis
myndighet til å regulere ferdsel i farvannet, herunder fartsreguleringer.
Kommunene gis myndighet til å regulere ferdsel med fritidsfartøy
i eget sjøområde. Disse kommunale fartsforskriftene må ikke lenger
godkjennes av Kystverket, slik tilfellet er etter dagens lov. Kystverket
bruker i dag mye ressurser på disse godkjennelsene, og forslaget
vil dermed kunne medføre besparelser for etaten.
Kommunale forskrifter
om ankring skal godkjennes av Kystverket, da denne type regulering
krever sjøsikkerhetskompetanse. Forslaget kan medføre at Kystverket
må avsette noe mer ressurser til denne godkjenningsoppgaven sammenliknet
med gjeldende situasjon.
Departementet foreslår
et tydeligere regelverk og hjemmelsgrunnlag til å kunne fastsette
bestemmelser om blant annet drift av trafikksentraler og sertifisering av
trafikkledere. Endringene som foreslås, vil ikke ha vesentlige administrative
og økonomiske konsekvenser.
Havne og farvannsloven
(2009) omhandler tre typer avgifter; kystavgift, sikkerhetsavgift
og anløpsavgift. I forslaget til ny lov fjernes hjemmelen til å
innkreve kystavgift, med henvisning til at dette har vært en sovende
bestemmelse etter at kystavgiften ble avviklet i 2013 som et ledd
i arbeidet med å styrke sjøtransportens konkurransekraft. Da bestemmelsen
ikke har vært brukt siden 2013, vil forslaget ikke ha administrative
eller økonomiske konsekvenser.
Det foreslås videre
en mindre endring i bestemmelsen om sikkerhetsavgift ved at også
eier av fartøy gjøres ansvarlig for betaling av avgiften. Fra før
gjelder dette reder og agent. Forslaget har ingen økonomisk virkning totalt
sett, men stiller eier av fartøy overfor et solidarisk ansvar de
tidligere ikke har hatt. Det er også foreslått enkelte andre tekniske
justeringer av bestemmelsen som ikke har administrative eller økonomiske
konsekvenser.
Anløpsavgiften videreføres
i forslaget til ny lov, men endrer betegnelse til farvannsavgift.
Deler av kostnadene som denne avgiften er ment å dekke, faller bort
med de øvrige forslagene til endringer av loven. Kommunene vil imidlertid
fortsatt ha ansvar for isbryting og fjerning av flytende gjenstander
som hindrer sjøtransporten, eller er til fare for ferdselen i kommunens
sjøområde. Kommunene vil som før ha ansvar for å vedlikeholde egne
navigasjonsinnretninger. Kommunene vil dermed også i fremtiden ha
kostnader med offentlige forvaltningsoppgaver og myndighetsutøvelse
etter havne- og farvannsloven. Departementet mener kommunene bør ha
anledning til å få dekket disse kostnadene, og foreslår derfor å
videreføre en justert hjemmel for å kreve inn farvannsavgift. De
foreslåtte endringene tydeliggjør hvilke kostnader kommunene kan
finansiere gjennom farvannsavgiften. Dette innebærer en klargjøring
av lovverket og bidrar til å skape større forutsigbarhet for brukerne
av farvannet. Ettersom ansvaret for utbedringer av farvannet legges
til staten, vil dette i utgangspunktet redusere kommunenes beregningsgrunnlag
for avgiften. Departementet vurderer det likevel slik at denne endringen
ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser,
da alle større farvannsutbedringer allerede i dag gjennomføres av
Kystverket og finansieres over statsbudsjettet.
De foreslåtte endringene
i reglene om krav om tillatelse for tiltak som kan påvirke sikkerheten
og den allmenne ferdselen i farvannet og i havn, vil gjøre regelverket
tydeligere og enklere for den som søker om tiltak. Kurante saker
sikres en rask behandling, slik at regelverket ikke skal bli et
hinder for tiltak som ikke har betydning for sikkerhet eller alminnelig
fremkommelighet i farvannet.
I bestemmelsen om
sikring av havner og havneanlegg er det tatt inn en ny forskriftshjemmel
om krav til politiattest for personer som utfører oppgaver av betydning
for sikring av havn og havneanlegg. Siden bestemmelsen ikke har
tilbakevirkende kraft, forventes det heller ikke at forslaget vil
ha økonomiske konsekvenser på kort sikt. På lengre sikt kan det
imidlertid ikke utelukkes at forslaget kan føre til noe økte kostnader
for Politidirektoratet. Forskriftshjemmelen for krav om politiattest vil
ikke i seg selv medføre økonomiske eller administrative konsekvenser.
Departementet vil komme tilbake til de økonomiske og administrative
konsekvensene av å innføre et krav om politiattest ved utarbeidelse
av en eventuell forskrift, og legger til grunn at dette kan dekkes
innenfor gjeldende budsjettrammer.
Etter gjeldende lov
kan ikke havnekapitalen benyttes til andre formål enn havnevirksomhet.
Eierkommunen har i utgangspunktet heller ikke adgang til å disponere
utbytte fra havnekapitalen til andre formål enn havnevirksomhet.
I lovforslaget er
det tatt inn en bestemmelse om forvaltning av kapital i kommunal
havnevirksomhet som har som formål å legge til rette for at kommunale
havner har forsvarlig egenkapital samtidig som det gis utbytteadgang
for kommunen som eier, dersom virksomheten gir rom for det. I praksis
antas det at for de fleste havner vil kravet om forsvarlig egenkapital
innebære liten eller ingen endring i forhold til dagens bestemmelse, fordi
det heller ikke i dag er rom for eller aktuelt med utbytte eller
annen utdeling fra havnevirksomheten. For enkelte av de større havnene
med mye havnekapital kan det imidlertid være aktuelt å hente ut
utbytte. Utbytteadgangen kan bidra til at kommunene kan benytte overskuddet
fra havnevirksomheten mer effektivt enn med dagens bestemmelse.
Utbytteadgang kan også gi insentiver til effektiv havnedrift og
aktiv og god eierstyring. Bestemmelsen legger derfor i større grad
enn dagens til rette for markedsorienterte havner som forvalter
sine ressurser mest mulig effektivt og investerer i samfunnsøkonomisk
lønnsomme aktiviteter.
I bestemmelsen ligger
det at kommunene må utvise skjønn når det gjelder hva som er forsvarlig
egenkapital, ettersom kommunen har et selvstendig ansvar for at ikke
utdeling skjer i større grad enn loven tillater, selv om havnens
styre skulle ha foreslått det. Kommunene vil også få insentiver
til å selge eiendommer som har høy verdi ved alternativ anvendelse.
Dette vil kunne legge press på skjønnsutøvelsen, og det er dermed
en risiko for at en undervurderer verdien av sjøtransporten på bekostning
av andre kommunale tjenesteområder. På den annen side vil nettopp
omdisponering av arealer kunne gi en netto gevinst som både kan
skaffe kapital til alternative havnearealer, gi et overskudd som
kan hentes ut og brukes til andre oppgaver kommunen har, og bidra
til en miljøvennlig by- og arealutvikling.
Risikoen for at enkelte
kommuner vil kunne utnytte bestemmelsen om kapitalforvaltning i
havnene til å finansiere andre oppgaver på bekostning av havnevirksomheten,
er imidlertid vanskelig å konkretisere. I det store og det hele
vil det være i kommunens egen interesse at havnen drives og forvaltes
på en god måte, slik at næringsvirksomhet og arbeidsplasser opprettholdes. Det
eksisterer mange havner og kaianlegg langs kysten, og sjøtransporten
etterspør et bredt spekter av havnetjenester. Konsekvensene av at
en kommune, eller et mindre antall kommuner, nedprioriterer havnedrift
eller øker prisene på havnetjenester, antas derfor ikke å ha store
negative konsekvenser for sjøtransporten totalt sett. Det legges
videre til grunn at staten har virkemidler gjennom plan- og bygningsloven
(2008) dersom det foreligger statlige eller regionale hensyn som
tilsier at staten må gripe inn for å sikre areal til havnevirksomhet.
Endringene i bestemmelsene
om forvaltning av kapital i kommunale havner vil medføre en ny tilsynsfunksjon
for staten. Dette kan i sin tur innebære økte kostnader for staten.
Også på andre områder foreslås det endringer som kan påvirke statens
tilsynsfunksjon, noe som igjen kan få betydning for ressursbehovet
i Kystverket og/eller i departementet. Det vurderes likevel at økte
kostnader som følge av nye oppgaver ikke vil være av vesentlig karakter.
Losloven er foreslått
tatt inn i ny havne- og farvannslov. Forslaget i seg selv innebærer
ingen materielle endringer, ut over enkelte lovtekniske justeringer.
Sammenslåing vil gi et regelverk som fremstår som mer brukervennlig.
I tillegg vil dette bidra til en mer koordinert innsats av sjøsikkerhetsarbeidet
under Samferdselsdepartementets ansvarsområde.
I lovforslaget er
det også tatt inn bestemmelser som åpner for tillatelse til autonom
kystseilas. Et slikt tillatelsesregime vil medføre økt ressursbruk
i en oppstartsfase, og foreslås brukerfinansiert på lik linje med
resten av losordningen. Forslaget vil legge til rette for implementering
av ny teknologi og vekst i maritime næringer langs kysten.
Det foreslås videre
en egen bestemmelse som gir kommunen hjemmel til å midlertidig begrense
fartøyers opphold i havn, inkludert private havner, av hensyn til
lokal luftkvalitet. Kommunen kan etter forslaget bare innføre begrensninger
når dette er nødvendig for å unngå eller begrense lokal forurensning,
det vil si overskridelse av forurensningsforskriftens timegrenseverdier, og
når det å begrense opphold er et dokumenterbart effektivt mottiltak.
Hvor ofte dette vil skje og hva slags konsekvenser begrensningen
vil få, er avhengig av flere faktorer. Utvikling i lokal luftkvalitet
i byer og bynære områder vil påvirke hyppigheten, men det antas
at episoder med lokal luftforurensning vil inntreffe relativt sjeldent,
og kun i noen få havner.
Avvisning av skip
kan slå ulikt ut avhengig av skipssegment. Avvisning av cruiseskip
kan for eksempel føre til tapte inntekter for havnen og få konsekvenser
for reiselivsnæringen. Avvisning av godsskip kan bety tapte inntekter
for havnen og for andre aktører i logistikkjeden og vareeier. Hvor
stor den økonomiske konsekvensen blir, er avhengig av hvilke alternativer
som finnes. Dersom skipet kan anløpe en havn i nærheten, vil konsekvensene
være mindre. Dersom skipet må anløpe en havn lenger unna, vil man
kunne få økte samfunnsmessige kostnader på grunn av økt tilbringertransport
og økte transportkostnader for næringslivet. Dersom et skip er avhengig
av å anløpe en spesifikk havn på grunn av lokalisering av industri
i havnen eller rett i nærheten, vil de økonomiske konsekvensene
kunne bli betydelige.
Det er imidlertid
ikke gitt at kommunene vil ønske å benytte seg av denne hjemmelen
hvis det gir store negative konsekvenser for næringslivet eller
enkeltbedrifter i kommunen. Hvis adgangen til å begrense anløp fører
til at man unngår eller reduserer ulovlig akutt lokal forurensning,
vil dette ha en positiv samfunnsøkonomisk nytteeffekt. Det legges
til grunn at avvisning av skip kan være aktuelt i de tilfeller der
den samfunnsøkonomiske kostnaden forbundet med luftforurensningen overstiger
kostnadene som følger av at varer og personer for en begrenset periode
ikke kan benytte den aktuelle havnen.
Det forutsettes at
kommunen må avveie tiltakets effekt mot kostnader og konsekvenser
som tiltaket vil medføre for skipsfarten.
Forslaget om å utvide
kretsen av ansvarlige ved ulykker og andre hendelser til også å
omfatte «reder», vil ikke medføre kostnader for det offentlige.
Forslaget vil derimot øke muligheten for at myndighetene får dekket sine
kostnader dersom det gjennomføres tiltak på vegne av den ansvarlige.
Det antas heller ikke at endringen vil medføre store kostnader for
næringen. For det første er den kretsen som nå inkluderes som ansvarlige,
allerede å anse som ansvarssubjekter etter annet regelverk som vil
kunne komme til anvendelse i de samme tilfeller som havne- og farvannsloven.
For det andre vil sjølovens regler om forsikringsplikt gjelde for
reder av fartøy på 300 bruttotonn eller mer.
Det foreslås å innføre
overtredelsesgebyr som reaksjonsform ved mindre alvorlige overtredelser
av bestemmelser gitt i eller i medhold av havne- og farvannsloven.
Dette vil kunne effektivisere håndhevelse av regelverket, og dermed
bidra til reduserte kostnader for staten. I forslaget til ny bestemmelse
om overtredelsesgebyr er vesentlighetskriteriet fra gjeldende bestemmelser
ikke videreført. Terskelen for å gi overtredelsesgebyr blir med
dette lavere sammenliknet med nåsituasjonen. Dette kan følgelig
resultere i at det blir reagert i flere tilfeller enn det som er
tilfellet under dagens lov.
I forslaget til ny
lov er krav til forsvarlig standard på havneanlegg og løsøre som
benyttes i driften av havnen, ikke videreført. Begrunnelsen for
dette er at denne type krav og reguleringer faller inn under plan-
og bygningsloven (2008) og arbeidsmiljøloven (2005). Som en konsekvens
vil kommunene ikke lenger ha tilsynsplikt etter havne- og farvannsloven.
Dette vil kunne medføre reduserte kostnader forbundet med kommunenes
tilsynsaktivitet.