Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Trond Giske, Odd Omland og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Marianne
Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet,
Silje Hjemdal og Morten Wold, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre, Grunde
Almeland, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius,
viser til representantforslaget samt svarbrev fra statsråd Kjell Ingolf
Ropstad datert 29. april 2019. Målet med representantforslaget er
å bedre tilbudet til voldsutsatte kvinner som er i aktiv rus. I
dag har alle voldsutsatte kvinner, menn og barn en lovfestet rett
til gratis krisesentertilbud. Ansvaret for å sørge for tilbudet
er lagt til kommunene. Hvilke grupper som har behov for krisesentertilbud,
varierer fra kommune til kommune, og derfor varierer også tilbudet.
Komiteen merker seg at det
er anerkjent at tilbudet til kvinner med rusproblemer ikke er godt
nok. Derfor er det siden 2016 årlig bevilget 3 mill. kroner til
et pilotprosjekt for å styrke tilbudet til sårbare grupper. Regjeringen
skal evaluere ordningen med overføring av ansvaret for krisesentrene
til kommunen og vurdere tiltak som sikrer et godt krisesentertilbud.
Komiteen viser til at det i
representantforslaget vises til hvordan situasjonen for voldsutsatte
kvinner som ruser seg, ivaretas forskjellig i forskjellige kommuner.
Noen av de største byene har eller har hatt ulike tilbud spesielt
rettet mot utsatte grupper. Det er nærliggende å tro at det er i
de største byene behovet for slike tilbud er størst.
Komiteen merker seg at brukernes
rettigheter og behov skal legges til grunn for kommunenes tilbud.
Det gjelder både for utsatte grupper og for andre brukere av tilbudet.
I kommuner med få personer med rusproblemer kan det være mest hensiktsmessig
å samarbeide med andre kommuner. Dette kan sikre et forsvarlig og godt
tilbud både til den enkelte som har rusproblemer, og andre brukere
av krisesentrene.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
ser frem til evalueringen av pilotprosjektet, og forslag til tiltak
som sikrer et godt krisesentertilbud til alle grupper. Flertallet imøteser et
bredere kunnskapsgrunnlag om kommunenes krisesentertilbud og utfordringer
ved dagens ordning. Når dette foreligger, forventer flertallet eventuelle
forslag til endringer i loven.
Flertallet viser til at det
i utviklingsprosjektene kommer på plass samarbeidsavtaler mellom
krisesentrene og andre relevante hjelpeinstanser og samarbeidskommuner.
Dette skal sikre at alle grupper får et tilpasset tilbud.
Noen brukere er også
pasienter hvor de er eller henvises til legemiddelassistert rehabilitering.
For slike brukere kan dette ordnes, av de riktige instanser, også
når brukeren er på et krisesenter. Flertallet merker seg at krisesentrene
samarbeider med andre instanser, blant annet spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser av statsråden
sitt brev av 29. april 2019 at han er enig i den virkelighetsbeskrivelsen
som representantforslaget inneholder. Imidlertid er disse medlemmer av
den oppfatning at det er behov for å styrke tiltakene til disse utsatte
kvinnene. Dette viser også rapporten fra NOVA i 2014.
Rusmisbrukende kvinner
lever ofte under forhold preget av vold, og hvor volden også begås
av personer som ikke kan defineres som å tilhøre «nære relasjoner», slik
krisesenterloven definerer dette. Kvinners behov for krisesenter
skal ikke kunne avslås fordi volden blir utført av en person som
ikke har en nær relasjon til kvinnen. Kun 6 pst. av krisesentertiltakene
i landet tilbyr hjelp til kvinner i aktiv rus. Rusmisbrukende kvinner skal
ikke utestenges fra hjelpetiltak på grunn av sin rusproblematikk.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om endring av krisesenterloven slik
at kvinner i aktiv rus som opplever vold, får et eget gratis, lavterskel
krisesentertilbud som er individuelt tilrettelagt.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om at krisesenterlovens definisjon
av nære relasjoner skal inkludere kvinnenes egen definisjon av nær
relasjon.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at rusmiddelavhengige kan starte opp eller
opprettholde substitusjonsmedisinering ved krisesentrene.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at den faglige veilederen for krisesentre
legger vekt på samarbeid mellom krisesentrene og spesialisthelsetjenesten
slik at de som ønsker det, kan kanaliseres inn i tverrfaglig spesialisert
rusbehandling (TSB).»
«Stortinget
ber regjeringen innføre informasjonsopplegg for kvinner i rusmiljøene
om at vold ikke er akseptabelt, og at det finnes steder som tilbyr
hjelp gratis.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser til at NOVA-rapporten kom i 2014, hele to år før pilotprosjektet
ble startet i 2016. Det er derfor lite relevant å vise til rapporten,
da tiltak allerede utprøves og evalueres. Det vises også til hvilken
andel av krisesentrene som har egne tilbud til kvinner i aktiv rus. Flertallet mener
at det på ingen måte er andel krisesentre med eget tilbud som bør
være målet her. Faktisk vil det kunne være problematisk for andre
brukere av krisesentertilbud hvis de ulike grupper med behov blandes
uten at dette gjøres på en forsvarlig måte for alle grupper. Istedenfor
å fokusere på andel senter med tilbud til denne gruppen bør man
være opptatt av om alle brukere i denne gruppen får det tilbudet
som de har behov for.
Komiteens medlem fra Senterpartiet deler
forslagsstillernes bekymring for situasjonen til kvinner med rusproblemer.
Det er svært uheldig og alvorlig at flere krisesentre ikke tilbyr
opphold til kvinner med rusproblematikk.
Krisesenterstatistikken
for 2017 viser at blant de 46 krisesentertilbudene på landsbasis
er det kun 6 sentre som tilbyr opphold til kvinner med kjent rusproblematikk,
10 sentre gir ikke opphold og 30 oppga at «tilbud om opphold vurderes».
Dette medlem viser til at kommunene
er forpliktet til å gi voldsutsatte med tilleggsproblematikk som
rus et helhetlig krisesentertilbud. Samtidig gir lovverket kommunene
muligheten til å vurdere kravene til individuell tilpasning i hvert
enkelt tilfelle, jf. § 3 i krisesenterloven. Dette gir med andre
ord kommunene rom for å gjøre prioriteringer, noe som medfører at
noen sårbare grupper kan bli nedprioritert.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
mener det er kommunenes rett å gjøre prioriteringer. Flertallet mener
det er en utfordring at enkelte kommuner mangler tilstrekkelig kompetanse
til å gi disse gruppene et tilpasset tilbud. Noen kommuner er små
og/eller har få brukere i aktiv rus. Det kan derfor heller være
at kommuner bør samarbeide tettere med andre kommuner, eller vurdere
kommunesammenslåing.
Flertallet er opptatt av at
gruppen skal få et tilpasset tilbud i hele landet, og er positive
til at det inngås avtale om interkommunale samarbeid. Mange kommuner
har slike avtaler i dag i forbindelse med det ordinære krisesentertilbudet.
Komiteen mener
det er uakseptabelt hvis kvinner med rusproblemer blir nedprioritert,
og dermed ikke får den hjelpen de har rett på i en kritisk og vanskelig
livssituasjon.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet deler intensjonen i forslag nr. 1, om at
kvinner med rusproblemer må sikres lavterskel krisesentertilbud
som er individuelt tilrettelagt. Det er ingen tvil om at det er
behov for å styrke tilbudet så denne gruppen ivaretas bedre. Imidlertid
mener dette medlem at
dersom det skal tas inn en presisering i loven som gjelder kvinner med
rusproblemer, så bør det vurderes om flere utsatte grupper skal
defineres i loven.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre
og Kristelig Folkeparti, registrerer at statsråden i sitt
svarbrev til komiteen opplyser at regjeringen skal evaluere ordningen
med overføring av ansvaret for krisesentrene til kommunene, og at
man skal se på dagens krisesentertilbud og utfordringer ved dagens
ordning. Av den grunn vil det være hensiktsmessig å avvente evalueringen. Flertallet imøteser
evalueringen med interesse.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at det i forarbeidene til krisesenterloven,
jf. Ot.prp. nr. 96 (2008–2009), står følgende i kapittel 12:
«Med nære relasjonar
er det meint relasjonar som nemnd i straffelova 1902 § 219 og andre
nære relasjonar der dei involverte gjerne har eller har hatt gjensidige plikter
overfor kvarandre og/eller har vore avhengige av kvarandre.»
Dette medlem viser videre til
at det i veilederen til krisesenterloven står følgende:
«Vold i nære relasjoner
betyr at utøver og den utsatte er knyttet til hverandre gjennom
familie- og slektskapsbånd, eller på annen måte har nære bånd til hverandre.
Krisesenterlovens forarbeider legger til grunn samme definisjon
som forarbeidene til straffelovens § 219 om mishandling i familien:
-
– tidligere eller
nåværende ektefelle, partner eller samboer
-
– familie og slekt
-
– medlemmer av samme
husstand
-
– personer som har
omsorg for vedkommende.»
(Kilde: Veileder
til krisesenterloven 2015, Bufdir)
Dette medlem oppfatter at forarbeidene
til loven ikke har en snever definisjon av «nære relasjoner». Imidlertid
ser dette medlem at
det kan være andre enn de nevnte kategoriene som kvinner med rusproblemer
kan ha nær relasjon eller avhengighetsforhold til. Dette medlem mener av den grunn
at det bør vurderes om definisjonen av «nære relasjoner» er tydelig
nok.
På denne bakgrunn
fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen vurdere om definisjonen av «nære relasjoner» i krisesenterloven
i tilstrekkelig grad er dekkende, og om det bør tydeliggjøres i lovens
formålsparagraf hva som menes med nære relasjoner.»