1.7.2.3 Forslaget om å bryte identifikasjonen mellom selgeren og den bygningssakkyndige
Også når det gjelder
utvalgsflertallets forslag om å bryte identifikasjonen mellom selgeren
og den bygningssakkyndige (takstmannen), har det kommet motforestillinger
fra flere høringsinstanser, selv om høringsinstansene er mindre
samstemte på dette punktet.
Det går fram av
proposisjonen at departementet ikke finner å kunne gå inn for forslaget
om å bryte identifikasjonen mellom selgeren og den bygningssakkyndige.
Begrunnelsen for dette er langt på vei redegjort for under departementets
vurderinger av den danske ordningen, som bygger på en tilsvarende
regel, se proposisjonen punkt 6.4. Departementet kan ellers i det
vesentlige slutte seg til høringsuttalelsene fra Forbrukertilsynet,
Oslo kommune – Byrådsavdeling for byutvikling og HELP Forsikring
AS under den andre høringen og fra Advokatfirma Grande & Co,
Forbrukerrådet, NITO Takst og Norges Takseringsforbund under den
første høringen.
Blant høringsinstansene
som er positive til forslaget om å bryte identifikasjonen, fremholdes
det gjerne at den bygningssakyndige må «ansvarliggjøres», at ansvaret
må «skjerpes» eller lignende, for å stimulere den bygningssakkyndige
til å gjøre en grundig jobb. Departementet deler oppfatningen om
at det er viktig å stimulere til grundig arbeid fra den bygningssakkyndige.
Utvalgsflertallets forslag om å bryte identifikasjonen innebærer
imidlertid rettslig sett ikke noen utvidelse av den bygningssakyndiges
ansvar sammenlignet med dagens rettstilstand.
Det kan hevdes at
den bygningssakyndige i praksis får et skjerpet ansvar dersom kjøperen
må rette kravet direkte mot den bygningssakkyndige, og ikke lenger kan
rette krav mot selgeren og dennes eierskifteforsikringsselskap.
Men slik departementet ser det, er det vel så sannsynlig at virkningen
vil bli den motsatte. I dag er det i en viss utstrekning slik at
eierskifteforsikringsselskapene rettslig forfølger takstmennene
når sistnevnte gjør feil. Dette er etter departementets vurdering
en hensiktsmessig oppgjørsform, ettersom man da får en sak mellom
to mer eller mindre likevektige og profesjonelle parter (takstmennene
har også ofte ansvarsforsikring).
Hvis identifikasjonen
mellom selgeren og takstmannen brytes, forsvinner denne muligheten
til å få kravet avgjort mellom de profesjonelle partene, og det er
godt mulig at de bygningssakkyndige da i praksis blir gjort ansvarlige
i mindre grad enn i dag.
I proposisjonen
vises det videre til at enkelte har brukt som et argument for å
bryte identifikasjonen at det er urimelig at en forbrukerselger
skal hefte når denne har betalt en profesjonell takstmann for å
danne et bedre informasjonsgrunnlag for kjøperen. Departementet
har forståelse for at selgere kan oppfatte et mangelsansvar som
urettferdig når ansvaret skyldes takstmannens forsømmelser. Samtidig
må det fremholdes at tilstandsrapportene også utarbeides i selgerens
interesse: Rapportene kan styrke kjøperens trygghetsfølelse og på
den måten bidra til en høyere betalingsvillighet for boligen. I
den grad rapportene inneholder feil, bidrar de rent faktisk heller
ikke til å bedre informasjonsgrunnlaget for kjøperen – snarere tvert
imot. Som oppdragsgiver er det selgeren som velger bygningssakyndig,
og som dermed i prinsippet har innflytelse over seriøsiteten til
den som utfører oppdraget. Det er i samsvar med alminnelige kontraktsrettslige
regler at den som bruker en medhjelper til å oppfylle sine forpliktelser,
hefter for kontraktsbrudd som skyldes medhjelperens handlinger,
jf. blant annet Rt. 1986 side 1386 (på side 1393).
Det vises i proposisjonen
til at det uansett er slik at en av partene nødvendigvis må bære
risikoen for feil i tilstandsrapporten frem til ansvaret kan kanaliseres
endelig til den bygningssakkyndige. Når man tar stilling til om
dette skal være kjøperen eller selgeren, bør det avgjørende ikke
være umiddelbare forestillinger om rimelighet, men hvem det strukturelt
sett er hensiktsmessig at ansvaret plasseres hos. I den forbindelse
er det et viktig poeng at selgerens ansvar som oftest vil være dekket av
en eierskifteforsikring. For det tilfellet at selgeren ikke skulle
være forsikret, vil departementet peke på at selgeren normalt vil
ha minst like gode forutsetninger som kjøperen for å forfølge et
krav mot den bygningssakyndige.
Riktignok har det
vært innvendt at en uforsikret selger kan risikere å stille svakt
i de tilfellene hvor en mangel skyldes takstmannens feil. Det er
klart at enkelte selgere vil kunne bli påført betydelige praktiske
og økonomiske ulemper som følge av den bygningssakkyndiges feil.
Men av flere grunner ser departementet ikke denne innvendingen som
noe tungtveiende argument for å bryte identifikasjonen mellom selgeren
og takstmannen.
En grunn til dette
er at selgeren har mulighet til å tegne eierskifteforsikring til
en overkommelig pris.
På grunn av tilgjengeligheten
og utbredelsen av eierskifteforsikringer vil spørsmålet om selgerens
krav mot den bygningssakkyndige sjelden komme på spissen.
I tilknytning til
forsikringsargumentet viser departementet også til at en uforsikret
selger risikerer de samme ulempene hvis mangelen ikke skyldes takstmannens
feil, men derimot opprinnelig har vært umulig å oppdage. En selger
som ikke kan bære et potensielt mangelsansvar overfor kjøperen,
vil dermed kunne ha et forsikringsbehov uavhengig av om identifikasjonen brytes
eller beholdes. Brytes identifikasjonen, stilles for øvrig én gruppe
uforsikrede selgere – de som havner i mislighold på grunn av takstmannens
feil – sterkere enn andre uforsikrede selgere. Det kan være vanskelig
å se begrunnelsen for en slik forskjellsbehandling så lenge selgeren
ikke i noen av tilfellene kan bebreides for misligholdet.
En annen grunn til
at departementet ikke anser innvendingen knyttet til selgerens stilling
som noe tungtveiende argument for å bryte identifikasjonen, er at
det ikke er opplagt at selgeren står uten et krav mot takstmannen
i de aktuelle tilfellene. Det vises i proposisjonen til rettspraksis
om dette.
Det hensynet som
kan tale for at selgeren må bære prisavslagsutgiften selv, er at
selgeren ellers kan hevdes å få en ubegrunnet berikelse.
Det pekes i proposisjonen
på at det at selgeren vil sitte igjen med en berikelse, likevel
ikke i seg selv kan begrunne at spørsmålet må løses i takstmannens
favør.
For det første kan
man ikke nøye seg med å se på selgerens rent økonomiske stilling.
Som antydet over vil en selger gjerne ha innrettet seg i tillit
til at den opprinnelige, høyere kjøpesummen er riktig. Å måtte dekke
et prisavslag til kjøperen kan da påføre selgeren betydelige ulemper;
i ytterste konsekvens kan selgeren og dennes familie bli tvunget
til å flytte.
For det andre vil
takstmannen ofte være ansvarsforsikret, slik at tapet kan pulveriseres
gjennom justeringer i forsikringspremienivået, jf. Rt. 2008 side
1087 avsnitt 37.
Endelig er det sentralt
at et ansvar for takstmannen her vil kunne virke preventivt.
Dette hensynet fremstår
ikke minst som tungtveiende når departementet fremmer et lovforslag
som har til formål å øke kvaliteten på tilstandsrapportene.
Etter dette antar
departementet at det i mange tilfeller vil være rimelig at takstmannen
blir ansvarlig for prisavslagskravet i siste instans, uavhengig
av hvem kravet opprinnelig ble rettet mot.
Det kan spørres
om selgerens adgang til å få dekket et utbetalt prisavslag av takstmannen
bør lovfestes. Pedagogiske hensyn kan tale for en slik lovfesting.
Samtidig kan det være vanskelig å definere vilkår som ivaretar både
forutberegnelighet og fleksibilitet i disse tilfellene; vurderingen
etter skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 2 legger opp til en skjønnsmessig
helhetsvurdering. Dessuten finnes det ingen lov i dag som naturlig
kan inneholde en bestemmelse om takstmannens ansvar. På denne bakgrunn
foreslår departementet ikke en egen lovbestemmelse om ansvarsfordelingen
mellom selgeren og takstmannen i denne omgangen. Men som antydet
legger departementet til grunn at det gjelder en ulovfestet regel
om at selgeren i normaltilfellene kan kreve det utbetalte prisavslaget
dekket fullt ut av den bygningssakkyndige.
Er selgeren mer
enn lite å bebreide (tilsvarende vurderingstemaet i forsikringsavtaleloven
§ 4-2 andre ledd), vil det være nærliggende med en fordeling av
ansvaret, for eksempel slik at takstmannen og selgeren bærer en
halvpart av prisavslagsutgiftene hver.
Det pekes i proposisjonen
på at det samlet sett er vanskelig å se at identifikasjonen virker
urimelig tyngende for selgeren. Eventuelle ulemper på selgerens hånd
må uansett holdes opp mot hvilke konsekvenser det vil få for kjøperen
og bolighandelen om identifikasjonen brytes. Det er allerede pekt
på at et brudd på identifikasjonen antagelig vil føre til at den
bygningssakyndige blir ansvarliggjort i mindre grad enn i dag, og at
en slik regelendring vil utgjøre et brudd med et kontraktsrettslig
grunnprinsipp. I tillegg er det etter departementets syn sentralt
at endringen trolig vil skape en uoversiktlig situasjon for kjøperen.
En regel om brudd på identifikasjonen kan føre til at man får flere
rettssaker mot feil person. Regelen kan videre legge til rette for trenering
og andre utmattelsestaktikker fra de profesjonelle aktørene, som
enkelt kan peke på hverandre når kjøperen fremmer et krav. Slike
konsekvenser vil stå i direkte motstrid med formålet med lovforslaget
her: å sikre en tryggere og mer forutsigbar bolighandel med færre konflikter.
Departementets konklusjon er derfor at de nevnte målsetningene bør
oppnås med andre virkemidler enn å bryte identifikasjonen mellom
selgeren og takstmannen.