1.2.1.3 Regulering av konsultasjonsplikten for kommuner og fylkeskommuner
Det vises i proposisjonen
til at det må antas at statene er gitt en betydelig skjønnsmargin
når det gjelder det nærmere innholdet i konsultasjonsmekanismene
og hvordan disse skal komme til anvendelse for ulike typer saker.
Det må på den bakgrunn antas at det heller ikke er nødvendig for
oppfyllelsen av artikkel 6 at det etableres like regler for alle
organer som vil kunne omfattes av konsultasjonsplikten i artikkel
6.
Dagens system for
dialog mellom samiske interesser og kommuner/fylkeskommuner bygger
dels på avtaler om samarbeid, dels på lovgivning om Sametingets myndighet
på bestemte områder og dels på lovgivning og ordninger som sikrer
samisk medvirkning i kommunale og fylkeskommunale beslutninger.
Departementet mener
at dagens fragmenterte ordninger ikke i tilstrekkelig grad tilfredsstiller
folkerettens krav til «hensiktsmessige prosedyrer» til konsultasjoner.
Det finnes i dag ikke faste ordninger som sikrer at kommuner og
fylkeskommuner vurderer i hvilke saker innenfor eget myndighetsområde
det vil kunne foreligge en folkerettslig plikt til konsultasjoner
med representanter for samiske interesser. I tillegg vil departementet
påpeke at medvirkningsordningene, foruten innsigelsesinstituttet,
ikke har innebygget elementet om at partene skal ha prosesser med
en målsetting om å bli enige.
Eksempler på saker
som det kan være aktuelt å konsultere om på kommunalt og fylkeskommunalt
nivå, kan være utarbeidelse av regionale eller lokale forskrifter
eller administrative tiltak som særlig berører samiske interesser.
I praksis vil det bare unntaksvis være aktuelt å konsultere med
Sametinget om enkeltsaker, ettersom Sametinget har innsigelsesmyndighet
etter plan- og bygningsloven. Det vil derimot kunne være aktuelt
å konsultere med reinbeitedistrikter og representanter for lokale
samiske interesser.
Det vises i proposisjonen
til at ved valget av reguleringsmåte for kommuner og fylkeskommuner
må enkelte grunnleggende hensyn tas i betraktning. Kommuner og fylkeskommuner
er ikke direkte underlagt statsforvaltningen.
Når det skal innføres
en generell konsultasjonsplikt for kommuner og fylkeskommuner, må
en slik plikt enten fastsettes i lov eller ved at kommunene og fylkeskommunene
inngår en forpliktende avtale om konsultasjoner om samiske interesser.
Prinsippene for statlig
styring av kommunesektoren taler for styringsformer basert på dialog.
Departementet viser for øvrig til Meld. St. 12 (2011–2012) Stat
og kommune – styring og samspel, der det er uttalt følgende under
punkt 2.3 Mål for statleg styring:
«Staten vil ha eit
breitt spekter av mål, og nokre av dei statlege måla vil gje behov
for statleg styring som avgrensar fridomen til kommunar og fylkeskommunar.
[…] Det er eit ansvar
for statlege myndigheiter å sikre omsynet til samar som urfolk og
nasjonale minoritetar. Staten skal verne om eksistensen og identiteten
til ulike etniske, religiøse og språklege grupper med langvarig
tilknyting til Noreg og leggje tiløva til rette for at deira kultur,
identitet og eigenart kan vidareutviklast. Det særlege statlege
ansvaret for å vareta omsynet til samar og nasjonale minoritetar
er ein konsekvens av internasjonale avtalar og nasjonale rettsreglar.
Samstundes legg staten til grunn at kommunane og fylkeskommunane
på eige initiativ også vil følgje opp nasjonale rettsreglar og dei
internasjonale menneskerettskonvensjonane som Noreg har forplikta
seg til å følgje opp overfor samane som urfolk og overfor dei nasjonale minoritetane.»
I Meld. St. 14 (2014–2015)
Kommunereformen – nye oppgaver til større kommuner, gjentar departementet
prinsippet om statlig rammestyring i kapittel 7 Forholdet mellom
staten og kommunesektoren.
Det er store variasjoner
mellom kommunene både med hensyn til størrelse og kompetansemiljø
og i behov for konsultasjoner.
Utgangspunktet for
departementets vurdering er at statens forpliktelser til å konsultere
samiske interesser etter ILO-konvensjonen artikkel 6 ikke vil gjelde
direkte for kommuner og fylkeskommuner i Norge. Imidlertid vil staten
som konvensjonspart måtte sørge for mekanismer som sikrer at det
gjennomføres konsultasjoner også når beslutninger fattes på kommunalt
og fylkeskommunalt nivå.
Det vises i proposisjonen
til at det avgjørende blir å finne en praktisk og gjennomførbar
løsning for konsultasjoner på kommunalt nivå innenfor rammen av
de folkerettslige forpliktelsene, samtidig som hensynet til det
kommunale selvstyret blir ivaretatt. Slike prosedyrer bør tilpasses
et nivå som er hensiktsmessig og effektivt for et kommunalt nivå.
Ved valg av gjennomføring må hensynet til å unngå unødvendig økt
arbeidsbyrde og lengre saksbehandlingstid i kommunene og fylkeskommunene
tas i betraktning.
Hensynet til fleksibilitet
er av særlig betydning for kommuner og fylkeskommuner. Departementet
ser at en avtalebasert løsning kan ha den fordelen at den gir stor
grad av fleksibilitet og vil kunne fange opp variasjoner i behov.
I tillegg kan det anføres at dersom kommunene har inngått avtaler
og fått være med på å utforme dem, vil det kunne bidra til å sikre
bedre etterlevelse av konsultasjonsplikten.
Fleksibiliteten i
avtaleformen vil på den annen side kunne føre til et fragmentert
regelverk og en lite forutsigbar ordning for de aktørene som skal
gjennomføre konsultasjoner.
Etter departementets
vurdering er det lite hensiktsmessig å basere en generell kommunal
konsultasjonsplikt på en rekke enkeltavtaler.
Departementet foreslår
i proposisjonen at kommuners og fylkeskommuners plikt til å konsultere
forankres i sameloven. En slik overordnet forankring i lov vil bidra
til at plikten gjennomføres i tråd med de folkerettslige kravene.
En slik løsning vil også være godt i tråd med prinsippet om rammestyring
av kommunesektoren. Et lovfestet krav til konsultasjoner vil også
ha den fordel at kravet blir mer synlig for både kommunene, fylkeskommunene
og de samiske aktørene.
På enkelte områder
er det etablert ordninger som må anses å oppfylle konsultasjonsplikten.
Det er derfor aktuelt å unnta visse saksområder eller sakstyper
fra de overordnede reglene om konsultasjoner. Sametinget er gitt
adgang til å fremme innsigelse etter plan- og bygningsloven § 5-4
til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan i spørsmål som er
av vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse.
Departementet legger til grunn at når Sametinget har innsigelsesadgang
etter plan- og bygningsloven, eller lignende adgang etter energi-
og vassdragslovgivningen, skal Sametinget ikke ha konsultasjonsrett
etter reglene i sameloven i tillegg.
Etter departementets
vurdering er det viktig at konsultasjoner med representanter for
samiske interesser tilpasses forholdene i den enkelte sak, både
med hensyn til hvem som er parter, og den nærmere gjennomføringen
av konsultasjonene. Regelverket bør være fleksibelt og åpne for
ulike løsninger i konkrete tilfeller.
Når det gjelder den
nærmere gjennomføringen av kommunal og fylkeskommunal konsultasjonsplikt,
kan det tenkes flere alternative løsninger. Prinsippet om rammestyring
og hensynet til fleksible løsninger taler mot en detaljert regulering
i forskrift. Departementet har derfor kommet til at nærmere anvisning
om gjennomføringen av konsultasjoner bør gis gjennom en veileder
for kommuner og fylkeskommuner.
En veileder inneholder
anbefalinger og råd om hvordan en lov, forskrift eller rundskriv
kan praktiseres. Veilederne er ikke rettslige bindende og kan ikke
pålegge kommunene bestemte løsninger, organisering mv. I en veileder
knyttes regelverket til den praktiske hverdagen, ofte gjennom eksempler.
Meld. St. 12 (2011–2012)
Stat og kommune – styring og samspel påpeker viktigheten av at ordbruken
i skriftlige veiledere til kommunene er slik at pedagogiske og andre
«mykere» virkemidler ikke fører til sterkere styring av kommunene
enn de rammene som er lagt til grunn gjennom lovgivningen.
I tråd med signalene
i meldingen legger departementet opp til å involvere kommunene,
gjennom KS, i arbeidet med veilederen. Det vil bidra til at den
møter de praktiske behovene for veiledning i ulike situasjoner hvor
det kan oppstå konsultasjonsplikt. Det kan videre bidra til praktisk
gjennomførbare løsninger basert på dagens ordninger for medvirkning.
Dersom kommunene bidrar til utformingen av veilederen, kan det også føre
til at veilederen i større grad blir brukt, og dermed også sikre
etterlevelse av en lovpålagt plikt for kommunene til å konsultere
samiske interesser. Departementet vil også konsultere Sametinget
og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) i arbeidet med veilederen.