2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Espen Barth Eide, Elisabeth Fanghol, Runar Sjåstad
og Julia Wong, fra Høyre, Liv Kari Eskeland, Stefan Heggelund, Aase
Simonsen og Lene Westgaard-Halle, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland
og Gisle Meininger Saudland, fra Senterpartiet, Sandra Borch og
Ole André Myhrvold, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken,
fra Venstre, lederen Ketil Kjenseth, fra Kristelig Folkeparti, Tore
Storehaug, og fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, viser
til at olje- og gassnæringen er Norges største og viktigste næring
målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi.
Næringen bidrar
til næringsutvikling, teknologiutvikling og arbeidsplasser over
hele landet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, viser til at siden starten har petroleumsnæringen lagt grunnlaget
for landets velferd. Alt den har bidratt til, har kommet hele samfunnet
til gode, som er hovedmålet i petroleumspolitikken.
Flertallet peker på at brede
politiske flertall bak mål og rammebetingelser for næringen har
gitt stabile og forutsigbare forhold i nærmere 50 år. Dette er viktig
å videreføre for å sikre næringen også inn i fremtiden, ikke minst
i en tid der olje- og gassnæringen skal gjennom omstillingen til
lavutslippssamfunnet. Også i et lavutslippssamfunn vil det være
etterspørsel etter petroleumsprodukter.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Miljøpartiet De Grønne, mener derfor
det er viktig at norsk petroleumsnæring fortsetter å søke nye muligheter
for å redusere egne utslipp og produsere med lavere karbonavtrykk
enn i dag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, mener det vil være viktig for næringens fremtidige konkurransekraft
internasjonalt.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at Norge har blant verdens strengeste regler for helse, miljø og
sikkerhet. Å være verdensledende på HMS er et viktig prinsipp som også
må opprettholdes i fremtiden.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, har ambisjoner på vegne av norsk petroleumsvirksomhet.
Næringen må fortsatt være ledende i arbeidet med å produsere olje
og gass med et lavt karbonavtrykk og lave utslipp og stadig optimalisere
egne produksjonsmetoder og videreutvikling av lavutslippsteknologi. Det
vil være avgjørende ut ifra både et kostnads- og konkurranseperspektiv
for at norsk olje og gass skal forbli relevant som energileverandører
i årene som kommer.
Flertallet viser til at internasjonale
klimaavtaler og utviklingen av andre energiformer vil påvirke etterspørselen
etter petroleum til forbrenning. Flertallet mener derfor det
er svært viktig at næringen viderefører det viktige og nødvendige
omstillingsarbeidet som er i gang. Flertallet merker seg også
med interesse at flere aktører i olje- og gassbransjen er i ferd
med å omstille seg til bredere energiselskaper.
Komiteen understreker
at karbonfangst og -lagring er avgjørende om vi skal lykkes i å
begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Norge tok en tidlig lederrolle
her og er unikt posisjonert til å bli ledende innenfor denne næringen,
som også har et stort potensial for nye arbeidsplasser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, minner om at karbonfangst og -lagring også kan vise seg å
være helt avgjørende for petroleumsbransjens fremtid i Norge, ettersom
teknologien også vil kunne brukes til omdanning av naturgass til
utslippsfri hydrogen.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser
til at regjeringen og industrien er opptatt av at vi bruker tilstrekkelig
tid på planleggingen av prosjektet. Dette er også et tydelig råd
fra ekstern kvalitetssikrer. Uten forsvarlig planlegging risikerer
vi at prosjektet mislykkes. Disse medlemmer viser til at
prosjektet legger til grunn en stram tidsplan der en investeringsbeslutning
kan fattes i 2020, samtidig som dette avhenger av at fremdriften
i prosjektet forløper uten forsinkelser.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Miljøpartiet De Grønne, viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne ved flere anledninger
har uttrykt bekymring for den usikkerheten som har oppstått rundt
de viktige norske prosjektene for karbonfangst og -lagring. Flertallet peker
på at regjeringen gjentatte ganger har skapt forsinkelser for prosessen
og usikkerhet om gjennomføringen – og dermed uforutsigbarhet for
de kommersielle aktørene involvert. Flertallet mener det er avgjørende
at veien videre innebærer tydelighet, forutsigbarhet og kontinuitet
i CCS-prosjektene, da målet er å få på plass ny og viktig teknologi
for de store utslippskuttene.
Komiteens medlem
fra Miljøpartiet De Grønne viser til at satsingen på karbonfangst
og -lagring gikk tregt også under den rød-grønne regjeringen. Visjonen
om at Norge skulle utvikle en banebrytende klimateknologi for hele
verden, havarerte da den rødgrønne regjeringen i 2013 avlyste gjennomføringen
av CCS-prosjektet på Mongstad. Men selv om ikke CCS ble det flaggskipet
regjeringen Stoltenberg så for seg, har teknologien en viktig rolle
å spille i omstillingen til lavutslippssamfunnet. CCS kan benyttes
i flere sektorer, blant annet i avfallsforbrenning og sementproduksjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, viser til at den norske leverandørindustrien har stor
betydning både for selskapene som opererer på norsk sokkel, og for
norsk verdiskaping og arbeidsplasser. Kompetansen leverandørindustrien
har utviklet fra oppstarten av oljealderen i Norge, er også med
på å utvikle andre næringer.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Miljøpartiet De Grønne, mener at det er positivt med et
mangfold av selskaper for å få ulike tilnærminger til leting, utbygging
og drift. Dette
flertallet mener videre at det er viktig at ikke enkeltselskaper
får for stor markedsmakt i møte med leverandørindustrien. Dette flertallet viser
til signaler om for høyt prispress fra underleverandørene og understreker
at de store selskapene også har et særlig ansvar.
Dette flertallet fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innhente en uavhengig evaluering av konkurransesituasjonen
på norsk sokkel. Evalueringen må ha et særlig blikk på Equinors
dominerende stilling og markedsmakt.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti viser
til utredningen av konkurransesituasjonen på norsk sokkel og framtidsutsiktene
for norsk leverandørindustri framlagt i Prop. 1 S (2018–2019) fra Olje-
og energidepartementet.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at den sterke avhengigheten av olje og gass gjør norsk økonomi
sårbar, noe oljeprisfallet i 2014 viste tydelig. En vellykket global
klimapolitikk vil sannsynligvis presse oljeprisen nedover. Disse medlemmer mener
det er bedre å legge en nedtrappingsplan for norsk olje- og gassnæring
enn å vente på at klimapolitikken skal gjøre norsk olje og gass
ulønnsom, med de dramatiske konsekvensene det vil få for norsk økonomi.
På denne
bakgrunn fremmer komiteens
medlem fra Miljøpartiet De Grønne følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en gradvis og planmessig utfasing av
den norske olje- og gassindustrien over en 15-årsperiode, samt å
stanse utlysning og tildeling av nye lete- og utvinningstillatelser.»
Komiteen viser
til Stortingets behandling av Meld. St. 28 (2010–2011) En næring
for framtida – om petroleumsvirksomheten, jf. Innst. 143 S (2011–2012), Prop.
114 S (2014–2015) Norges største industriprosjekt – utbygging og
drift av Johan Sverdrup-feltet med status for olje- og gassvirksomheten
og Prop. 80 S (2017–2018) Utbygging og drift av Johan Castberg-feltet
med status for olje- og gassvirksomheten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet
De Grønne, viser til at ved Stortingets behandling av disse sakene
videreføres hovedmålsettingene og langsiktigheten i petroleumspolitikken.
Flertallet mener at det er
særlig viktig med en langsiktig og forutsigbar politikk for denne
næringen der prosjektene er så langvarige og kapitalintensive.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at Prop. 41 S (2018–2019) består av to deler. I den første delen
følger Olje- og energidepartementet opp Stortingets anmodningsvedtak
890 og 891 som ble fattet våren 2018 i forbindelse med behandlingen
av Prop. 80 S (2017–2018) Utbygging og drift av Johan Castberg-feltet
med status for olje- og gassvirksomheten og Innst. 368 S (2017–2018). Den
andre delen omhandler plan for utbygging og drift (PUD) av andre
byggetrinn for Johan Sverdrup-feltet, samt plan for anlegg og drift
(PAD) av områdeløsningen for kraft fra land til Johan Sverdrup,
Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina Krog.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til Sosialistisk Venstrepartis merknader
i Innst. 382 S (2014–2015) hvor det advares mot at en ytterligere
utvinning av petroleum ikke vil være i tråd med togradersmålet som
Norge i dag er bundet av gjennom Paris-avtalen. Det er derfor ikke
slik at økt petroleumsaktivitet vil være et gode for samfunnet, og
verden som helhet. Dette
medlem vil peke på risikoen både direkte i Norge og i resten
av verden dersom det ikke skjer en tilstrekkelig omstilling hvor klimagassutslippene
går mot null. I det tilfellet vil petroleumsproduksjonen i Norge
gå mot null.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil vise
til at utslippene fra olje- og gassutvinning har økt med 78 pst.
siden 1990. Mesteparten av økningen skjedde fram mot årtusenskiftet.
Siden har utslippene stabilisert seg på vel 14 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette er ikke
medregnet CO2-kostnadene
ved bruken av den fossile energien. Disse medlemmer mener det
er viktig at oljenæringen reduserer sine utslipp av CO2, og derfor at CO2-avgiften på sokkelen burde
økes.