Uttalelse til representantforslag
- Dok. 8:50 S (2018-2019)
Det vises til representantforslag
om tiltak for familier med store pleie- og omsorgsbehov – Dokument
8: 50 S (2018-2019) fremsatt i Stortinget 29.11.2018.
Stortinget har i
brev datert 03.12.2018 ref. 2018/4923 bedt om at statsråd Linda
Hofstad Helleland kommenterer de fremsatte forslagene på vegne av
regjeringen.
Representantforslaget
består av i alt fem forslag som dekker flere sektordepartementer,
og svaret er derfor koordinert med de relevante sektordepartementene.
-
1.Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om lovfestet rett til familievikar for familier med særlige
omsorgsutfordringer, for eksempel enslige med tvillinger, trillingfamilier,
familier med barn som har alvorlig sykdom eller funksjonsnedsettelser,
eller familier hvor det er alvorlig sykdom hos foreldrene.
Forslagsstillernes
ønske om lovfestet rett til familievikar likner på noe vi tidligere
kalte "husmorvikar" som trådte til når hverdagen ble for anstrengende
for småbarnsfamilier med særlige utfordringer. Etter at både språk
og lovverk har blitt modernisert er kommunene i dag forpliktet etter
helse- og omsorgstjenesteloven til å kunne tilby "praktisk bistand".
Dette er en fellesbetegnelse for hjemmehjelps- og annen hjelpevirksomhet for
eldre, funksjonshemmede, barnefamilier og andre personer som trenger
slik hjelp. Formålet er først og fremst å yte hjelp til alle dagliglivets
praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen.
Vi vet at mange
pårørende sliter seg ut; at de opplever helseskader, stress og overbelastning,
at det er familier som ikke klarer mer. Slik skal det ikke være.
Pårørende skal bli
møtt av offentlige tjenester som arbeider sammen med dem, veileder
og støtter dem, og som gir avlastning ved behov. Regjeringen har
derfor valgt å sikre at pårørende får en tydeligere plass i helse- og
omsorgstjenesten gjennom en ny pliktbestemmelse som samler og tydeliggjør
kommunens ansvar overfor dem som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.
Kommunens tilbud om veiledning og opplæring skal hjelpe pårørende
til å yte god omsorg ikke bare for sine nærmeste, men også for seg
selv. Kommunen skal gjøre en selvstendig vurdering av omsorgsyters
behov for avlastning, og eventuelt tilby omsorgsstønad dersom bruker og
pårørende ønsker dette, og dersom dette vil gi et godt og forsvarlig
tjenestetilbud til brukeren.
Vi vet at mange
pårørende ønsker mer forutsigbarhet i hverdagen. Samtidig vil de
ha ulike behov, ulike ønsker og ulike forutsetninger for å yte omsorg.
Støtten til pårørende må derfor være fleksibel nok til å kunne tilpasses
ulike behov og som må baseres på dialog med dem det gjelder. Dette
har regjeringen søkt å oppnå gjennom den nevnte lovendring.
Ordningen
med brukerstyrt personlig assistanse ble rettighetsfestet fra 1. januar
2015 i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d. Regjeringen har
i regjeringsplattformen slått fast at vi vil sikre at ordningen
med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) fungerer etter hensikten.
Som en oppfølging
av dette har regjeringspartiene og KRF i budsjettavtalen blitt enige
om å gjennomføre en utredning av brukerstyrt personlig assistanse
(BPA). Eldre- og folkehelseministeren vil komme tilbake til hvordan
en slik utredning skal utformes og gjennomføres.
-
3.Stortinget ber regjeringen utarbeide
ordninger som sørger for at familier som får et funksjonshemmet
barn, får rask og effektiv hjelp, inklusiv økonomisk støtte til å
kunne tilpasse boligen til deres nye livssituasjon.
Kommunene
har et hovedansvar for å bidra til å skaffe boliger til dem som
ikke klarer det selv, også for dem som har behov for særlig tilpasning.
Kommunene er nærmest brukeren, og kan se ulike tiltak i sammenheng,
som tilskudd, lån, hjelpemidler og tjenester.
Husbanken har flere
ordninger som kan bistå brukere og kommuner i dette arbeidet, herunder
tilskudd til tilpasning. Tilskudd til tilpasning av bolig skal bidra til
at personer med spesielle behov får tilpasset boligen sin. Barnefamilier
er høyt prioritert i ordningen.
Gjennom
ratifikasjon av CRPD i 2013 forpliktet Norge seg til å følge konvensjonen.
Det gjelder uavhengig av hvordan den er gjennomført i norsk rett.
Regjeringen arbeider kontinuerlig for å sikre en effektiv gjennomføring
av konvensjonen. I Ot.prp. nr. 3 (1998–1999) Om lov om styrking
av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven)
ble det vurdert hvilke internasjonale menneskerettskonvensjoner som
bør inkorporeres i menneskerettsloven. Det ble skilt mellom konvensjoner
som inneholder rettigheter om en rekke forhold som gjelder for alle
mennesker uansett alder, kjønn, etnisk tilknytning o.l. og konvensjoner
som enten gjelder for spesielle grupper av personer eller for spesielt
avgrensede rettigheter. CRPD ble fremforhandlet senere, men faller
i den siste kategorien av konvensjoner. Senere er barnekonvensjonen
(BK) og kvinnediskrimineringskonvensjonen (KDK) inkorporert i menneskerettsloven.
Ved inkorporering av KDK ble det i Ot.prp. nr. 93 (2008–2009) s.
22 lagt til grunn at inkorporasjon med forrang bør reserveres for "heilt spesielle
tilfelle".
Forut for ratifikasjonen
i 2013 sluttet Stortinget seg til at konvensjonen ble gjennomført
i norsk rett ved såkalt transformasjon, se Prop. 106 S (2011–2012)
kapittel 4 og 5 og Innst. 203 S (2012–2013). Det ble foretatt endringer
i vergemålslovgivningen og i annen lovgivning for å oppfylle konvensjonens
krav.
Ved behandlingen
av Meld. St. 39 (2015–2016) fant Stortingets flertall, i likhet
med regjeringen, ikke grunn til at Norge skulle slutte seg til de
valgfrie protokollene om individklageordningene til konvensjonen
om økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter (ØSK), BK og CRPD.
Flertallet i utenriks- og forsvarskomiteen, alle unntatt medlemmene
fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti, delte regjeringens syn
på at «det er knyttet
stor usikkerhet til hvordan komiteenes praksis vil utvikle seg», jf.
Innst. 161 S (2016–2017) side 6. Det samme flertallet uttalte seg
på side 7 særskilt om komiteen som er satt til å overvåke gjennomføringen
av CRPD. Dette flertallet mente «at det som taler mot norsk tilslutning
til individklageordningen til konvensjonen om rettighetene til mennesker
med nedsatt funksjonsevne på det nåværende tidspunkt, er at [CRPD-]komiteen
på enkelte områder synes å tolke konvensjonen på en vidtrekkende
måte som ikke er i samsvar med Norges og de andre statspartenes forståelse».
CRPD-komiteens til
tider vidtrekkende konvensjonsforståelse vil kunne bidra til å skape
usikkerhet om konvensjonens innhold. Dette gjør konvensjonen mindre
egnet for gjennomføring i norsk rett ved inkorporasjon. En bør derfor
holde fast ved den gjennomføringsmåten som Stortinget valgte for
konvensjonen så sent som våren 2013.
Regjeringens
visjon er et samfunn der alle kan delta og regjeringen arbeider
videre for et universelt utformet samfunn. Undervisningsbygg er
spesielt prioritert.
Regjeringen har
i desember 2018 lagt fram Et samfunn for alle. Regjeringens strategi
for likestilling av personer med funksjonsnedsettelser 2020–2030.
Universell utforming og allmenne tiltak er en viktig del av denne
strategien.
Regjeringens handlingsplan
for universell utforming 2015–2019 vil bli evaluert i 2019, og det
vil bli gjennomført en bred statusbeskrivelse av hvor Norge står
på vei til et universelt utformet samfunn. Dette vil danne grunnlag
for vurdering av regjeringens videre arbeidet med universell utforming
etter 2019.