Jeg viser til brev av 29.11.2018 der Arbeids- og sosialkomiteen ber om statsrådens vurdering av forslaget i dokument 8:51 S (2018-2019).

I dokument 8:51 S (2018-2019) blir det foreslått å be "regjeringen legge fram forslag om å øke fribeløpet for uføre i forbindelse med forslaget til statsbudsjettet for 2020, og i tillegg legge frem en vurdering av hvordan dagens avkortning fungerer, ut fra en målsetting om å gi flere mulighet til å jobbe mer, inkludert en vurdering av hvordan lavere avkortingsgrad kan bidra". Regjeringen bes også å legge fram forslag "om å sikre at ikke uføres barnetillegg rammes for hardt av avkortningsreglene som følge av inntekt, og at tersklene for inntektsgrenser innrettes smidigere enn i dag". Til slutt bes regjeringen legge fram forslag "om at Nav skal måtte følge opp unge med uføretrygd bedre, blant annet gjennom å gi unge uføre rett til arbeidsmarkedstiltak på lik linje med mottakere av arbeidsavklaringspenger".

Det er viktig at det skal lønne seg å jobbe, også for personer med uføretrygd. Derfor var ett av hovedformålene med uførereformen nettopp at det skulle bli enklere å kombinere arbeid og uføretrygd, slik at uføre skal kunne tilpasse seg sin egen arbeidsevne og ikke terskler i systemet. Før uførereformen måtte man vente ett år etter innvilget uføretrygd før man kunne ta arbeid. Dersom man oversteg friinntekten, uavhengig av hvor mye, skulle uføregraden fastsettes på nytt. En slik revurdering kunne føre til at uføregraden varig ble satt kraftig ned, noen ganger i så stor grad at retten til uføretrygd opphørte. Dette kunne også føre til store tilbakebetalingskrav.

Ettersom uføretrygden skal erstatte inntekt som faktisk har falt bort, bør reduksjonen i uføretrygd prinsipielt skje fra første krone med arbeidsinntekt. Av administrative hensyn er det likevel en beløpsgrense på 0,4 G, som på en god måte balanserer hensynet til at samlet inntekt ikke skal kunne bli for høy i forhold til tidligere inntekt med at reglene skal motivere til å prøve seg i arbeid.

Etter uførereformen er det kun delen av inntekten som overstiger beløpsgrensen som inngår i reduksjonen av uføretrygden. Med et lavere fribeløp nå enn før 2015, er vi nærmere prinsippet om at uføretrygden hele veien reduseres gradvis mot inntekt. Dette bidrar til en glattere overgang mellom uføretrygd og arbeid, og forhindrer at mange arbeider opp til rett under beløpsgrensen, slik vi så før uførereformen. I tillegg til dette, revurderes ikke lenger uføregraden ved økt arbeidsinnsats, og ett års venteperiode før en kan ta arbeid er fjernet. Sett som helhet, har dette vært viktige grep for å fjerne uheldige tilpasninger i arbeidstilbudet. Det var også bred politisk enighet på Stortinget da lovendringen ble vedtatt basert på lovforslaget lagt fram av regjeringen Stoltenberg II i 2011.

Samtidig mener jeg det er viktig å fremheve at arbeidslinjen også handler om å unngå å forsterke de økonomiske insentivene inn i uføreordningen. En lavere avkortningssats eller et høyere fribeløp vil isolert sett øke uføres insentiver til å jobbe mer, men det kan også ha negativ effekt på tilstrømningen i ordningen ved at det å kombinere en full uføretrygd med arbeidsinntekt blir gunstigere enn å kombinere en gradert uføretrygd med arbeidsinntekt.

I lovforslaget ble det trukket fram at innretningen av de nye reglene for avkorting mot inntekt, herunder nivået på fribeløpet, gir en mer rettferdig ordning mellom helt og delvis uføre. En lavere avkortningssats vil øke gunstigheten av å komme inn på uføreordningen med 100 prosent uføregrad, noe som virker mot målsettingen om å øke andel uføremottakere med gradert uføretrygd. Den totale inntekten vil bli høyere dersom man kommer inn på ordningen med 100 prosent uføregrad og senere begynner å arbeide enn dersom man kommer inn på ordningen med gradert uføregrad og arbeider like mye. Ettersom økt gradering er et viktig tiltak for å hindre at uføretrygdede faller utenfor arbeidslivet, er det viktig å også ta hensyn til dette når vi diskuterer hvordan vi skal sikre arbeidslinjen.

Barnetillegget til uføretrygd er behovsprøvd for at det skal være målrettet mot familiene som trenger det mest. Dette betyr at det er en grense for hvor mye man kan tjene før barnetillegget reduseres mot inntekt, og til slutt faller bort. Når forslaget sier at uføres barnetillegg ikke skal rammes for hardt, er det for meg litt uklart hva som menes med dette. Barnetillegget avkortes med 50 pst. av inntekt over fribeløpet, noe som er en lavere avkortingsgrad enn de fleste uføre opplever opp mot inntekt ellers. Fribeløpet er 3,1 G (300 500 kroner per mai 2018) for ett barn som bor sammen med én forelder. Det tilsvarer 4,6 G (445 700 kroner per mai 2018) dersom barnet bor sammen med begge foreldre, og begge foreldres inntekt regnes med. Begge fribeløpene øker med 0,4 G per barn. Dette betyr at en enslig person med 4 barn, kan ha en inntekt på inntil 416 596 kroner uten at tilleggene på til sammen 155 000 kroner avkortes. Først ved en inntekt på 726 620 kroner vil tilleggene fullt ut være avkortet. Dermed rammes ikke uføretrygdede med barnetilegg hardere enn andre uføretrygdede.

Det er viktig å hindre at unge står utenfor arbeidslivet, og oppfølging av unge uføre er en viktig del av dette. Mitt inntrykk er at arbeids- og velferdsforvaltningen allerede jobber godt med ungdomsgruppa. Mange NAV-kontor har egne ungdomsteam, og unge er en prioritert gruppe i Arbeids- og velferdsetatens oppfølging og tilbud om arbeidsmarkedstiltak. I tillegg til dette har unge uføre som ønsker å arbeide den samme lovfestede rettigheten til bistand fra Arbeids- og velferdsetaten som andre arbeidssøkere. Alle som henvender seg til et NAV-kontor, og som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid, har rett til å få vurdert sitt bistandsbehov. Dette er fastsatt i § 14 a i lov om arbeids- og velferdsforvaltningen. Brukere som har behov for en mer omfattende vurdering av sitt bistandsbehov, har rett til en arbeidsevnevurdering. Likevel vil det bare være hensiktsmessig med en ny behovs- og arbeidsevnevurdering dersom det har skjedd endringer som vil kunne gi en annen vurdering av hvilket bistandsbehov mottaker har, sammenliknet med de vurderingene som ble lagt til grunn ved innvilgelse av uføretrygden. Dette er fordi de som mottar uføretrygd som hovedregel har vært gjennom en lengre periode på arbeidsavklaringspenger. Dessuten har Arbeids- og velferdsetaten ved innvilgelsen av uføretrygd konkludert med at de har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre inntektsevnen og at de har gjennomført individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak uten at inntektsevnen er bedret.

Arbeids- og velferdsetaten har et bredt spekter med tiltak og tjenester til arbeidssøkere. Dette er universelle tjenester som ikke er rettet mot særskilte grupper av ytelsesmottakere, og som dermed også vil kunne komme uføretrygdede som søker arbeid til gode. I tillegg til at uføretrygdede i prinsippet kan motta alle former for arbeidsmarkedstiltak, finnes det to tiltak som primært retter seg mot personer som har eller kan komme til å få uføretrygd. Tiltaket varig tilrettelagt arbeid (VTA) er rettet mot personer som mottar eller i nær framtid ventes å få innvilget uføretrygd og har behov for spesiell tilrettelegging og tett oppfølging. VTA er ikke tidsbegrenset, og det finnes både i form av arbeid i skjermede virksomheter og i ordinære virksomheter. Budsjettavtalen mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti innebærer en klar styrking av bevilgningen til VTA i 2019, som kommer i tillegg til den styrkingen som kom i 2018. Arbeids- og velferdstaten kan også gi lønnstilskudd uten tidsavgrensning til arbeidsgivere som ansetter eller beholder en person som har varig og vesentlig nedsatt arbeidsevne, og arbeidstakeren kan være innvilget uføretrygd.

Som nevnt innledningsvis, er jeg opptatt av at vi sikrer arbeidslinjen ved å sørge for at det lønner seg å jobbe. Likevel mener jeg at det er viktig å understreke at det er ulike hensyn som spiller inn når vi avgjør hvordan uføretrygd skal avkortes mot inntekt. Regjeringen satte i januar i år ned en ekspertgruppe som skal utrede tiltak for å øke sysselsettingen. I mandatet er sysselsettingsutvalget blant annet bedt om å vurdere mulige tiltak for å øke yrkesdeltakelsen blant personer som har nedsatt funksjonsevne eller nedsatt produktivitet, blant annet personer med uføretrygd. Jeg ønsker dermed å avvente den ovenfor nevnte ekspertgruppens rapport før jeg tar endelig stilling til om det bør gjøres flere endringer i uføreordningen med det hensyn å øke arbeidsdeltakelsen blant uføretrygdede.