2.8.1 Åpenhet og innsyn
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne
og Rødt viser til at en enstemmig finanskomité i 2015 ba om
mer åpenhet om selskaper (Innst. 298 S (2014–2015)). I tillegg til
et utvidet eierregister ba også finanskomiteen om mer åpenhet i
forvalterordningen. Forvalterordningen ble ikke foreslått avviklet,
da den er viktig for internasjonale kapitalmarkeder, men finanskomiteen
skrev i 2015:
«Det er imidlertid
en forutsetning for slik registrering at selskapet selv, og myndigheter
som har behov for det og allmenheten, til enhver tid kan få informasjon om
bakenforliggende eiere. Innsynet og åpenheten i forvalterkontoer
bør være mest mulig lik den som nå etableres for norske aksjonærer
i det nye registeret.»
Mens relevante myndigheter
har formell innsynsrett i dag, er dette ennå ikke tilfellet for
allmennheten og journalister.
Disse medlemmer viser til
at i aksjonærregisteret har allmenheten tilgang til informasjon
om samtlige norske aksjonærer, uansett størrelse på aksjepost. Utenlandske
aksjonærer som eier gjennom forvaltere, står derimot oppført som
«ukjent». Disse
medlemmer vil understreke at det å åpne for at også allmennheten kan
få informasjon om hvem som står bak forvaltere, ikke truer de legitime
funksjonene som forvalterordningen har, men kan hindre dem som ønsker
å misbruke hemmeligholdet som dagens forvalterordning legger til
rette for. Dette er et behov kapitalmarkedene selv anerkjenner at
de har og det burde derfor ikke være en grunn til å hindre offentligheten
det samme innsynet.
Disse medlemmer viser til
at et av formålene med aksjonærregisteret var at eierinformasjon
skulle finnes enkelt tilgjengelig på ett sted. Om informasjon om
de bakenforliggende eierne til forvalterkontoer kan oppgis i selskapenes
offentlig tilgjengelige årsrapporter, mener disse medlemmer at det ikke
bør være noe i veien for at denne informasjonen kan samles i aksjonærregisteret
sammen med informasjon om norske aksjonærer. Dette sikres enkelt
ved å gi forvaltere opplysningsplikt overfor aksjonærregisteret
slik de i dag har opplysningsplikt overfor andre relevante myndigheter. I
praksis bør en kunne finne en ordning hvor informasjon om bakenforliggende
eiere deles mellom Skatteetaten og/eller Finanstilsynet og Brønnøysundregisteret, slik
at forvaltere ikke må rapportere samme informasjon flere steder.
Disse medlemmer viser også
til at i Financial Action Task Force sin 24. anbefaling om åpenhet
om reelle eiere bak juridiske personer er forvalterkontoer diskutert.
FATF anbefaler at forvaltere skal godkjennes, og at informasjon
om bakenforliggende eiere skal deles med «relevante register».
Disse medlemmer viser til
Stortingets ønske om å ligge i front på spørsmål om åpenhet og fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om endring
i verdipapirsentralloven slik at opplysningsplikten om reelle eiere,
som forvaltere i dag har overfor skattemyndigheter og Finanstilsynet,
utvides slik at forvalterne også har opplysningsplikt overfor aksjonærregisteret.»
Disse medlemmer viser
videre til at i dag må en forvalter som skal registrere verdipapir
i norske sentraler, innhente godkjenning fra Finanstilsynet. Dette
gjøres for å sikre at forvalteren som skal operere i Norge, er underlagt
tilsyn og et tilfredsstillende hvitvaskingsregelverk i sitt hjemland. Disse medlemmer viser
til at det ofte brukes ikke bare én, men gjerne lange kjeder av
forvaltere når det investeres i Norge. At den forvalteren som er
registrert i norske verdipapirregister, er godkjent av Finanstilsynet,
sikrer derfor ikke at alle forvaltere i kjeden til reell eier er
underlagt tilstrekkelig kontroll.
Disse medlemmer mener regjeringen
bør vurdere å legge begrensninger på hvor mange forvalterledd det
skal være tillatt å benytte, samt sikre at samtlige forvaltere i
kjeden har godkjenning fra Finanstilsynet når det registreres forvaltere
for norske verdipapirer.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunnen følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av
å legge begrensninger på hvor mange forvalterledd det skal være
tillatt å benytte, samt sikre at samtlige forvaltere i kjeden har
godkjenning fra Finanstilsynet når det registreres forvaltere for norske
verdipapirer.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Rødt påpeker at VPS til nå har fungert
som en «grunnbok» over norske verdipapir tilsvarende den rollen
Statens kartverk har for fast eiendom. Denne funksjonen vil ikke
kunne videreføres med foreliggende forslag. Disse medlemmer har merket
seg at Norges Bank uttaler at dette vil innebære at norske myndigheter
ikke lenger kan sikre opprettholdelse av og oversikt over eierskapet
i norske finansielle instrumenter, noe som ifølge banken kan svekke
den finansielle stabiliteten. Dette har bl.a. sammenheng med at
man vil få dårligere oversikt over norske finansinstitusjoners eierskap
og handel med verdipapirer. Flere høringsinstanser (bl.a. Norges
Bank og Finanstilsynet) mener at VPS kunne ha opprettholdt denne
funksjonen for unoterte verdipapirer, da de mener forordningen ikke
er til hinder for å opprettholde kravet om registrering av unoterte
verdipapirer i norsk verdipapirsentral. Departementet er imidlertid
uenig i dette, og det åpnes i forslaget for at både noterte og unoterte
norske verdipapirer kan registreres på utenlandsk verdipapirsentral. Disse medlemmer mener
det er uheldig at departementet ikke har lyttet til høringsinstansene
på dette punktet. Disse
medlemmer påpeker at det kunne ha vært en stor fordel å gi
endringene gyldighet på et begrenset område først, blant annet for
å redusere implementeringsrisikoen.
Disse medlemmer påpeker at
regjeringen foreslår at Finanstilsynet ikke lenger skal godkjenne
forvaltere. Dette er uheldig, da forvaltergodkjenning har vært viktig
for at norske myndigheter har hatt full kontroll med hvem som er
reelle eiere bak verdipapirer holdt på forvalterkonto. Selve forordningen
innebærer ikke at kravet om forvaltergodkjenning må opphøre, men
Finansdepartementet mener at ordningen likevel må komme til opphør
ved en eventuell implementering av forordningen, da man ellers vil
gi norske verdipapirsentraler en konkurranseulempe overfor utenlandske
konkurrenter. Disse
medlemmer påpeker at Finansdepartementet vedgår at man vil
få mindre oversikt over eiere med det nye forslaget. Disse medlemmer finner
det oppsiktsvekkende at regjeringen foreslår en slik svekkelse av
åpenheten og kontrollmulighetene rundt norske verdipapirer kort
tid etter at Stortinget har vedtatt å opprette et register over
reelle rettighetshavere (Innst. 143 L (2018–2019)) med mål om å
oppnå større åpenhet rundt eierskap av selskaper og verdipapirer.
Disse medlemmer viser til
at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at beskatning av norske verdipapirer
som befinner seg i utenlandske verdipapirregistre, vil kunne foregå
like effektivt som for verdipapirer i dagens norske verdipapirregister.
Riktignok imøtegår Finansdepartementet Skattedirektoratets innvendinger
ved å påpeke at utstederen selv har rapporteringsplikt etter skatteforvaltningsloven
§ 7-7 og nok vil sørge for at verdipapirsentralen de velger, forvalter
sitt ansvar for dette for å unngå å komme i mislighold selv. Problemstillinger
knyttet til rapporteringseffektivitet og mulighet til å forhåndsutfylle
opplysninger i skattemeldingen synes derimot ikke ivaretatt.