Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Martin Henriksen, Nina Sandberg og Torstein Tvedt
Solberg, fra Høyre, Regina Alexandrova, Turid Kristensen, Marianne
Synnes og Mathilde Tybring-Gjedde, fra Fremskrittspartiet, Carl
I. Hagen og lederen Roy Steffensen, fra Senterpartiet, Marit Arnstad
og Marit Knutsdatter Strand, fra Sosialistisk Venstreparti, Mona
Fagerås, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Hans
Fredrik Grøvan, viser til meldingen.
Komiteen avholdt åpen høring
i saken 16. januar 2019.
Komiteen merker seg at sektoren
har vært fornøyd med Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning
som instrument for langsiktig prioritering og styring. Den reviderte
langtidsplanen har fortsatt et tiårig perspektiv (2019–2028), med
en konkretisering av mål og innsatsområder for den kommende fireårsperioden.
Langtidsplanen skal sette kursen for politikkutviklingen og investeringene
i forskning og høyere utdanning, gi forutsigbarhet for forsknings-
og utdanningsmiljøene og bidra til en bedre koordinert politikk.
Komiteen merker seg regjeringens
forventning om at universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter
som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger, skal legge langtidsplanen
til grunn for sine egne strategiske prioriteringer innenfor sitt handlingsrom.
Det samme gjelder Norges forskningsråd og andre deler av virkemiddelapparatet.
Komiteen er enig i at målene
og de langsiktige prioriteringene i hovedsak bør ligge fast i den
reviderte langtidsplanen for å beholde forutsigbarheten, og merker
seg at de tre overordnede målene er videreført. Disse er:
-
styrket konkurransekraft
og innovasjonsevne
-
møte store samfunnsutfordringer
-
utvikle fagmiljøer
av fremragende kvalitet
Komiteen merker
seg at flere av de langsiktige prioriteringene videreføres:
-
Hav
-
Klima, miljø og
miljøvennlig energi
-
Fornyelse i offentlig
sektor
-
Muliggjørende teknologier
Komiteen merker
seg at den reviderte langtidsplanen også inneholder en ny langsiktig
prioritering: Samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert
verden, og mener det er en viktig prioritering.
Komiteen merker seg at det
i den reviderte langtidsplanen lanseres tre nye opptrappingsplaner,
som utgjør totalt 1,5 mrd. kroner over fire år. De tre opptrappingsplanene
er:
Komiteen understreker
at en tydelig satsing på forskning for fornyelse og omstilling i
næringslivet er viktig samt satsinger som forskerutdanning for næringslivet
samt tiltak for økt kommersialisering, næringsrettet forskning og
forskningsbasert innovasjon er gode tiltak i så måte. Et fremoverlent
næringsliv kan være endringsdriveren som bidrar til at norsk forskning og
innovasjon lykkes enda bedre. Ikke minst er det viktig for å få
til fornyelsen av offentlig sektor.
Komiteen understreker videre
instituttsektorens rolle som aktør i næringsrettet forskning, men
registrerer at sektoren selv mener at omstillingsevnen begrenses
av varierende og svak basisfinansiering, sammenlignet med andre
europeiske land. Dersom Norge ønsker å beholde en levedyktig instituttsektor
som konkurrerer om forskningsmidler internasjonalt, bør rammevilkårene
være på linje med tilsvarende institutter i Europa. Komiteen bifaller
derfor økt basisbevilgning til teknisk-industrielle forskningsinstitutter.
Komiteen vil vise til at Norges
viktigste formue er humankapitalen. Å investere i forskning, utdanning
og kunnskap er den viktigste måten Norge kan forvalte denne formuen
på. Lik rett til høyere utdanning er viktig for å sikre at ulike
mennesker har like muligheter. Norsk økonomi må omstilles fra tung
oljeavhengighet til nye næringer som gjør oss konkurransedyktige
i en verden som når klimamålene. Et velutviklet velferdssamfunn
må stadig fornye seg, og norsk næringsliv trenger flere kunnskapsbaserte
og bærekraftige næringer. Samtidig har Norge ansvar for å bidra
til å løse verdens klimaproblemer og å bidra til den globale kunnskapsopprustningen.
Komiteen imøteser satsingen
på kvalitet i høyere utdanning og understreker viktigheten av at
utdanningsperspektivet løftes opp i langtidsplanen, i like stor grad
som forskningsperspektivet. Sterke forskningsmiljøer er viktig,
men universitets- og høyskolesektorens fulle potensial blir ikke
utnyttet om ikke utdanningenes kvalitet løftes tilsvarende.
Komiteen mener at en satsing
på grunnforskning og bredde i akademia også handler om «kunnskapsberedskap»,
om å bidra til å få frem ideer og resultater man ennå ikke vet om
samfunnet vil få behov for eller nytte av. Et godt forskningssystem
er sentralt for at myndighetene skal kunne føre en kunnskapsbasert
politikk, og for at politikerne skal være trygge på følgene av valgene som
tas. Det er behov for å sikre langsiktig grunnleggende forskning
– både som kunnskapsbase for omstilling og for næringsutvikling
og nytt arbeidsliv.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
konstaterer at regjeringen har høye ambisjoner for norsk forskning
og høyere utdanning, som synliggjøres blant annet gjennom langtidsplanen.
Satsing på kunnskap er grunnlaget for å skape fremtidens nye, grønne
og lønnsomme arbeidsplasser og en bedre og mer effektiv offentlig
sektor. Høy kvalitet i utdanning og forskning er en forutsetning
for et velfungerende arbeids- og næringsliv, og for en fortsatt
stabil utvikling av det norske velferdssamfunnet. Flertallet bifaller derfor
en fortsatt innsats for å styrke kvaliteten i høyere utdanning og
forskning, og for å legge til rette for at vi utvikler flere verdensledende
fagmiljøer i Norge. Det tar tid å utvikle kunnskap, derfor er det
avgjørende å ha et langsiktig perspektiv og vilje til å bruke de
ressursene som er nødvendige.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at det er viktig å skape en god helhet i kunnskapspolitikken
og et bedre samarbeid mellom departementene innen forskning, utvikling
og innovasjon for å sikre at alle departementer har tilstrekkelig forskningsinnsats
på alle sine områder, og disse medlemmer mener denne
koordineringen på tvers er lite behandlet i forslaget til langtidsplan.
Selv om det tilsynelatende
er bred enighet om behovet for en langtidsplan for forskning og
høyere utdanning, er det ikke bred enighet om hva planen skal inneholde. Disse medlemmer ønsker
en mer tydelig, forpliktende plan som tar inn over seg hele samfunnsoppdraget
til institusjonene, hegner om den frie, uavhengige forskningen og
prioriterer rekrutteringer av menneskene vi trenger innen forskning,
utdanning og innovasjon i fremtidens arbeidsliv.
Disse medlemmer vil vise Meld.
St. 18 (2012–2013), «Lange linjer – kunnskap gir muligheter», der
den rød-grønne regjeringen fremmet forslag om, og fikk vedtatt,
at det skulle etableres en nasjonal langtidsplan for forskning og
høyere utdanning. Hensikten var å sikre forutsigbarhet for sektoren
og styrke kvaliteten for bedre å kunne møte framtidens kunnskapsbehov innenfor
de viktigste samfunnsområdene. Disse medlemmer er derfor
fornøyd med at dette arbeidet er videreført og har dannet grunnlaget
for en tverrpolitisk enighet om å se innsatsen for forskning og
høyere utdanning i et langsiktig perspektiv, men disse medlemmer er samtidig
skuffet over at regjeringens forslag til revidert langtidsplan er
lite konkret. Disse medlemmer er
enig med Unio når de i sitt høringsinnspill påpeker at de reelle
prioriteringene i realiteten skyves til de årlige budsjettene, stikk
i strid med det som var formålet med en flerårig plan.
Disse medlemmer mener stortingsmeldingens vektlegging
av økt samarbeid med arbeidslivet og en styrking av arbeidslivsrelevansen
i utdanning og forskning er svært viktig. Likevel vil disse medlemmer minne
om at dette ikke må gå på bekostning av dannelsesoppdraget til høyere
utdanning eller den frie forskningen. All fremragende forskning
vil kunne bli relevant før eller siden. Derfor er det viktig å ha
grunnforskning av høy kvalitet. Disse medlemmer vil påpeke at
kvalitet og relevans er forhold i forskningspolitikken som både
er gjensidig avhengig av hverandre, men som også kan komme i motstrid
til hverandre hvis det ene forholdet får for dominerende fokus.
Universitetenes og høyskolenes rolle som utdannings- og dannelsesinstitusjoner
er en viktig forutsetning for å ivareta og videreutvikle et velfungerende
demokrati som kan møte framtidens kompetansebehov i samfunn og arbeidsliv
samt gi den enkelte innsikt, modning og refleksjon.
Disse medlemmer viser til
at meldingen omtaler utfordringen knyttet til demokratisk utvikling
og offentlig debatt, men savner en bredere omtale av dannelsesoppdraget
og konkrete tiltak for hvordan dette kan ivaretas og styrkes. Etter disse medlemmers syn
er det viktig å sikre akademisk frihet og et utdanningssystem der
alle skal ha lik rett til utdanning. Institusjonene og studentene
må gis rammebetingelser som gjør det mulig å oppnå høy forsknings-
og utdanningskvalitet. Disse
medlemmer mener gode rammebetingelser for både ansatte og
studenter er viktig for å kunne ivareta og videreutvikle faglig
sterke forsknings- og utdanningsinstitusjoner med høy kvalitet.
Disse medlemmer mener også
at god, tilrettelagt og oppdatert infrastruktur er en helt sentral
betingelse for god forskning. Vedlikeholdsetterslepet og behovet
for nybygg og oppgradering i universitets- og høyskolesektoren er
stort, men regjeringen Solberg har allikevel ikke ivaretatt behovet
for økte rammebetingelser i planen, noe blant annet Forskerforbundet,
Norsk studentorganisasjon og Universitets- og høgskolerådet har påpekt
at skaper problemer for studenter, ansatte og institusjonene.
Stortinget vedtok
etter forslag fra opposisjonen at regjeringen må legge fram en investeringsplan
med køordning for større bygg- og vedlikeholdsprosjekter, og disse medlemmer forventer
at dette tas inn som en del av revideringen av langtidsplanen. Det
vil bidra til mer forutsigbarhet for universitets- og høyskolesektoren,
og mer åpenhet om politiske beslutninger.
Disse medlemmer merker seg
at regjeringen, både i Granavolden-plattformen og i den forutgående Jeløya-plattformen,
ville øke forskningsinnsatsen og øke antall studieplasser i tråd
med arbeidsmarkedets behov og studentenes ønsker. Disse medlemmer vil bemerke
at det var en realnedgang i bevilgningene til forskning i 2018,
samt at regjeringen heller ikke i statsbudsjettet for 2019 har sørget
for noen betydelig økning av forskningsbevilgningene. Disse medlemmer mener
videre det er bekymringsfullt at de samlede norske FoU-investeringene
ligger under OECD-gjennomsnittet, og lavest i Norden. Statsbudsjettet
for 2019 har ingen nevneverdig satsing på nye studieplasser, til
tross for at rekordmange kvalifiserte søkere stod uten studieplass
ved opptaket til høyere utdanning sist høst. Flere studieplasser
ville gitt muligheter både for søkere og for samfunnet, og vært
en investering i framtidens næringer og teknologiutvikling. Disse medlemmer understreker
at kunnskap og forskning er en forutsetning for utvikling og vekst,
og for å møte de store utfordringene Norge og verdenssamfunnet står
overfor. Omstilling og fornyelse vil kreve at regjeringen faktisk
følger opp sine uttalte intensjoner om økte kunnskapsinvesteringer med
reelle budsjettprioriteringer.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser til at regjeringen har som mål å øke antall studieplasser
i tråd med arbeidslivets behov og studentenes ønsker og har over
flere år bevilget betydelige midler til dette. Flertallet understreker at
regjeringen i perioden fra 2014 til og med budsjettforliket for
2019 har tildelt midler til nye studieplasser slik at årlig opptak
er økt med 4 545 plasser. De fleste av disse studieplassene er øremerket
helsefag, lærerutdanning og realfag og teknologi, fagområder det
er stort behov for i samfunnet. Flertallet viser til at studieplasser innenfor
teknologi er løftet frem som en av prioriteringene i kommende år
i opptrappingsplanen for teknologiløftet. Flertallet vil samtidig understreke
at for stor og rask økning i studieplasser kan gå utover kvaliteten
i høyere utdanning. Institusjonene må ha lærekrefter, lokaler og
studieopplegg av høy kvalitet ved en økning av opptakskapasiteten,
og det tar tid å få på plass.
Flertallet viser til at i
den første langtidsplanen ble det slått fast at de offentlige bevilgningene
til FoU skulle tilsvare én pst. av BNP innen 2019–2020.
Dette målet, som
deles med EU og flere tidligere norske regjeringer, ble første gang
innfridd i statsbudsjettet for 2016. Flertallet understreker at
FoU-utgiftene over statsbudsjettet dermed er høye sammenlignet med
andre land. Norge har de høyeste offentlig finansierte FoU-utgiftene
per innbygger av alle de nordiske landene, med over dobbelt så mye
som gjennomsnittene i OECD og EU. Flertallet viser til at regjeringen over
tid vil øke den offentlige innsatsen til FoU ut over 1 pst. av BNP
i en omstillingsfase, og særlig prioritere muliggjørende teknologier
og forskning som bidrar til økt verdiskaping.
Flertallet merker seg at målet
om at den samlede FoU-innsatsen i Norge opprettholdes, og skal utgjøre
3 pst. av bruttonasjonalproduktet (BNP) innen 2030. Den samlede
FoU-innsatsen i Norge gikk for første gang over 2 pst. av BNP i
2016. For å nå treprosentmålet må næringslivet øke sine investeringer
i FoU, og flertallet viser
til at én av tre opptrappingsplaner knyttet til Langtidsplanen for
forskning og høyere utdanning er øremerket nettopp for å bidra til
dette. Gjennomgangen av virkemiddelapparatet som Nærings- og fiskeridepartementet
har satt i gang, vil også være et viktig grunnlag for mer forskning
og innovasjon i næringslivet.
Flertallet merker seg spesielt
at finansieringen av langtidsplanen er fordelt på mange departementer. Det
er svært positivt at flere departementer nå bidrar og forplikter
seg til forskning gjennom langtidsplanen. Dette hever helheten i
Norges strategiske forskningsinnsats.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har
merket seg forskjellene i de ulike departementenes forskningsinnsats,
og at OECD har etterlyst bedre koordinering av forskningspolitikken
for at Norge skal kunne møte de større samfunnsutfordringene. Disse medlemmer mener
at regjeringen bør sørge for å øke forskningsinnsatsen til de departementene
som har kunnskapskrevende utfordringer, men ligger lavt på investeringer
til forskning, som synes å gjelde Justis- og beredskapsdepartementet,
Barne- og likestillingsdepartementet, Kulturdepartementet med flere.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en behovsvurdering
og forslag til økning av departementenes forskningsinnsats.»
Disse medlemmer mener
at langtidsplanen også kan bli et enda bedre verktøy for å sette
ambisjonene og gi bedre styringssignaler for høyere utdanning og forskning.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener at kunnskapsorganisasjoner bør styres basert
på tillit, og at langtidsplanen har et underutnyttet potensial for
å oppnå en god balanse mellom overordnet styring og institusjonell
autonomi. Stortinget bør identifisere nasjonale behov og prioriteringer
og peke ut hvilke områder som bør styrkes, og innen gitte, forutsigbare
rammer bør sektoren ta flere avgjørelser selv.
Disse medlemmer viser til
at OECD har understreket at land med velutviklede systemer for forskning og
innovasjon kjennetegnes av at de investerer langsiktig i menneskelige
ressurser gjennom utdanning, rekruttering og kapasitetsbygging og
i infrastruktur/utstyr. Videre styrker typisk disse landene egen
konkurranseevne gjennom prioriterte satsinger, jf. OECD Science,
Technology and Industry Outlook 2014. Disse medlemmers forslag om
tydeligere langsiktige prioriteringer følger samme logikk, og er
mer en betingelse enn en begrensning for sektorens mulighet til
å fylle sin funksjon og møte framtidige utfordringer.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
understreker viktigheten av langtidsplanens rolle som et instrument
for langsiktig prioritering og styring, og anerkjenner utfordringen
i å skulle trekke tydelige, lange linjer for tiårsårsperioden, samtidig
som planen forblir dynamisk nok til å kunne tilpasse satsingene
best mulig innenfor de prioriterte områdene i løpet av perioden.
Komiteen viser
til at Norge har fantastisk gode muligheter til å føre en fremtidsrettet
politikk for fordeling og miljø. Norge er et land som har de beste
forutsetninger for å vise vei i utviklingen mot nullutslippssamfunnet.
Høy kompetanse, høy produktivitet og tillit mellom folk er viktige
ressurser i den omstillingen samfunnet må gjennom i årene som kommer.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at fordeling og miljø henger tett sammen. Når forskjellene øker,
svekkes limet i samfunnet som trenges for å omstille samfunnet raskt.
Når fattigdommen øker, vil flere mennesker ha mer enn nok med å
finne ut hvordan de skal få endene til å møtes. Derfor er det helt
avgjørende at gevinstene av verdiskapingen i samfunnet kommer alle
til gode, ikke bare en økonomisk elite på toppen. Disse medlemmer viser til
at forskjellene i Norge øker, og at det klimavennlige samfunnet
ikke kommer nærmere med denne regjeringens politikk. En politikk
for fordeling av godene er derfor helt grunnleggende for å kunne
føre en god miljøpolitikk.
Disse medlemmer mener at Norge
skal være en drivkraft i den internasjonale kunnskapsutviklingen
og ha verdensledende kompetanse innenfor områder som er viktige
for nasjonen og der Norge har særlige fortrinn, og som er viktige
for oss.
Disse medlemmer er særlig
opptatt av bredde i forskning og utdanning, både for å sikre grunnlaget
for gode utdanninger, sikre og utvikle velferdssamfunnet og legge
til rette for en kunnskapsbasert samfunnsutvikling. Men da trengs
det en langt mer offensiv prioritering av forskning for fornyelse
og videreutvikling av velferdsstaten og offentlig sektor.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiet i sine alternative budsjetter
har prioritert dette høyt, blant annet med forslag om nye programmer
for forskning på IKT og datasikkerhet, samfunnssikkerhet og beredskap
og utviklingen av og forskningen på profesjonene, samt langt flere
stipendiatstillinger og studieplasser innen sentrale samfunnsområder.
Komiteen viser
til at utdanning og formidling er sentrale deler av samfunnsoppdraget
til institusjonene, sammen med forskning og innovasjon. Men god
utdanning kommer ikke nødvendigvis som en ren konsekvens av satsing
på forskning. Fremragende forskere er ikke nødvendigvis gode pedagoger
eller fremragende til å planlegge, gjennomføre og evaluere undervisning
og veiledning. Derfor må det være en tett kobling mellom forskning
og høyere utdanning, og utdanningene bør kobles til forskning på
alle nivåer.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at å
gi studentene forskningsbasert utdanning er noe av det viktigste
for å sikre at de tar med seg kunnskap over til samfunns- og næringslivet,
men denne koblingen er svak i forslaget til revidert langtidsplan.
Disse medlemmer mener at det
er nødvendig å ta inn over seg at Norge er et lite land, og at det
aller meste av forskning skjer i andre land. Norges store utfordring
er å ta i bruk kunnskapen som utvikles; i utdanningene, i næringslivet,
i kommunene, i fylkene og i staten. Elever og studenter skal bli
møtt med oppdatert kunnskap. Universiteter og høyskoler bør dessuten
få en mye sterkere rolle i å videreutdanne den voksne befolkningen,
og disse medlemmer mener
at alle må lære mer, hele livet. Likevel er dette ikke en del av
regjeringens langtidsplan for høyere utdanning og forskning.