Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Elise Bjørnebekk-Waagen, Tore Hagebakken, Ingvild Kjerkol, Tuva
Moflag og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Torill Eidsheim, Astrid
Nøklebye Heiberg, Erlend Larsen og Sveinung Stensland, fra Fremskrittspartiet,
Sylvi Listhaug og Ingelinn Lossius-Skeie, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
fra Sosialistisk Venstreparti, Sheida Sangtarash, fra Venstre, Carl-Erik Grimstad,
og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold,
viser til forslaget i Dokument 8:243 S (2017–2018). Helseminister
Bent Høie har uttalt seg om forslaget i brev til komiteen av 28. august
2018. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen. Komiteen har
i tillegg anmodet om skriftlige innspill til representantforslaget og
har mottatt fem innspill.
Komiteen viser til at bakgrunnen
for forslaget er ønsket om å tydeliggjøre kommunens plikt til å
gi utsatte barn nødvendig hjelp og støtte og behov for bedre kartlegging
av barn og familier som har opplevd vold i nære relasjoner. Representantforslaget
viser til Barneombudets rapport «Hadde vi fått hjelp tidligere,
hadde alt vært annerledes», utgitt i 2018, som peker på en fragmentert
og mangelfull oppfølging av barn som har blitt utsatt for vold og
overgrep.
Komiteen vil understreke at
vold og overgrep er en av våre store samfunnsutfordringer, og at
tallene er urovekkende høye. Barn og unge som utsettes for vold og
seksuelle overgrep, kan få store og livslange problemer, og samfunnskostnadene
er store. Komiteen mener
det er viktig at barn og unge skal få et likeverdig hjelpetilbud
uavhengig av bosted, og mener det er uheldig at det er så store
ulikheter mellom kommunene.
Komiteen mener at overgrep
og vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem og grov kriminalitet,
som må forebygges langt bedre enn i dag. Overgrep og vold gjør barn
og unge syke og har alvorlige konsekvenser for livskvaliteten til
dem som rammes. Kostnaden for den enkelte og for samfunnet er betydelig.
Bufdir oppgir at
voldsutsatte barn kan få vedvarende helseplager, og komiteen viser
til at det blant annet er påvist at vold kan få konsekvenser for
barnets nevrologiske, kognitive og emosjonelle utvikling og psykiske
helse. Andre negative konsekvenser av å bli utsatt for vold og overgrep
i barndommen kan være tilknytningsproblemer, sosial tilbaketrekning,
søvnvansker, lærevansker, aggresjonsproblemer og angst.
Komiteen har videre merket
seg at forsking viser at voksne som har blitt utsatt for vedvarende
omsorgssvikt, har betydelig høyere risiko for å uvikle psykiske vansker,
somatiske sykdommer, kriminalitet, rusavhengighet, fedme og hjerte-
og karsykdommer, og at dette igjen påvirker levealderen. Bufdir
presenterte i 2017 resultatene fra en undersøkelse av hvordan det
går med barn som har vært i barnevernet, sammenliknet med andre
barn. Resultatene fra undersøkelsen viser at barn og unge som får
hjelp fra barnevernet, ofte gjør det dårligere på skolen og har
lavere gjennomføringsfrekvens. 30 pst. av voksne som har vært på
barnevernstiltak, er verken i jobb eller under utdanning seks år
etter endt grunnskole.
Komiteen viser til at Vista
Analyse på vegne av Barnevoldsutvalget har vurdert de samfunnsøkonomiske
kostnadene knyttet til vold, overgrep og omsorgssvikt mot barn i
Norge. NOU 2017:12 Svikt og svik – Gjennomgang av saker hvor barn
har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt oppsummerer utredningen
av de samfunnsøkonomiske konsekvensene:
«Ut fra Vista Analyses
nøye begrunnede anslag summerer produksjonstapet som følge av vold,
overgrep og omsorgssvikt mot barn opp til 33 milliarder kroner (beregnet
i 2015-kroner) for de barna som var rammet i 2015 og tidligere år.
Denne kostnaden blir sammenholdt med de faktiske utgiftene over
offentlige budsjetter knyttet til behandling og forebygging av vold
og overgrep i 2015, innen barnevern, politi, barnehus, krisesentre,
utdanningssektoren, helsesektoren, kriminalomsorgen og øvrige instanser
som er involvert i slikt arbeid. I følge beregningen summerte disse
kostnadene i 2015 opp til et beløp på 8,022 milliarder kroner. Man ser
altså at kostnadene av konsekvensene av mishandling av barn langt
overstiger det man i dag investerer for å forebygge og behandle
dem.»
Komiteen mener
de negative konsekvensene for det enkelte barn og for samfunnet
ved vold og overgrep er godt dokumentert.
Komiteen mener at ingen barn
skal oppleve å falle mellom to stoler i møte med det offentlige
Det er dessverre mange eksempler på manglende utveksling av informasjon
og koordinering mellom hjelpeinstanser i kommuner og mellom kommuner
og spesialisthelsetjenesten. Skole, barnehage, PPT, helsetjenester,
barnevern, krisesenter, familievernkontor og andre instanser må
samarbeide til det beste for barnet. Når det offentlige ikke snakker
sammen, får barn et dårligere tilbud. Komiteen godtar ikke at de
gode kreftene som skal bistå barn og familier, ikke spiller på lag
med hverandre.
Komiteen viser videre til at
Barneombudet de siste årene har samlet erfaringer fra barn og unge
utsatt for vold og overgrep. Her har barnas egne erfaringer blitt lagt
til grunn, og undersøkelsene er oppsummert i rapporten med tittelen
«Hadde vi fått hjelp tidligere, hadde alt vært annerledes», utgitt
i 2018. Rapporten avdekker store hull i oppfølgingstilbudet til
barn som har blitt utsatt for vold og overgrep.
Komiteen mener at manglende
koordinering i hjelpeapparatet går ut over det enkelte barn og familie, og
det bør derfor være én instans som har det overordnede ansvaret
for å kartlegge behov og følge opp barn og familier som har opplevd
vold i nære relasjoner.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser til at det finnes tilgjengelig informasjon om ulike hjelpetilbud
til barn og ungdom. For eksempel er ung.no det offentliges informasjonskanal
til ungdom, der det også er informasjon om hvilke hjelpetilbud som
finnes for dem som er utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Flertallet viser
videre til at dinutvei.no gir oversikt over hjelpetilbud, informasjon og
kunnskap om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle
overgrep. Flertallet understreker
at informasjon om vold og overgrep og hvordan den enkelte kan motta
hjelp, er en løpende oppgave som regjeringen har forpliktet seg
til å jobbe med, sammen med en rekke andre tiltak i Opptrappingsplan
mot vold og overgrep (Prop. 12 S (2016–2017)).
Flertallet er opptatt av at
ingen barn skal leve med vold, seksuelle overgrep og annen omsorgssvikt,
og dette gjenspeilte seg i samarbeidsavtalen i forrige stortingsperiode,
det var godt ivaretatt i Jeløya-erklæringen og er også godt ivaretatt
i Granavolden-erklæringen.
Flertallet erkjenner at det
er utfordringer med samhandlingen mellom ulike hjelpeinstanser,
skoler og barnehager som gjør hjelpen mindre effektiv og med lavere
kvalitet enn den kunne hatt med god samhandling. Dette er dessverre
ingen ny problemstilling. Det arbeides både faglig og politisk for
å finne de beste måtene å gi utsatte barn og unge et sømløst hjelpetilbud
på. Flertallet viser
til at både Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021), og
utredningen NOU 2017:12 Svikt og svik beskriver mangler og behov
for forbedringer i tjenestetilbudet for voldsutsatte. Flertallet viser
videre til at regjeringen gjennom Tiltaksplan for å bekjempe vold
og seksuelle overgrep mot barn og ungdom (2014–2017), En god
barndom varer livet ut og Prop. 12 S (2016–2017) Opptrappingsplan
mot vold og overgrep (2017–2021) har igangsatt en rekke tiltak for
å forbedre tilbudet til barn og familier som har opplevd vold i
nære relasjoner.
Flertallet viser til at mange
barn og unge selv mener at hjelpetjenestene kommer for sent inn
med hjelp, og at små problemer da kan vokse seg store og uhåndterlige.
Dette understøttes i Barneombudets rapport «Hadde vi fått hjelp
tidligere, hadde alt vært annerledes». Flertallet har forståelse for
at hjelpetjenestene, skolen, og barnehagen ikke alltid klarer å
få innblikk i barns hjemmesituasjon. Barn er dessverre veldig lojale mot
egne omsorgspersoner selv om de utsettes for omsorgssvikt, slik
at det er krevende å få innblikk i barn og unges hjemmesituasjon. Flertallet mener
derfor det blir viktig å oppdage barn, unge og foreldres behov for hjelpetjenester
så tidlig som mulig, og at det ikke kan forventes at barna selv
forteller. Det handler om kunnskap og om å våge å se. Flertallet mener
at særlig helsestasjonene har et viktig ansvar i å kartlegge barns
omsorgssituasjon, og er glad for satsingen på en tverrfaglig helsestasjons-
og skolehelsetjeneste av høy kvalitet, som skal sørge for god tilgang
på hjelp og støtte til barn og unge og deres foreldre, fortsetter.
Helselovgivningen ble endret fra 1. januar 2018 med en tydeliggjøring
av at helsetjenestene som sådan har ansvar for arbeid mot vold og
overgrep. I tillegg ble forskrift for helsestasjon og skolehelsetjeneste
revidert i 2018, hvor vold og overgrep både er tatt inn i formålsbestemmelsen
og i tjenestenes innhold. Flertallet er glad for at det
i samfunnet er økende bevissthet om hvor viktig det er med tidlig
innsats og forebygging, både for den enkeltes livskvalitet, og også
for samfunnsøkonomien. Flertallet ser frem
til at regjeringen skal legge frem en økonomisk forpliktende opptrappingsplan
for barn og unges psykiske helse. Dette er en plan flertallet mener vil legge
et godt grunnlag for videre å styrke det viktige forebyggende arbeidet
i kommunene. Flertallet mener
kommunen må tilstrebe å innføre en éndørspolitikk hvor barn, unge
og deres omsorgspersoner, som trenger hjelp, helst bare behøver
å forholde seg til én person som kan koordinere hjelpen både fra
kommunen og spesialisthelsetjenesten.
Flertallet mener opptrappingsplanen
også må svare på behovet for en bedre og sterkere samordning av tjenester
til barn og unge for å sikre mer helhetlige tjenester for barn. Flertallet støtter at
regjeringen vurderer å foreslå lovfesting av en plikt for kommunen
til å utpeke en instans eller opprette en egen funksjon som skal
ha ansvaret for å koordinere hjelpetjenester til barn og unge og
samarbeidet inn mot spesialisthelsetjenesten. Flertallet mener det er nok
kunnskap om konsekvensene av vold, overgrep og annen omsorgssvikt
på barn til at det må tas offensive grep, noe den varslede økonomisk
forpliktende opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse
er ment å svare opp, sammen med en rekke andre planer. For flertallet er ikke
spørsmålet om vi har råd til å investere i gode oppvekstbetingelser
for barn og unge, men at vi ikke har råd til å la det være.
Når flertalletikke støtter forslagene fremmet
i representantforslaget, er det fordi regjeringen har vært, er,
og fortsatt vil være, pådriver for å utvikle gode modeller for samarbeid
og samordning av tjenester, og at det allerede pågår en rekke utredningsarbeider
knyttet til å styrke samordning og koordinering av tjenester for
utsatte barn og unge. Flertallet er
likevel glad for at oppmerksomheten igjen rettes mot et område vi
må ha høy og kontinuerlig politisk bevissthet om, og at et barn utsatt
for vold, seksuelle overgrep eller annen omsorgssvikt er ett for
mye.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener barns
rett til gode samordnede tjenester bør sikres rettslig for å forhindre
forskjellsbehandling og uberettigede variasjoner i tilbudet. Slik
det er i dag, har ikke alle særlovene bestemmelser om plikt til
å samarbeide med andre sektorer, og dette underbygger behovet for
en overordnet lovhjemmel som sikrer barns rett til samordnede tjenester. Disse medlemmer mener
at barn og unges rett til samordnede tjenester bør sikres gjennom
en generell lovfesting som forplikter samtlige tjenester som er
i kontakt med barn og unge.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utarbeide en offentlig og lett tilgjengelig oversikt
over hvilke hjelpetilbud som finnes for barn utsatt for vold og
seksuelle overgrep og deres familier i landets kommuner. For å sikre
flere barn god hjelp må oversikten lages raskt, og det må sikres
at både skoler, elevene og ulike helsetjenester i kommunene blir
gjort kjent med denne oversikten.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer i
tillegg følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede og fremme forslag om hvordan én kommunal tjeneste
kan utøve det overordnede ansvaret i kommunen for å kartlegge behov
og følge opp barn og familier som har opplevd vold i nære relasjoner.
I en slik utredning bør den kommunale helsetjenestens rolle vurderes
særskilt.»
«Stortinget
ber regjeringen utrede en generell lovfesting av barn og unges rett
til samordnede tjenester og komme tilbake til Stortinget på egnet
måte.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener vi som fellesskap må ta ansvar for
å intensivere arbeidet mot vold og overgrep, og viser til at Arbeiderpartiet
i sitt alternative statsbudsjett for 2019 foreslo et krafttak mot
vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep og satte av 1,1 mrd.
kroner ut over regjeringens forslag innenfor flere rammeområder.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet støtter forslagsstillernes intensjon om
å gi kommunene strengere forpliktelser til å samordne tjenestetilbudet til
utsatte barn og unge. Dette
medlem vil understreke at fastlegetjenesten og helsestasjonene
i dag spiller en sentral rolle for å ivareta volds- og overgrepsutsatte barn
og unge, og at disse tjenestene bør sikres nok ressurser for å utøve
denne oppgaven. I sitt alternative statsbudsjett for 2019 styrket
Senterpartiet kommuneøkonomien, blant annet med sikte på å løfte
disse tjenestene.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til barne- og likestillingsministerens
uttalelse til representantforslaget, hvor det påpekes at tematikken
har vært diskutert i «Mestre hele livet – regjeringens strategi
for god psykisk helse (2017–2022)»:
«Regjeringen vil
også vurdere å lovfeste en plikt for kommunen til å utpeke en instans
eller opprette en egen funksjon som skal ha ansvaret for å koordinere hjelpetjenester
til barn og unge. I tillegg vil regjeringen utrede å ta inn en bestemmelse
i de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene
og spesialisthelsetjenesten om samarbeid om barn og unge med behov
for tjenester fra begge nivåer. Bestemmelsen kan omfatte flere sektorer enn
helse- og omsorgtjenestene.»
Disse medlemmer mener
regjeringen har hatt nok tid til å vurdere slike tiltak. Lov om
kommunale helse- og omsorgstjenester inneholder allerede i dag en
bestemmelse om at kommuner skal utpeke en koordinator for brukere
med varig behov for koordinerte tjenester. På tilsvarende måte kan
man etter disse
medlemmers vurdering forplikte kommunene til å utpeke en instans
som har ansvaret for å sikre samordnet tjenestetilbud til volds-
og overgrepsutsatte barn og unge, uten at man dermed legger føringer
på hvilken instans dette skal være i hver enkelt kommune. Disse medlemmer anser
det også som nødvendig å sikre samordnede tjenester for brukere
med behov for både spesialisthelsetjenester og kommunehelsetjenester.
På denne
bakgrunn fremmer komiteens
medlem fra Senterpartiet følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge frem forslag om en lovfestet plikt for kommunene
til å utpeke en instans som har ansvaret for å samordne hjelpetjenester
til utsatte barn og unge i kommunen.»
«Stortinget
ber regjeringen foreslå en bestemmelse i de lovpålagte samarbeidsavtalene
mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten
som sikrer samarbeid om utsatte barn og unge som behøver tjenester
fra begge nivåene.»
Dette medlem mener
det viktigste nå er å prioritere arbeidet med å gi kommuner en lovpålagt
plikt til å utpeke en instans som har det overordnede ansvaret for
samordnede tjenester for barn og unge, framfor å gi barn og unge
en individuell rettighet til dette.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at alle barn
i Norge skal beskyttes mot omsorgssvikt, vold og overgrep. Der familiene
ikke strekker til, har samfunnet en plikt til å sikre barn og unge
gode omsorgstilbud og oppvekstsvilkår.
Dette medlem vil vise til
Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett, der det ble
fremmet forslag om å øke bevilgningene til en rekke tiltak for å
forebygge, oppdage og hjelpe barn og unge som utsettes for vold
og overgrep. Blant annet ble det foreslått 600 mill. kroner i økte
og øremerkede midler til helsestasjoner, jordmødre og skolehelsetjeneste,
230 mill. kroner for å øke bemanningen i det kommunale barnevernet,
20 mill. kroner til krisesentrene og 25 mill. kroner knyttet til
oppfølging av opptrappingsplanen mot vold og overgrep ut over regjerings
forslag.
Dette medlem vil for øvrig
vise til representantforslaget fra representantene fra Sosialistisk
Venstreparti om Barnevernsløftet II (Dokument 8:49 S (2018–2019)).
Det er viktig at barnevernet over hele landet skal kunne gi tidlig
og riktig hjelp, slik at barna får både omsorg og vern og mulighet
til å mestre livene sine og utvikle evnene sine. Tilsyn, forskning
og tilbakemeldinger fra barnevernsbarn, deres pårørende og ansatte
i barnevernet viser dessverre at det er uønskede kvalitetsforskjeller
mellom kommunene, og at det er for liten tid til å følge opp hvert
enkelt barn på en god måte. Dette medlem viser til at
dette er grunnen til at Sosialistisk Venstreparti mener at bemanningen
i det kommunale barnevernet må økes, og at det må innføres en veiledende
bemanningsnorm, slik at de ansatte ikke har ansvar for mer enn 15
barn.