Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre,
Peter Frølich, Guro Angell Gimse og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet,
Himanshu Gulati og Solveig Horne, fra Senterpartiet, Jenny Klinge
og Emilie Enger Mehl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide,
viser til Dokument 8:165 S (2017–2018) fra stortingsrepresentantene
Olaug V. Bollestad og Geir Jørgen Bekkevold om gjennomgang av offentlige
oppreisnings- og erstatningsordninger.
Komiteen viser til at det fremmes
to forslag med følgende ordlyd:
«1. Stortinget ber
regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang
av offentlige oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på
hvilke grupper som ikke er omfattet av ordningene, og vurderer om
disse bør innlemmes.
2. Stortinget ber
regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av de
ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene,
for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.»
Komiteen registrerer at forslagsstillerne
mener det er behov for en gjennomgang av Stortingets rettferdsvederlagsordning
blant annet fordi det er over ti år siden forrige gjennomgang, og
fordi det finnes flere grupper forslagsstillerne mener bør innlemmes
i en slik ordning. Forslagsstillerne mener videre at det bør vurderes
hvorvidt foreldelsesfristen i erstatningssaker som omhandler vold
mot barn, bør fjernes. Det understrekes at det bør gjøres en helhetlig
gjennomgang av alle ordningene, slik at disse kan sees i sammenheng. Komiteen viser
videre til at forslagsstillerne mener at det er behov for å gjennomgå
også kommunale ordninger for å avdekke i hvor stort omfang grupper
og enkeltpersoner forskjellsbehandles etter hvilken kommune de er
oppvokst i. Komiteen viser
til vedlagte svarbrev fra Justis- og beredskapsdepartementet av
12. april 2018.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til rettferdsvederlagsordningen, som er Stortingets egen kompensasjonsordning
for dem som har kommet særlig uheldig ut i sitt møte med det offentlige i
forhold til andre på samme tid.
Flertallet viser til at ordningen
praksis er utviklet ibasert på skjønn, og at erstatningssummen fastsettes skjønnsmessig
uten nødvendigvis å dekke det økonomiske tap som er oppstått. Den
er ment å være en ordning der det skal være mulig å oppnå et plaster
på såret for den urett man er påført, og faller forholdet inn under andre
erstatnings- eller kompensasjonsordninger, vil erstatning etter
denne ordningen være utelukket.
Flertallet viser til at det
ble foretatt en gjennomgang av rettferdsvederlagsordningen i 2013
av regjeringen Stoltenberg. Konklusjonen var da at ordningen slik den
nå er, bør beholdes, og at det ikke var nødvendig å opprette tilpassede
ordninger for særskilte søkergrupper. Flertallet støtter i all hovedsak
konklusjonen fra 2013.
Flertallet viser til forslaget
om å gjennomgå kommunale og fylkeskommunale ordninger. Flertallet mener
det er opp til den enkelte kommune og fylkeskommune å opprette slike
ordninger. Det hører med til det lokale selvstyret å etablere og
utforme denne typen ordninger, og det skal ikke være en statlig
oppgave å gripe inn i slike ordninger som kommunene og fylkeskommunene
styrer selv.
Flertallet registrerer at det
kan forekomme noe ulik praksis fra kommune til kommune, og at dette
kan bli særlig tydelig i enkeltsaker og framstå som problematisk
forskjellsbehandling. Flertallet mener
likevel at det må være en toleranse for ulik praksis og ulike løsninger
når det er slik at vi har valgt å ha et system der kommunene og
fylkene kan ha egne, frivillige ordninger.
Flertallet vil også understreke
at det ikke er noen automatikk i at en statlig ordning nødvendigvis
blir bedre, og vil peke på at dersom forslagsstillerne ønsker en
ordning som er lik i alle kommuner, bør de heller foreslå en statlig
ordning. Dette ville imidlertid vært problematisk av flere grunner,
blant annet fordi det i praksis innebærer en flytting av erstatningsansvaret vekk
fra den som har ansvar for skaden.
Flertallet mener at det er
riktig at den som har begått uretten, står som ansvarlig, og vil
vise til at kommuner og fylkeskommuner også kan bli ilagt erstatningsplikt
etter de alminnelige erstatningsreglene. For fylker og kommuner
som har valgt å ha en erstatningsordning, kan dette ha en viss preventiv
effekt ved at konsekvensen av bestemte handlinger også vil kunne
påvirke dem økonomisk.
Flertallet mener det kommunale
selvstyret må ligge til grunn, men at det kan være hensiktsmessig
å undersøke muligheten for å utarbeide en beste praksis-anbefaling
for de ulike kommunale- og fylkeskommunale ordningene.
På denne bakgrunn
fremmer flertallet følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen ta initiativ overfor KS for å utarbeide en beste
praksis-anbefaling for frivillige kommunale og fylkeskommunale erstatningsordninger.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet støtter forslagene fremmet av Kristelig
Folkeparti.
Disse medlemmer viser til NRK
Brennpunkt-dokumentaren «En søsters kamp», der storesøster kjemper
for likebehandling for sine søsken og rettferdighet etter å ha opplevd
svikt fra barnevernet i Norge. Dokumentaren viser at det er mange
ulike ordninger for oppreisning for tidligere barnevernsbarn, og
at det dermed er stor sannsynlighet for forskjellsbehandling avhengig
av hvor du bor i landet. Disse medlemmer mener det er
svært uheldig dersom oppreisningsordningene preges av store forskjeller
og tilfeldigheter.
Disse medlemmer viser til at
det eksempelvis med dagens ordning er forskjeller i maksimalgrensene for
utbetalingssummene mellom kommuner, hvilke tidsperioder kommunene
dekker, og når det er mulighet for å søke om oppreisning eller erstatning.
I tillegg er det variasjoner mellom kommunene hva angår avkortning
av det utbetalte beløpet dersom søkeren har fått oppreisning fra
andre instanser. Dette synliggjør en svakhet ved dagens system som
fører til at rettsvernet utøves forskjellig fra kommune til kommune
ut ifra søketidspunktet. Vilkårligheten og uretten som følger av dagens
system, er påpekt ved flere anledninger, blant annet fra frivillige
organisasjoner og enkeltpersoner.
Disse medlemmer viser til at
det i NRKs Brennpunktdokumentar kommer tydelig frem at alle partiene i
2017 forpliktet seg til å gjennomgå dagens regelverk. For regjeringen
uttalte helseminister Bent Høie seg. For Arbeiderpartiet uttalte
nestleder Hadia Tajik seg tydelig. Disse medlemmer merker seg
at Høyre ser ut til å ha forlatt standpunktet.
Disse medlemmer viser til barne-
og likestillingsminister Linda C. Hofstad Hellelands (Høyre) kommentar
til NRK Brennpunkt i sommer: «Dette er først og fremst kommunene
sitt ansvar.»
Disse medlemmer påpeker at
selv om saken først skal behandles i Stortingets justiskomité, signaliserer
regjeringen at de allerede har gjort seg opp en mening.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang
av offentlige oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på
hvilke grupper som ikke er omfattet av ordningene, og vurderer om
disse bør innlemmes.»
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang
av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene
for å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det har vært flere
eksempler på at det er mange i dag som ikke får en tilstrekkelig
erstatning når de har vært utsatt for svikt fra det offentlige. Noen
bor ikke i en kommune hvor det finnes en vederlagsordning, og andre
kan ikke dokumentere tilstrekkelig økonomisk tap for et erstatningskrav.
Det er i dag delvis tilfeldig hvilken erstatningsordning kommuner
og fylkeskommuner har, og hva slags type erstatning den utløser.
Det betyr derfor at det er stor forskjell rundt i landet når det
gjelder hvilke erstatninger den enkelte kan få. Dette medlem vil derfor støtte
forslagsstillerne i at det er nødvendig med en gjennomgang av alle
de offentlige oppreisningsordningene, både hva gjelder grupper,
men også hvor store erstatninger som utløses, og om vilkårene –
herunder foreldelsesfristene – er ulike. Dette medlem mener det ikke
skal være slik at noen kan få store erstatninger, mens andre ikke
får oppreisningserstatning.
Dette medlem vil peke på at
for mange er eneste mulighet for en skikkelig erstatning å fremme
et krav for kommunen etter alminnelige skadeserstatningsprinsipper.
Da gjelder også den generelle foreldelsesfristen i foreldelsesloven
på tre år. Mange som har vært utsatt for mishandling i barndommen,
som barnevernet kunne og skulle ha stoppet, må ofte gå igjennom
en tung mental prosess. Slike saker passer ikke for personer som
har vært mishandlede, som ofte har vært traumatiserte, og som kan
ha en lang vei å gå for å erkjenne at de har fått varige skader.
Ikke bare skal skaden erkjennes, men de skal også gå til en rettssak
mot den offentlige instansen. Dette krever en styrke mange ikke
har. I Prop. 96 L (2013–2014) ble det fremlagt forslag om å endre
foreldelsesreglene i straffeloven av 1902 for å ivareta nettopp dette
hensynet. Regjeringen argumenterte med følgende knyttet til vold
i nære relasjoner:
«De hensyn som ligger
til grunn for reglene om utskutt foreldelsesfrist, gjør seg gjeldende
også i saker om vold i nære relasjoner. Dersom et barn blir utsatt
for vold fra sine omsorgspersoner eller er vitne til at omsorgspersoner
utøver vold mot hverandre, kan det være slik at fornærmede først
i godt voksen alder er i stand til eller ønsker å anmelde overgrepet.
Siden volden er utført av personer barnet står i et nært forhold
til, kan det også være vanskelig å anmelde de ansvarlige før barnet
har nådd myndighetsalder og har flyttet hjemmefra.»
Dette medlem mener at dette
hensynet også vil gjelde når det kommer til erstatning for en som
er skadet av det offentlige. Dette medlem vil også påpeke at
det er en svakhet i denne sammenheng at den alminnelige erstatningsordningen
forutsetter et økonomisk tap. Det betyr at de som på tross av alt
de er utsatt for, klarer å få seg en jobb og et godt liv, ikke vil
få erstatning selv der det offentlige har sviktet grovt.
Dette medlem mener dette viser
at det er behov for å vurdere en nasjonal erstatningsordning spesielt
for de sakene som omhandler svikt av barnevernet for barn som er
utsatt for overgrep og mishandling fra sine nærmeste, og de som
har blitt utsatt for mobbing som går ut over voldsoffererstatningen
og de kommunale ordningene. Dette er saker hvor den som har vært
utsatt for handlingen ,kan bruke lang tid på å ta opp saken, og
dermed er det i dag en fare for at sakene foreldes. Dette medlem mener
det derfor bør vurderes om slike saker må få en egen ordning med
egne vilkår som tar hensyn til at ofrene kan bruke lang tid på en
slik prosess.
Dette medlem vil peke på Stortingets
rettferdsvederlagsordning. Denne ordningen er, og skal være, en siste
utvei for dem som ikke får oppreisningserstatning andre steder,
og er beløpsmessig begrenset til 250 000 kroner. Den er dessverre
altfor lite kjent og har hatt en nedgang i antall saker. Dette medlem mener
det bør gjøres et større arbeid for å opplyse om ordningen, og at vilkårene
også for denne ordningen bør revideres.
På denne bakgrunn
fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang
av offentlige oppreisningsordninger, som i særskilt grad ser på
hvilke grupper som ikke er omfattet av ordningene, og vurdere på
hvilken måte disse bør innlemmes eller omfattes av andre ordninger.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at det er lik tilgang til erstatning for
svikt av det offentlige overfor en person som var barn da svikten
skjedde, uavhengig av hvor personen bor i landet, og om nødvendig
opprette en nasjonal erstatningsordning eller et nasjonalt regelverk
for kommunale ordninger.»
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å samordne
regelverket for erstatning med reglene for foreldelse i straffeloven,
slik at ikke kravene om erstatning blir foreldet før en eventuell strafforfølgelse.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at Stortingets rettferdsvederlagsordning
blir bedre kjent, og bedre informert om, som erstatningsordning.»