Svar til Stortinget vedr. representantforslag
204 S (2017-2018) om å sikre tryggere arbeidsforhold for franchisetakere
og ansatte i franchise-virksomheter
Jeg viser til brev
fra Stortingets arbeids- og sosialkomité 12. april 2018, der det
er bedt om min vurdering av Dokument 8:204 S (2017–2018). Svaret
er utformet i samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet.
Innledningsvis vil
jeg si meg enig i at forslagsstiller peker på forhold og prinsipper
som er av stor betydning for arbeidslivet. Regjeringen ønsker ryddige
lønns- og arbeidsvilkår og et organisert arbeidsliv som gir et godt grunnlag
for medvirkning og samarbeid på arbeidsplassen. Vi må også være
oppmerksomme på at nye måter å organisere arbeidslivet på kan skape
utfordringer for ordninger som har vært en styrke ved vår arbeidslivsmodell.
Vi kan imidlertid ha ulike syn på behovene for tiltak og hvordan
disse bør balanseres.
Franchise omfatter
mange ulike konsept og forretningsmodeller, der graden av styring
fra franchisegiver og avtalevilkårene for øvrig kan variere. Avtalevilkårene mellom
franchisegiver og franchisetaker må være i henhold til avtalelovens
regler. Det er eksempler på at domstolene har tilsidesatt franchiseavtaler
fordi avtalevilkårene var for ensidige i franchisegivers favør.
Et av forslagene
fra representantene gjelder å pålegge franchisegiver delt arbeidsgiveransvar. Arbeidsgiverbegrepet
er definert i arbeidsmiljøloven som «enhver som har ansatt arbeidstaker
for å utføre arbeid i sin tjeneste». Vanligvis vil rettssubjektet
arbeidsgiver være sammenfallende med arbeidsgivers virksomhet. Franchisetaker
er et eget selskap og vil i utgangspunktet ha det fulle formelle
ansvaret som arbeidsgiver for sine ansatte. En utvidelse av arbeidsgiverbegrepet
ut over dette, blant annet til konsernselskaper og andre selskaper med
bestemmende innflytelse, ble blant annet grundig vurdert i forarbeidene
til gjeldende arbeidsmiljølov, se Ot.prp. nr. 49 (2004–2005). Departementet
kom til at en utvidelse ikke var ønskelig, blant annet fordi loven
og rettspraksis i de aller fleste tilfellene er treffende med hensyn
til hvor den reelle beslutningsmyndigheten ligger. Etter gjeldende
rett er det også åpning for at arbeidsgiveransvaret etter en konkret
vurdering kan plasseres hos flere dersom det er et særskilt grunnlag
for det, blant annet at flere faktisk har opptrådt som arbeidsgiver
og utøvd arbeidsgiverfunksjoner. Slik jeg ser det, gir dagens system
fortsatt fleksibilitet til å møte ulike former for organisering
i arbeidslivet. Jeg mener det ikke er behov for å innføre en generell
regulering om delt arbeidsgiveransvar i franchiseforhold slik representantene
foreslår.
Det er videre lagt
fram forslag om tiltak for å sikre ansatte representasjon i franchisegivers
styrende organer. Medvirknings- og medbestemmelsesutvalget
(NOU 2010: 1) var delt på midten i spørsmålet om det var behov for
å pålegge felles representasjonsordninger der flere arbeidsgivere
er knyttet sammen i avtaleforhold, utover eierskap eller felles
ledelse. I Meld. St. 29 (2010–2011) ble utvalgets synspunkter drøftet.
Arbeidsdepartementet så ikke grunn til å innføre slike regler. Det
ble pekt på ulike selskapsrettslige utfordringer med en slik innføring.
For det første er retten til representasjon i styrende organer i
et selskap i utgangspunktet basert på at det foreligger et ansettelsesforhold.
Begrunnelsen er at ansettelsesforholdet både gir tilknytning til
og verdfull kunnskap om forholdene i virksomheten. Det er dette som
gjør det naturlig med rett til styrerepresentasjon. Representasjon
i styrende organer i andre selskaper enn der en er ansatt, kan dessuten
føre til interessekonflikter selv om partene er i et kontraktsforhold.
Jeg mener dette fortsatt gjør seg gjeldende, og støtter ikke et
forslag om å sikre ansatte hos franchisetaker representasjon i franchisegivers
styrende organer.
Spørsmålet om å
gjøre franchisegiver medansvarlig blant
annet for HMS, har også vært vurdert tidligere. Et aktivt
og systematisk helse- miljø og sikkerhetsarbeid i virksomhetene
er nøkkelen til et godt arbeidsmiljø, og jeg mener det er viktig
å ha fokus på tiltak som sikrer dette. På den annen side er det
et grunnleggende prinsipp i arbeidsmiljøloven at arbeidsgiveren
har ansvaret for arbeidsmiljøet i virksomheten sin. Et ansvar for
andre enn arbeidsgiveren kan blant annet innebære risiko for ansvarsfraskrivelse
for de involverte virksomhetene. Jeg mener hovedfokuset må ligge
på den enkelte arbeidsgivers selvstendige ansvar for HMS i sin virksomhet,
og mener det ikke er hensiktsmessig for å innføre regler om utvidet
ansvar nå.
Et av forslagene
gjelder videre å pålegge franchiseforetakene registreringsplikt i Brønnøysundregistrene. Nærings-
og fiskeridepartementet opplyser at norske foretak allerede har
registreringsplikt i Foretaksregisteret. Registreringsplikten gjelder
uavhengig av type virksomhet og om foretaket er i et franchiseforhold
eller ikke. Brønnøysundregistrene skal gjennom Foretaksregisteret
og andre registre, samle inn og forvalte dataene slik at opplysningene
som er registrert om norske virksomheter gir trygghet, orden og
oversikt for virksomheter, offentlig sektor og den enkelte innbygger.
Det er informasjon om den enkelte virksomhet, slik som formål, vedtekter,
virksomhet/bransje og hvem som sitter i selskapets ledelse som registreres
i Foretaksregisteret. Franchise er et avtaleforhold mellom to selvstendige parter.
Det vil passe dårlig med systemet i Brønnøysundregistrene om slike
eller andre avtaleforhold som foretaket er part i skulle registreres
der. Dette, og flere av de andre forslagene, vil for øvrig innebære
økt registrerings- og rapporteringsplikt for franchisevirksomheter og
dermed økte økonomiske og administrative byrder for næringslivet. Regjeringen
har en målsetning om forenkling og mindre byråkrati.
Et annet forsalg
omhandler utredning
av en franchiselov. Her listes det opp en rekke forhold som
anses som nødvendig å opplyse om i forholdet mellom franchisegiver
og franchisetaker. Flere av disse forholdene kan det av konkurransemessige
årsaker være ønskelig å tilbakeholde. Dette gjelder for eksempel
forhold som lokalisering av andre franchisetakere, antall franchisetakere
innenfor samme eller tilsvarende konsepter mv. Videre er det også
slik at en strengere franchiseregulering kan føre til økte kostnader
for bedriftene, som igjen kan veltes over på forbrukerne. Slike
forhold må tas med i en eventuell utredning om en franchiselov.
Nærings- og fiskeridepartementet har opplyst at det ikke foreligger planer
om å utarbeide en slik lov i dag.
Avslutningsvis ønsker
jeg å peke på at Arbeids- og sosialdepartementet har pågående forskning
og utvikling av kunnskap om tilknytningsformer i arbeidslivet og
hvordan disse utvikler seg. Dette vil kunne omfatte både hvordan
arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende er tilknyttet arbeidsmarkedet.
Kunnskapsbehov knyttet til tilknytningsformer og virksomhetsorganisering
blir vurdert i denne sammenheng. Det er viktig å følge utviklingen
på disse områdene.