Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Hanne Dyveke Søttar og lederen Erlend
Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Venstre, Terje Breivik,
viser til Representantforslag 204 S (2017–2018). Forslaget adresserer
behovet for å regulere franchisevirksomhet med utvidet registreringsplikt, endrede
bedriftsdemokratiregler samt regulering av forholdet mellom franchisegivere
og franchisetakere.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, tar Representantforslag
204 S (2017–2018) fra representanten fra Rødt, om trygge arbeidsforhold
for franchisetakere, til orientering.
Flertallet viser til at franchise
som driftsmetode omfatter mange ulike konsept og forretningsmodeller, der
graden av styring fra franchisegiver og avtalevilkårene for øvrig
kan variere.
Flertallet mener det er positivt
at mange gjennom franchise som forretningsmetode får muligheten til
å starte som selvstendig næringsdrivende uten selv å måtte utvikle
et forretningskonsept fra bunnen av. En god franchiseavtale gir
franchisetaker anledning til å kjøpe rettighetene til en filosofi
og et system som franchisegiver har utviklet, med de fordelene det
gir knyttet til bistand og kompetanse. Samtidig gir det franchisetaker
muligheten til å sikre seg et livsgrunnlag på samme måte som en
selvstendig næringsdrivende ved blant annet å drive egen bedrift
lønnsomt. Flertallet mener det
er en modell som har vist seg å være vellykket når det gjelder å
skape virksomheter med vekstpotensial.
Flertallet mener forslaget
om å pålegge franchisegiver delt arbeidsgiveransvar med franchisetaker
vil pulverisere ansvaret franchisetaker har som arbeidsgiver. Arbeidsgiverbegrepet
er definert i arbeidsmiljøloven som «enhver som har ansatt arbeidstaker
for å utføre arbeid i sin tjeneste». Flertallet viser til at pliktsubjektet,
arbeidsgiver, i arbeidsmiljøloven vanligvis vil være sammenfallende
med arbeidsgivers virksomhet. I en franchiseavtale vil dette nesten
uten unntak være franchisetaker, siden franchisetaker er et eget
selskap. Flertallet mener
således at en deling av arbeidsgiveransvaret i franchisevirksomheter
kun vil bidra til å gjøre ansvaret mer uklart. Flertallet viser dessuten til
at det er åpning for å plassere arbeidsgiveransvaret hos flere, etter
en konkret vurdering, innenfor gjeldende rett.
Flertallet mener risikoen for
ansvarspulverisering også gjør seg gjeldende i forslaget om å gjøre
franchisegiver medansvarlig for helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid,
da det er et grunnleggende prinsipp i arbeidsmiljøloven at det er
arbeidsgiveren som har ansvaret for arbeidsmiljøet i virksomheten
sin. Flertallet vil
beholde dette ansvaret hos arbeidsgiver.
Flertallet mener videre at
det er lite hensiktsmessig å sikre ansatte representasjon i franchisegivers styrende
organer ettersom retten til slik representasjon i et selskap i utgangspunktet
baserer seg på at det foreligger et ansettelsesforhold. Flertallet viser
også til at arbeidstakeres krav på representasjon i ulike virksomheters
styrende organer er nærmere regulert i for eksempel aksjeloven og
representasjonsforskriften. Arbeidstakers medbestemmelsesrett er
også sikret gjennom arbeidsmiljøloven og gjennom kollektive avtaler mellom
partene. En ordning som beskrevet i representantforslaget vil kunne
medføre interessekonflikter knyttet til representasjon i styrende
organer i andre selskaper eller deler av virksomheten enn der arbeidstaker selv
er ansatt.
Flertallet mener også det er
lite hensiktsmessig å pålegge franchisetakere registreringsplikt
i Brønnøysundregistrene da alle norske foretak uavhengig av type
virksomhet har registreringsplikt i Foretaksregisteret. Dette gjelder
også om foretaket er i et franchiseforhold. Flertallet mener et slikt forslag
passer dårlig med systemet i Brønnøysundregistrene i dag og vil
medføre mer byråkrati og økte kostnader for næringslivet. Flertallet ønsker ikke
å gjøre vilkårene for å drive næringsvirksomhet vanskeligere og
mer rigide enn de er i dag.
Flertallet mener også at en
utredning av en franchiselov, med opplysningsplikt om de forhold
som er listet opp i representantforslaget, vil være lite ønskelig av
konkurransemessige årsaker. Dette gjelder for eksempel antallet
franchisetakere i samme konsept, lokalisering av franchisetakere
og så videre. Forslagene vil blant annet kunne føre til økte kostnader
for bedriftene.
Flertallets samlede vurdering
er at disse forslagene kan føre til pulverisering av arbeidsgiveransvaret til
franchisetakerne, gjøre det vanskeligere å starte som selvstendig
næringsdrivende, skape mindre fleksibilitet i næringslivet, økte
kostnader, mer byråkrati og potensielt hemme norske bedrifters konkurranseevne.
Flertallet tilrår på denne
bakgrunn at representantforslaget fra representanten fra Rødt ikke
vedtas.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet er, i forståelse med Rødt, positive til
å forbedre franchisetakernes stilling ved at franchisetakerne settes bedre
i stand til å ivareta sine interesser. Dette vil i neste rekke styrke
de ansattes muligheter til å hevde sine rettigheter overfor franchisegiver
og franchisetaker. Disse
medlemmer viser til at temaet var behandlet i regjeringen
Stoltenberg II sin tredje handlingsplan mot sosial dumping gjennom
forslag om å vurdere utvidet HMS-ansvar i konsern og franchisevirksomhet.
Disse medlemmer er positive
til initiativet som tas gjennom representantforslaget, men mener
forslaget burde berørt utviklingen på arbeidsmarkedet på en mer
overordnet måte. Dette kunne vært gjort gjennom å adressere behovet
for gjennom lovgivning å legge arbeidsgiveransvar til den som har
reell bestemmende innflytelse over arbeidstakernes forhold.
Forslaget inngår
i et større problemkompleks som har vært utredet i flere utvalg
tidligere, blant annet NOU 1996:6 Konsernutvalget, NOU 2004:5 Arbeidslivslovutvalget,
NOU 2010:1 Medbestemmelsesutvalget. I nevnte utvalg er det lagt
til grunn at viktige avgjørelser av betydning for arbeidstakers
forhold kan bli tatt av andre enn den arbeidsgiver, er ansatt hos.
Disse medlemmer mener arbeidsgiveransvaret bør
tydeliggjøres i lovgivningen gjennom at den som har styringsrett,
også skal ha et arbeidsgiveransvar. Dette kan gjøres ved at franchisegiver/foretak
eller lignende som kan utøve bestemmende innflytelse over annen
arbeidsgiver, selv regnes som arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer, i
forståelse med Rødt, på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge frem sak om endring av arbeidsmiljøloven som
tydeliggjør arbeidsgiveransvaret i franchise, konsern
og liknende organiseringer. Forslaget skal sikre at den som har
styringsrett, og gjennom dette reelt sett er arbeidsgiver, også
får retter og plikter som arbeidsgiver i henhold til arbeidsmiljøloven.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag som sikrer en statistisk registrering
av franchisetakere innenfor hvert franchisekonsept, herunder en
vurdering av om plikten til registrering i tillegg til å ligge på
franchisegiver også skal pålegges franchisetakers virksomhet.»
«Stortinget
ber regjeringen utrede registreringsplikt i Brønnøysundregistrene
for franchiseforetakene. Registreringen må som minimum inneholde
oversikt over franchisetakere, kjedetilknytning med angitt kontraktstidsrom,
samt antall ansatte.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag for å sikre ansatte representasjon
i franchisegivers styrende organer, for å få innsyn og medbestemmelse,
på lik linje med andre virksomheter og selskapsformer.»
«Stortinget ber regjeringen vurdere
behovet for et solidaransvar for franchisegiver hva gjelder utestående lønn
og andre forpliktelser overfor ansatte ved konkurs for franchisetaker
og lignende, og komme tilbake til stortinget på egnet måte.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag for å sikre franchisetakers rettigheter
opp mot franchisegiver, herunder utrede behovet for en franchiselov
som gir franchisegiver opplysningsplikt overfor franchisetakere
og potensielle franchisetakere med plikt til å gi følgende informasjon:
-
Antall franchisetakere
(og andre virksomheter, som selveide butikker eller flere butikker
drevet av samme franchisetaker) franchisegiver har innenfor samme
og tilsvarende konsept.
-
Hvor andre franchisetakere
er lokalisert i en omkrets på 50 kilometer fra der franchisetaker
skal etableres.
-
Historikk med oversikt
over økonomisk resultat i de samme eller tilsvarende lokaler som
der franchisetaker skal etablere seg.
-
Oversikt over franchisetakere
i samme konsepts økonomiske resultater.
-
Oversikt over konkurser
og eventuelle tvistesaker med løsning de siste 5 år innenfor franchisegivers område.
-
Franchisekontraktenes
innhold som direkte angår lønns- og arbeidsvilkår for franchisetaker
og ansatte, og kontraktsbestemmelser som har økonomiske konsekvenser
for daglig drift. Disse opplysningene kan ikke pålegges taushetsplikt.
Åpenhet og innsyn i franchisekontrakter kan ikke straffes med sanksjoner
fra franchisegiver.
Utredningen
bør også vurdere om det er rimelig at franchisegiver ensidig skal
kunne ha rett til å si opp franchisetaker ved avtalens utløp, for
eksempel 5 år, slik avtaler ofte har bestemmelser om nå.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
franchise, eller franchising, er et samarbeid mellom to selvstendige
parter hvor franchisegiver har utviklet og eier et konsept for etablering
av en lokal enhet, og gir franchisetaker rett til å etablere og
drive lokale enheter etter konseptet gjennom en franchiseavtale.
Avtalen setter takeren i stand til å benytte konseptet gjennom dokumentasjon,
franchisepakker og opplæring under giverens kontroll. Franchisepakken
er identifisert med et merke som for eksempel Rema 1000 eller McDonalds selv
om de lokale enhetene er selvstendige. Franchisetaker betaler en
løpende avgift til franchisegiver for retten til å drive konseptet,
vanligvis en prosentandel av omsetningen.
Disse medlemmer viser til
at selv om mange forbinder franchise med varehandel, benyttes den
i de fleste bransjer, deriblant også: servicehandel, hotell og restaurant,
renovasjon og gjenvinning, internett og data, helsesektoren, bemanningsbransjen,
regnskap og økonomi, konsulentvirksomhet med mer.
Disse medlemmer viser videre
til at selv om ikke organisasjonsformen er et nytt fenomen, har
omfanget av franchisekjeder stadig økt med både norske og utenlandske
franchisekonsepter de siste årene. Det anslås at 300 franchisekjeder
sysselsetter omlag 120 000 ansatte i dag. Dette utgjorde i 2017
rundt 4,5 pst. av alle sysselsatte i Norge og innebar en vekst i
franchisesysselsetting på 50 pst. fra 2007.
Selv om franchising
kan være en enkel måte å starte som selvstendig næringsdrivende
mener disse medlemmer at
organisasjonsformen medbringer utfordringer som over tid kan skape
skeivhet i maktforholdet mellom franchisegiver og -taker.
Franchisevirksomhetene
organiseres slik at franchisetaker i realiteten fungerer både som
arbeidsgiver og arbeidstaker. Som arbeidsgiver sitter franchisetakere med
arbeidsgiver- og personalansvar, herunder også de ansattes lønns-
og arbeidsvilkår, men franchisegiver beholder kontrollen over hvordan
produktet eller tjenesten leveres. Dette gir franchisetakeren lite
innflytelse over sortiment og pris, og dermed liten mulighet til
å tilpasse driften for å innfri eventuelle krav fra de ansatte.
Når franchisetaker
sitter med arbeidsgiveransvaret alene, med liten mulighet til å
forhandle om lønns- og arbeidsvilkår, pulveriseres partssamarbeidet.
Disse medlemmer viser til
regjeringens gjentatte understreking av viktigheten av et organisert
arbeidsliv og vil trekke frem at fagorganisering blant de ansatte
er en viktig forutsetning for dette. Uten en reell forhandlingsrett
kan det virke demotiverende eller nytteløst for den enkelte arbeidstaker
å organisere seg.
Disse medlemmer viser videre
til at Rema 1000, som det mest kjente franchisekonseptet i Norge,
hadde en markedsandel på 23 pst. i matvarehandelen i 2017, imidlertid
viste tallene fra Handel og Kontor i Oslo, Akershus og Østfold at
kun 6,5 pst. av deres medlemmer i matvarehandel jobbet i en av Rema
1000s butikker.
Disse medlemmer peker på at
dagens fordeling av arbeidsgiveransvar i franchisekonsept i stor
grad er kunstig, all den tid nevnte konsept selv oppgir over 20 000
ansatte når disse jobber i virksomheter hvor franchisegiverne selv
ikke er arbeidsgiver.
Disse medlemmer viser til
at spørsmål om arbeidsgiverbegrepet ble drøftet av Konsernutvalget
allerede i 1996, og at utvalget konkluderte med at arbeidsgivere
selv kunne være underlagt andre med bestemmende innflytelse, og
at sistnevnte også burde defineres som arbeidsgivere.
Disse medlemmer viser til
NOU 1996: 6 og Konsernutvalgets forslag til arbeidsmiljøloven § 4
nytt tredje ledd:
«Som arbeidsgiver
etter denne lov anses dernest også ethvert annet foretak som kan
utøve bestemmende innflytelse over arbeidsgiver etter første ledd. Kan
bestemmende innflytelse utøves av en gruppe av foretak, eller av
foretak knyttet til slik gruppe, anses alle de foretak som er knyttet
til gruppen av foretak som arbeidsgiver. Som foretak regnes også
enkeltpersonforetak og stiftelser.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener at når franchisegiver
har overordnet kontroll over konseptene, burde arbeidsgiveransvaret for
ansatte i franchisevirksomhetene deles mellom avtalepartene i franchiseavtalen
for å sikre en arbeidsgivermotpart med reell makt til å forhandle.
Dette medlem viser til at
i tillegg til å flytte ansvar ned på hver enkelt franchisetaker
bidrar organisasjonsstrukturen til at ansatte ikke kan organisere
seg på tvers av enheter innenfor samme konsept.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også
til at franchisevirksomheter ikke anses som deler av en kjede, og
at hverken franchisetaker eller franchisegiver er pliktig til å
registrere sin tilknytning til et bestemt franchisekonsept. Videre
viser disse medlemmer til
at Foretaksregisteret ikke registrerer virksomheter som deler av
et franchisekonsept, og viser til Foretaksregisterets svarbrev,
datert 24. mai 2018, på direkte spørsmål i forbindelse med saken:
«Vi har ingen løsninger
hvor man kan søke konkret på franchisevirksomheter som er registrert
i Foretaksregisteret. Når de registrerer seg blir det ikke registrert noen
plass at de er en franchisevirksomhet, og heller ikke at de er for
eksempel en Rema butikk. Da må de i tilfelle ha Rema med i navnet,
og det er det ikke alle som har.»
Disse medlemmer mener at åpenhet
og innsikt er viktige verdier i det norske samfunnet, og det er
etter disse medlemmers mening
ingen tvil om at manglende registrering gjør det vanskelig
å innhente informasjon om næringen som helhet, bestemte franchisekonsept
eller lokale franchisevirksomheter.
Disse medlemmer vil også trekke
frem at utenlandske franchisekonsept, gjennom franchiseavtalene, kan
svekke franchisetakeres rettigheter ved å regulere lovvalg og verneting
i kontraktene. Slik kan franchisegiverne i praksis forhindre å få
prøvd gyldigheten av avtalen og praktiseringen av denne for norsk
rettsvesen og norsk lovverk. Arbeidsmiljøloven kommer ikke til anvendelse,
og mister sin realitet også for dem som er ansatt i franchisetakers
virksomhet. For å sikre at norsk lov og avtaleverk følges, foreslår disse medlemmer at franchiseavtaler
underlegges egne franchiselover som sikrer at franchiseavtalene
må følge og eventuelt bedømmes etter norsk rett. Agenturloven § 3
adresserer lignende problemer for handelsagenter og handelsreisende.
Disse medlemmer viser til
lov om handelsagenter og handelsreisende, LOV-1992-06-19-56
(agenturloven), § 3:
«En bestemmelse
som etter loven er ufravikelig, kan ikke settes til side til skade
for handelsagenten eller den handelsreisende gjennom en avtale om
at fremmed rett skal anvendes på forholdet, dersom rettsforholdet
uten lovvalgsavtalen ville bli å bedømme etter norsk rett.»
Disse medlemmer mener det
bør være et selvstendig poeng at de som ønsker å etablere sine franchisekonsepter
i Norge, gjør dette i tråd med norsk regelverk og norsk rett.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sette i gang et lovarbeid med å regulere franchise
som organisasjonsform, som også vil medføre at franchisegivers ansvarsområder
tydeliggjøres, og som styrker franchisetakers rettigheter.»