Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Hanne Dyveke Søttar og lederen Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Venstre, Terje Breivik, viser til Representantforslag 204 S (2017–2018). Forslaget adresserer behovet for å regulere franchisevirksomhet med utvidet registreringsplikt, endrede bedriftsdemokratiregler samt regulering av forholdet mellom franchisegivere og franchisetakere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, tar Representantforslag 204 S (2017–2018) fra representanten fra Rødt, om trygge arbeidsforhold for franchisetakere, til orientering.

Flertallet viser til at franchise som driftsmetode omfatter mange ulike konsept og forretningsmodeller, der graden av styring fra franchisegiver og avtalevilkårene for øvrig kan variere.

Flertallet mener det er positivt at mange gjennom franchise som forretningsmetode får muligheten til å starte som selvstendig næringsdrivende uten selv å måtte utvikle et forretningskonsept fra bunnen av. En god franchiseavtale gir franchisetaker anledning til å kjøpe rettighetene til en filosofi og et system som franchisegiver har utviklet, med de fordelene det gir knyttet til bistand og kompetanse. Samtidig gir det franchisetaker muligheten til å sikre seg et livsgrunnlag på samme måte som en selvstendig næringsdrivende ved blant annet å drive egen bedrift lønnsomt. Flertallet mener det er en modell som har vist seg å være vellykket når det gjelder å skape virksomheter med vekstpotensial.

Flertallet mener forslaget om å pålegge franchisegiver delt arbeidsgiveransvar med franchisetaker vil pulverisere ansvaret franchisetaker har som arbeidsgiver. Arbeidsgiverbegrepet er definert i arbeidsmiljøloven som «enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste». Flertallet viser til at pliktsubjektet, arbeidsgiver, i arbeidsmiljøloven vanligvis vil være sammenfallende med arbeidsgivers virksomhet. I en franchiseavtale vil dette nesten uten unntak være franchisetaker, siden franchisetaker er et eget selskap. Flertallet mener således at en deling av arbeidsgiveransvaret i franchisevirksomheter kun vil bidra til å gjøre ansvaret mer uklart. Flertallet viser dessuten til at det er åpning for å plassere arbeidsgiveransvaret hos flere, etter en konkret vurdering, innenfor gjeldende rett.

Flertallet mener risikoen for ansvarspulverisering også gjør seg gjeldende i forslaget om å gjøre franchisegiver medansvarlig for helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, da det er et grunnleggende prinsipp i arbeidsmiljøloven at det er arbeidsgiveren som har ansvaret for arbeidsmiljøet i virksomheten sin. Flertallet vil beholde dette ansvaret hos arbeidsgiver.

Flertallet mener videre at det er lite hensiktsmessig å sikre ansatte representasjon i franchisegivers styrende organer ettersom retten til slik representasjon i et selskap i utgangspunktet baserer seg på at det foreligger et ansettelsesforhold. Flertallet viser også til at arbeidstakeres krav på representasjon i ulike virksomheters styrende organer er nærmere regulert i for eksempel aksjeloven og representasjonsforskriften. Arbeidstakers medbestemmelsesrett er også sikret gjennom arbeidsmiljøloven og gjennom kollektive avtaler mellom partene. En ordning som beskrevet i representantforslaget vil kunne medføre interessekonflikter knyttet til representasjon i styrende organer i andre selskaper eller deler av virksomheten enn der arbeidstaker selv er ansatt.

Flertallet mener også det er lite hensiktsmessig å pålegge franchisetakere registreringsplikt i Brønnøysundregistrene da alle norske foretak uavhengig av type virksomhet har registreringsplikt i Foretaksregisteret. Dette gjelder også om foretaket er i et franchiseforhold. Flertallet mener et slikt forslag passer dårlig med systemet i Brønnøysundregistrene i dag og vil medføre mer byråkrati og økte kostnader for næringslivet. Flertallet ønsker ikke å gjøre vilkårene for å drive næringsvirksomhet vanskeligere og mer rigide enn de er i dag.

Flertallet mener også at en utredning av en franchiselov, med opplysningsplikt om de forhold som er listet opp i representantforslaget, vil være lite ønskelig av konkurransemessige årsaker. Dette gjelder for eksempel antallet franchisetakere i samme konsept, lokalisering av franchisetakere og så videre. Forslagene vil blant annet kunne føre til økte kostnader for bedriftene.

Flertallets samlede vurdering er at disse forslagene kan føre til pulverisering av arbeidsgiveransvaret til franchisetakerne, gjøre det vanskeligere å starte som selvstendig næringsdrivende, skape mindre fleksibilitet i næringslivet, økte kostnader, mer byråkrati og potensielt hemme norske bedrifters konkurranseevne.

Flertallet tilrår på denne bakgrunn at representantforslaget fra representanten fra Rødt ikke vedtas.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er, i forståelse med Rødt, positive til å forbedre franchisetakernes stilling ved at franchisetakerne settes bedre i stand til å ivareta sine interesser. Dette vil i neste rekke styrke de ansattes muligheter til å hevde sine rettigheter overfor franchisegiver og franchisetaker. Disse medlemmer viser til at temaet var behandlet i regjeringen Stoltenberg II sin tredje handlingsplan mot sosial dumping gjennom forslag om å vurdere utvidet HMS-ansvar i konsern og franchisevirksomhet.

Disse medlemmer er positive til initiativet som tas gjennom representantforslaget, men mener forslaget burde berørt utviklingen på arbeidsmarkedet på en mer overordnet måte. Dette kunne vært gjort gjennom å adressere behovet for gjennom lovgivning å legge arbeidsgiveransvar til den som har reell bestemmende innflytelse over arbeidstakernes forhold.

Forslaget inngår i et større problemkompleks som har vært utredet i flere utvalg tidligere, blant annet NOU 1996:6 Konsernutvalget, NOU 2004:5 Arbeidslivslovutvalget, NOU 2010:1 Medbestemmelsesutvalget. I nevnte utvalg er det lagt til grunn at viktige avgjørelser av betydning for arbeidstakers forhold kan bli tatt av andre enn den arbeidsgiver, er ansatt hos.

Disse medlemmer mener arbeidsgiveransvaret bør tydeliggjøres i lovgivningen gjennom at den som har styringsrett, også skal ha et arbeidsgiveransvar. Dette kan gjøres ved at franchisegiver/foretak eller lignende som kan utøve bestemmende innflytelse over annen arbeidsgiver, selv regnes som arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer, i forståelse med Rødt, på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem sak om endring av arbeidsmiljøloven som tydeliggjør arbeidsgiveransvaret i franchise, konsern og liknende organiseringer. Forslaget skal sikre at den som har styringsrett, og gjennom dette reelt sett er arbeidsgiver, også får retter og plikter som arbeidsgiver i henhold til arbeidsmiljøloven.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer en statistisk registrering av franchisetakere innenfor hvert franchisekonsept, herunder en vurdering av om plikten til registrering i tillegg til å ligge på franchisegiver også skal pålegges franchisetakers virksomhet.»

«Stortinget ber regjeringen utrede registreringsplikt i Brønnøysundregistrene for franchiseforetakene. Registreringen må som minimum inneholde oversikt over franchisetakere, kjedetilknytning med angitt kontraktstidsrom, samt antall ansatte.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag for å sikre ansatte representasjon i franchisegivers styrende organer, for å få innsyn og medbestemmelse, på lik linje med andre virksomheter og selskapsformer.»

«Stortinget ber regjeringen vurdere behovet for et solidaransvar for franchisegiver hva gjelder utestående lønn og andre forpliktelser overfor ansatte ved konkurs for franchisetaker og lignende, og komme tilbake til stortinget på egnet måte.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag for å sikre franchisetakers rettigheter opp mot franchisegiver, herunder utrede behovet for en franchiselov som gir franchisegiver opplysningsplikt overfor franchisetakere og potensielle franchisetakere med plikt til å gi følgende informasjon:

• Antall franchisetakere (og andre virksomheter, som selveide butikker eller flere butikker drevet av samme franchisetaker) franchisegiver har innenfor samme og tilsvarende konsept.

• Hvor andre franchisetakere er lokalisert i en omkrets på 50 kilometer fra der franchisetaker skal etableres.

• Historikk med oversikt over økonomisk resultat i de samme eller tilsvarende lokaler som der franchisetaker skal etablere seg.

• Oversikt over franchisetakere i samme konsepts økonomiske resultater.

• Oversikt over konkurser og eventuelle tvistesaker med løsning de siste 5 år innenfor franchisegivers område.

• Franchisekontraktenes innhold som direkte angår lønns- og arbeidsvilkår for franchisetaker og ansatte, og kontraktsbestemmelser som har økonomiske konsekvenser for daglig drift. Disse opplysningene kan ikke pålegges taushetsplikt. Åpenhet og innsyn i franchisekontrakter kan ikke straffes med sanksjoner fra franchisegiver.

Utredningen bør også vurdere om det er rimelig at franchisegiver ensidig skal kunne ha rett til å si opp franchisetaker ved avtalens utløp, for eksempel 5 år, slik avtaler ofte har bestemmelser om nå.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at franchise, eller franchising, er et samarbeid mellom to selvstendige parter hvor franchisegiver har utviklet og eier et konsept for etablering av en lokal enhet, og gir franchisetaker rett til å etablere og drive lokale enheter etter konseptet gjennom en franchiseavtale. Avtalen setter takeren i stand til å benytte konseptet gjennom dokumentasjon, franchisepakker og opplæring under giverens kontroll. Franchisepakken er identifisert med et merke som for eksempel Rema 1000 eller McDonalds selv om de lokale enhetene er selvstendige. Franchisetaker betaler en løpende avgift til franchisegiver for retten til å drive konseptet, vanligvis en prosentandel av omsetningen.

Disse medlemmer viser til at selv om mange forbinder franchise med varehandel, benyttes den i de fleste bransjer, deriblant også: servicehandel, hotell og restaurant, renovasjon og gjenvinning, internett og data, helsesektoren, bemanningsbransjen, regnskap og økonomi, konsulentvirksomhet med mer.

Disse medlemmer viser videre til at selv om ikke organisasjonsformen er et nytt fenomen, har omfanget av franchisekjeder stadig økt med både norske og utenlandske franchisekonsepter de siste årene. Det anslås at 300 franchisekjeder sysselsetter omlag 120 000 ansatte i dag. Dette utgjorde i 2017 rundt 4,5 pst. av alle sysselsatte i Norge og innebar en vekst i franchisesysselsetting på 50 pst. fra 2007.

Selv om franchising kan være en enkel måte å starte som selvstendig næringsdrivende mener disse medlemmer at organisasjonsformen medbringer utfordringer som over tid kan skape skeivhet i maktforholdet mellom franchisegiver og -taker.

Franchisevirksomhetene organiseres slik at franchisetaker i realiteten fungerer både som arbeidsgiver og arbeidstaker. Som arbeidsgiver sitter franchisetakere med arbeidsgiver- og personalansvar, herunder også de ansattes lønns- og arbeidsvilkår, men franchisegiver beholder kontrollen over hvordan produktet eller tjenesten leveres. Dette gir franchisetakeren lite innflytelse over sortiment og pris, og dermed liten mulighet til å tilpasse driften for å innfri eventuelle krav fra de ansatte.

Når franchisetaker sitter med arbeidsgiveransvaret alene, med liten mulighet til å forhandle om lønns- og arbeidsvilkår, pulveriseres partssamarbeidet.

Disse medlemmer viser til regjeringens gjentatte understreking av viktigheten av et organisert arbeidsliv og vil trekke frem at fagorganisering blant de ansatte er en viktig forutsetning for dette. Uten en reell forhandlingsrett kan det virke demotiverende eller nytteløst for den enkelte arbeidstaker å organisere seg.

Disse medlemmer viser videre til at Rema 1000, som det mest kjente franchisekonseptet i Norge, hadde en markedsandel på 23 pst. i matvarehandelen i 2017, imidlertid viste tallene fra Handel og Kontor i Oslo, Akershus og Østfold at kun 6,5 pst. av deres medlemmer i matvarehandel jobbet i en av Rema 1000s butikker.

Disse medlemmer peker på at dagens fordeling av arbeidsgiveransvar i franchisekonsept i stor grad er kunstig, all den tid nevnte konsept selv oppgir over 20 000 ansatte når disse jobber i virksomheter hvor franchisegiverne selv ikke er arbeidsgiver.

Disse medlemmer viser til at spørsmål om arbeidsgiverbegrepet ble drøftet av Konsernutvalget allerede i 1996, og at utvalget konkluderte med at arbeidsgivere selv kunne være underlagt andre med bestemmende innflytelse, og at sistnevnte også burde defineres som arbeidsgivere.

Disse medlemmer viser til NOU 1996: 6 og Konsernutvalgets forslag til arbeidsmiljøloven § 4 nytt tredje ledd:

«Som arbeidsgiver etter denne lov anses dernest også ethvert annet foretak som kan utøve bestemmende innflytelse over arbeidsgiver etter første ledd. Kan bestemmende innflytelse utøves av en gruppe av foretak, eller av foretak knyttet til slik gruppe, anses alle de foretak som er knyttet til gruppen av foretak som arbeidsgiver. Som foretak regnes også enkeltpersonforetak og stiftelser.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at når franchisegiver har overordnet kontroll over konseptene, burde arbeidsgiveransvaret for ansatte i franchisevirksomhetene deles mellom avtalepartene i franchiseavtalen for å sikre en arbeidsgivermotpart med reell makt til å forhandle.

Dette medlem viser til at i tillegg til å flytte ansvar ned på hver enkelt franchisetaker bidrar organisasjonsstrukturen til at ansatte ikke kan organisere seg på tvers av enheter innenfor samme konsept.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også til at franchisevirksomheter ikke anses som deler av en kjede, og at hverken franchisetaker eller franchisegiver er pliktig til å registrere sin tilknytning til et bestemt franchisekonsept. Videre viser disse medlemmer til at Foretaksregisteret ikke registrerer virksomheter som deler av et franchisekonsept, og viser til Foretaksregisterets svarbrev, datert 24. mai 2018, på direkte spørsmål i forbindelse med saken:

«Vi har ingen løsninger hvor man kan søke konkret på franchisevirksomheter som er registrert i Foretaksregisteret. Når de registrerer seg blir det ikke registrert noen plass at de er en franchisevirksomhet, og heller ikke at de er for eksempel en Rema butikk. Da må de i tilfelle ha Rema med i navnet, og det er det ikke alle som har.»

Disse medlemmer mener at åpenhet og innsikt er viktige verdier i det norske samfunnet, og det er etter disse medlemmers mening ingen tvil om at manglende registrering gjør det vanskelig å innhente informasjon om næringen som helhet, bestemte franchisekonsept eller lokale franchisevirksomheter.

Disse medlemmer vil også trekke frem at utenlandske franchisekonsept, gjennom franchiseavtalene, kan svekke franchisetakeres rettigheter ved å regulere lovvalg og verneting i kontraktene. Slik kan franchisegiverne i praksis forhindre å få prøvd gyldigheten av avtalen og praktiseringen av denne for norsk rettsvesen og norsk lovverk. Arbeidsmiljøloven kommer ikke til anvendelse, og mister sin realitet også for dem som er ansatt i franchisetakers virksomhet. For å sikre at norsk lov og avtaleverk følges, foreslår disse medlemmer at franchiseavtaler underlegges egne franchiselover som sikrer at franchiseavtalene må følge og eventuelt bedømmes etter norsk rett. Agenturloven § 3 adresserer lignende problemer for handelsagenter og handelsreisende.

Disse medlemmer viser til lov om handelsagenter og handelsreisende, LOV-1992-06-19-56 (agenturloven), § 3:

«En bestemmelse som etter loven er ufravikelig, kan ikke settes til side til skade for handelsagenten eller den handelsreisende gjennom en avtale om at fremmed rett skal anvendes på forholdet, dersom rettsforholdet uten lovvalgsavtalen ville bli å bedømme etter norsk rett.»

Disse medlemmer mener det bør være et selvstendig poeng at de som ønsker å etablere sine franchisekonsepter i Norge, gjør dette i tråd med norsk regelverk og norsk rett.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette i gang et lovarbeid med å regulere franchise som organisasjonsform, som også vil medføre at franchisegivers ansvarsområder tydeliggjøres, og som styrker franchisetakers rettigheter.»