Jeg viser til brev datert 6. mars 2018 fra helse- og omsorgskomiteen, som ber om min uttalelse vedrørende ovennevnte representantforslag. Forslagene er som følger:

• 1. Stortinget ber regjeringa sørgje for at helseføretaka implementerer Nasjonal fagleg retningslinje for barselomsorga frå 2014 i sine tenester. Utreise frå føde-/barselavdelinga skal alltid tilpassast kvinna og den nyfødde sine behov, og utreisevurderinga skal alltid gjerast i lag med kvinna.

• 2. Stortinget ber regjeringa stoppe ytterlegare reduksjon av gjennomsnittleg liggjetid for barselkvinner ved norske sjukehus.

• 3. Stortinget ber regjeringa sørgje for at føde-/barselavdelingar må inngå klare avtalar med det kommunale hjelpeapparatet om oppfølging, heimebesøk m.m. før utskriving av mor og barn, og tilby lengre barselopphald på sjukehus om dette ikkje er på plass.

• 4. Stortinget ber regjeringa fremje forslag til ein opptrappingsplan for auka kapasitet i den kommunale jordmortenesta og vurdere ny finansiering, slik at det blir meir attraktivt for kommunar å tilsetje jordmødrer.

• 5. Stortinget ber regjeringa vurdere utdanningskapasiteten for jordmødrer og fremje tiltak som sikrar auka bruk av heiltidsstillingar i jordmortenesta.

Svar:

Norsk fødselsomsorg er av høy kvalitet og vi har gode resultater. Vi er et av landene med lavest nyfødtdødelighet. Det skal vi være stolte av.

Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen ble lagt fram i 2014. Det er de regionale helseforetakene og kommunene som skal sørge for en god barselomsorg (jf. spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven) og som må sørge for å implementere retningslinjen.Tjenestene må oppfylle kravet til faglig forsvalighet, og ved å følge anbefalingene i retningslinjen vil helsepersonellet bidra til å oppfylle dette kravet.

Virkemidler for implementering er omtalt i kapittel 1 i retningslinjen. Her framgår det at det viktigste tiltaket for å sette retningslinjen i verk, skjer ved avklaringen av ansvaret og rollene i forbindelse med utarbeidelse av samarbeidsavtalene mellom helseforetaket og den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Kvalitetsindikatorer på barselfeltet kan også bidra til en mer effektiv iverksetting og oppfølging av retningslinjer. Folkehelseinstituttet publiserer nasjonale brukererfaringsundersøkelser om svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Brukerundersøkelsene viser god tilfredshet med tilbudet, og at kvinner er gjennomgående mer fornøyd med fødsels- og barselomsorgen i 2016 sammenliknet med 2011. Resultatene fra undersøkelsen bidrar til mer kunnskap om hvordan brukerne av tjenestene opplever tilbudet, og mulighet for en bedre brukertilpasning av tjenestene.

Når det gjelder den gjennomsnittlige liggetiden på sykehus, har den blitt et halvt døgn kortere i løpet av de siste ti årene. I 2016 hadde nybakte mødre en gjennomsnittlig liggetid på 2,7 døgn etter fødselen. Kortere liggetid er en utvikling vi ser i alle vestlige land, og liggetiden på norske sykehus er som gjennomsnittet i OECD-landene.

I representantforslaget foreslås det å stoppe reduksjon av gjennomsnittlig liggetid for barselkvinner. Jeg viser til St. meld. nr. 12 (2008-2009) En gledelig begivenhet som den rødgrønne regjeringen la fram i 2009. Her framgår det at medisinsk kunnskap og erfaring tilsier at det ikke er nødvendig med et langt sykeleie etter en normal fødsel. Kvinner som er i god form etter fødselen og har født et friskt barn, kan være klar for og ønsker å reise hjem kort tid etter fødsel, mens andre kvinner har behov for å bli liggende lenger på sykehus. Det som er viktig er derfor at sykehusoppholdets varighet tilpasses kvinnens og det nyfødte barnets behov, slik det framgår av de nasjonale retningslinjene. Vurderingen av tidspunkt for utskriving skal gjøres i samråd med kvinnen. Hjemreise forutsetter et organisert barseltilbud på hjemstedet og støtte fra kvinnens nettverk/partner. Spørsmålet om hvor lenge mor og barn bør ligge på sykehus er etter min vurdering et faglig spørsmål, men jeg vil understreke at ingen nyfødte barn, mødre og fedre skal tvinges hjem kort tid etter fødsel. Barnets behov og foreldrenes trygghet skal bestemme. Det er Helsedirektoratet som har ansvaret for den nasjonale faglige retningslinjen, og som må vurdere å revidere retningslinjen dersom det er behov for det.

Om forslaget om å sørge for at føde-/barselavdelinger inngår avtaler med det kommunale hjelpeapparatet om oppfølging, hjemmebesøk, og tilbyr lengre barselopphold på sykehus dersom et kommunalt tilbud ikke er på plass, viser jeg til at helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommuner og helseforetak å inngå forpliktende samarbeidsavtaler. Avtalene skal bidra til at pasienter og brukere opplever at tjenestene er samordnet, og at det alltid er klart hvem som skal yte de aktuelle tjenestene.

De avtalene som inngås, har minstekrav når det gjelder fødselsomsorg, følgetjeneste og barselomsorg. I Helsedirektoratets veileder om inngåelse av samarbeidsavtaler heter det blant annet at avtalen bør understøtte intensjonene i samhandlingsreformen og St. meld. nr. 12 (2008-2009) En gledelig begivenhet og Helsedirektoratets anbefalinger i veilederen Kvalitetskrav til fødselsomsorgen. Et av minstekravene i veilederen er at avtalene skal inneholde beskrivelse av hvordan utviklingen av en desentralisert og differensiert svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg skal gjennomføres.

Føde-/barselavdelinger kan også inngå avtaler med kommuner om andre forhold utover minstekravene. Det er helseregionene og kommunene som best kjenner behovene og som må vurdere hva avtaler bør inneholde utover minstekravene.

Jeg vil også legge til at barselkvinner som har behov for spesialisthelsetjenester etter at de er utskrevet, skal få tilbud om det, og de må kunne ta kontakt med sykehuset hvis det oppstår problemer. Slik er det også i dag. Helseforetakene må forsikre seg om at det finnes et organisert barseltilbud i kommunen før mor og barn skrives ut.

Representantene mener videre det er behov for en opptrappingsplan for den kommunale jordmortjenesten. Jeg er helt enig i at det er behov for å styrke barselomsorgen og jordmorkapasiteten i kommunene, og det har Regjeringen gjort gjennom de årlige budsjettene fra 2014 til i dag, i tråd med regjeringsplattformen om å styrke jordmortilbudet og det helsefremmende og forebyggende arbeidet i kommunene.

For 2018 er det bevilget til sammen 1,16 milliarder kroner til helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 853,3 mill. kroner gjennom kommunenes frie inntekter og 307,2 mill. kroner i øremerkete tilskudd. 20 mill. kroner av det øremerkete tilskuddet er spesifikt bevilget til å styrke jordmortjenesten. Jordmorkompetansen og barselomsorgen styrkes som en del av helsestasjonstjenesten der det meste av barselomsorgen foregår. I tillegg er det i 2018 bevilget en økning i kommunenes frie inntekter på 200 mill. kroner begrunnet med tidlig innsats i barnehage og skole og 200 mill. kroner i forebyggende tiltak for barn, unge og familier. I tillegg har regjeringen gjeninnført kravet om jordmorkompetanse i helse- og omsorgstjenesteloven fra 1. januar i år.

For å imøtekomme utviklingen med en gradvis tidligere utskrivning fra fødeinstitusjonene de siste tiårene, arbeider kommunene med å styrke barseltilbudet.

15. mars la SSB fram nye årsverkstall fra KOSTRA-statistikken (Kommune-STat-RApportering). Vi ser nå tydelige resultater av regjeringens satsning på helsestasjons- og skolehelsetjenesten gjennom flere år. Mens SSB-tall viste en nedgang på 9 årsverk fra 2012-2013, har antall årsverk i tjenesten totalt økt med 974 årsverk fra 2013-2017 – fra 4269 til 5243 årsverk. Fra 2016-2017 kom det 326 nye årsverk i tjenesten ifølge tall fra SSB.

I følge SSB har antall jordmorårsverk i tjenesten økt med 46 årsverk fra 2016-2017. Med en økning på 35 årsverk fra 2014-2015 og 39 årsverk fra 2015-2016 har antallet jordmorårsverk økt med 120 i løpet av tre år. Den prosentvis sterkeste veksten i helsestasjons- og skolehelsetjenesten i perioden 2013-2017 har vært i jordmorårsverk og årsverk av "andre sykepleiere", der antallet jordmorårsverk økte med 46,2 prosent – fra 279 årsverk i 2013 til 408 årsverk i 2017.

Det har også vært en betydelig utvikling i antallet helsesøsterårsverk. Fra 2013-2017 har antallet økt med 544 årsverk som tilsvarer 25 prosents økning – fra 2177 i 2013 til 2721 i 2017. Fra 2016-2017 økte antallet helsesøsterårsverk med 134.

Det meste av barselomsorgen i kommunene utføres av jordmor og helsesøster, og tallene fra KOSTRA viser at Regjeringens politikk gir resultater og at kommunene tar utfordringene med å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten på alvor.

SSB har også, for første gang, publisert tall for hjemmebesøk av jordmor og helsesøster. Det ble utført 11 767 hjemmebesøk av jordmor innen ett-to døgn etter hjemkomst fra føde-/barselavdeling i 2017, mens det ble utført 48 576 hjemmebesøk av helsesøster innen to uker etter hjemkomst (foreløpige tall). Det blir nyttig å kunne følge utviklingen også når det gjelder disse tallene i årene som kommer.

Regjeringen er opptatt av flerfaglighet, samordning og tilgjengelighet i tjenestene, jf. Meld. St. 26 (2014-2015) om fremtidens primærhelsetjeneste. For å oppnå dette er vekst i årsverk viktig, men ikke det eneste som har betydning. Innholdet i, og arbeidsformer i tjenesten, og ikke minst samhandlingen med andre tjenester og sektorer, er nødvendig for gode tjenester. For eksempel vil lokal oppfølging som følge av tidligere utskrivning fra fødeinstitusjonene, måtte utvikles over tid og tilpasses lokale forhold. Allerede da Helsedirektoratet publiserte nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen i 2014, var noen kommuner i ferd med å utvikle og prøve ut nye arbeidsformer. De nylig publiserte KOSTRA-tallene viser at kommunene er godt i gang bl.a. med å styrke barselomsorgen i form av tidlig hjemmebesøk av jordmor.

Jordmor har spesialkompetanse på hele perioden fra svangerskap og fødsel til barsel/ nyfødtperiode. Det er ingen tvil om at det er behov for denne kompetansen i kommunene, men tjenestene trenger ikke å være organisert på samme måte i alle kommuner. Gode systemer og rutiner for samhandling med spesialisthelsetjenesten er av stor betydning for å sikre brukerne trygge og sikre tjenester. Helseregioner og kommuner har laget lokalt tilpassete planer for å sikre forsvarlige svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgstjenester i regionene.

Til spørsmålet om finansiering, viser jeg til mine svar på spørsmål 986 og 1072 til skriftlig besvarelse nylig. Det meste av forebyggende helsearbeid er rammefinansiert, men dersom kommunen ønsker at privatpraktiserende jordmor eller fastlege skal utøve f.eks. svangerskapsomsorg, er det lagt til rette for dette gjennom takstkompensasjon. Gjennom forskrift om utgifter til jordmorhjelp er det lagt til rette for at kommunen kan inngå driftsavtale med privatpraktiserende jordmor der jordmor tildeles et driftstilskudd avhengig av praksisens omfang. Kommunen kan velge om den vil inngå avtale med, eller ansette personell til å utføre de tjenestene den har behov for. Dersom legen eller jordmoren er ansatte, vil takstene de tjener inn tilfalle kommunen som arbeidsgiver. Nivået på takstene er tilpasset omsetningene i henholdsvis en lege- og en jordmorpraksis.

Det er ikke nødvendigvis mer økonomisk lønnsomt for kommunen å benytte fastlege enn jordmor i svangerskapsomsorgen. Hovedmodellen i fastlegeordningen er basert på selvstendig næringsdrift der kommunen betaler et per capitatilskudd per innbygger på fastlegens liste. Tilskuddet utgjør 25-30 prosent av fastlegens inntekt. Til sammenligning er de fleste kommunale jordmødre ansatte i helsestasjon med 100 prosent lønn betalt av kommunen. På denne bakgrunn er det riktig at det i en del tilfeller kan være mer lønnsomt å benytte fastlegene. Imidlertid vil dette i hovedsak være tilfelle i kommuner med en stor andel selvstendig næringsdrivende fastleger. Forskning viser at det er svært vanlig med blandete driftsformer i allmennpraksis, og ofte har andelen leger med fastlønn i en kommune, eventuelt subsidiert næringsdrift, sammenheng med rekrutteringsutfordringer. I mange, særlig mindre- og utkantkommuner er det ikke pasientgrunnlag for selvstendig næringsdrift, og kommunene ansetter leger. Gjennomsnittlig bruttolønn for lege ansatt i kommunen er rundt 1,1 mill. kroner, mens bruttolønn for jordmor i hel stilling utgjør rundt 710 000 kroner. I svært rekrutteringssvake kommuner er det dessuten grunn til å tro at kommunen på forskjellige måter subsidierer legepraksis utover den faste lønnen. I mange kommuner vil det derfor ikke være mer lønnsomt å benytte fastlege enn jordmor i svangerskapsomsorgen.

Jeg er enig i målet om økt bruk av heltidsstillinger der dette er ønsket og hensiktsmessig. Det er uheldig med oppsplitting i mange små stillingsbrøker, særlig dersom dette også medfører frafall fra jordmoryrket. Det er imidlertid viktig å huske på at kommunene er forskjellige. Som det også framgår av mine tidligere svar til Stortinget, er det utfordringer i noen kommuner med å rekruttere både fastleger og jordmødre. Det er viktig med samarbeid mellom kommuner, og mellom kommuner og helseforetak. Spesielt i mindre kommuner, der det ikke er pasientgrunnlag for å ansette fagfolk i alle ønskelige yrkesgrupper, vil det være viktig å finne nye arbeidsformer og utnytte tilgjengelige ressurser på en god måte.

Når det gjelder utdanningskapasiteten for jordmødre, er jeg enig i at utdanning av og tilgang på helsepersonell er av stor betydning for å ivareta og utvikle gode helsetjenestetilbud til befolkningen. Det er Kunnskapsdepartementet som har hovedansvaret for utdanningene, herunder dimensjoneringen av disse. Kunnskapsdepartementet regulerer utdanningskapasiteten av kandidater innen enkelte helseutdanninger, herunder jordmorutdanningen. Vurderingen av kapasiteten i helseutdanningene inngår i regjeringens årlige budsjettprosesser og konklusjonene presenteres i de årlige budsjettframleggene. I vurderingen blir det tatt hensyn til tilgjengelig kunnskap om hvilke personell- og kompetansebehov helse- og omsorgstjenestene vil ha i framtiden.

Helse- og omsorgsdepartementet har på sin side et overordnet ansvar for å bidra til at det rekrutteres nok personell til tjenestene, at man beholder og utvikler kompetansen og gjør god bruk av personell som er i arbeid. Dette i samarbeid og samspill med arbeidsgivere og ansvarlige aktører i tjenestene. Helse- og omsorgsdepartementet vurderer derfor, i samspill med Kunnskapsdepartementet, utdanningskapasiteten for jordmorutdanningen som ledd i den generelle vurderinger som gjøres av kapasiteten for helsepersonell.