Søk

Vedlegg - Brev fra Nærings- og fiskeridepartementet v/statsråd Per Sandberg til næringskomiteen, datert 4. april 2018

Vedlegg
Representantforslag 169 S (2017-2018) om tiltak for å få torsken tilbake til Oslofjorden

Jeg viser til brev av 20.03.2018, der næringskomiteen ber om min vurdering av representantforslag 169 S (2017–2018) fra stortingsrepresentantene Arne Nævra, Torgeir Knag Fylkesnes, Lars Haltbrekken, Nicholas Wilkinson, Freddy André Øvstegård og Kari Elisabeth Kaski om tiltak for å få torsken tilbake til Oslofjorden.

Representantforslaget tar opp en viktig sak. Jeg er også opptatt av å forbedre forvaltningen av kysttorskbestandene, og det er bra at Stortinget retter søkelyset mot dette.

Kommentarer til forslagets bakgrunnsdel

Jeg er enig i at kysttorskbestandene ikke er i en tilfredsstillende forfatning. De lokale stammene av fjordtorsk er de klart mest utsatte. Som forslaget redegjør for, er årsakene til dette sammensatte. Klimaendringer og vannkvalitet er medvirkende årsaker, i tillegg til fiske og økt predasjon fra skarv. Fiskedødeligheten er godt dokumentert, og fritidsfisket utgjør en stor andel, som vist i forslaget. Disse fakta om tilstand og dødelighet legges til grunn av fiskeriforvaltningen. Det er også slik at fritidsfisket beskatter stedegen kysttorsk/fjordtorsk i større grad enn yrkesfisket, på grunn av områdene som fisket foregår i.

Når det gjelder omtalen av reketråling, vil jeg kommentere at deler av forslagets referanser ikke er like relevante for Oslofjorden. Det er riktig at bunntråling påvirker bunnen og endrer den. Sedimenter forstyrres og fastsittende arter, som ikke tåler den fysiske belastningen av tråling, kan forsvinne. Hvor store endringer som skjer avhenger av hvor mye det tråles og den enkelte arts evne til å gjenoppbygges.

De områdene som har vært trålt og fortsatt tråles i Oslofjorden er imidlertid begrensede, sett opp mot det totale sjøarealet. Trålingen skjer på bunn som er egnet, det vil si bunn med i all hovedsak myke sedimenter, og det er bare reketrål og krepsetrål som er tillatt. Det betyr at det er små tråler som benyttes. Å sammenligne med påvirkningen av tråling på østersbanker i Europa er ikke relevant. Østers finnes på grunt vann, dette er dyp som aldri har vært trålet eller skrapet for skjell i Norge.

Jeg vil også nevne at overlapp mellom tråling og kartlagte gyteområder, ikke har noen relevans når det gjelder overlevelse av egg, larver eller yngel.

Fiskeri er matproduksjon, og reke er en art som beskattes bærekraftig også i Oslofjorden. Det må legges til grunn at det fotavtrykket dette har medført, fortsatt kan aksepteres. Det bør ikke være prinsipiell forskjell mellom matproduksjon på land og i sjøen, når det gjelder aksept for at matproduksjon nødvendigvis må sette et avtrykk på det miljøet hvor den foregår.

En helhetlig forvaltning

Å redusere fiskedødeligheten er i realiteten det eneste kortsiktige tiltaket fiskeriforvaltningen kan iverksette for å bedre tilstanden for kysttorsken. Samtidig viser forskningen at årsakene til nedgangen i bestanden er sammensatte. Å forbedre vannkvaliteten krever mer langsiktige tiltak rettet mot kilder på land. Den delen av årsaksbildet som skyldes klimaendringer kan vi heller ikke forvalte gjennom tiltak innenfor fiskeri. Det gjelder også dødeligheten fra predasjon fra skarv.

Jeg er kjent med at energi- og miljøkomiteen nylig har behandlet et representantforslag om en helhetlig forvaltningsplan for Oslo, jf. Innst. 203 S (2017–2018) og Dok 8:51 S (2017–2018). Komiteen råder Stortinget til å fatte følgende vedtak:

"Stortinget ber regjeringen legge fram helhetlig plan for Oslofjorden – med mål om at fjorden skal oppnå god miljøtilstand, restaurere viktige naturverdier og ivareta det biologiske mangfoldet i fjorden."

Gitt at Stortinget slutter seg til dette vedtaket, vil restaurering av kysttorskbestanden være et naturlig tema i en slik helhetlig plan. Samtidig er jeg enig med forslagsstillerne til Dok 169 S om at det også må handles med bakgrunn i den kunnskapen vi har.

Status for fiskeriforvaltningens arbeid med beskyttelse av kysttorsken i Sør-Norge

Fiskeriforvaltningen har allerede gjennomført tiltak for å bedre situasjonen for kysttorsken i Oslofjorden, og prosesser med sikte på større og mer inngripende tiltak er på gang.

Av gjennomførte tiltak kan nevnes at det fra 2018 er innført forbud mot fritidsfiske med garn i Skagerrak på grunnere vann enn 25 meter i perioden 1. juni til og med 15. august. Det er også innført et generelt forbud mot å fiske etter torsk med en samlet garnlengde på mer enn 165 meter.

Ytterligere redskapsbegrensninger i fritidsfisket er til vurdering, og vil bli omfattet av en planlagt høring av tiltak for økt beskyttelse av kysttorsken i Sør-Norge.

Vern av gyteområder

Med bakgrunn i den omtalte rapporten fra Havforskningsinstituttet – Kunnskapsstatus kysttorsk i sør (Svenskegrensa-Stadt) 2016, har Fiskeridirektoratet bestilt og mottatt en ny rapport fra Havforskningsinstituttet, som gjennomgår og prioriterer gyteområder fra Stadt til svenskegrensen. Gyteområder av regional betydning er prioritert sammen med områder av lokal betydning, som står i forbindelse med disse. Fiskeridirektoratet planlegger å sende på høring et forslag om vern av de prioriterte områdene fra Lindesnes til grensen mot Sverige i løpet av forsommeren.

Fiskeridirektoratet vurderer også forslagene om ekstraordinære tiltak i området Telemark-Østfold i forbindelse med den ovennevnte høringen.

Bedre seleksjon i reketrålfisket

Representanforslaget påpeker at fritidsfisket utgjør en større trussel mot kystnær torsk enn reketrål. Av fangsten som tas i rekefisket er en større andel nordsjøtorsk. Et mer selektivt rekefiske i sør er likevel viktig, for å unngå uønsket fangst av kysttorsk.

Det pågår prosesser for å komme fram til et hensiktsmessig regelverk for dette. Fiskeridirektøren holder to ganger årlig et reguleringsmøte, der næringa og frivillige organisasjoner inviteres til å diskutere neste års reguleringer. På reguleringsmøtet i november 2017 foreslo fiskeridirektøren å innføre krav om sorteringsrist innenfor 4 nautiske mil av grunnlinjene, på lik linje med regelverket for rekefisket i Nordsjøen og Skagerrak utenfor 4 nautiske mil.

Det var flere innspill til dette forslaget under reguleringsmøtet. Norges Fiskarlag var kritiske, da reguleringen vil gi reduserte inntekter fra sjøkreps, som er en verdifull bifangst. Det ble derfor nedsatt en arbeidsgruppe med medlemmer fra Fiskeridirektoratet, Norges Fiskarlag og Norges Kystfiskarlag, som hadde sitt første møte 9. mars. Gruppa drøfter mulige tekniske løsninger for innføringen av sorteringsrist, som på samme tid kan ivareta behovet for å unngå bifangst av torsk og beholde bifangsten av sjøkreps.

Jeg anbefaler at vi avventer resultatet av dette pågående arbeidet.

Økt kunnskap

Sammen med konkrete tiltak, er det behov for å øke kunnskapen om effekten av tiltakene. Det krever både praktiske forsøk, effektstudier og grunnleggende kunnskap om sammenhengene i økosystemet og hvordan de endrer seg.

Fiskeridirektoratet har planlagt å gjennomføre forsøk i 2018 for å undersøke størrelses- og artsseleksjon ved bruk av en fluktåpning på 80 mm i teiner og ruser. Forsøket skal gi grunnlag for å vurdere om en slik fluktåpning skal påbys generelt. Arbeidet vil se særlig på fiske med havteiner som nå brer seg i fritidsfisket. Om fritidsfiskere skal ha en adgang til å benytte havteiner i et område der fisket etter torsk ellers begrenses, må selvfølgelig vurderes.

Det er krevende å måle effekten av reguleringstiltak. I Tvedestrandsfjorden har det vært forsket på effekten av strengere fiskerireguleringer, inkludert et nullfiskeområde siden 2012. Forskningen har vist at både overlevelse og størrelse har økt som følge av bevaringstiltakene. I nullfiskeområdet er den årlige overlevelsen for torsk doblet. Likevel har rekrutteringen av yngel vært lav i hele perioden etter 2012. Det har også vært tilfelle på resten av Skagerrakkysten de siste årene. Hvorfor rekrutteringen svikter over flere år er ikke fullt ut forstått, men er ikke noe nytt i fiskerihistorien.

Jeg har nylig besluttet å videreføre bevaringssonene i Tvedestrand for fem nye år, slik at forskerne kan bygge videre på tidsseriene fra dette marine laboratoriet, og få mer kunnskap om de langsiktige effektene av bevaringstiltakene for kysttorskens restaurering.

Størrelsen på områdene kan ha betydning for framtidig rekruttering og det er mulig at Kysttorskprosjektet i Færder og Hvaler nasjonalparker kan gi større områder som effekter kan måles i, men dette vil ta tid. Kysttorskprosjektet er viktig for å styrke kysttorskens levekår i Ytre Oslofjord. Målet er å bidra til en livskraftig bestand, og regulering av fiske og forbedring av miljøtilstanden vil stå sentralt i arbeidet. Nasjonalparkstyrene, fylkeskommunene på begge sider av Oslofjorden, Havforskningsinstituttet, fiskernes organisasjoner, Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet deltar aktivt i arbeidet.

I dette prosjektet skal det etableres områder med strengere fiskerireguleringer i 2018. Prosjektet har også tatt initiativ til undersøkelser som skal gi mer kunnskap om diettsammensetningen til flere arter i kyst- og fjordøkosystemer, ikke minst for sel.

Oppsummering

Som nevnt innledningsvis, setter jeg stor pris på at denne viktige saken settes på dagsorden.

Som jeg har redegjort for, er forvaltningen i gang med flere prosesser som har som mål å få kysttorsken tilbake til Oslofjorden.

Fiskeridirektoratet vil snarlig ha en sak på høring om vern av de viktigste gyteområdene for torsken i området fra Lindesnes til svenskegrensen og enkelte andre tiltak som vil bidra til redusert fiskepress på kysttorsken i særlig utsatte områder. Direktoratet er også i dialog med næringa om praktisk gjennomføring av innføring av rist i reketrålfisket innenfor 4 nautiske mil, for å unngå bifangst av torsk.

Til forslaget om å forby all bunntråling, vil jeg understreke at dette vil ha liten effekt for å beskytte kysttorsken i Oslofjorden. Jeg mener bruk av sorteringsrist i reketrålfisket vil kunne løse utfordringene med uønsket bifangst av kysttorsk i dette fiskeriet.

Jeg er enig i at vi må ha en adaptiv forvaltning, der vi handler på bakgrunn av den kunnskapen vi nå har, og heller justerer kursen i tråd med ny kunnskap etter hvert.

Jeg vil likevel ikke anbefale at komiteen innstiller på et vedtak med så konkrete tiltak som foreslått i representantforslaget.

Konkrete forslag bør utredes i samsvar med utredningsinstruksen, som har som formål å legge et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak gjennom å identifisere alternative tiltak, utrede og vurdere virkningene av aktuelle tiltak, involvere dem som er berørt av tiltaket tidlig i utredningsprosessen og samordne berørte myndigheter. Dette vil også være tiltak som er underlagt kravet om høring i forvaltningsloven, når de eventuelt skal vedtas som forskrifter i medhold av havressursloven.

Representantforslag 169 S inviterer Stortinget til å vedta konkrete tiltak (1 a, b og c) uten ytterligere utredning av konsekvenser, og uten at de har vært gjenstand for høring hos berørte parter. Uavhengig av om forslagene vil bedre situasjonen for kysttorsken eller ikke, vil jeg derfor anmode at Stortinget avventer de prosesser fiskeriforvaltningen har på gang for å få på plass tiltak for å bedre tilstanden for kysttorsken.