Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fredric Holen Bjørdal, Svein Roald Hansen, Ingrid Heggø, Åsunn Lyngedal
og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, lederen Henrik
Asheim, Mudassar Kapur, Anders Riise og Aleksander Stokkebø, fra
Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Jan Steinar Engeli Johansen
og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Sigbjørn Gjelsvik og
Trygve Slagsvold Vedum, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth
Kaski, fra venstre Abid Q. Raja, fra Kristelig Folkeparti, Kjell
Ingolf Ropstad, fra Miljøpartiet De Grønne, Per Espen Stoknes, og
fra Rødt, Bjørnar Moxnes, viser til at den tidligere forskriften
for pengepolitikk ble fastsatt i 2001.
Komiteen viser til at innholdet
i forskriften fra 2001 er preget av de utfordringene som var aktuelle
den gangen, og komiteen mener
det var behov for å oppdatere forskriften i tråd med endringene
og utviklingen i utøvelsen av pengepolitikken siden 2001. Komiteen viser
videre til at de viktigste endringene i den nye forskriften er omtalen
av hensynet til realøkonomisk stabilitet, hensynet til å motvirke
oppbygging av finansielle ubalanser er tatt inn i forskriften og
inflasjonsmålet er senket til 2 pst.
Komiteen viser til brev fra
Norges Bank til Finansdepartementet av 28. februar 2018, hvor følgende fremkommer:
«Norges Bank mener
at den nye forskriften klargjør mandatet for pengepolitikken og
underbygger den fleksible praktiseringen av inflasjonsstyringen.
Slik Norges Bank vurderer det, vil den nye forskriften ikke føre
til vesentlige endringer i utøvelsen av pengepolitikken.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, viser
til at kompetansen til å endre inflasjonsmålet er delegert til Kongen i
statsråd, jf. sentralbankloven. Dette gjøres i forskrift, og disse medlemmer viser
til at dette allerede er gjennomført.
Flertallet mener det er positivt
at forskrift for pengepolitikken oppdateres i tråd med ny kunnskap
og samtidens pengepolitiske vurderinger. Flertallet vil samtidig understreke
betydningen av langsiktighet og stabilitet i pengepolitikken og
at endringer i forskriften bør være godt begrunnet og bredt forankret.
Disse medlemmer er ikke enige i at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende
grunner for den endring av inflasjonsmålet som regjeringen nå har
foretatt. Det er etter flertallets syn
fortsatt gode argumenter for å holde det norske inflasjonsmålet
på 2,5 pst.
Flertallet registrerer at
regjeringen har valgt å endre forskriften etter å ha involvert relevante
fagmiljøer, og at departementet har vurdert høringsinnspill knyttet
til saken om sentralbanklovutvalgets utredning. Flertallet viser til at komiteen
ble orientert om endringen samme dag som forskriften ble endret.
Flertallet viser til at den
nye forskriften omtales som en kodifisering av dagens praksis. Likevel
er det blitt en debatt om tidspunktet for denne endringen er riktig
i lys av utfordringene det fortsatt er på arbeidsmarkedet, og fortsatt
usikkerhet rundt veksten i internasjonal økonomi.
Flertallet mener det er grunn
til å stille spørsmål ved at regjeringen velger å endre en så viktig
størrelse som inflasjonsmålet uten at det foreligger en tilsvarende
sterk begrunnelse for endringen.
Flertallet viser til at rådende
økonomisk teori tilsier at et lavere inflasjonsmål på sikt vil føre
til at alle nominelle rater endres tilsvarende, og at det ikke blir endringer
i realøkonomien. Det betyr i teorien at lønns- og prisveksten og
alle nominelle renter også reduseres med 0,5 pst. Dermed blir realrenten
uendret, og det blir ingen vesentlig virkning på økonomien.
Flertallet viser til at det
fra flere hold har blitt påpekt at denne teorien om sammenhengen
mellom inflasjonsmål og realrente etter alt å dømme blir for enkel, blant
annet fra professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo.
Flertallet viser til at det
er reist spørsmål ved om et lavere inflasjonsmål kan redusere mulighetene
for å utvise nødvendig fleksibilitet når økonomien utsettes for
raske tilbakeslag, som de vi har vært gjennom i finanskrisen og
oljeprisfallet. Selv om innfasingen av oljeinntekter avtar, har
fortsatt norsk økonomi særegenheter som gjør at det fortsatt kan
være behov for det ekstra handlingsrommet et noe høyere inflasjonsmål
kan gi.
Flertallet viser i denne sammenhengen
til at også LO er skeptisk til reduksjonen i inflasjonsmålet, blant
annet med bakgrunn i bekymring for at endringen kan svekke konkurranseevnen.
LO og de øvrige partene i arbeidslivet kan få en tøffere oppgave
blant annet i forbindelse med lønnsoppgjørene som følge av regjeringens
beslutning om å redusere inflasjonsmålet. Fleksibiliteten i lønnsfastsettelsen
kan bli redusert, noe som kan resultere i et høyere konfliktnivå
og mindre ideell lønnsdannelse.
Flertallet viser til at pengepolitikken
sammen med lønnsdannelsen har bidratt til å rette opp ubalansene
i økonomien etter de to store utfordringene for norsk økonomi i
det siste tiåret og bidratt til en styrket konkurranseevne.
Flertallet viser til at sentralbanken
skal styre etter å nå inflasjonsmålet på mellomlang og lang sikt. Samtidig
vil flertallet understreke
at det er behov for fortsatt å utvise fleksibilitet i styringen
av økonomien på kort sikt mot inflasjonsmålet, med et særlig hensyn til
utviklingen i produksjon og sysselsetting. Dette er særlig viktig
i en periode der norsk økonomi er i en omstillingsfase.
Flertallet er bekymret for
at en for rask tilpasning til nytt inflasjonsmål med høyere rente
og sterkere kronekurs kan bidra til at målet om full sysselsetting
blir vanskeligere å nå. Flertallet mener at målet
om full sysselsetting må være et overordnet hensyn også i pengepolitikken.
Flertallet viser videre til
at regjeringen i den nye forskriften har gitt Norges Bank et uttalt
ansvar for finansiell stabilitet. Flertallet vil understreke
at gjeldsoppbyggingen i husholdningene er en trussel mot finansiell
stabilitet. Den sterke boligprisveksten fram mot 2017 har gjort
norsk økonomi mer sårbar. Et lavt rentenivå har bidratt til økt
gjeldsopptak i norske husholdninger. Samtidig har det lave rentenivået
vært viktig for produksjon og sysselsetting i Norge. Dermed kan disse
to ulike hensynene ikke alltid ivaretas samtidig. Flertallet vil derfor understreke
at gjeldsoppbyggingen først og fremst må møtes med andre politiske
virkemidler enn gjennom pengepolitikken.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre slutter seg til endringene
i den nye forskriften og mener det er riktig å oppdatere ordlyden
og innholdet i tråd med den praksisen som har utviklet seg siden
2001.