4.2.3 Støtte- og informasjonssenteret
Ut fra tidligere
erfaringer vurderte den psykososiale støttetjenesten at det var
hensiktsmessig å etablere en organisert oppfølging med et møtested
for overlevende og pårørende for å formidle hjelp og gi informasjon.
Det er viktig for pårørende å kunne søke seg til et senter i istedenfor
til sykehus eller katastrofestedet. Rederiet hadde gitt melding
til pårørende om at de som ønsket informasjon, skulle henvende seg
til Støtte- og informasjonssenteret.
Oslo politi etablerte
sin operative ledelse ved sentret sammen med den psykososiale støttetjenesten, prestetjenesten,
Oslo helseråd og Oslo legevakt. Denne organiseringen var i samsvar
med de nye retningslinjene for politiets samarbeid med prestetjeneste
og krisepsykiatri ved katastrofer, jf. politiloven § 27, retningslinjer
for ulykke- og katastrofesituasjoner.
Både politiet og
den psykososiale støttetjenesten hadde fullmakt fra fylkeslege og
sjef for helsetjenesten i Oslo, Fredrik Melby, til å tilkalle det
personell de anså som nødvendig.
Kirken har en egen
beredskap for store ulykker. Politiets redningsdirektiv gir prestene
oppgaver ved formidling av dødsbudskap. Det var til sammen 15 prester i
arbeid.
For å sikre god
tilgjengelighet til helsepersonell for etterlatte og pårørende ble
hotellet knyttet til Oslo legevakt med direktetelefon. Det var i
den tidlige fasen oppfølging døgnet rundt fra katastrofepsykiatere,
psykologer, sosionomer, sykepleiere, prester og politi. I tillegg bisto
hotellansatte med praktisk hjelp.
Det var mange fagpersoner
som stilte opp i den akutte fasen, og de opplevde ingen ressursmangel
på stedet. De hadde relativt frie fullmakter til å bruke offentlig
personell.
Den 9. april, etter
den umiddelbare oppfølgingsperioden, vurderte den psykososiale støttetjenesten
å avslutte samlingen på Støtte- og informasjonssenteret av hensyn
til kostnadene. Justisministeren tok imidlertid kontakt og opplyste
om at det ble stilt økonomiske midler til rådighet så lenge det
var nødvendig.
På Støtte- og informasjonssenteret
ble det holdt pressekonferanser hver 3.-4. time de første 2-3 dagene. Informasjonen
som ble gitt til pressen om savnede, var kvaltetssikret på forhånd
ved at den først var gitt til de nærmeste.
Den 8. april ble
det arrangert et informasjonsmøte på Støtte- og informasjonssenteret
med ca. 500 personer til stede. Møtet ble ledet av politiavdelingssjef
Leif A. Lier. Rederiet var representert ved direktør Ole B. Hansen.
Det var sterke følelsesmessige reaksjoner som harme og aggresjon
mot rederiet og direktør Hansen på grunn av det som ble oppfattet
som tilbakeholdelse av opplysninger og henvisning til sjøforklaringen,
samt at rederiet ikke innrømmet svikt i redningsarbeidet.
Fra politiets side
ble det lagt vekt på å gi klar, nøktern og utfyllende informasjon
om situasjonen. Politiet valgte ikke å gå ut med navn på antatte
omkomne før hele listen var kvalitetssikret. Selv om dette medførte frustrasjon
blant de etterlatte, som ville ha informasjon raskt, ble det vurdert
som riktig i ettertid. Det å oppgi feilaktige opplysninger kunne
få alvorlige konsekvenser for berørte.
Politiet og rettsmedisinere
sto til disposisjon for individuell veiledning etter møtet. Det
var i tillegg tilbud om samtale med prester og helse- og sosialpersonell
og personell fra barnepsykiatrisk tjeneste (BUP). Rederiets og forsikringsselskapets
representanter sto også til disposisjon for de etterlatte og pårørende.
Under informasjonsmøtet
på Støtte- og informasjonssenteret ble det tatt initiativ til å
opprette en støttegruppe for overlevende og etterlatte.
Det ble arrangert
en høytidelighet ved kaien i Lysekil før de omkomne ble transportert
til Oslo.
Den 8. april besluttet
den psykososiale støttetjenesten at det skulle arrangeres en minnegudstjeneste i
Oslo Domkirke den 10. april med en etterfølgende mottagelse i Oslo
Rådhus.
Politiet hadde ansvaret
for å koordinere alle begravelsene etter at identifiseringen var
avsluttet den 16. april. Flere pårørende var møtt fram på Fornebu
den dagen. Det ble arrangert en enkel høytidelighet før de døde
ble kjørt videre til private seremonier. Justisdepartementet sørget
for kranser på alle kistene, med en siste hilsen fra regjeringen.