Staten bruker årlig
store ressurser på konsulenttjenester. Bruken av konsulenter i statsforvaltningen
kan ses i lys av at statlige virksomheter har frihet til å velge virkemidler
for å nå sine mål. Stortinget har gjennom vedtak lagt til rette
for at forvaltningen skal kunne velge private leverandører av varer
og tjenester på fritt grunnlag, jf. blant annet innføringen av nettoordningen for
merverdiavgift i staten fra 2015. Konsulenter kan dekke et behov
for spisskompetanse som det er vanskelig eller uforholdsmessig kostbart
å bygge opp internt i virksomhetene, og de kan bidra til opplæring
og kompetanseutvikling. Konsulenter kan også brukes til å dekke
kapasitetsbehov som det ikke er hensiktsmessig å ha fast ansatte
til å dekke.
Det finnes ingen
systematisk oversikt over hvilke forhold som påvirker effektiviteten
ved bruk av konsulenttjenester i staten. Det er imidlertid flere
eksempler på store statlige IKT-prosjekter med omfattende konsulentbruk,
der det har vært store budsjettoverskridelser uten at prosjektene
har oppnådd de forutsatte resultatene.
Konsulentbruken har
derfor ikke gitt den forventede nytte.
Målet med undersøkelsen
har vært å vurdere statens bruk av konsulenter og å peke på årsaker
til at staten eventuelt ikke bruker konsulenter på en målrettet
og hensiktsmessig måte. I tillegg har det vært et mål å gi en oversikt
over omfanget av konsulentkjøp i staten og hvilke behov som ligger
til grunn for konsulentbruken.
I undersøkelsen er
følgende definisjon av begrepet konsulent lagt til grunn:
«En konsulent er
en ekstern person med spesialkompetanse som for en avgrenset periode
engasjeres av virksomheten for å utføre en definert oppgave.»
Undersøkelsesperioden
er årene 2014 og 2015, men rapporten omtaler også enkelte forhold
før 2014.
Alle sektorer, departementer
og underliggende virksomheter har et selvstendig ansvar for å organisere virksomheten
og arbeidet slik at de politiske målene blir nådd. Dette innebærer
at den enkelte statlige virksomhet har ansvar for at de ressursene
den bruker til konsulenttjenester, utnyttes effektivt. Bruk av konsulenttjenester
i staten er sektorovergripende, og Kommunal- og moderniseringsdepartementet
har et forvaltningspolitisk ansvar på dette området.
Undersøkelsen har
blant annet tatt utgangspunkt i følgende vedtak og forutsetninger
fra Stortinget:
-
lov om offentlig
anskaffelser av 16. juli 1999 nr. 69 med tilhørende forskrift
-
lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. av 2. juli 1999 nr. 61
-
lov om helseforetak
m.m. av 15. juni 2001
-
Innst. S. nr. 321
(2008–2009), jf. St. meld. nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for
demokrati og fellesskap
-
Innst. 84 S (2016–2017),
jf. Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge
-
Innst. S. nr. 216
(2003–2004), jf. Dokument nr. 3:8 (2003–2004) Riksrevisjonens undersøkelse
av kjøp og bruk av konsulenttjenester i staten
-
Stortingets bevilgningsreglement,
sist endret 26. mai 2005, jf. reglement for økonomistyring i staten
(økonomireglementet), sist oppdatert 1. januar 2016
Rapporten
ble forelagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet med gjenpart
til Finansdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet ved
brev 24. november 2016. Kommunal- og moderniseringsdepartementet
har i brev til Riksrevisjonen 21. desember 2016, med vedlagte merknader
fra Finansdepartementet, gitt kommentarer til rapporten.
Kommentarene er i
hovedsak innarbeidet i rapporten og i dokumentet fra Riksrevisjonen.
Rapporten, riksrevisorkollegiets
oversendelsesbrev til departementet av 2. februar 2017 og statsrådens
svar av 14. februar 2017 følger som vedlegg til Dokument 3:6 (2016–2017).