Dokument 8:2 foreslår at eventuelle kommunesammenslåinger i inneværende stortingsperiode utelukkende skal bygge på frivillighet. Videre foreslås det at kommuner som inngikk i vedtakene om sammenslåing på tvers av lokale vedtak, får anledning til å omgjøre vedtakene. Videre bes det om at inntektssystemet for kommunene skal sikre likeverdige muligheter til å utvikle velferdstjenester til innbyggerne.

Ved behandlingen av Kommuneproposisjonen 2015 (Prop. 95 S (2013–2014)), hvor regjeringen presenterte opplegget for kommunereformen, sluttet et bredt flertall på Stortinget seg til at det var behov for endringer i kommunestrukturen, jf. Innst. 300 S (2013–2014). Fra jeg inviterte kommunene til å starte nabopraten sommeren 2014, har det vært lagt ned et omfattende arbeid i kommunene landet rundt. Da Stortinget 8. juni 2017 behandlet proposisjonen om endringer i kommunestrukturen, Prop. 96 S (2016–2017), fulgte stortingsflertallet opp og vedtok sammenslåing av 111 kommuner til 43 nye kommuner.

Kommunereformen er basert på gode lokale prosesser, der kommuner har funnet sammen og gjort gjensidige vedtak om å slå seg sammen. I Innst. 300 S (2013–2014) uttrykte et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti at unntak fra frivillighetslinjen kunne være aktuelt i helt spesielle tilfeller der enkeltkommuner kunne stanse endringer som var hensiktsmessige ut fra regionale hensyn. 11 kommuner med vedtak om å stå alene, ble vedtatt sammenslått av et stortingsflertall bestående av regjeringspartiene og Venstre. Disse sammenslåingene er alle godt begrunnet i regjeringens forslag i Prop. 96 S (2016–17). I alle disse kommunene inngår det også kommuner har som har ønsket sammenslåing.

Premissene som et flertall ble enige om ved behandlingen av rammene for kommunereformen, ble fulgt da Stortinget behandlet forslagene nevnt over. Stortinget viste med dette at det er Stortinget som har det overordnede ansvaret for at landet har en hensiktsmessig forvaltningsstruktur.

Sammenslåing av to eller flere kommuner er en stor omstillingsprosess som involverer mange aktører og ikke minst ansatte. En eventuell omgjøring av Stortingets vedtak vil ha store konsekvenser for ansatte, innbyggere og næringslivet i de berørte kommunene.

Kommunene er godt i gang med å forberede nye kommuner, og det å skape usikkerhet rundt igangsatte prosesser er særdeles uheldig. Nye tiltak og tjenestetilbud er etablert eller planlagt, medarbeidere er ansatt og det pågår et omfattende omstillingsarbeid. Videre er bl.a. engangsstøtten til kommunene utbetalt og nye kommune- og fylkesnumre er fastsatt.

En reversering vil også ha store økonomiske konsekvenser for alle de involverte kommunene, og skape stor uforutsigbarhet. Kommunene trenger nå ro i arbeidet med å bygge nye kommuner som skal stå klare innen 1. januar 2020.

Med kommunereformen har regjeringen og Stortinget lagt et grunnlag for å videreføre en tradisjon med sterke velferdskommuner, hvor kommunene har stort ansvar og stort handlingsrom for å finne gode løsninger tilpasset sine innbyggere. Vi har fortsatt en heterogen kommunestruktur, og mange kommuner vil ha betydelige utfordringer med å sikre god tjenestekvalitet og en bærekraftig samfunnsutvikling i årene fremover.

Regjeringspartiene er derfor, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti gjennom avtalen om kommunereformen, enige om at arbeidet med kommunesammenslåinger må fortsette. Alternativet til å fortsette reformarbeidet vil være sterkere sentralisering og mer statlig detaljstyring.

Regjeringen vil i kommuneproposisjonen for 2019 foreslå ordninger og virkemidler som kan stimulere det videre arbeidet med kommunereform. Stortingets vurderinger vil være førende for det videre arbeidet med reformen.

Inntektssystemet for kommunene legger til rette for at kommunene kan tilby sine innbyggere likeverdige tjenester. Endringene i inntektssystemet i 2017 gjør at systemet nå er mer nøytralt når det gjelder kommunesammenslåinger enn tidligere, ved at en større del fordeles per innbygger og mindre fordeles per kommune.

Dokument 8:4 foreslår å omgjøre samtlige vedtak om sammenslåing, utenom sammenslåingen av Aust- og Vest-Agder. Representantforslagene i Dokument 8:5, 6, 13, 38 og 40 omhandler forslag om å oppheve vedtak om enkelte sammenslåinger. Dokument 8:39 foreslår en mekanisme der fylkeskommuner som ønsker det, kan få reversert sammenslåingen.

Stortingets flertall har slått fast at vi skal videreføre et folkevalgt nivå mellom stat og kommune. 8. juni vedtok Stortinget en ny inndeling med 11 fylker inkludert Oslo. Vedtakene i Stortinget er forankret i en skriftlig avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Denne avtalen omfatter også ny inndeling.

Jeg går ikke inn på den enkelte sammenslåing, da disse er godt begrunnet i regjeringens forslag i Prop. 84 S (2016–2017) og i Prop. 128 S (2016–2017). Jeg mener også det er viktig at vi ser på helheten i de vedtatte sammenslåingene og den nye fylkesstrukturen dette vil gi. Tar man enkeltsammenslåinger ut av regionreformen, endrer det forutsetningene for blant annet overføring av oppgaver og arbeidet med å tilpasse statlige strukturer til de nye regionene.

Vi har hatt en politisk debatt om dagens fylkeskommuner gjennom flere tiår. Grensene for dagens fylkeskommuner har vært nærmest uforandret siden de ble trukket opp på midten av 1800-tallet. I dag har vi et helt annet samfunn med helt andre utfordringer enn vi hadde på den tiden. Det har vært gjort flere forsøk på å få til endringer i fylkesstrukturen, uten at disse har lyktes.

Nå har et flertall på Stortinget kommet fram til en fornuftig løsning, der vi får færre og sterkere fylkeskommuner. Gjennom regionreformen får fylkeskommunene styrket kapasitet og kompetanse til å løse dagens og framtidige oppgaver. Den nye strukturen legger til rette for en mer helhetlig samfunnsutvikling, der fylkeskommunene får en fornyet kraft til å utvikle både distriktsområdene og områdene i og rundt de store byene.

Dagens fylkeskommuner har både ulik geografisk størrelse og ulikt innbyggertall. Finnmark med det største arealet, har den minste befolkningen med vel 75 000 innbyggerne. Gjennom sammenslåingene av fylkeskommunene får vi en jevnere fordeling av innbyggere mellom fylkene. Ikke minst er heving av minstestørrelsen viktig for å kunne tilføre dette nivået nye oppgaver. Etter reformen får fylkeskommunene Troms/Finnmark, Nordland, Møre og Romsdal samt Aust-/Vest-Agder, mellom 240 000 og 300 000 innbyggere. Vestfold/Telemark, Trøndelag, Hedmark/Oppland, og Rogaland får mellom 380 000 og 470 000 innbyggere, Oslo og Hordaland/Sogn og Fjordane blir relativt jevnstore med mellom 630 000 og 625 000 innbyggere. Østfold/Akershus/Buskerud blir størst med i underkant av 1,2 millioner innbyggere.

Større og færre fylkeskommuner vil innebære reduserte utgifter til administrasjon. I Prop 84. S (2016–2017) ble de administrative innsparingene forsiktig beregnet til 340 mill. kroner (2015-tall). Fylkeskommunene utenom Oslo brukte om lag 3 milliarder kroner totalt til formålet i 2015. De innsparte ressursene kan brukes til å styrke tjenestetilbudet til innbyggerne.

Fylkeskommunene vil fra 1. januar 2020 få nye oppgaver, som vil styrke fylkeskommunenes rolle som samfunnsutviklere. Ved behandlingen av regionreformen sluttet Stortinget seg til at en rekke oppgaver skal utredes og overføres til de nye fylkeskommunene. Dette er oppgaver blant annet innen samferdsel, kompetanse og utdanning og næringspolitikk.

I tillegg fremmet Stortinget anmodningsvedtak om økt fylkeskommunalt ansvar på flere områder som regjeringen nå følger opp. Regjeringen har også satt ned et ekspertutvalg som skal vurdere ytterligere nye oppgaver til fylkeskommunene. Utvalget skal foreslå oppgaver som kan styrke fylkeskommunenes samfunnsutviklerrolle, gi en mer brukervennlig forvaltning, bedre offentlig ressursbruk og bedre tjenester for innbyggere og næringsliv. Utvalget tar utgangspunkt i den nye fylkesstrukturen når de nå vurderer nye oppgaver og myndighet til fylkeskommunene.

Når fylkesgrensene nå endres, vil regjeringen også se på de statlige regionenes inndeling, med sikte på å få bedre harmonisering. Fra 1. januar 2019 vil fylkesmannsembetene slås sammen for å tilpasses grensene til de nye fylkeskommunene.