Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, fra Høyre, Frode Helgerud, Frank J. Jenssen, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, mener representantforslaget gir en god beskrivelse av status og utfordringer i arbeidet med å produsere tilfredsstillende vann- og avløpstjenester i Norge. Det vises i dokumentet til et estimert investeringsbehov i vann- og avløpsanleggene frem til 2030 på formidable 490 mrd. kroner, jf. Norsk Vanns rapport fra 2013 («Investeringsbehov i vann- og avløpssektoren», Norsk Vann rapport B17/2013). Dette er nødvendige investeringer for å kunne ivareta befolkningsveksten, takle klimautfordringene og håndtere det store vedlikeholdsetterslepet. Komiteen viser til NRKs reportasje 24. april 2017 om at «Norske kommuner bryter rensekrav for kloakk» belyste deler av dette utfordringsbildet.

Komiteen er kjent med at det er behov for store investeringer i vann- og avløpsinfrastrukturen i kommunene fremover, for å ivareta befolkningsveksten, takle klimautfordringene og håndtere det store vedlikeholdsetterslepet. Komiteen viser til at kommunene i hovedsak finansierer nødvendige investeringer på vann- og avløpsområdet gjennom gebyrer fra abonnentene og ikke belaster statsbudsjettet. De store investeringene vil føre til dyrere vann- og avløpstjenester fremover for innbyggere og næringsliv. Komiteen mener det bør satses på å utvikle mer kostnadseffektive og bærekraftige teknologiske løsninger på vann- og avløpsområdet, for å få best og billigst mulige tjenester fremover.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Norsk Vann før sommeren 2017 vil utgi en ny rapport om «Finansieringsbehov i vannbransjen 2016–2040», som både gir oppdaterte tall for investeringsbehovene kommunene står overfor på vann- og avløpsområdet fremover og som dessuten beregner nødvendig utvikling i vann- og avløpsgebyret som abonnentene betaler.

Flertallet viser til at utfordringsbildet er vanskelig, men også gir store muligheter for den enkelte kommune og for norske forsknings- og teknologimiljøer på forsknings- og teknologiutvikling på vannområdet. Dette kan dreie seg om:

• Mer bærekraftige og kostnadseffektive vann- og avløpstjenester.

• Økt verdiskaping og sysselsetting i hele landet i både offentlig og privat sektor.

• Muligheter for bruk av personell og teknologi fra andre bransjer som olje og havbruk.

• Utvikling av flere smarte løsninger for velfungerende lokalsamfunn og «smarte byer».

• Stort potensiale for produksjon av ren energi samt gjenvinning av ressurser i avløpet.

• Stort potensiale for eksport av norsk vannkompetanse og vannteknologi.

Flertallet påpeker at det er behov for noen viktige tiltak og incentivordninger fra statens side for å tilrettelegge for kommunenes viktige rolle som leverandør av gode vann- og avløpstjenester fremover. Flertallet vil rette oppmerksomhet mot to sentrale behov, som kommer i tillegg til behovet for et teknologiutviklingsprogram:

1) En viktig del av arbeidet med vann- og avløpstjenestene er tiltak for å håndtere overvannet som følge av stadig mer ekstreme nedbørmengder. I NOU 2015:16 («Overvann i byer og tettsteder – som problem og ressurs») foreslår overvannsutvalget en rekke regelverksendringer for å få avklarte rammebetingelser for det viktige klimatilpasningsarbeidet i kommunene. Flertallet påpeker at det er viktig at Klima- og miljødepartementet følger opp anbefalingene så raskt som mulig. Avklarte rammebetingelser vil bidra til å sette fart på arbeidet med klimatilpasning, som vil gi gode muligheter for utvikling av innovative løsninger.

2) Ledningsnettet for vann og avløp utgjør hele 90 pst. av gjenanskaffelsesverdien av vann- og avløpsanleggene i Norge. Vannbransjen arbeider med planer for et nasjonalt kompetansesenter for undervisning, testing og utprøving av ledningsteknologi for vann og avløp, som er planlagt lagt til NMBU i Ås. Kompetansesenteret skal stimulere til utvikling av fremtidsrettet ledningsteknologi, for å kunne gjennomføre de enorme investeringene i ledningsnettet på en kostnadseffektiv, bærekraftig og innovativ måte. Eksempelvis er det behov for videreutvikling av ulike gravefrie metoder for ledningsfornyelse, som typisk «grønn» teknologi.

Flertallet viser til at statlig investeringsstøtte kan være avgjørende for å sikre etablering av senteret, som vil ha en investeringskostnad på omlag 20 mill. kroner, og ber regjeringen vurdere dette for å fortgang i dette viktige arbeidet.

Flertallet har merket seg at det ikke er noe eget FoU-program på vann- og avløpsområdet i Norge, i motsetning til de fleste land det er naturlig å sammenlikne seg med.

Flertallet mener et teknologiutviklingsprogram vil bidra til en helt nødvendig satsing på de viktige vann- og avløpstjenestene, slik at kommunene kan løse de store utfordringene de har og makte nødvendige investeringer fremover. En satsing på forskning og teknologiutvikling vil føre til billigere og mer bærekraftige vann- og avløpstjenester, vil gi økt sysselsetting og grønn vekst i Norge og vil gi norsk vannteknologi og -kompetanse store muligheter også på eksportmarkedet.

Flertallet mener et norsk teknologiutviklingsprogram bør utvikles basert på erfaringer fra andre land som Sverige, Danmark og Nederland. Programmet bør i hovedsak finansieres med årlige, øremerkede bidrag over vann- og avløpsgebyret, da en marginal økning av gebyret til forskning og teknologiutvikling vil føre til mer kostnadseffektive vann- og avløpstjenester for innbyggerne og dermed i praksis lavere gebyr. Flertallet mener dette vil være i tråd med selvkostprinsippet, da forskning og teknologiutvikling vil være nødvendige kostnader for produksjon av gode vann- og avløpstjenester. For å komme i gang med satsingen, kan programmet i en startfase organiseres som et spleiselag mellom staten, kommunene og leverandørindustrien.

Flertallet støtter derfor representantforslaget om å be regjeringen fremme forslag til en norsk modell for et program for teknologiutvikling i vannbransjen, som et spleiselag mellom staten, kommunene og leverandørindustrien.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til en norsk modell for et program for teknologiutvikling i vannbransjen, som et spleiselag mellom staten, kommunene og leverandørindustrien.»

Komiteen viser til omtale i Kommuneproposisjonen 2018, hvor regjeringen redegjør for en ny drikkevannsforskrift med krav om å ta drikkevannshensyn i kommunale planer:

«I tråd med Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen har regjeringen gjennomgått regelverket på drikkevannsområdet og fastsatt ny drikkevannsforskrift som trådte i kraft 1. januar 2017.»

Komiteen viser til at det stilles eksplisitt krav til kommunen om å ta drikkevannshensyn når kommunen utarbeider arealdelen av kommuneplanen og reguleringsplaner samt når kommunen gir tillatelser etter relevant regelverk.

Komiteen viser videre til at kommunen om nødvendig skal ta initiativ til interkommunalt plansamarbeid for å ivareta drikkevannshensynet der vannforsyningssystemet ligger i flere kommuner. Kommunen skal i samarbeid med vannverkseieren vurdere om det er behov for restriksjoner for å beskytte råvannskilder og vanntilsigsområder. Avslutningsvis viser komiteen til at fylkeskommunen på tilsvarende måte skal ta drikkevannshensyn når den utarbeider regionale planer, og at fylkeskommunen videre skal sikre at drikkevannshensynet ivaretas i de regionale vannforvaltningsplanene etter vannforskriften.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at vannforskriften ble vedtatt i 2006. For å gjennomføre dette arbeidet ble Norge inndelt i vannregioner med underliggende vannområder, ofte i samarbeid mellom flere kommuner. Vannområdene spiller en svært viktig rolle i gjennomføringen av tiltak. De griper fatt i de lokale utfordringene og er pådrivere for at kommuner og andre sektormyndigheter gjør nødvendige tiltak. En annen viktig rolle som vannområdene har grepet tak i, er å avdekke og forsøke å tette kunnskapshull og ikke minst spre kunnskap om resultatene. I mange år har vannområdene arbeidet systematisk i samarbeid med forskningen for å bedre renseevnen på mindre avløpsanlegg, delvis med støtte fra Miljødirektoratet. Vannområdene er en viktig arena for kommunikasjon mellom kommunene og ulike myndighetsnivåer. Dette bidrar til bedre samhandling. Vannområdene bidrar også til at det blir enklere for kommunene å ta tak i nye oppgaver og problemstillinger. Mange vannområder har ansvar for overvåkingen av bekker og innsjøer, og følger tett utviklingen og effekten av tiltakene.

Disse medlemmer mener derfor at en eventuell norsk modell for et program for teknologiutvikling i vannbransjen vil ha stor betydning for å nå miljømålene etter vannforskriften. Vannområdenes innsats er viktig for å se kommunenes arbeid med avløpsrensing i en helhet. Disse medlemmer mener at også vannområdene/vannregionene må være en del av en norsk modell for et program for teknologiutvikling i vannbransjen.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Stortinget har til behandling et representantforslag fra Marit Arnstad, Heidi Greni og Kjersti Toppe om en sektorlov for vann- og avløpssektoren, jf. Dokument 8:78 S (2016–2017). Behovet for en slik sektorlov har vært drøftet i en rekke sammenhenger over mange år uten at en er kommet videre. Begrunnelsene for en sektorlov for vann- og avløpssektoren er både knyttet til å sikre en trygg vannforsyning ut fra helsemessige hensyn og et vann- og avløpsnett med mindre svinn og lekkasjer.