I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til en norsk modell for et program for teknologiutvikling i vannbransjen, som et spleiselag mellom staten, kommunene og leverandørindustrien.»

Forslagsstillerne viser i dokumentet til at samfunnet er kritisk avhengig av vannbransjen.

I 2012 sørget Stortinget for at vann- og avløpsanleggene forblir i kommunalt eie eller eid av samvirker, gjennom vedtakelse av lov om kommunale vass- og avløpsanlegg.

Forslagsstillerne peker på at vannbransjen står overfor store utfordringer i arbeidet med å levere tilfredsstillende vann- og avløpstjenester fremover. Ifølge rapporten «Investeringsbehov i vann- og avløpssektoren» (Norsk Vann, 2013) er det et estimert investeringsbehov frem til 2030 på 490 mrd. kroner.

Vannkrise og klimaendringer står begge på listen over de fem største risikofaktorene for verdens befolkning i «Global Risks Report 2017» fra World Economic Forum. FNs bærekraftsmål frem til 2030 understreker viktigheten av vann og sanitær gjennom mål nr. 6.

Forslagsstillerne viser til at utvikling av innovative, kostnadseffektive løsninger kan gi store besparelser både ved investering og drift, og dermed lavere gebyrer på sikt for innbyggerne.

Vannbransjen er en teknologitung bransje som har et stort potensial i å utvikle og ta i bruk ny kunnskap og ny teknologi. Det foreligger få eller ingen incentiver i dag til å satse på forskning og teknologiutvikling i vannbransjen.

Forslagsstillerne er opptatt av at vannbransjen skal lykkes i arbeidet med å levere nok, rent og trygt vann, fjerne avløpsvann på en hygienisk og miljømessig forsvarlig måte, utnytte ressursene på en bærekraftig måte og redusere sitt klimafotavtrykk så mye som mulig. Dette kan ikke oppnås ved å bruke gårsdagens teknologi. Investeringene må økes i årene fremover, og besparingspotensialet ved utvikling av bærekraftig og kostnadseffektiv teknologi er stort.

Forslagsstillerne vil særlig peke på at vann- og avløpstjenestene er helt avgjørende for samfunnets funksjonsevne.

Forslagsstillerne vil også fremheve muligheten som vannbransjen har for å bli energinøytral.

Forslagsstillerne mener at en satsing på forskning og teknologiutvikling i vannbransjen vil kunne bidra til det grønne skiftet i Norge og gi økt vekst og sysselsetting i hele landet.

Hvis man lykkes med utvikling av fremtidsrettede løsninger på vann- og avløpsområdet nasjonalt, vil så vel norsk vannteknologi som vannkompetanse ha et stort marked i andre land.

Vannbransjen i Norge har et stort rekrutteringsbehov. Satsing på teknologiutvikling vil kunne gi bransjen et styrket omdømme. Videre vil økt teknologiutvikling stimulere til et kompetanseløft for hele bransjen.

Siden alle vann- og avløpskunder vil ha nytte av økt forskning og teknologiutvikling, bør kostnadene fordeles mest mulig rettferdig, og ikke minst må aktiviteten økes.

Forslagsstillerne mener at staten må ta en mer aktiv rolle på dette viktige samfunnsområdet og bidra med etablering av et forsknings- og teknologiutviklingsprogam på vann- og avløpsområdet. Programmet bør i en oppstartsfase være et delt ansvar mellom stat og kommuner – og eventuelt med bidrag fra leverandørindustrien. Programmet bør i hovedsak, etter hvert, finansieres med årlige, øremerkede bidrag over vann- og avløpsgebyret. Det vil innebære en marginal økning av vann- og avløpsgebyret for den enkelte husstand, men vil på sikt innebære mer kostnadseffektive løsninger og dermed lavere gebyr totalt. En finansiering over vann- og avløpsgebyret kan la seg gjøre ved revisjon av lov om kommunale vass- og avløpsanlegg.

Forslagsstillerne er kjent med at det finnes slike forsknings- og teknologiutviklingsfond/-programmer på vann- og avløpsområdet i flere land det er naturlig å sammenlikne seg med, som Sverige, Danmark og Nederland.

Det vises for øvrig til dokumentet for nærmere beskrivelse av forslaget.