Dokument 8:92 S (2016-2017)
- Representantforslag om rekruttering av fastleger - Stortingsrepresentantene
Torgeir Micaelsen, Tove Karoline Knutsen, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol
og Freddy de Ruiter
Jeg viser til representantforslag
om rekruttering av fastleger, Dokument 8:92 S (2016-2017), fra Stortingsrepresentantene
Torgeir Micaelsen, Tove Karoline Knutsen, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol
og Freddy de Ruiter, og helse- og omsorgskomiteens forespørsel om
en uttalelse fra statsråden til forslaget.
Representantene
har fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber
regjeringen fremme en sak om hvordan man kan sikre god rekruttering
av leger til primærhelsetjenesten fremover. Saken må blant annet
omhandle hvordan man kan sikre at primærhelsetjenesten skal inkluderes
i medisinstudiet i fremtiden, samt opprettelsen av flere utdanningsstillinger
for leger i spesialisering i allmennmedisin."
I Norge
brukes det mye ressurser på å sikre befolkningen gode helse- og
omsorgstjenester. Det skal vi fortsette med. Vi har en meget god
primærhelsetjeneste, som bemannes av personer med høy faglig kompetanse
og yrkesstolthet. For at denne tjenesten skal forbli et godt tjenestetilbud
fremover er det avgjørende med fornying.
Utfordringsbildet
for den kommunale helse- og omsorgstjenesten er utfyllende beskrevet
i Primærhelsetjenestemeldingen (Meld. St. 26 (2014-2015)). I meldingen
har Regjeringen beskrevet en lang rekke tiltak for å løse utfordringene.
Utfordringsbildet og forslagene til en nødvendig videreutvikling
har Stortinget sluttet seg til i Innst. 40 S (2014-2015). Regjeringen
jobber nå med å følge opp de tiltakene som er foreslått i meldingen.
Flere av tiltakene er allerede gjennomført. Kompetansekrav til leger
i den kommunale helse- og omsorgs¬tjenesten, som trådte i kraft
1. mars, er ett eksempel. Dette kompetansetiltaket vil styrke kvaliteten
i tjenestetilbudet.
Norge har en generell
høy dekning av de fleste helsepersonellgrupper sammenlignet med
de andre nordiske landene. Det gir et godt utgangspunkt for fremtiden.
Blant annet har Norge en god fastlegedekning med relativt få innbyggere
per fastlege sammenliknet med andre land. Fastlegestatistikken viser
at vi har lykkes med å rekruttere flere fastleger enn det befolkningsveksten
krever. Statistikken over legeårsverk i kommunen viser
at det også utenfor fastlegeordningen har vært en økning. Det er
jeg tilfreds med. Samtidig registrerer jeg tegn som kan indikere at
rekrutteringen til fastlegeyrket er under press. Helsedirektoratet
følger utviklingen nøye både gjennom kvartalsvis rapporteringer
og årlige analyser.
Staten sitter på
er rekke virkemidler som kan bidra til å legge forholdene til rette
for bedret rekruttering, men til slutt er det kommunene som må ta
de nødvendige beslutningene. Leger i primærhelsetjenesten utfører
oppgaver på vegne av kommunene. Det er kommunene som må sørge for
tilstrekkelig legedekning for å oppfylle kravene som påligger kommunen
i fastlegeforskriften og i annet relevant regelverk. Dette er en
av grunnene til at jeg har brukt mye plass i Primærhelsetjenestemeldingen
på å beskrive viktigheten av ledelse og planleggings-kompetanse
i kommunen, inkludert forståelse i bruken av helseanalyser som styringsverktøy.
Revisjon av forskrift om internkontroll var et bevisst grep fra
min side for å øke oppmerksomheten rundt spørsmål om ledelse og
planlegging med mer. En kommune som leder og planlegger godt, vil
stå bedre rustet til å håndtere eventuelle utfordringer knyttet
til rekruttering. Jeg minner samtidig om at rekruttering av leger
til visse deler av landet dessverre ikke er en utfordring av ny dato.
Den utfordringen har vært der over tid. Den samme utfordringen gjelder
også for annet personell med høy kompetanse.
Det er, som komiteen
er kjent med, mange forhold som påvirker rekruttering av leger i
primærhelsetjenesten. Samtidig kan vi ikke se på rekruttering av
leger atskilt fra annet personell. Som jeg har omtalt i Prop. 28
S (2016-2017) planlegger jeg å gjennomføre en pilot med primærhelseteam.
Dette mener jeg er en helt nødvendig og faglig riktig vei å gå fremover.
Det er viktig med et tilstrekkelig antall leger, men mye av det
arbeidet som i dag utføres av fastleger kan utføres like godt eller
bedre av sykepleiere. Ved å legge til rette for økte ressurser knyttet til
en fastlegepraksis, vil oppgaver som i dag enten ikke utføres, eller
som utføres i for liten grad, bli bedre ivaretatt. En eventuell
overgang til primærhelseteam er en omfattende endring. Det er derfor
jeg først vil gjennomføre en pilot som skal evalueres. Dette vil nødvendigvis
ta tid. I påvente av resultater herfra har regjeringen iverksatt
flere tiltak som vil bidra til å sikre god rekruttering til primærhelsetjenesten.
Jeg har besluttet
igjen å etablere en tilskuddsordning for rekruttering av fastleger
og kompetansehevende tiltak i allmennlegetjenesten. En nesten tilsvarende
tilskuddsordning ble avviklet i 2016 på grunn av få søkere og lite
avsetning for midlene. Nå er det igjen mulig for kommuner å søke
om midler til rekruttering av fastleger og tiltak for å heve kvaliteten og
kompetansen allmennlegetjenesten.
Representantene
tar opp at det er behov for utdanningsstillinger i allmennmedisin
i kommunene for å gi en økonomisk tryggere oppstartsperiode for leger
som ønsker å spesialisere seg i allmennmedisin enn det som ofte
er tilfellet for selvstendig næringsdrivende fastleger. Jeg er enig
med representantene i at utdanningsstillinger kan være et godt virkemiddel blant
annet for å rekruttere flere leger til allmennmedisinen. Trygge
arbeidsforhold er viktig for unge leger av flere grunner. Det er
nok riktig at et spesialiseringsløp innen spesialisthelsetjenesten
har fastere rammer enn det de fleste kommuner i dag kan tilby.
Det pågår to prosjekter
med utdanningsstillinger i allmennmedisin som regjeringen gir sin
støtte til. Det ene prosjektet, Utdanningsstillinger i allmennmedisin,
ble startet i 2012 og er inne i sitt siste år nå i 2017 før det
skal evalueres. Formålet er å bidra til å styrke rekrutteringen
til og stabiliteten i allmennlegetjenesten i distriktene og å få
erfaringer om hva som bidrar til å motivere og stimulere leger og
øke kommunenes evne til å legge til rette for et fullstendig utdanningsløp
for leger som ønsker å bli spesialister i allmennmedisin. Prosjektet
er ikke forbeholdt spesielle kommuner eller landsdeler, men er likevel relativt
distriktsrettet. Spesialisering kan ses som et virkemiddel for å
nå målet om bedret rekruttering og stabilitet.
Totalt 25 kommuner
og 88 leger har deltatt i prosjektet. 15 kommuner har vært med siden
starten. Prosjektet er også gjenstand for evaluering underveis.
Det har vært avsatt rundt 5 mill. kroner årlig til prosjektet, totalt
rundt 30 mill. kroner til og med 2017. I gjennomsnitt bruker en
lege over åtte år på å gjennomføre spesialiseringen i allmennmedisin. Størstedelen
av legene i prosjektet vil være ferdige spesialister først om flere
år. Tilbakemeldingene fra kommunene er imidlertid at tilskuddet/tilrettelegging for
spesialistutdanning i betydelig grad virker stabiliserende på legedekningen,
spesielt i de minste kommunene og i kommuner som over tid har hatt
rekrutteringsutfordringer. I noen kommuner har tilbud om spesialistutdanning
vært helt avgjørende for at legene har blitt i sine stillinger.
I forbindelse med
omgrupperingsproposisjonen høsten 2016 ble det besluttet å satse
på ytterligere ett prosjekt med allmennleger i spesialisering (ALIS), utdanningsstillinger
i primærhelsetjenesten, ALIS-VEST-prosjektet. I likhet med førstnevnte
prosjekt er også et av formålene med ALIS-VEST-prosjektet å bedre
rekrutteringen av allmennleger. Samtidig har dette prosjektet, som
ledes av Bergen kommune og er avgrenset til kommuner i Hordaland
og Sogn og Fjordane, et stort og viktig fokus på utvikling av breddekompetanse
hos allmennleger. Det er ønskelig å sikre et godt faglig innhold
i spesialistutdanningen og sikre rekruttering både til fastlegehjemler
og til andre allmennmedisinske oppgaver i kommunene. Dette har stor
relevans for samhandlingsreformen og kommunenes evne til å håndtere
mer komplekse problemstillinger i fremtiden. Prosjektet er ytterligere aktualisert
etter at ny forskrift om kompetansekrav for leger i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten trådte i kraft 1. mars. Oppstart av prosjektet
er planlagt 1. september. Det er budsjettert med en kostnad på rundt
0,5 mill. kroner per år per lege i spesialisering.
Mens det i prosjektet
Utdanningsstillinger i allmennmedisin ble åpnet for flere driftsformer
blant allmennlegene, vil kun fastlønte utdanningsstillinger være
aktuelt i ALIS-VEST-prosjektet. En sentral føring for prosjektet
er å tilstrebe større likhet i vilkår for leger i spesialisering
i spesialisthelsetjenesten (LIS) og allmennleger i spesialisering
(ALIS). Bakgrunnen for at det ble åpnet for flere driftsformer i
det første prosjektet, var et ønske om også å få erfaringer med
hvordan selvstendig næringsdrivende fastleger kunne stimuleres til
å spesialisere seg. Dette vil vi få vite mer om når Helsedirektoratet
leverer sin evalueringsrapport neste år.
Innføringen av krav
til spesialitet i allmennmedisin eller at legen skal være under
spesialisering fra 1. mars innebærer et større ansvar for kommunen
for å legge til rette for, og følge med på, at dens ansatte og avtaleparter
gjennomfører spesialiseringen de påbegynner. Dette innebærer også
å legge til rette for at legene får mulighet til å delta i nødvendige
læringsaktiviteter som spesialiseringen forutsetter. En flaskehals
i gjennomføringen av spesialistutdanningen i allmennmedisin er sykehus-/institusjonsåret.
I ALIS-VEST-prosjektet tilstrebes at kommunen som arbeidsgiver utvikler
god dialog med regionalt helseforetak for å legge til rette for
forutsigbarhet rundt og gjennomføring av sykehusåret. Prosjektet
vil også forsøke å få til en utvekslingsordning med lege i spesialisering
i sykehus slik at sykehusleger får bedre kjennskap til kommunal
helse- og omsorgstjeneste.
Representantene
tar opp viktige spørsmål knyttet til grunnutdanningen i medisin
sin betydning for rekruttering til primærhelsetjenesten. Utdanningen
må gjøre studentene forberedt på arbeidsoppgavene og arbeidsmetoder
i dagens og fremtidenes helse- og omsorgstjenester. Kunnskapsdepartementet
har derfor sendt på høring forslag til nytt styringssystem for de
helse- og sosialfaglige grunnutdanningene, samt forslag til forskrift
om felles rammeplan for disse utdanningene. Høringsfristen var 21. april.
Målet med forskriften og nytt styringssystem er å sikre at sektormyndigheter,
utdanningene og tjenestene det utdannes til, får økt innflytelse
på det faglige innholdet i utdanningene. Videre skal forskriften
sikre at utdanningsinstitusjonene tilbyr praksisnære og forskningsbaserte
helse- og sosialfaglige grunnutdanninger av høy faglig kvalitet
og relevans.
§ 3 i forskriften
omhandler ansvarsfordelingen mellom utdanningsinstitusjonene og
praksisstedet. Praksisdelen av utdanningen er en viktig læringsarena
i helse- og sosialfagene. Kvaliteten i praksisstudiene, og hvordan
de virker sammen med undervisningen ved lærestedene, er avgjørende
for den samlede studiekvaliteten. For å sikre at praksisundervisningen
blir relevant og kvalitativt god, er det nødvendig med et nært samarbeid
mellom utdanningsinstitusjonen og praksisstedet.
Det følger av lov
om universiteter og høyskoler at de høyere utdanningsinstitusjonene
har ansvaret for kvaliteten i alle deler av studiene, også praksisdelen.
Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 8-1 har kommunen en plikt
til å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell,
herunder videre- og etterutdanning. Bestemmelsen er en videreføring
av kommunehelsetjenesteloven § 6-1.
I Meld. St. 26 (2014-2015)
Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet er det pekt på
at studenter i de helse- og sosialfaglige utdanningene har for lite
og for dårlig praksis i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Det varsles i meldingen at Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet
vil samarbeide om mulig styrket lovfesting av kommunens ansvar for
å sørge for praksis.
Jeg mener de ovenstående
gir komiteen et godt bilde over ulike tiltak som tilrettelegger
for bedre rekruttering av leger til primærhelsetjenesten, og et godt
grunnlag for å diskutere det aktuelle representantforslaget. For
ordensskyld nevner jeg at representantenes kommentarer knyttet til
kommunalt pasient og brukerregister og ikrafttredelse av fastlegeforskriften
§ 29 vil bli fulgt opp på egnet vis.