Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Svein Roald Hansen, lederen Anniken Huitfeldt, Marit Nybakk, Kåre
Simensen og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, Regina Alexandrova,
Sylvi Graham, Øyvind Halleraker og Trond Helleland, fra Fremskrittspartiet,
Harald T. Nesvik, Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde, fra
Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide, fra Senterpartiet, Liv Signe
Navarsete, fra Venstre, Trine Skei Grande, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Bård Vegar Solhjell, noterer at Dokument 8:114 S (2016–2017)
dreier seg om hvorvidt Norges engasjement med hensyn til konflikten mellom
Israel og palestinerne skal være gjenstand for en helhetlig og uavhengig
evaluering, og ikke om konflikten i seg selv. Komiteen viser til at partiene har
ulike syn på konflikten, noe som kommer tydelig til uttrykk i merknader
i tidligere års budsjettinnstillinger.
Komiteen viser til at det
har vært bred enighet på Stortinget om målet for det langvarige
norske engasjementet med hensyn til den israelsk-palestinske konflikten.
Det vises til merknad fra en samlet komité i Innst. 7 S (2015–2016),
der det slås fast at:
«Gjennom flere
tiår har Norges engasjement i Midtøsten hatt som hovedformål å bidra
til en tostatsløsning der Israel og en palestinsk stat lever side
og side innenfor gjensidig anerkjente grenser og med en tilfredsstillende
sikkerhet for begge land. Komiteen vil understreke at dette fortsatt
er viktig.»
Komiteen viser til at det
norske lederskapet i giverlandsgruppen (AHLC) likedan har bred enighet på
Stortinget. Det vises til merknad fra en samlet komité i Innst.
7 S (2015–2016):
«Som leder av
giverlandsgruppen AHLC (Ad-Hoc Liaison Committee) har Norge en særlig
forpliktelse, både til et aktivt engasjement for en politisk løsning
på konflikten og til et fortsatt høyt nivå på giverinnsatsen. Dette
er svært viktig i en tid hvor Israel-Palestina-konflikten kommer
i skyggen av andre alvorlige kriser og konflikter i regionen. Komiteen deler
regjeringens synspunkter på dette området.»
Komiteen påpeker at både
palestinerne, så vel som Israel, mener at AHLC er nødvendig, og
at disse støtter det norske lederskapet. Giverlandsgruppen har bidratt
til å bygge palestinske statsinstitusjoner, og flere internasjonale
aktører, inkludert FN, Verdensbanken og IMF, mener at de palestinske
selvstyremyndighetene er rede til å styre en stat, når en fredsavtale
mellom partene er på plass.
Komiteen uttrykker sin
bekymring for stillstanden i fredsprosessen, og oppfordrer partene
til å ta opp forhandlingene igjen. Komiteen understreker imidlertid
at det er partene selv som har ansvaret for å komme frem til en
fredelig løsning på konflikten, og at dette stiller krav til begge
sider.
Komiteen påpeker at et
aktivt og konstruktivt engasjement fra det internasjonale samfunnets
side, ikke minst fra landene i regionen, vil spille en avgjørende
rolle i å realisere tostatsløsningen.
Komiteen noterer seg at
Norge nyter stor tillit hos begge parter, og mener at det er svært
viktig med et godt forhold til begge hvis Norge fortsatt skal kunne
spille en konstruktiv rolle i fremtiden.
Komiteen viser til brev
fra utenriksminister Børge Brende datert 15. mai 2017, som påpeker
at
«det gjennom
årene [har] vært utført en rekke evalueringer av ulike sider av
det norske engasjementet i Israel og Palestina.»
Det vises også
til at regjeringen har
«en løpende dialog
med Stortinget om innretningen av norsk politikk og engasjementet
i Israel og Palestina»,
blant annet gjennom
de årlige budsjettforslagene og gjennom de faste utenrikspolitiske
redegjørelsene. Komiteen merker
seg også at budsjettstøtten til de palestinske selvstyremyndighetene
(PA) for tiden er gjenstand for en gjennomgang.
Komiteen merker seg at
brevet fra utenriksministeren nevner at med AHLC følger et internasjonalt
rapporteringsregime, som har bidratt til bedre oppfølging av den
palestinske økonomien og bedre forvaltning av bistandsmidlene. Dette,
understrekes det, er et svært viktig tiltak for å bekjempe korrupsjon.
Komiteen mener at jevnlige,
faglige evalueringer fra Utenriksdepartementet og NORAD er viktig
for at Norge fremdeles kan gi konstruktive bidrag til en fredelig
løsning på konflikten.
Komiteen understreker viktigheten
av at norske bistandsmidler forvaltes godt, og at man forsikrer seg
om at ingen av disse midlene går til formål som undergraver en fredelig
sameksistens, bidrar til økt spenningsnivå og mistro mellom partene,
eller forsvinner i korrupsjon.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, mener det er viktig å ha et godt bilateralt forhold
til Israel. I de siste årene har vi sett en betydelig økning i handel
og samarbeid på ulike områder, deriblant innen petroleumssektoren,
teknologi og innovasjon. Dette er i Norges interesse.
Et annet flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at å etablere
en praksis med såkalt uavhengig evaluering av Norges politisk valgte
forhold til andre demokratiske stater trenger en mer prinsipiell
avklaring enn forslaget legger opp til.
Et tredje flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, finner det mer hensiktsmessig
å følge opp den etablerte praksis ved å legge opp til en faglig
vurdering av hvordan norsk bistand til ulike organisasjoner og institusjoner
i de palestinske områdene har fungert, og om den bør justeres for
å gi bedre resultater. Dette flertallet merker
seg at slike evalueringer tidligere er gjort for enkelte innsatsområder, og
at budsjettstøtten til PA for tiden er gjenstand for en gjennomgang.
Et fjerde flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, slutter seg på generelt grunnlag
til at regjeringen jevnlig bør gjennomgå og evaluere sentrale områder
innen norsk utenriks- og utviklingspolitikk, for eksempel norsk
politikk overfor Israel og Palestina. En slik gjennomgang av mål, virkemidler
og allianser må gjerne også trekke inn eksterne ekspertmiljøer. Dette flertallet vil
påpeke det særskilte behovet for å gjennomføre evalueringer
innen bistandspolitikken; regelmessig evaluering og dokumentasjon
av oppnådde resultater er en forutsetning for å kunne drive kunnskapsbasert bistand.
Samtidig vil det i tillegg kunne være naturlig å foreta gjennomganger
også av diplomatiske virkemidler innen utenrikspolitikken. Dette flertallet legger
imidlertid til grunn at den til enhver tid sittende regjering selv
har ansvar for å ta initiativ til å foreta evalueringer og gjennomganger
innen utenriks- og utviklingspolitikken.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Venstre ser på dette tidspunkt ikke grunnlag
for at Stortinget eksplisitt skal be regjeringen om å gjennomføre
en slik evaluering av norsk politikk overfor Israel og Palestina.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norges politikk
overfor Palestina og Israel har i stor grad ligget fast siden 1990-tallet.
Norge har en viktig rolle som leder av giverlandsgruppen for Palestina,
og Norge er et av landene som har gitt mest bistandsmidler til statsbygging
i Palestina. Norge har forsøkt å spille en konstruktiv rolle i ulike
forhandlingsinitiativ. Samtidig er det åpenbart at en selvstendig
og uavhengig palestinsk stat og en varig fredsavtale mellom de to partene
virker fjernere enn noensinne.
Dette medlem understreker
at Norge i flere tiår har brukt store ressurser på å gjøre sitt
for å bidra til opprettelsen av en palestinsk stat og få til en
varig fredsavtale mellom partene. Det er likevel lite som tyder
på at dagens innsats fra Norge og det internasjonale samfunnet bidrar
til å bringe partene nærmere en rettferdig og langsiktig løsning.
Etter så lang tid uten synlig framgang er det derfor, etter dette medlems syn,
på tide å gjennomføre en helhetlig og uavhengig evaluering av Norges
politikk og virkemidler for å kunne påse at disse brukes på en god måte.
Som leder av giverlandsgruppen, og som et land med ambisjoner og
engasjement i saken, har Norge også et særlig ansvar når arbeidet
for en israelsk-palestinsk fred står i stampe. Norge må vurdere om
landets virkemidler fungerer godt nok, og Norge må evaluere samarbeidet
med landets allierte og relevante aktører i regionen. I en slik
evaluering bør man også se nærmere på selve innretningen med giverlandsgruppen
og, i forlengelse av det, på Norges verv som leder av gruppen.
På denne bakgrunn
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en helhetlig og uavhengig evaluering
av utenriks- og utviklingspolitiske virkemidler i norsk politikk
overfor palestinerne og Israel. Evalueringen skal inneholde en gjennomgang
og vurdering av mål, virkemidler og allianser som har blitt brukt
siden Oslo-avtalens inngåelse, i det øyemed å sikre at Norge fører
en mest mulig hensiktsmessig politikk for å bidra til opprettelsen
av en selvstendig og uavhengig palestinsk stat og sikre en varig
fredsavtale mellom Israel og Palestina.»