Representantforslag
dokument nr. 8:38 S (2016-2017) om nærhetsreform i barnevernet
Jeg viser til forslaget
fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Heidi Greni og Per Olaf
Lundteigen. Forslaget ble oversendt Barne- og likestillingsdepartementet
14.02.2017 for vurdering.
Representantene har
fremmet følgende forslag:
-
1. Stortinget ber regjeringen i forslag
til ny barnevernsreform innføre et nærhetsprinsipp i barnevernet
som gir barn i barnevernet en lovmessig rett til tilbud i nærhet
til barnets hjemsted, og som hindrer langflytting av barn så fremt
det ikke er til barnets beste.
-
2. Stortinget ber regjeringen i forslag
til ny barnevernsreform sikre at det alltid må være de som kjenner
barnet best, som får avgjørende innflytelse på valgene av tiltak
og bosted.
-
3. Stortinget ber regjeringen i forslag
til ny barnevernsreform sette en begrensning på hvor mange ganger
et enkelt barn kan flyttes mellom ulike barnevernstiltak.
-
4. Stortinget ber regjeringen i forslag
til ny barnevernsreform legge til grunn at enetiltak for barn i barnevernsinstitusjoner
ikke skal forekomme, så fremt det ikke i spesielle tilfeller vurderes
som barnets beste.
Forslag til endringer
i barnevernloven om en barnevernsreform ble sendt på høring i mars
2016. Betydningen av at barn i barnevernet skal få stabile og godt
tilrettelagte tjenester i sitt nærområde er vektlagt i høringsnotatet.
Høringen ble avsluttet i juni 2016 og forslagene følges opp med
en lovproposisjon som skal legges fram for Stortinget i løpet av kort
tid. Andre forslag enn det som ble foreslått i høringsnotatet, vil
kreve en ny høringsrunde. Forslagene i dette representantforslaget
vil derfor ikke kunne inngå i den kommende fremleggelsen for Stortinget uten
at en ser bort fra kravet om offentlig høring.
Forslagene fra representantene
berører imidlertid noen sentrale og viktige utfordringer i barnevernet. Jeg
vil derfor gi mine vurderinger av de enkelte forslagene, på bakgrunn
av forslagene som jeg sendte på høring i mars. Sentralt i høringsforslaget
var forslaget om å gi kommunene et større ansvar for barnevernet, både
faglig og økonomisk. Dette bygger på at det er kommunene som gjennom
sin nærhet til barna og familiene har best mulighet til å kjenne
barna og familiene som mottar barnevernets tjenester. Det er kommunene
som best kan identifisere og møte barn og familienes behov. Tidlig
innsats, koordinerte tjenester og kompetanse ble vektlagt i høringsforslaget:
-
Økt ansvar vil gi
kommunene bedre insentiver til å prioritere forebygging og tidlig
innsats. Det vil også gi større muligheter til å bygge opp eget
tiltaksapparat og utvikle lokale tilbud basert på lokale behov.
I sum vil dette bidra til at flere barn får et godt og tilbud der
de bor, og mer omfattende tiltak kan unngås.
-
Barna og familiene
skal møte godt koordinerte og samordnede tjenester fra kommunen
som tar hensyn til barnas helhetlige livssituasjon. Barna og foreldrene
skal lyttes til. Deres vurderinger skal tillegges vekt i hele prosessen
fra utredning og valg av tiltak, til gjennomføring og oppfølging
av tiltaket.
-
Tilstrekkelig kompetanse
er en forutsetning for at kommunen skal kunne påta seg et større
ansvar for barnevernstjenestene. Det pågår flere kompetansetiltak
rettet mot ansatte i barnevernet, herunder en videreutdanning i
barnevernledelse. Regjeringen vil som en del av reformen intensivere
satsningen på kvalitet og kompetanse i kommunene. Jeg viser i den
forbindelse til Prop. 1 S (2016-2017).
Representantenes
forslag retter seg hovedsakelig mot barn som bor på institusjon,
men også barn i fosterhjem som staten har ansvar for (familiehjem,
beredskapshjem og fosterhjem tilknyttet private aktører). Disse
barna utgjør en svært liten del av det totale antall barn (om lag
37 000 barn på slutten av 2015) som mottar tiltak fra barnevernet.
Ved utgangen av 2015 fikk om lag 900 barn og unge i barnevernet
et institusjonstiltak gjennom Bufetat. Dette utgjorde i overkant
av to prosent av barn og unge med tiltak fra barnevernet. I samme
periode bodde om lag 800 barn i et statlig familiehjem eller beredskapshjem
og om lag 600 i fosterhjem tilknyttet private aktører. Dette utgjorde
nesten fire prosent.
Jeg har følgende
kommentarer til de enkelte forslag i representantforslaget:
Forslag 1:
Stortinget ber regjeringen i forslag
til ny barnevernsreform innføre et nærhetsprinsipp i barnevernet
som gir barn i barnevernet en lovmessig rett til tilbud i nærhet
til barnets hjemsted, og som hindrer langflytting av barn så fremt
det ikke er til barnets beste.
Nærhet er allerede
et førende prinsipp ved valg av tiltak for det enkelte barn. En
grundig utredning må ligge til grunn for å identifisere barnets
beste i hvert enkelt tilfelle. Viktige momenter vil være betydningen
av å bo nært hjemstedet, behovet for spesialiserte tiltak og barnets
og familiens ønsker. De ulike hensynene vil ikke alltid trekke i
samme retning. I den enkelte sak må motstridende hensyn veies mot
hverandre. Det er hensynet til barnets beste som skal være styrende
for den konkrete avveiningen.
For noen barn vil
institusjon være det beste tilbudet i en periode av livet. Et trygt
og godt institusjonstilbud forutsetter at tilbudet er tilpasset
det enkelte barns behov. Institusjonene i Bufetat er derfor differensiert
etter målgruppe, slik at institusjonene best mulig skal kunne ivareta
ulike barn og unges individuelle behov. Institusjonene ligger spredt
over hele landet, men med en hovedvekt i tettere befolkede områder.
Alle Bufetats regioner har institusjonstiltak tilgjengelig for alle
målgrupper, enten gjennom drift av egne tiltak eller gjennom avtaler
med private leverandører. I de tilfeller hvor institusjonen som
kan gi barnet best tilpasset hjelp ikke ligger nær barnets bosted,
kan hensynet til nærhet måtte vike. I andre tilfeller kan flytting
være til barnets beste, for eksempel for å bryte med et belastende
miljø.
På fosterhjemsområdet
er hensynet til nærhet styrket gjennom forslaget om å lovfeste kommunenes
plikt til å undersøke muligheten for å rekruttere fosterhjem i barnets
slekt eller nettverk. Dersom det finnes egnede fosterhjem i barnets
nettverk, vil nærhetsprinsippet ofte kunne ivaretas.
En eventuell lovfestet
rett til et institusjonstilbud i nærheten av hjemstedet vil i praksis
ikke kunne forenes med dagens ønske om og krav til et differensiert
tilbud tilpasset det enkelte barn. Institusjonstilbudet retter seg
mot en svært liten målgruppe med ulike utfordringer, som stiller
krav til spesialisering og differensiering. Det må derfor hele tiden
foretas avveininger av hvor mange institusjoner som trengs og hvor
stor geografisk spredning vi kan ha. Dette må også sees i lys av
tilgangen på kompetanse og forsvarlig ressursbruk, samt at det ikke
er ønskelig at barn skal bo i enetiltak. Jeg viser også til mitt
svar til stortingsrepresentant Toppe av 05.01.17, for en mer inngående
drøfting av hensynet til kapasitetsutnyttelse og nærhet [Dokument
nr. 15:451 (2016-2017)].
Med bakgrunn i ovenstående
anser jeg det ikke som hensiktsmessig å lovfeste rett til tilbud
i nærhet til barnets hjemsted.
Forslag 2:
Stortinget ber regjeringen i forslag
til ny barnevernsreform sikre at det alltid må være de som kjenner
barnet best, som får avgjørende innflytelse på valgene av tiltak
og bosted.
Bufetat fordeler
institusjonsplasser. Det kommunale barnevernet kjenner imidlertid
barnets behov godt, og skal ha gode forutsetninger for legge til
rette for god medvirkning. I høringen til barnevernsreformen foreslo
departementet derfor å øke kommunenes innflytelse ved valg av institusjon.
Bufetat må likevel kunne avgrense hvilke institusjoner som kan være aktuelle
for det enkelte barn, siden det er Bufetat som best kjenner institusjonstilbudet.
Det er en prioritert
oppgave i Bufetat å styrke både kommunens innflytelse og barnets
og foreldrenes medvirkning. Det etableres nå særskilte innsøkningsmøter
som en del av inntaksprosessen. På innsøkningsmøtet vil barnet,
barnets familie eller annet nettverk, kommunal barneverntjeneste
og Bufetat delta. Slik vil blant annet synspunktene barnet og barnets
familie har kunne få betydning for videre tiltaksvalg. Det etableres
også rutiner for å ivareta barnets og familiens synspunkter der
barnet er akuttplassert.
De nye rutinene
skal være klare for implementering før sommeren. Endringene vil
bidra til at de som kjenner barnet best, og barnet selv, har stor
innflytelse på valg av tiltak og bosted.
Forslag 3:
Stortinget ber regjeringen i forslag
til ny barnevernsreform sette en begrensning på hvor mange ganger
et enkelt barn kan flyttes mellom ulike barnevernstiltak.
Flyttinger mellom
ulike barnevernstiltak som ikke er til barnets beste, er en utfordring
jeg tar svært alvorlig. Bufdir er i gang med å utrede og iverksette tiltak
for å øke stabiliteten i barns tjenester og redusere antall flyttinger.
Flere aktuelle tiltak
kan bidra til å forebygge flyttinger som ikke er til det beste for
barna. Kompetanseoppbygging i kommunene er viktig, for å bidra til bedre
utredninger og kartlegginger, tidligere hjelp og bedre valg av tiltak.
Dette kan sees i sammenheng med arbeidet med utvikling av et nasjonalt
kartleggingssystem for faglig vurdering av barn, som del av et helhetlig
kvalitetssystem for barnevernet. Det utredes videre hvordan opphold
i institusjon i større grad kan benyttes for å finne riktig tiltak
til det enkelte barn.
Når det gjelder
fosterhjem, utarbeider Bufdir nå samhandlingsforløp som skal bidra
til økt kvalitet ved fosterhjemsplasseringer og færre brudd. Forslag om
hva slags informasjon om barnet fosterforeldre skal ha mottatt før
plassering, er allerede utarbeidet og ute på høring.
Sammen med helseministeren
har jeg også intensivert satsingen på å styrke tilbudet fra psykisk
helsevern til barn i barnevernet. Dette er viktig for å øke stabiliteten
i plasseringer av barn med behov for psykisk helsehjelp. Barne-,
ungdoms- og familiedirektoratet, Helsedirektoratet og regionale
helseforetak har fått flere felles oppdrag i 2017. Blant annet skal
styrkede ambulante tjenester fra psykisk helsevern gi bedre utredninger
og behandling av barna, og de ansatte i barnevernsinstitusjonene
skal få mer veiledning. Det er videre lagt opp til at barnevernet
fra høsten 2018 skal ha to omsorgs- og behandlingsinstitusjoner
hvor tjenester fra psykisk helsevern vil være betydelig lettere
tilgjengelig enn i dag. Tilbudet planlegges å omfatte alle regionene
fra 2020.
Lovfestede begrensninger
i antallet ganger et barn kan flyttes mellom ulike barnevernstiltak
mener jeg ikke er veien å gå. Til det er årsakssammenhengene og
de ulike sakene for sammensatte. Det er mange årsaker til at barn
må flytte mellom tiltak. Flyttinger kan for eksempel skje som følge
av en naturlig utvikling i barnas liv, og vil da representere en ønsket
endring og tilpasning.
Representantene
viser til barnevernlovutvalgets forslag om å tydeliggjøre at flytting
så langt som mulig bør unngås. Representantene påpeker at lovutvalget
bare har foreslått dette tatt inn for de barna som er plassert utenfor
hjemmet fordi foreldrene er fratatt omsorgen, og fremhever at tilsvarende
regel bør inntas i den nye loven også på grunn av egne forhold. Høringsfristen
på utvalgets forslag gikk nylig ut. Departementet ser nå på hvordan
forslagene fra utvalget kan følges opp.
Forslag 4:
Stortinget ber regjeringen i forslag
til ny barnevernsreform legge til grunn at enetiltak for barn i
barnevernsinstitusjoner ikke skal forekomme, så fremt det ikke i
spesielle tilfeller vurderes som barnets beste.
I likhet med representantene
legger jeg til grunn at plassering i fosterhjem eller institusjonsavdelinger med
andre barn er hovedregelen. Bufdir opplyser at det i dag bor i alt
15 barn i en institusjonsavdeling med ett barn. I tilfeller hvor
enetiltak vurderes å være til barnets beste, skal målsettingen for
enetiltak være klart formulert, også med tanke på når enetiltaket skal
opphøre. Barn med slike tilbud er barn som ikke kan være i et fosterhjem
eller i en institusjonsavdeling med andre barn i en gitt periode.
Dette er barn som kan være en fare både for seg selv og andre og som
krever døgnkontinuerlig og tett oppfølging.
Satsingen på å få
et bedre tilbud fra psykisk helsevern er det viktigste tiltaket
for å forebygge og redusere bruken av enetiltak i barnevernet. En
videreutvikling av et spesialisert og differensiert institusjonsbarnevernet,
herunder styrking av kompetansen i barneverninstitusjonene, vil
også kunne bidra til færre enetiltak.