Forslagsstillerne foreslår at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2018 skal foreslå en ordning med minstefradrag eller næringsfradrag for selvstendig næringsdrivende/enkeltpersonforetak på tilsvarende nivå som minstefradraget for personlige skattytere.

Enkeltpersonforetak får i dag fradrag for sine faktiske kostnader knyttet til arbeidet. Lønnsmottakere får istedenfor et minstefradrag som er ment sjablonmessig å dekke alle kostnadene som lønnstakere har knyttet til arbeidet. I de tilfeller hvor dokumenterte utgifter er større enn minstefradraget, kan skattyter imidlertid få fradrag for de faktiske kostnadene. Det sjablonmessige minstefradraget sikrer at de aller fleste lønnstakere slipper å dokumentere faktiske utgifter, noe som er arbeidsbesparende både for lønnstakerne og skatteetaten. Enkeltpersonforetak har normalt høyere utgifter til inntektens erverv enn det lønnstakere har. De har ofte også større variasjon i kostnadene. Det er derfor rimelig at de må dokumentere sine kostnader. Selv om minstefradraget over tid har økt betydelig, får over 60 pst. av de næringsdrivende i enkeltpersonforetak fradrag som overstiger maksimalt minstefradrag for lønnstakere.

Jeg mener også at forslagsstillernes begrunnelse, som er at selvstendig næringsdrivende betaler mer i skatt enn en vanlig lønnsmottaker, ikke er riktig. Det er ikke slik at selvstendig næringsdrivende betaler rundt 30 000 kroner mer i skatt på samme inntekt sammenliknet med lønnstakere. Den samlede skattebelastningen for selvstendig næringsdrivende er normalt lavere enn for arbeidstakere. Dette har vi blant annet redegjort for i Skattemeldingen (Meld. St. 4 (2015-2016)), og jeg har kommentert dette i spørsmål fra representanten Terje Breivik tidligere. Dette skyldes i stor grad at de samlede trygdeavgiftene er høyere for arbeidstakere enn for næringsdrivende. Mens næringsdrivende betaler en trygdeavgift på 11,4 pst., belastes arbeidstakere både med trygdeavgift på 8,2 pst. og indirekte med arbeidsgiveravgift på opp mot 14,1 pst. De høyere trygdeavgiftene må ses i sammenheng med at arbeidstakere har noe større rettigheter i folketrygden.

Jeg mener det er riktig å inkludere arbeidsgiveravgiften i dette regnestykket. Selv om det formelt sett er bedriftene som betaler arbeidsgiveravgiften, vil en arbeidsgiver ta hensyn til alle lønnskostnader, også arbeidsgiveravgiften, når han vurderer hvor mye han kan betale i kontantlønn til de ansatte. På samme måte kan en anta at næringsdrivende som ansetter seg selv i sitt eget aksjeselskap, også regner inn kostnaden ved arbeidsgiveravgift når de vurderer hvor mye kontantlønn de skal betale til seg selv. Det er derfor rimelig å legge til grunn at det er arbeidstakerne som reelt sett belastes arbeidsgiveravgiften, ikke arbeidsgiverne. Og det er den reelle skattebelastningen som er av betydning, ikke hvem som formelt sett betaler inn skatten.

Forslagsstillerne peker på at arbeidsgiveravgiften varierer i ulike deler av landet. Det stemmer, men selv med den nest laveste satsen på 6,4 pst. vil den maksimale effektive skattesatsen for lønnstakere ikke være lavere enn for enkeltpersonforetak. Det er videre relativt få som omfattes av nullsatsen i arbeidsgiveravgiften, og disse nyter dessuten godt av at skattesatsen på alminnelig inntekt for personlige skattytere, inkludert for personlig næringsdrivende, er 3,5 prosentenheter lavere i Finnmark og Nord-Troms enn i resten av landet.

I tillegg er det en rekke utfordringer som må løses dersom en skal innføre et minstefradrag/næringsfradrag for enkeltpersonforetak. For det første må det avklares hvordan et slikt fradrag skal samordnes med minstefradrag i lønns- og pensjonsinntekt for å unngå dobbelt fradrag. For det andre må en finne ut av hvilke typer utgifter minstefradraget eventuelt skulle komme til erstatning for. Når minstefradraget skal komme til erstatning for fradragsberettigede utgifter, som det gjør for lønnstakere, vil mange selvstendig næringsdrivende ikke benytte minstefradraget på grunn av at de faktiske utgiftene ville være høyere enn minstefradraget. Et slikt fradrag er også kostbart. I forbindelse med statsbudsjettet 2017 anslo Finansdepartementet at et slikt fradrag ville kunne koste om lag 1,7 mrd. kroner i tapte skatteinntekter.

På denne bakgrunn bør det ikke innføres et minstefradrag/næringsfradrag for enkeltpersonforetak.

Forslagsstillerne foreslår at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2018 om å foreslå endringer i innskuddspensjonsloven som innebærer økt adgang til skattefavorisert pensjonssparing for enkeltpersonforetak.

Enkeltpersonforetak har adgang til å opprette pensjonsordning, og etter lov om innskuddspensjon kan det gis inntektsfradrag for innbetalt premie for pensjonsordning som tilfredsstiller vilkår fastsatt i loven. Beløpsgrensen for inntektsfradrag som gis for innskudd til pensjonsordning for selvstendig næringsdrivende, for personlig deltaker i deltakerlignet selskap eller for en ansatt eier av aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, er fastsatt til 4 pst. av beregnet personinntekt fra næring, jf. innskuddspensjonsloven § 2-3 annet ledd.

Tjenestepensjonsordningene er kollektive ordninger der det stilles vilkår om likebehandling og forholdsmessighet, der ansatte ikke kan reservere seg mot medlemskap og der arbeidsgiver fastlegger sparenivået for de ansatte. Innskuddsordninger for selvstendig næringsdrivende mv. har i realiteten form av en individuell pensjonssparing. Det er den enkelte næringsdrivende som selv fatter beslutningen om hvor mye av egen inntekt som skal settes av til egen pensjon. Selvstendig næringsdrivende har for øvrig også tilgang til skattefavorisert individuell pensjonssparing (IPS).

Jeg er likevel enig med representantene bak forslaget i at det kan være grunn til å vurdere om selvstendig næringsdrivende skal ha bedre mulighet til skattefavorisert pensjonssparing.

Forslagsstillerne foreslår at regjeringen snarest fremmer forslag om å utvide ordningen med statlig bidrag til AFP til også å gjelde for enkeltpersonforetak og selvstendig næringsdrivende, dersom ordningen videreføres.

Forslaget er forelagt Arbeids- og sosialdepartementet, som viser til at avtalefestet pensjonsordning (AFP) er en tariffestet pensjonsordning som partene i arbeidslivet står bak. Arbeids- og sosialdepartementet opplyser videre at partene har startet en evaluering av ordningen, og at det tas sikte på at evalueringen sluttføres i løpet av 2017.

Forslagsstillerne foreslår at regjeringen snarest, og senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2018, fremmer forslag om å gjøre om ordningen med forskuddsbetaling av skatt for enkeltpersonforetak til etterskuddsbetaling tilsvarende som det som gjelder for ansatte/selskaper. Forslagsstillerne foreslår også at ordningen med fremskyndet forfall avvikles.

Jeg gjør oppmerksom på at dagens regler tilstreber sammenfall mellom skattebetaling og inntjening også for enkeltpersonforetak. Tanken er at inntekter skal beskattes når de opptjenes, og at lønnsmottakere og selvstendig næringsdrivende, som begge er personlige skattytere, skal stilles mest mulig likt i betalingsordningen av skatt.

For enkelte selvstendig næringsdrivende kan likevel forfallsterminene for forskuddsskatten falle urimelig ut sett hen til inntektsstrømmen, slik at andre forfallstidspunkter bør gjelde. Næringsdrivende kan i slike tilfeller be skatteoppkreveren om å fastsette forfallsterminene slik at forfall for skatten sammenfaller bedre med inntjeningen.

Jeg ser derfor ikke grunnlag for å endre regelverket for skattebetaling for enkeltpersonforetak i og med at formålet med regelverket allerede er at personlige skattytere behandles mest mulig likt.

Bestemmelsen om fremskyndet forfall for næringsdrivende er først og fremst innfordringsmessig begrunnet, og bør ikke fjernes. Ved mislighold av én termin av forskuddsskatten er det en risiko for at dette vil bli etterfulgt av ytterligere mislighold senere terminer. Skatteoppkrever gis da mulighet til å sikre hele skatteforpliktelsen ved pant i én og samme tvangsforretning. Dette betyr også at skatteoppkrever kan sikre misligholdte eller forventet misligholdte skattekrav på et tidligst mulig tidspunkt. For skyldner har dette samtidig den positive virkningen at denne ikke pådras mer utgifter enn nødvendig dersom også senere terminer misligholdes. Jeg vil også bemerke at skatteoppkreveren normalt vil være tilbakeholden med å foreta innfordringsskritt ut over å sikre kravet ved utleggspant. Videre oppfølging bør vanligvis avvente skattefastsettingen, slik at en kan ta i betraktning hvorvidt den utskrevne forskuddsskatten blir helt ut fastholdt eller ikke. Videre vil det ikke påløpe forsinkelsesrenter på de fremtidige terminene, med mindre de ordinære forfallsfrister for også disse terminene oversittes. Det er også utarbeidet særskilte rutiner for å unngå at det skjer automatisk motregning i eventuell til gode skatt ved skatteavregningen. Reglene om fremskyndet forfall har derfor begrensede virkninger for de næringsdrivende sammenlignet med alminnelig forfallsregler.

Forslagsstillerne foreslår at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2018 skal fremme et forslag om å innføre et investeringsfond for enkeltpersonforetak basert på den svenske ekspansjonsfondmodellen. Den svenske ordningen innebærer at det gis et fradrag i næringsinntekten for avsetninger til et fond. Det betales skatt («ekspansionsmedelskatt») tilsvarende skatten som aksjeselskaper ville ha betalt på overskudd. Tilbakeføring fra fondet skattlegges som næringsinntekt korrigert for tidligere betalt skatt. Begrunnelsen for den svenske ordningen er å sikre økt likebehandling av tilbakeholdt overskudd hos personlig næringsdrivende og i aksjeselskaper. Forslagsstillerne mener at en tilsvarende ordning i Norge vil sikre likebehandling av enkeltpersonforetak og aksjeselskap også i Norge.

Begrunnelsen for den svenske ordningen med «expansionsfond» er at enkeltpersonforetak skal ha samme mulighet til å utvide virksomheten med midler som kun skattlegges med selskapsskatt som aksjonærer. Den svenske ordningen må også ses i lys av utformingen av det svenske skattesystemet for næringsdrivende for øvrig. Sverige har en form for delingsmodell som gjelder for aktive eiere i aksjeselskap og enkeltpersonforetak, og som skal bestemme hvor mye av inntekten som stammer fra hhv. arbeid og kapital. Avkastning utover en antatt kapitalavkastning skattlegges som arbeidsinntekt både for enkeltpersonforetak og for aktive aksjonærer, med samme progressivitet og skattesatser. Siden aktive aksjonærer i Sverige dermed står overfor et progressivt skattesystem på uttak utover skjerming, gir dette aksjonærene en mulighet til å spare skatt ved å jevne ut uttakene over tid. I Sverige bidrar derfor expansionsfondsordningen for enkeltpersonforetak til mer likebehandling mellom aktive aksjonærer og enkeltpersonforetak ved at denne muligheten også gis til enkeltpersonforetak.

Skattesystemet for enkeltpersonforetak og aksjeselskap i Norge avviker en del fra det svenske skattesystemet. I det norske skattesystemet sikres skattemessig likebehandling i all hovedsak gjennom utformingen av skjermingsmetoden (dvs. aksjonærmodellen, foretaksmodellen og deltakermodellen). Mens reinvesteringer i enkeltpersonforetak øker skjermingsgrunnlaget og gir grunnlag for høye fremtidige fradrag, er skjermingsgrunnlaget uendret ved reinvesteringer i aksjeselskaper. Samlet gir dette om lag lik beskatning av virksomhetsformene over tid. I tillegg, og i motsetning til i Sverige, skattlegges skattepliktig utbytte og gevinst ikke som arbeidsinntekt hos aksjonæren, men med en flat skattesats. Aktive aksjonærer i Norge har derfor ikke noen skattemessig fordel knyttet til å jevne ut inntektene over tid.

Norske aksjonærer har altså i utgangspunktet ikke noen skattemessig fordel sammenlignet med enkeltpersonforetak. Dersom man innfører en investeringsfondsordning i Norge, vil det altså fremstå som en særskilt skattefordel for enkeltpersonforetak sammenlignet med aktive aksjonærer. En kan derfor ikke bruke den svenske begrunnelsen om likebehandling for å innføre en tilsvarende ordning i Norge.

I tillegg er det en rekke andre innvendinger mot å innføre en fondsordning. Ordningen kan bidra til innelåsing av kapital dersom skattyterne oppfatter det som en fordel å skyve på skatten. Fjerning av ordninger som låste kapitalen inne, var blant hovedtiltakene i 1992-reformen for å sikre kapitalflyt og høyere kapitalavkastning. En mulig innelåsingseffekt vil også kunne skape en barriere mot forretningsmessig fornuftige omorganiseringer fra enkeltpersonforetak til aksjeselskap. Den enkelte næringsdrivende vil også årlig måtte vurdere om det er hensiktsmessig å sette av beløp, blant annet med hensyn til hvilket trinn i trinnskatten de havner i og opptjening av pensjonspoeng. Videre vil det komplisere regelverket og praktiseringen av det, redusere skatteinntektene på kort sikt og kreve økt ligningsmessig kontroll. En rekke særlige spørsmål ville også oppstå, blant annet ved opphør av virksomhet, herunder omdanning/skifte av eierform, og for ektefeller. Det ville bli nødvendig med bestemmelser om pliktig inntektsføring av avsetningsbeløp for å unngå «evig liv» for avsetningene. Blant annet egenkapitalreduksjon, dødsfall, overdragelser og lange tidsforløp måtte vurderes som mulige avviklingskriterier. En særlig utfordring ligger i at avsetningene bare ville gjelde personinntekten og ikke alminnelig inntekt, slik at avviklingsreglene måtte skille tydelig mellom disse to inntektsgrunnlagene. Detaljreguleringen rundt en slik ordning synes på denne bakgrunn å bli omfattende.

På denne bakgrunn mener jeg det ikke bør innføres en investeringsfondsordning for enkeltpersonforetak.

Forslagsstillerne foreslår å innføre et fritak for arbeidsgiveravgift i de tre første årene for nyoppstartede virksomheter med inntil 5 ansatte.

Den geografiske differensieringen av arbeidsgiveravgiften (DA-ordningen) innebærer at en fjerning av arbeidsgiveravgiften virker forskjellig avhengig av hvor bedriften etableres. Eksempelvis vil nyetablerte, små bedrifter i sone 5 (Finnmark og Nord-Troms) ikke ha noen gevinst av at arbeidsgiveravgiften fjernes. Jeg mener derfor at dette er et lite egnet virkemiddel dersom formålet er å gi en generell støtte til nyetablerte, små bedrifter.

Jeg vil videre peke på at arbeidsgiveravgiften i Norge allerede er relativt komplisert og skal tjene flere formål (fiskal- og regionalpolitikk). Å legge inn nye formål gjennom et fritak for enkelte virksomheter vil gjøre regelverket ytterligere komplisert og øke etterlevelseskostnadene. Forslaget vil dessuten kunne bidra til å redusere virkningen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Selv om fritaket er midlertidig, vil insentivene til å etablere seg i distriktene, som har lavere satser, kunne svekkes. Forslaget kan medføre plikt til å notifisere en endring av DA-ordningen.

Det er også usikkert i hvilken grad forslaget vil kunne medføre reelle nyetableringer. Forslaget gir insentiver til å reetablere eksisterende virksomhet under nytt navn og i samsvar med kriteriene for å bli ansett som ny virksomhet, eller til å splitte opp større virksomheter i enheter på maksimalt 4 ansatte. Forslaget vil dermed kunne medføre at mange virksomheter velger en forretningsmessig mindre gunstig organisering utelukkende for å spare arbeidsgiveravgift. Det vil ikke være mulig å skille reelle behov for omstrukturering fra skatteplanlegging.

Forslagsstillerne foreslår at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet 2018 skal fremme forslag om å innføre en ordning med tidsbegrenset rabatt i formuesskatten for gründere ved børsintroduksjon.

Jeg er enig i at vi trenger gründere som kan starte nye, lønnsomme bedrifter, og at det er viktig å stimulere til gründer-virksomhet. Det er antagelig også lett å enes om hva vi legger i gründer-begrepet. Men det er en annen sak er å gjøre dette meningsinnholdet operasjonelt og praktikabelt i formuesskatten. Jeg mener at «gründer»-begrepet ikke er presist nok til å brukes i en skatteregel.

Hvis man alternativt skal bruke objektive og etterprøvbare kriterier for å definere gründere, for eksempel ved krav til eiertid og eierandel i et selskap som er ny-introdusert på børsen, vil dette være håndterbart hvis rabatten kun gis anvendelse for personlige aksjonærer (gründere) som eier aksjer direkte i det børsnoterte selskapet. Det er imidlertid vanlig at gründere eier sine aksjer gjennom et ikke-børsnotert aksjeselskap. Dersom aksjer i børsnoterte selskap som eies indirekte gjennom et annet aksjeselskap skal være omfattet, vil det komplisere ordningen betydelig. Når et ikke-børsnotert holdingselskap også har aksjonærer utenfor en gründer-krets, må selskapets skattemessige formuesverdier i tilfelle fastsettes på to ulike måter, henholdsvis med og uten gründer-rabatt. Det vil gi merarbeid for selskapene og kreve endringer i skatteetatens systemer. Kompleksiteten øker ytterligere hvis de børsnoterte aksjene er eid i kjeder av selskaper, dvs. i en eierstruktur med ett eller flere mellomliggende selskaper til det børsnoterte selskapet. Som følge av at rabatten nødvendigvis er knyttet til fysiske personer (som er de formuesskattepliktige), vil regelverket også kompliseres når det skal sikres transparens for rabatten gjennom slike kjeder av selskaper. Skal man unngå dette, må rabattordningen eventuelt avgrenses mot aksjer i børsnoterte gründerselskap som er eid indirekte gjennom andre selskaper. Det vil imidlertid føre til at regelen i liten grad treffer dem man ønsker å tilgodese med rabatten.

Alternativet til dette er en vid utforming av rabattordningen der rabatten gis anvendelse for alle som er aksjonærer i selskap som introduseres på børsen. Det vil gi en enklere regel. Men det vil også innebære at rabatten får et anvendelsesområde som går betydelig lenger enn formålet rekker. Det vil tilgodese alle typer finansielle og strategiske investorer i slike selskap, og vil gi en uheldig forskjellsbehandling av børsnoterte selskap avhengig av deres historikk på børsen. Dette kan også reise spørsmål om dette er ulovlig statsstøtte etter EØS-regelverket.

Jeg mener også at forslaget reduserer muligheten for å sette ned satser og strider mot prinsippene om likebehandling og forenkling. På denne bakgrunn fastholder jeg vurderingen i Prop 1 LS (2016/2017) kap. 4.3. om at det ikke bør innføres en tidsbegrenset rabatt i formuesskatten for gründere ved børsintroduksjon.

Forslagsstillerne foreslår at Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2018 om å fremme forslag om å endre beskatningstidspunktet for ansatteopsjoner fra kjøpstidspunkt til realiseringstidspunkt.

I begrunnelsen viser forslagsstillerne til at problemet med dagens opsjonsbeskatningsordning, der mottaker må skatte av ev. fordel vunnet ved opsjonen når aksjen kjøpes, blant annet er at ingen verdier er realisert på dette tidspunktet, noe som kan gi likviditetsutfordringer. Videre vises det til at bedriften på beskatningstidspunktet ofte fortsatt går med underskudd, og at det er et åpent spørsmål hvorvidt den ansatte faktisk vil tjene penger på aksjene eller ikke.

Jeg er enig med forslagsstillerne om at de skisserte utfordringene gir grunn til å vurdere en endring i innretningen av opsjonsbeskatning i arbeidsforhold. Som forslagsstillerne peker på, er det imidlertid først og fremst det de omtaler som gründerbedrifter som møter disse utfordringene med dagens opsjonsbeskatningsordning. Det er disse små og nystartede bedriftene, som ikke i samme grad som etablerte bedrifter, kan konkurrere om å tilby tilstrekkelig høye lønninger. Det er videre først og fremst i slike bedrifter at det er høy risiko for senere tap på aksjene. Jeg mener derfor at det er for de små, nyetablerte bedriftene at det er grunn til å vurdere endringer.

Forslagsstillerne foreslår at Stortinget treffer anmodningsvedtak om at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2018 skal fremme forslag om å utvide ordningen med skattefri etter- og videreutdanning til også å gjelde for enkeltpersonforetak.

I sin begrunnelse viser forslagsstillerne til ordningen med skattefri etter- og videreutdanning, hvor arbeidsgiver i aksjeselskap kan dekke skolerelaterte utgifter for sine ansatte uten at den ansatte blir skattlagt for fordelen, mens selvstendig næringsdrivende ikke kan dra nytte av den samme ordningen.

Hovedprinsippene for skattemessig behandling av kostnader til utdanning er de samme for selvstendig næringsdrivende som for arbeidstakere. Det gjelder likevel noen særregler for kostnader som dekkes av en arbeidsgiver.

Etter skattelovens generelle regler kan en arbeidsgiver skattefritt dekke utgifter til vedlikehold av kompetanse, når en er i et arbeidsforhold hvor kompetansen er relevant. Arbeidsgiver som dekker utdanning, kurs mv. for sine ansatte har krav på fradrag for utbetalingene. Dette gjelder også for selvstendig næringsdrivende som har ansatte.

De generelle reglene gjelder også for selvstendig næringsdrivendes fradragsrett for kostnader til egen utdanning. Dersom utdanningen har en betydning for et konkret yrke som den selvstendig næringsdrivende allerede utøver, gis det fradrag for kostnader.

Etter de særlige reglene om skattefritak for utdanning i arbeidsforhold kan arbeidsgiver dekke kostnader til utdanning for ansatte skattefritt, også når utdanningen gir ny kompetanse. Det er en forutsetning at kompetansen kan benyttes i nåværende eller fremtidig arbeid hos arbeidsgiveren. En kan skattefritt få dekket inntil fire semester med studier på heltid, maksimalt 20 måneder (120 studiepoeng), eventuelt tilsvarende mengde fordelt over lengre tid. Når utdanningen dekkes i forbindelse med opphør av arbeidsforhold og gir kompetanse som kan nyttiggjøres ved søking av nytt arbeid hos annen arbeidsgiver, er skattefritaket begrenset oppad til tre ganger folketrygdens grunnbeløp (om lag 139 000 kroner).

Særreglene gjelder tilfeller der arbeidsgiver finansierer utdanning som har relevans for arbeidsgiverens virksomhet. I tillegg omfattes utdanning som har sammenheng med opphør av et arbeidsforhold, men bare innenfor kostnadsrammen på tre ganger folketrygdens grunnbeløp. Disse reglene kan ikke brukes for selvstendig næringsdrivende som tar utdanning som ikke er knyttet til et konkret yrke som skattyteren allerede utøver. Jeg mener at det ikke bør innføres en mer omfattende fradragsrett for kostnader til utdanning, og at det fortsatt bør stilles krav om en form for tilknytning til en eksisterende bedrift eller yrkesutøvelse.

Forslagsstillerne foreslår at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2018 skal fremme forslag om å gjeninnføre ordningen med tilskudd til ulønnet forskningsinnsats. Forslagsstillerne begrunner forslaget med at ulønnet forskningsinnsats ikke regnes med i beregningen av grunnlaget for skattefradrag gjennom Skattefunn-ordningen. En tilskuddsordning for ulønnet forskningsinnsats har eksistert tidligere, jf. St.prp. nr. 65 (2004-2005) og Innst. S. nr. 240 (2004-2005). Ordningen eksisterte bare ett år, da det ikke ble bevilget midler til ordningen etter 2005.

Ulønnet arbeidsinnsats er generelt ikke fradragsberettiget etter skatteloven. En viktig grunn til dette er at slike kostnader er svært krevede å kontrollere. Effektiv kontroll av en tilskuddsordning for ulønnet forskningsinnsats ville krevd et uforholdsmessig stort kontrollapparat. Det ville i tillegg blitt ressurskrevende å administrere en slik ordning på siden av Skattefunn-ordningen. Jeg mener de administrative og kontrollmessige hensynene bør veie tungt, og at forslaget derfor ikke bør følges opp.

Forslagsstillerne ber regjeringen snarest innføre en innovasjonsbørs i tråd med regjeringsplattformens formuleringer.

I plattformen står det at regjeringen vil opprette en innovasjonsbørs for enklere å kunne koble gründere med privat kapital og vurdere å koble dette til skatteincentiver.

Regjeringen har gjennomført flere tiltak for å koble gründere med privat kapital. Som en del av oppfølgingen av regjeringens gründerplan, Gode ideer - fremtidens arbeidsplasser, ble Innovasjon Norge i 2016 tilført 30 mill. kroner til satsingen Møteplasser for Vekst. Midlene skal benyttes til å støtte møteplasser for gründere, kompetanse og kapital og til kompetansetjenester rettet mot gründere. Oppdraget er videreført i 2017. I tillegg har en rekke ordninger som bidrar til finansiering av gründere blitt økt, som for eksempel den landsdekkende etableringstilskuddsordningen og presåkornfondordningen. Siden navnet innovasjonsbørs allerede var tatt i bruk av andre aktører har ikke tiltakene blitt knyttet til navnet innovasjonsbørs.