Avgrensing i retten for statlige klageinstanser til å overprøve utøvingen av det frie skjønnet i kommunen

Komiteen viser til at det frie skjønnet innebærer at kommunen kan velge mellom ulike lovlige løsninger når de gjør vedtak, når det gjelder valg av tjenestetilbud og omfanget av tjenestene. Kommunen har fritt skjønn så lenge loven og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper ikke dikterer valget av løsning ut fra et bestemt faktum. Kommunen står med andre ord fritt til å velge mellom flere lovlige alternativ. Det frie skjønnet åpner for at kommunene kan tilpasse vedtak og praksis til ulike lokale og individuelle forhold. Fritt skjønn gir rom både for faglige vurderinger (faglig-administrativt skjønn) og for lokalpolitiske vurderinger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at kommunalt selvstyre innebærer grunnleggende sett at kommunene har rett til å styre seg selv.

Komiteen viser til at kommunene er selvstendige forvaltningsorgan. De er ikke underlagt andre statlige organer enn Stortinget som lovgiver om ikke andre underordningsforhold følger av lov.

Det kommunale selvstyret ble grunnlovfestet våren 2016.

Komiteen merker seg at departementet viser til forarbeidene til forvaltningsloven § 34, som peker på at kommunen som «generalist» har ansvar for en helhetlig og samordnet politisk og økonomisk styring. Statlig overprøving av det frie skjønnet kan gjøre det vanskeligere for kommunen å stå ansvarlig for en samordnet politikk, jf. Ot.prp. nr. 51 (1995–96) s. 38. Videre mener komiteen at prinsippet om nærhet betyr at valget mellom flere lovlige alternativ skal tas så nær innbyggerne som mulig og ikke på et mer sentralt nivå enn nødvendig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til forslaget om at det skal legges «stor» vekt på kommunenes og fylkeskommunenes vurdering ved overprøvingen av det frie skjønn. Disse medlemmer viser også til at endringsforslaget er generelt angitt, men med visse unntak.

Disse medlemmer understreker betydningen av det lokale selvstyret og behovet for å tillegge lokaldemokratiets vurderinger stor vekt. Det er også behov for å gi det lokale selvstyret rom til å styre godt tilpasset lokale forhold. Det legges til grunn at lokalpolitikerne har et ønske om å gjøre gode vedtak for seg selv og sine innbyggere, og at dette gjøres også med henblikk på andre relevante hensyn. Det er avgjørende at kommunene og fylkeskommunene får de rammebetingelser de trenger for å skjøtte sine oppgaver best mulig. I praksis vil dette som regel bety tilstrekkelige økonomiske rammer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er samtidig av den oppfatning at departementets forslag her ikke er noe godt svar på de behov som kommunene, fylkeskommunene og deres innbyggere har. Disse medlemmer understreker at det ofte vil være økonomiske begrensninger som styrer kommuners og fylkeskommuners valg. Dersom man skulle underbygge og styrke lokaldemokratiet ville, det derfor vært nærliggende å styrke deres muligheter til å styre seg selv til fordel for sine innbyggere på en bedre måte enn i dag.

Disse medlemmer viser også til at det er flere utfordringer knyttet til departementets forslag. Den foreslåtte endringen vil kunne medføre begrensninger når det gjelder oppnåelse av lovformål. Disse medlemmer stiller spørsmål ved om forslaget til endring i tilstrekkelig grad tar hensyn til innbyggernes interesser og rettigheter.

Disse medlemmer viser til at endringen også vil kunne begrense muligheten ytterligere for klager til å nå gjennom med endringer. Disse medlemmer viser også til at departementet i for liten grad redegjør for hvordan den foreslåtte endringen konkret vil styrke lokaldemokratiet. Det er også i for liten grad redegjort for hvordan ulike sektorer vil berøres av endringen ettersom endringen som foreslås er generell.

Disse medlemmer mener at proposisjonen ikke er godt nok utredet. Dette gjør det også noe utfordrende å ta stilling til endringene. Disse medlemmer er positive til at saken tas opp på ny på et senere tidspunkt. Disse medlemmer legger imidlertid da til grunn at andre tiltak, herunder en styrking av kommuneøkonomien og vurderinger av andre virkemidler vurderes, for eksempel gjennom styringsdialogen med Fylkesmenn og underliggende etater, praktisering av innsigelsesinstituttet mv.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker seg at det er uklarhet og varierende praksis når det gjelder Fylkesmannens overprøving av kommunale vedtak etter klage.

Dette medlem viser til at i NOU 2004:18 Helhet- og plan i sosial- og helsetjenestene, som var utgangspunkt for helse- og omsorgstjenesteloven, ble klageordningen og kvaliteten på den drøftet. Et flertall foreslo (s. 161) en ren og klar bestemmelse om prøvingsrett for Fylkesmannen av alle sider av vedtaket, sålydende:

«Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket. Fylkesmannen kan av eget tiltak ta opp saker til lovlighetskontroll.»

Dette medlem viser til at i NOU-en s. 141–142 begrunnet flertallet sitt syn som følger:

«Utvalgets medlemmer Bernt, Braut, Dale, Gullestad, og Lommerud legger til grunn at det i praksis som alt overveiende hovedregel bare vil være aktuelt å overprøve den konkrete skjønnsutøvingen i saker av denne typen i situasjoner hvor det i realiteten foreligger rettslige feil ved grunnlaget for denne, som ubegrunnet forskjellsbehandling, at det er tatt utenforliggende hensyn, eller brudd på forholdsmessighetsprinsippet eller kravene i utkastets § 1-4 nr. 1 og 2 til hvordan det faglige og forvaltningsmessige skjønnet skal utøves. Lovlighetskontrollen vil således omfatte både krav til faglig forsvarlighet og til lovlig skjønnsutøving, herunder om man oppfyller lovens krav om å legge vekt på tjenestemottakers behov og ønsker. Disse medlemmer mener at det i denne situasjon vil være mer ryddig, og bedre egnet til å gi et riktig fokus på det reelle prøvingstemaet, om det fastslås klart at det er rettslige spørsmål som prøves ved klage til fylkesmannen. Dette medfører samtidig at det blir sammenfall mellom fylkesmannens kompetanse i klagesaker og hans eller hennes kompetanse i til-synssammenheng.

Det forhold at det fremheves at det er tale om en lovlighetskontroll, vil også være egnet til å styrke legitimiteten av den overprøving som foretas av kommunale prioriteringer ved slik klagesaksbehandling. På samme måte som i tilsynssaker vil spørsmålet om faglig forsvarlighet måtte oppfattes som et rettsspørsmål ved klagesaksvurdering, og det samme gjelder spørsmålet om et tjenestetilbud er så mangelfullt, eller vilkårene som settes for dette, er så byrdefulle, at vedtaket må anses å være uforholdsmessig belastende for tjenestemottaker, eller om hensynet til tjenestemottakers integritet og egne ønsker er tillagt tilstrekkelig vekt ved valg mellom flere ulike tjenestealternativer eller tjenestens konkrete gjennomføring. Det betyr at det i realiteten bare er rom for et ikke rettslig overprøvbart forvaltningsskjønn når det foretas vurderinger av om det skal gis større eller andre ytelser enn det som er nødvendig for å oppfylle faglige – og dermed rettslige – krav om forsvarlige tjenester. Dette er spørsmål som etter disse medlemmers oppfatning ikke er egnet for avgjørelse av et organ uten budsjettansvar på vedkommende område.

I kontrollen av om vedtaket bygger på en lovlig skjønnsutøving, ligger et krav om en helhetlig vurdering av tjenestemottakers eller søkers behov, og om fravær av utenforliggende hensyn og lik behandling av like saker. I tillegg vil saksbehandlingen bli prøvd, herunder om den begrunnelsen som er gitt for vedtaket, herunder skjønnsutøvelsen, oppfyller kravene i Forvaltningsloven § 25. Høyesterett har fastslått at kravene til en slik begrunnelse vil bli skjerpet i situasjoner hvor avgjørelsen har stor betydning for parten, og spesielt hvis den fremtrer som påfallende innholdsmessig, Dette betyr at den rettslige prøvingen etter omstendighetene vil kunne gå ganske langt også inn i forvaltningsskjønnet. Ved avgjørelsen av hvilke konsekvenser eventuelle rettslige feil skal få for vedtaket, skal fylkesmannen på vanlig måte vurdere om vedkommende feil fører til at vedtaket blir ugyldig. Den sentrale problemstillingen vil her være, særlig i forhold til bokstav c i mindretallets forslag, om det er tale om en vesentlig feil – en feil som man ikke kan se bort fra kan ha påvirket vedtakets innhold, jf. Forvaltningsloven § 41.»

Dette medlem viser til at mindretallet i utvalget foreslo at Fylkesmannens prøvingsrett av forvaltningsskjønnet ble opphevet helt:

«5. Ved klagebehandlingen skal fylkesmannen kontrollere at avgjørelsen er a) innholdsmessig lovlig, og herunder oppfyller krav om faglig forsvarlighet og ikke er uforholdsmessig belastende for tjenestemottaker, b) er truffet av rett person eller organ, c) bygger på en betryggende saksbehandling, korrekt faktum og en forsvarlig skjønnsutøving.»

Dette medlem viser til at NOU 2004:18 nettopp problematiserer at Fylkesmannens lovlighetskontroll ikke fungerer godt nok i dag, og at det henvises til «fritt skjønn» også der det er spørsmål om tolking og håndheving av lovens minstestandarder. Dette er alvorlig og bryter med politiske forpliktelser som likeverdig tilbud uavhengig av hvilken kommune en bor i.

Det er også grunn til å spørre seg i hvor stor grad Fylkesmennene har fått klare styringssignaler fra departementet om at de ikke skal plukke ved det lokale skjønn, og at denne holdningen kan ha gitt overslag på lovlighetsprøvingen – altså kontroll med at borgeren får de ytelser han eller hun har rettskrav på, ikke om det er skjønnsrommet som er brukt, slik NOU 2004:18 problematiserer. Dette medlem mener dette er alvorlig, og at det er behov for å klargjøre skjønnsrommet slik at det er tydeligere hva som er innenfor lokalt skjønn og hvilke krav som følger av loven uansett. Dette medlem mener at dette arbeidet må gjøres før eventuelle endringer i vektlegging av lokalt skjønn gjennomføres.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at NOU 2004:18 ble fulgt opp ved behandling av Prop. 91 L (2010–2011) om ny helse- og omsorgstjenestelov, og at proposisjonen den gang inneholdt en grundig utredning av klage- og tilsynsordningene.

Klageinstansen

Komiteen viser til at for et enkeltvedtak som er gjort av forvaltningsorgan opprettet i medhold av kommuneloven, er klageinstansen kommunestyret, formannskapet eller én eller flere særskilte klagenemnder som er oppnevnt av kommunestyret. Departementet er likevel klageinstans når vedtakene er gjort av kommunestyret, jf. forvaltningsloven § 28 andre ledd.

Komiteen merker seg at den formelle hovedregelen er at kommunestyret er klageinstans for kommunale vedtak. Den praktiske hovedregelen er at et statsforvaltningsorgan (ofte Fylkesmannen) er klageinstans for kommunale vedtak, siden dette er eksplisitt fastsatt i flere særlover.

Plikt til å legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret

Komiteen viser til høringen, der departementet foreslo å endre § 34 slik at statlige klageinstanser skal legge «stor vekt» på hensynet til det kommunale selvstyret.

I høringsnotatet ble det lagt opp til at regelen fortsatt skal være en standardregel.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, ser derfor at regelen vil være fleksibel og kunne tilpasses ulike områder, men hensynet til det kommunale selvstyret vil gjennomgående veie tyngre enn i dag.

«Forslaget innebærer ikke endringer i retten klageinstansen har til å overprøve rettsanvendelsen, saksbehandlingen eller faktum, og om skjønnsutøvelsen innebærer misbruk av myndighet. De rettigheter og plikter som innbyggerne har etter lov og forskrift, vil derfor ikke bli påvirket av forslaget. Regelen legger føringer for vektingen av hensynet til det kommunale selvstyret når klageinstansen prøver det frie skjønnet i kommunen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg ikke til forslaget om at det heretter skal legges stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret i klagesakene.

Disse medlemmer støtter forslaget om å gi en begrunnelse for hvordan man har vektlagt hensynet til kommunalt selvstyre innenfor dagens lovtekst.

Disse medlemmer viser til at det da må fremgå klart av en slik begrunnelse at det som er tema for vurderingen, er spørsmål om rom for ulike måter å organisere tjenestene på, eller tilbud som går ut over lovens minstekrav på det aktuelle saksområdet. I dette ligger at Fylkesmannen må være nøye på å få frem og påse at det kommunale selvstyret ikke brukes som begrunnelse for lokale avvik fra krav til kommunale tjenester som er forankret i lov, som minstekrav til stønad til livsopphold, og faglig forsvarlige tjenester innen helse- og omsorgtjenester, barnevern og grunnskole. Disse medlemmer vil be om at dette innskjerpes overfor Fylkesmennene.

Tvisteløsningsmekanisme for rettslige tvister mellom stat og kommune

Rett for kommunene til å reise sak for domstolene

Komiteen viser til at kommunene er selvstendige rettssubjekt uavhengig av statsforvaltningen. Kommunene har som staten partsevne, jf. tvisteloven § 2-1. Det er derfor i utgangspunktet ikke noe som er til hinder for at en kommune reiser sak mot staten.

Komiteen viser til at det kan bare reises sak om «rettskrav», jf. tvisteloven § 1-3 første ledd. I det ligger det at kravet som saksøkeren vil fremme, må kunne avgjøres med grunnlag i rettslige regler. Gyldigheten av et forvaltningsvedtak vil normalt være et slikt rettskrav. Det følger av tvisteloven § 1-3 andre ledd at «[d]en som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det». Dette tilknytningskravet innebærer at en kommune normalt ikke vil kunne reise søksmål mot staten om gyldigheten av et vedtak i tilfelle der kommunen har noe med saken å gjøre i egenskap av offentlig myndighet.

Komiteen ser at kommuner trolig ikke kan reise søksmål mot staten med krav om erstatning for økte kostnader som følge av et omgjøringsvedtak. Dette innebærer at det i dag som hovedregel bare er privatpersoner som kan bringe enkeltvedtak og andre forvaltningsavgjørelser inn for domstolene.

Søksmålskompetanse for kommunene overfor staten

Komiteen viser til at en rekke vedtak truffet av statlige myndigheter får stor betydning for kommuner og lokalsamfunn.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at begrensningen i kommunens mulighet for å reise sak mot staten svekker lokale myndigheters stilling i møte med statlige myndigheter.

Komiteen viser til at departementet foreslår at kommunene skal kunne bringe vedtak fattet av statlige myndigheter inn for rettslig prøving i domstolen, i saker der den statlige avgjørelsen får følger for kommunene i egenskap av å være offentlig myndighet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at dette vil bidra til rettsriktige avgjørelser, gi et bedre vern av det kommunale selvstyret og sikre at Norge overholder sine folkerettslige forpliktelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til departementets forslag om at kommunene i større grad må få tilgang til en uavhengig prøving av rettslige tvister med staten. Derfor foreslår departementet at kommunene bør få anledning til å reise sak mot staten også når tvisten gjelder uenighet om statlig utøving av offentlig myndighet overfor kommunen.

Disse medlemmer viser til at forslaget representerer en betydelig endring fra dagens system. Det vises også til at Domstoladministrasjonen i sitt høringssvar om saken har pekt på at «konflikter mellom ulike offentlige organer primært bør løses i forvaltningen, uten etablering av egne tvisteløsningsorganer eller bruk av domstoler».

Disse medlemmer viser også til at den foreslåtte endringen også kan medføre risiko for at saken kan trekke ut og bidra til uavklarte rettslige situasjoner. Disse medlemmer er også skeptiske til den rettsliggjøring som en slik tvisteløsning mellom stat og kommune medfører, på bekostning av politisk styring og det politiske ansvaret enhver regjering har for å avveie ulike interesser.

Disse medlemmer viser også til at proposisjonen ikke er godt nok utredet. Det fremgår ikke klart hvorfor det er behov for en slik ordning for rettslige tvister mellom stat og kommune. Det registreres også at folkerettslige kilder, hva gjelder det europeiske charteret, er selektivt sitert. Det vises til at departementet siterer deler av en artikkel hvis hele gjengivelse ville gitt et annet og modifisert bilde av det poenget som søkes gjort i proposisjonen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at dersom forslaget blir vedtatt, vil det være viktig at den private part får ivaretatt sine interesser. Flere høringsinstanser, herunder Advokatforeningen og Jussformidlingen, har understreket at den private part må tas hensyn til og at de må få varsel. Jussformidlingen har også foreslått at den private part må få fri rettshjelp i saker dersom de blir trukket inn.

Dette medlem vil derfor foreslå følgende:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag som sikrer enkeltpersoner fri rettshjelp dersom de vil – eller må – tre inn i saker hvor kommunen saksøker staten.»

Domstolene bør få rollen som tvisteløsningsorgan

Komiteen viser til at departementet i høringsnotatet gjør rede for at det i prinsippet kan tenkes flere ulike tvisteløsningsorgan, eksempelvis en nemnd.

Departementet foreslo i høringsnotatet at det er domstolene som skal løse rettslige tvister mellom staten og kommunene.

Komiteen viser til at det i høringsnotatet ble pekt på at domstolene er et etablert og uavhengig organ for tvisteløsning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at ved å vise tilsvarende tvister mellom stat og kommune til domstolene blir det lagt best til rette for en generell rettsutvikling.

Flertallet viser til at domstolene også er et praktisk alternativ fordi en ikke trenger å bygge opp et annet organ (nemnd), lage regler for dette organet osv. Departementet pekte også på at det vil være lite aktuelt bare å opprette en nemnd uten at beslutningene i nemnda kan overprøves.

Departementet mente også at det er ønskelig med en viss terskel for å bringe saker inn for tvisteløsning.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at departementet i sin drøfting av hvem som bør kunne reise sak, også vurderer søksmålskompetanse på områder hvor kommunene har etablerte interkommunale samarbeid. Departementet konkluderer med at det bare skal være den kommunen som det statlige vedtaket direkte retter seg mot ,som skal gis søksmålskompetanse. Dette medlem mener dette må forstås slik at statlig overprøving av vedtak i interkommunale samarbeid kan prøves for domstolene når kommunene som har etablert det interkommunale samarbeidet, gjør vedtak om dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det følger av lovforslaget, jf. forslag til ny § 1-4 a første ledd i tvisteloven, at en kommune kun kan reise søksmål mot staten om gyldigheten av en statlig avgjørelse der den statlige avgjørelsen angår en avgjørelse som er truffet av kommunen eller fylkeskommunen, eller angår kommunen/fylkeskommunen. Dette innebærer at kommunene ikke kan reise søksmål mot staten om gyldigheten av statlige avgjørelser som retter seg mot alle typer interkommunalt samarbeid. Det følger imidlertid av forslaget til ny § 1-4 a tredje ledd i tvisteloven at i et vertskommunesamarbeid skal likevel samarbeidskommunene kunne reise søksmål om gyldigheten av statlige avgjørelser som retter seg mot vertskommunen. Denne presiseringen vil omfatte stort sett alle tilfeller der et interkommunalt samarbeid treffer enkeltvedtak rettet mot private.

Tvisteløsning i innsigelsessaker etter plan- og bygningsloven

Komiteen viser til at det er et særskilt spørsmål om innsigelser etter plan- og bygningsloven skal omfattes av tvisteløsningsordningen.

Innsigelser etter plan- og bygningsloven kan fremmes til arealdelen i kommuneplanen, kommunedelplan og reguleringsplan. I planarbeidet skal kommunen derfor samarbeide med andre myndigheter, som om nødvendig kan fremme innsigelser til planforslag. Det er kommunen som har primæransvaret for at nasjonale, regionale og andre viktige interesser blir ivaretatt i den kommunale arealplanleggingen. Innsigelser er et virkemiddel for å sikre at disse interessene blir tatt tilstrekkelig hensyn til.

Gjeldende rett

Komiteen ser at reglene om innsigelser til kommunale arealplaner går fram av plan- og bygningsloven §§ 5-4, 5-5 og 5-6, jf. også § 11-16 for kommuneplaner og kommunedelplaner og § 12-13 for reguleringsplaner. Det er kommunen som vedtar planene, men en rekke organer har rett til å fremme innsigelser etter plan- og bygningsloven § 5-4. Statlige og regionale organer kan fremme innsigelser i spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning, eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde. Andre kommuner kan fremme innsigelser i spørsmål som er av vesentlig betydning for kommunens innbyggere, for næringslivet eller natur- og kulturmiljøet i kommunen eller for kommunens egen virksomhet eller planlegging. Sametinget kan fremme innsigelser i spørsmål som er av vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsvirksomhet. Ellers går det fram av § 5-4 fjerde ledd at det alltid vil kunne fremmes innsigelser til planforslag som er i strid med bestemmelser i loven, forskrift, statlig planretningslinje, statlig eller regional planbestemmelse eller overordnet plan.

Komiteen ser at det i tillegg gjelder visse, mer formelle, avgrensinger for innsigelser.

Dersom kommunen ikke tar hensyn til innsigelsene, skal det etter § 5-6 ordinært mekles mellom partene. Fylkesmannen er ansvarlig for meklingen. Dersom partene ikke blir enige, blir saken sendt til departementet for en endelig avgjørelse. Kommunene har etter gjeldende regler ikke søksmålskompetanse i innsigelsessaker. Innsigelser skal begrunnes.

Forslaget om at innsigelser etter plan- og bygningsloven skal kunne bringes inn for domstolen

Komiteen viser til at regjeringen foreslår at innsigelser etter plan- og bygningsloven skal kunne bringes inn for domstolen for rettslig prøving. Innsigelser fra statlige myndigheter skal kunne bringes inn. Slike innsigelser må bringes inn for domstolen før eventuell megling. Videre merker komiteen seg at også innsigelser fra andre instanser, dvs. andre kommuner, fylkeskommuner og Sametinget, skal kunne prøves i domstolen. Det samme gjelder vedtak fattet i departementet. Domstolen vil kunne prøve om vilkårene for innsigelse er oppfylt, selve rettsanvendelsen, saksbehandlingen og faktum som er lagt til grunn, men ikke utøvelsen av forvaltningsskjønnet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at dette er i tråd med alminnelig praksis.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at departementet foreslår at innsigelser skal omfattes av den nye tvisteløsningsordningen slik at kommunen kan reise søksmål om gyldigheten av innsigelser eller departementets avgjørelser i innsigelsessaker, uten at vilkårene etter tvisteloven § 1-3 er oppfylt. Departementet mener også at ordningen skal gjelde alle typer innsigelser, herunder statlige, fylkeskommunale og kommunale innsigelser, samt innsigelser fra Sametinget.

Disse medlemmer viser også til at forslaget vil kunne belemre domstolene med mye arbeid og forsinke viktige prosesser. Et annet problematisk aspekt ved den foreslåtte endringen er forutsetningen om at innsigelsene fra statlig og regionalt organ skal være begrunnet i vedtatte «nasjonale eller regionale mål, rammer eller retningslinjer». Slik strammer man også inn på adgangen til å fremme innsigelser, noe som igjen vil kunne by på tvilsspørsmål. Det kan her spørres om innsigelser som er begrunnet i lov med formål som skal ivaretas, ikke vil kunne fremmes. For eksempel vil det være tvil om lovformål som skal ivareta miljøhensyn vil kunne omfattes og innsigelser fremmes på bakgrunn av disse. Dette burde fremgå klart og ikke overlates til tvil. Et annet moment her er at domstolene vil måtte definere hva som er nasjonale retningslinjer og gå inn i disse for å finne ut hva de innebærer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det på mange områder er viktig at kommunene følger opp nasjonal politikk. Dette gjelder, som understreket i proposisjonen, på områder som gjelder velferdstiltak som er rettighetsfestet gjennom lov og forskrift. Også når det gjelder forvaltning av våre naturressurser er det nødvendig å ha et nasjonalt lovverk som sikrer overordnede hensyn. Flertallet vil i denne sammenheng understreke det nasjonale ansvaret for jordvernet og behovet for et tydelig og restriktivt lovvern.

Komiteen støtter forslaget om en skjerpet plikt til å begrunne innsigelser fra statlige og regionale myndigheter. Dette vil bidra til en større bevissthet om at innsigelser må ha et klart rettslig og faglig grunnlag.