Jeg viser til brev av 30. mars 2017 der Arbeids- og sosialkomiteen ber om statsrådens vurdering av forslaget i dokument 8:76 S (2016–2017).

I dokument 8:76 S (2016–2017) blir det foreslått at det etableres et nasjonalt pilotprosjekt om poliklinisk tilpasning av aktivitetshjelpemidler og oppfølging på avstand, rettet mot barn med funksjonsnedsettelser.

Jeg er enig med representanten i at aktivitetshjelpemidler kan være et svært viktig bidrag til at både barn og voksne med funksjonsnedsettelser kan være i aktivitet og oppnå deltakelse og selvstendighet.

Aktivitetshjelpemidlene formidles i dag etter omfattende kartlegging. Funksjonsproblemene hos brukeren, brukerens nærmiljø og kompetansen hos blant annet brukere, foresatte, habiliterings- og rehabiliteringstjenesten og kommunen har betydning for hvordan hjelpemiddelsentralene behandler den enkelte saken. Dagens formidling er dermed preget av at man velger ulike tilnærminger avhengig av forhold ved den konkrete saken. Utprøvingen av hjelpemidlene foregår på hjelpemiddelsentralen eller i brukers nærmiljø. Brukerne kan også ta kontakt med leverandører for utprøving av produkter, dersom de ønsker det. I noen saker prøver brukerne ut ulike hjelpemidler over tid ved et av helsesportssentrene, som Beitostølen eller Valnesfjord, eller ved spesialinstitusjoner, som Frambu senter for sjeldne diagnoser.

Kommunen har ansvar for opplæring i bruk av hjelpemidlene. Dette innebærer også oppfølging over tid. Kommunen kan be om bistand fra hjelpemiddelsentralen dersom de har behov for det. Noen hjelpemiddelsentraler arrangerer også aktivitetsdager, der brukere kan komme for å teste ut produkter og få veiledning i bruk av hjelpemidlene.

Representanten skriver at erfaringer de siste ti årene har vist til at mange brukere får tildelt aktivitetshjelpemidler som enten er uegnet eller mangelfullt tilpasset.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er ikke kjent med at det foreligger undersøkelser eller forskning som dokumenterer at mange brukere får tildelt aktivitetshjelpemidler som enten er uegnet eller mangelfullt tilpasset. Aktivitetshjelpemidler blir rett nok i en del tilfeller levert tilbake til hjelpemiddelsentralene uten å ha vært brukt i særlig grad. Dette kan imidlertid skyldes andre forhold, blant annet at behovet for det konkrete hjelpemidlet ikke har vært tilstrekkelig utredet.

Det er med andre ord usikkert om det i dag er slike utfordringer i formidlingen av aktivitetshjelpemidler som representanten viser til. Vi har ikke tilstrekkelig kunnskap til å kunne fastslå at det er behov for å endre prosessene for formidling av slike hjelpemidler, og vi vet dermed heller ikke hvilke forhold som eventuelt bør forbedres. På denne bakgrunn vurderer jeg at det på nåværende tidspunkt ikke bør etableres et pilotprosjekt i tråd med forslaget i dokument 8:76 S (2016–2017).

Jeg ønsker imidlertid å se nærmere på problemstillingene representanten tar opp i sitt forslag, og vil be Arbeids- og velferdsdirektoratet om å foreta en kartlegging av hvordan formidlingen av aktivitetshjelpemidler fungerer i dag.